Permanent økonomisk unntakstilstand

Finanskrisen, statsgjeldskrisen og nå de gigantiske kuttene i velferdsstatene over hele Europa viser at vi er i ferd med å gå inn i en ny epoke. Velferdsstaten står for fall. Keynesianismen er forlatt. I Madrid, Athen, Bucuresti og Paris vitner folkets sinne om et grunnleggende ønske om endringer. Men den europeiske venstresiden mangler både vilje og en politisk strategi til å følge opp og skape reelle endringer. Er en framtid med permanent økonomisk unntakstilstand den eneste mulige?

Demonstrasjonene som har funnet sted Europa i år mot kutt i offentlige budsjetter – i Hellas, Frankrike, Irland, Italia og Spania – har gitt opphav til to ulike fortellinger om krisen. Den første, som er skapt av makten og mediene, avpolitiserer krisen. Budsjettinnstramningene regjeringene har besluttet, iscenesettes ikke som politiske valg, men tekniske svar på økonomiske nødvendigheter. Moralen er: Om vi vil at økonomien skal stabilisere seg, må vi stramme inn beltet. Den andre historien, fortellingen til de streikende og demonstrantene, postulerer at sparetiltakene ikke er annet enn et redskap i hendene på kapitalen for å bygge ned de siste restene av velferdsstaten. I det ene tilfellet framstår Det internasjonale pengefondet (IMF) som en nøytral agent som bare ønsker å sørge for orden og disiplin, i det andre tilfellet spiller IMF nok en gang rollen som håndlanger for den globale finansen.

Selv om begge perspektivene inneholder elementer av sannhet, tar de begge grunnleggende feil. De europeiske ledernes forsvarsstrategi ignorerer åpenbart at de enorme budsjettunderskuddene hovedsakelig skyldes de mange milliardene som gikk med til å redde bankene, og at lånet som ble gitt til Athen først og fremst vil gå med til å betjene gjelden Hellas har i franske og tyske banker. EUs redningspakker har ingen annen funksjon enn å redde den private banksektoren. På den andre siden vitner venstresidens fortelling nok en gang om den elendige tilstanden på dagens venstreside: Det finnes ingen positive programerklæringer, bare en generell avvisning av å gi kast på sosiale goder. Den sanne utopien er ikke lenger en radikal endring av systemet, men ideen om at man kan bevare velferdsstaten innenfor det rådende systemet. For om vi forblir innenfor det globale kapitalistiske systemet har vi ingen andre valg enn å akseptere de ofrene som kreves av arbeiderne, studentene og pensjonistene.

ETTER FLERE TIÅR med (løftene til) velferdsstaten, da kutt i offentlige budsjetter var begrenset til kortere perioder og ledsaget av løfter om at ting snart ville vende tilbake til det normale, er vi i ferd med å gå inn i en ny tidsalder kjennetegnet av permanent økonomisk unntakstilstand. Her står venstresiden overfor den vanskelige oppgaven med først å få fram at den økonomiske krisen først og fremst dreier seg om politisk økonomi, at den på ingen måte er «naturlig», at det eksisterende globale økonomiske systemet er et resultat av en rekke politiske beslutninger. Deretter må den forklare at så lenge vi forblir innenfor dette systemet, vil ethvert større brudd med dets kvasinaturlige logikk og regler skape økonomisk kollaps.

Av denne grunn er det fullstendig feilslått å trekke den konklusjon at det beste venstresiden kan gjøre er å håpe at den pågående krisen bare vil få begrensede konsekvenser, og at kapitalismen fortsatt vil kunne gi en relativt høy levestandard for stadig flere mennesker – en underlig form for radikal politikk som satser på at omstendighetene vil sørge for at den forblir uvirksom og marginal!

Det mangler sikkert og visst ikke på antikapitalister i dag. Vi oversvømmes bokstavelig talt av fordømmelser av kapitalismens grusomheter. Dag inn og dag ut spys det ut avisartikler, tv-reportasjer og bestselgere om selskaper som ødelegger miljøet, om korrupte bankfolk som gir seg selv gigantiske bonuser mens bankene deres reddes av offentlige penger, om klesfabrikker der barn jobber tolv timer i døgnet. Uansett hvor nådeløs den synes å være, finnes det en hake ved denne kritikken: Den retter aldri et kritisk blikk på den liberal-demokratiske rammen kampen mot disse utskeielsene foregår innenfor. Det uttalte eller uuttalte målet er alltid å demokratisere kapitalismen, få mer demokratisk kontroll over økonomien, gjennom press fra mediene, parlamentshøringer, og redelige politigranskninger. Det er aldri snakk om å stille spørsmålstegn ved (den borgerlige) rettstatens institusjonelle ramme.

Det er her Marx’ sentrale innsikt fortsatt er gyldig, kanskje mer enn noensinne. Ifølge Marx hører ikke spørsmålet om frihet først og fremst hjemme i politikken (finnes det frie valg? uavhengige dommere? respekteres menneskerettighetene? og lignende spørsmål som ulike «uavhengige» og ikke fullt så uavhengige vestlige institusjoner kommer med når de skal kaste sin dom over et land). Nøkkelen til en virkelig frihet finnes snarere i det «apolitiske» nettverket av sosiale relasjoner, i alt fra arbeidsplassen til familien. Hvis vi ønsker reelle endringer her, holder det ikke med politiske reformer, det som må endres er de sosiale produksjonsrelasjonene. Vi stemmer ikke over hvem som skal eie, over maktrelasjonene på arbeidsplassen. Alt dette er overlatt til prosesser som ligger utenfor den politiske sfæren. Og det er illusorisk å forvente at vi kan skape større endringer med å «utvide» demokratiet til dette området, for eksempel ved å opprette «demokratiske» banker styrt av folket. Radikale endringer på dette området må skje utenfor sfæren av juridiske «rettigheter».

Slike «demokratiske» prosedyrer kan, selvfølgelig, spille en positiv rolle, men uansett hvor radikal vår antikapitalisme er, så forblir den ikke desto mindre et tannhjul i det borgerlige statsapparatet som alltid sørger for at kapitalen har optimale reproduksjonsforhold. Dermed må to fetisjer eksorseres: fetisjeringen av «demokratiet», men også av dets negative motsvar, volden.

I KJERNEN AV det marxistiske begrepet om klassekamp, ligger tesen om at det «fredelige» sosiale livet er uttrykk for (den midlertidige) seieren til en (dominerende) klasse. Fra de underkastede eller undertryktes perspektiv innebærer dette at selve statens eksistens (som apparat for den dominerende klassen) er voldelig. Dette er grunnen til at det liberale mottoet – vold er av og til nødvendig, men aldri legitimt – ikke er tilstrekkelig. Fra et radikalt, emansipatorisk perspektiv bør premissene vendes om: De undertryktes vold er alltid legitim (fordi deres tilstand er et resultat av volden de utsettes for), men aldri nødvendig (det er alltid et strategisk spørsmål om man skal ty til makt eller ikke overfor en fiende).

I den økonomiske unntakstilstand vi nå opplever, er det åpenbart at vi ikke har å gjøre med blinde økonomiske prosesser, men med en veloverveid og planlagt strategi fra de offentlige maktene og finansinstitusjonene, som forsøker å løse krisen til sin egen fordel. Hvordan kan man i denne situasjonen unngå å se for seg et motangrep?

Disse kjensgjerningene ryster utvilsomt den komfortable subjektive posisjonen mange radikale intellektuelle har tilegnet seg gjennom en av deres foretrukne mentaløvelser gjennom det 20. århundret, nemlig trangen til å «katastrofere» enhver situasjon: Uansett hva den reelle situasjonen var, måtte den fordømmes som «katastrofal». Jo bedre utsikter, jo mer er øvelsen på sin plass: Heidegger fordømte sin samtid som tiden for den største «fare», med den fullbyrdede nihilismen, mens Giorgio Agamben i dag definerer det 20. århundrets konsentrasjonsleirer som «sannheten» om det vestlige politiske prosjektet. På 1950-tallet fordømte Horkheimer fornuftens nederlag i de vestlige forbrukersamfunnene, samtidig som han forsvarte Vest-Tyskland som en ensom øy av frihet i et hav av totalitarisme. Altså en seriøs fortolkning av Churchills ironiske utsagn om at demokratiet er det verst mulige styresettet, bortsett fra at alle de andre er verre: Det vestlige «administrerte samfunnet» er bare barbari forkledd som sivilisasjon, en kulminasjon av fremmedgjøring og oppløsning, men alle andre sosiopolitiske regimer er verre, så dermed må man støtte det. Det er fristende å lese dette syndromet på en mistenksom måte: Hva om det de uheldige intellektuelle ikke klarer å utholde er det faktum at de lever et i all hovedsak lykkelig, trygt og komfortabelt liv, slik at de må lage katastrofescenarier for å legitimere sitt høye kall? Og hvis en revolusjon skal finnes sted, så skal det være et sted langt vekk fra deres hjem – Cuba, Nicaragua, Venezuela – slik at de kan bli varme om hjertet samtidig som de sørger for sin egen karriere? Med velferdsstatens kollaps i i-landene, kan slike intellektuelle få sitt øyeblikk av sannhet: De ønsket virkelige endringer, nå kan ønsket gå i oppfyllelse.

Denne radikale endringen i subjektiv posisjon som kreves av venstresidens intellektuelle, innebærer på ingen måte at venstresiden må gi opp tålmodig idéarbeid som ikke har noen umiddelbar «praktisk nytte». Tenkningens funksjon er ikke å komme med løsninger på problemene «samfunnet» – det vil si staten og kapitalen – står overfor, men å reflektere over hvordan disse problemstillingene settes. Det vil si undersøke måten vi oppfatter et gitt problem på.

I det siste stadiet av den «postmoderne» kapitalismen etter 1968 har økonomien i seg selv (markeds- og konkurranselogikken) gradvis innsatt seg som hegemonisk ideologi. På utdanningsfeltet ser vi en gradvis nedbygging av den borgerlige skolen. Skolesystemet er i stadig mindre grad et markedsuavhengig obligatorisk nettverk, et statsfinansiert fristed for opplyste verdier (frihet, likhet og brorskap). Med den hellige formuleringen «lavere kostnader, mer effektivitet» har det blitt invadert av ulike former for offentlig-privat samarbeid. På det politiske feltet framstilles valgsystemet, som organiserer og legitimerer makten, stadig oftere som en handelstransaksjon der velgerne «kjøper» den varen som best er i stand til å bevare ro og orden, straffe forbrytere, osv.

I tråd med prinsippet om «lavere kostnader, mer effektivitet» kan man nå privatisere funksjoner som bare en statlig makt bør utøve (for eksempel drive fengsler). Hæren består ikke lenger av vernepliktige, men av leiesoldater. Selv statsbyråkratiet har mistet sin karakter av å være hegeliansk universell klasse, noe som er tydelig med Berlusconi. Det som gjør Berlusconi så interessant som politisk fenomen, er at han som landets mektigste politiker oppfører seg stadig mer skamløst. Ikke bare ignorerer eller nøytraliserer han juridiske etterforskninger av de kriminelle aktivitetene han har bedrevet for å styrke sine forretningsinteresser. Han undergraver også systematisk den grunnleggende verdigheten til et statsoverhode. I dagens Italia utøves statsmakten direkte av et nedrig borgerskap som åpenlyst og skruppelløst bruker makten til å beskytte sine egne økonomiske interesser. Selv følelsesmessige relasjoner blir stadig mer underlagt markedstenkningen. I nettdating og hos ekteskapsbyråer presenter potensielle partnere seg som varer, de lister opp sine kvaliteter og legger ut bilder.

I EN SLIK SITUASJON kan selve ideen om en radikal samfunnsendring virke som en umulig drøm. Men nettopp ordet «umulig» bør få oss til å stoppe opp og tenke. I dag er det en underlig fordeling mellom hva som er mulig og hva som er umulig: I begge kategoriene er det et enormt overskudd. Når det gjelder fornøyelser og teknologi fortelles vi stadig at «ingenting er umulig». I dag kan vi nyte sex i alle perverterte ver-sjoner, vi kan laste ned nesten hva som helst av musikk, film og tv-serier, vi kan alle reise ut i verdensrommet (hvis vi har et par millioner). Vi blir lovet at i en nær framtid, vil vi kunne få forbedret våre fysiske og mentale evner gjennom genterapi. Selv den gamle drømmen om udødelighet er i ferd med å bli «mulig», via transformasjon av vår identitet til «programvare» som overføres fra en «maskin» til en annen.

På det sosioøkonomiske feltet, ser vår samtid seg derimot som voksen: Med sammenbruddet til kommuniststatene har menneskeheten forlatt de gamle utopiske drømmene og akseptert (den kapitalistiske) virkelighetens begrensninger, der så mye er umulig: Det er «ikke mulig» med kollektive handlinger (de ender alltid i totalitær terror); det er «umulig» å bevare velferdsstaten (den ødelegger konkurranseevnen og leder til økonomiske kriser); det er «umulig» å isolere seg fra det globale markedet.

I dag henstiller den rådende ideologien oss til å akseptere at radikale endringer er «umulige» (at det er umulig å forlate kapitalismen, at det ikke er mulig med et demokrati som ikke begrenses til det parlamenteriske spillet) for å skjule det umulige/reelle i de antagonismene som er til stede i det kapitalistiske samfunnet. Dette reelle er umulig i den forstand at det er det umulige i den eksisterende samfunnsordenen, nemlig de antagonismene den er grunnlagt på. Dette er grunnen til at Jacques Lacans formulering for å overskride en ideologisk umulighet ikke er «alt er mulig», men at «det umulige skjer.»

Morales, Chavez og de nepalske maoistene kom alle til makten gjennom «rettmessige» demokratiske valg, og ikke gjennom opprør. Men da de var kommet til makten, utøvde de den på en (i det minste delvis) «ikke-statlig» måte: De mobiliserte grasrota, omgikk representanter for og nettverket til partistaten. Deres situasjon er «objektivt» håpløs, de har i bunn og grunn hele historiens drift mot seg, de kan ikke stole på at noen «objektive tendenser» skal dytte den i deres retning. Alt de kan gjøre er å improvisere i en tilsynelatende håpløs situasjon. Men gir ikke dette dem en enestående frihet? Og gjelder ikke det også for hele venstresiden i dag?

Vår situasjon i dag er nøyaktig motsatt av det den var på begynnelsen av det 20. århundret, da venstresiden visste hva den måtte gjøre, men at den måtte vente tålmodig på at det riktige øyeblikket skulle dukke opp. I dag vet vi ikke hva vi må gjøre, men vi må handle nå fordi konsekvensen av vår ikke-handling vil bli katastrofal. Mer enn noensinne er vi tvunget til å leve som om vi var frie.

Oversatt av R.N.