Texas’ paranoide stil

Texas opplevde sin første større innvandringsbølge mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Europeere strømmet den gang i land i havnebyen Galveston. I dag er denne delstaten en av de viktigste innfallsportene for innvandrere fra Mexico og Latin-Amerika. De aller fleste tar seg hit på ulovlig vis. Omveltningene dette fører med seg – etnisk, kulturelt og språklig – vil om ikke lenge endre delstatens politiske landskap.

Houston er den største byen i Texas og den tredje største i USA. Ifølge sosiologen Steven Klineberg har den spansktalende andelen av befolkningen steget fra 15 prosent i 1980 til over 40 prosent i dag. Gjennomsnittsalderen for innbyggere med anglosaksisk bakgrunn blir stadig høyere i forhold til de spansktalende, som i dag utgjør nesten halvparten av alle i aldersgruppen 18–29 år. Selv om Texas i morgen den dag bygde en mur for å holde meksikanerne ute – et krav fremmet av krefter på høyresiden – vil antall innbyggere med spansktalende bakgrunn likevel gå forbi de anglosaksiske og svarte delene av befolkningen innen 2040.

Texas har nest flest elever i USA innskrevet ved skolene, men inntar en 49. plass når det gjelder lærerlønninger og en 44. plass i oversikten over beløpet som brukes per elev. Republikanere i Texas og Tea Party-aktivister er skjønt enige om at ethvert forsøk på å forbedre det offentlige skolesystemet – eller enda verre, regularisere illegale innvandrere – er eksempler på det ondet de foregir å bekjempe.

Nettopp utdanning og innvandring er temaene delstatsrepresentanten Debbie Riddle har skapt seg et navn med. For noen år tilbake begynte hun å grunne over opprinnelsen til ideen om at Amerika skulle garantere alle adgang til offentlig skolegang. «Denne ideen stammer fra Moskva, fra Russland. Den kommer fra helvetes smelteovner. Og på en slu måte kamufleres den som godhjertet. Det er ikke noe godhjertet ved denne ideen. Den river hjertet ut av landet.»¹

Tidligere i år pekte Riddle på problemet med «terroristunger i kortbukser». Ifølge henne blir kvinner sendt over grensen av terrorister for å føde barna sine på amerikansk jord. Så snart de er gamle nok, vil disse «sovende agentene» slå til og spre kaos og ødeleggelse i USA. Louie Gohmert, som sitter i Kongressen for Texas, er også bekymret for en slik trussel. Terroristgrupper sør for grensen gjør seg klare til å «sende gravide kvinner inn i USA for å føde gratis», noe som vil sikre ungene amerikansk statsborgerskap, forklarte han foran representantene i Kongressen. «Deretter blir barna sendt tilbake til opphavslandet for der å oppdras som terrorister. Men en dag, om 20–30 år, kan de bli sendt hit for å bidra til å ødelegge vår amerikanske livsstil.»²

UNDER REPUBLIKANERNES primærvalg i forkant av valg av ny guvernør, kom Tea Party-kandidaten Debbie Medina med en lignende analyse av verden. Før valget var hennes politiske erfaring begrenset til å ha ledet republikanernes lokalavdeling i Wharton County (40 000 innbyggere). Snarere enn å virke imot henne, viste hennes totale mangel på erfaring seg å bli et av hennes største fortrinn. Debbie Medinas ideer er for det første ultraliberale. Hun beundrer Ron Paul, Texas-representanten som gjorde et modig, men sjanseløst forsøk på å bli utnevnt til republikanernes presidentkandidat i 2008. Hun legger heller ikke skjul på sin evangeliske tro. Nettopp den rette blandingen til å få fart i hennes politiske karriere.

Iblant får disse ideologiske standpunktene henne til å bli inkonsekvent. Medina har for eksempel hevdet at staten verken har rett til å regulere våpensalg eller ilegge eiendomsskatt. Derimot synes hun det er helt i orden at myndighetene forbyr ekteskap og adopsjon for homofile. Slike ting har på ingen måte rammet hennes popularitet i Tea Party-bevegelsen. Som journalisten Bob Moser i Texas Observer har påvist, behøver ikke Medina henvende seg til grasrota, «fordi hun er grasrota». «Ikke nok med det, hun er heller ikke belemret med erfaring som folkevalgt, og har aldri måttet stemme over et lovforslag eller ta stilling til en kompleks sak.»³

Kampanjen hennes fikk seg ikke desto mindre en alvorlig knekk etter et intervju med Glenn Beck, den berømte kommentatoren på Fox News (se artikkelen til Walter Benn Michaels over). Mediene hadde avslørt at Medina støttet Sannhetsbevegelsen for 11. september (9/11 Truthers), et nettverk av personer som er overbevist om at USA selv sto bak angrepene på Pentagon og World Trade Center i 2001. Da Beck spurte henne om dette, svarte hun: «Jeg har ikke fått sett på alt bevismaterialet, Glenn, så jeg kan ikke … jeg er ikke … Jeg har ikke trukket den offisielle versjonen i tvil offentlig. Men jeg synes at enkelte her stiller svært relevante spørsmål, og jeg mener også at det amerikanske folk ikke har hatt tilgang til alle opplysninger de trenger for å kunne gjøre seg opp en mening. Derfor vil jeg ikke trekke noen slutninger.»⁴ Slike erklæringer er på langt nær klønete feilgrep. De avslører tvert imot en av Tea Party-bevegelsens ideologiske grunnsetninger, nemlig overbevisningen om at det føderale statsapparatet er kilden til alt ondt i Amerika.

Også andre av bevegelsens frontfigurer har problemer med å skille overbevisninger fra fakta. Når en CNN-journalist spurte Gohmert på hvilket bevisgrunnlag han trakk sine slutninger om innvandrere, ble han hvit av sinne og hevet stemmen: «Du angriper budbringeren, det er lett! Du kan bedre enn som så. Før kunne du jobben din.»⁵ Like etter at programmet ble sendt, kunne Tom Fuentes, tidligere FBI-direktør med ansvar for internasjonale operasjoner, opplyse at det fantes overhodet «ingen indikasjoner, ingen bevis, på at noen, et eller annet sted, hadde planer om å la terroristbarn bli født på amerikansk jord». Men slike betraktninger tillegges liten vekt i et mentalt univers hvor man er besatt av tanken på indre og ytre fiender, hvor imaginære de enn måtte være.

DET SOM SKJER I Texas ville ikke ha overrasket historikeren Richard Hofstadter, som i 1964 skrev et essay om «Den paranoide stilen i amerikansk politikk» som det ofte refereres til i dag. Medina og Gohmert er ikke nødvendigvis forstyrret, de er «vanlige» mennesker. Men de tar i bruk «en paranoid språkbruk», som er ladet med «flammende overdrivelser, mistillit og konspirasjonsteorier». Når de holdes utenfor det gode selskap, ser de det bare som en bekreftelse på sine skrekkvisjoner og mistanker. «De ser bare maktens virkninger, og dessuten på fordreid vis. De er dermed ute av stand til å forstå hvordan makt fungerer.»⁶

Mediesirkuset rundt Debbie Medina, Debbie Riddle og Louie Gohmert og deres tilhengere har lykkes med det som inntil nylig knapt noen hadde trodd var mulig, nemlig å få guvernør Rick Perry – som tok over guvernørstolen etter George W. Bush og som nå stiller til valg for tredje gang – til å framstå som en moderat og ettertenksom person. I februar, i samme periode som Debbie Medina gjorde seg tanker om angrepene den 11. september, drepte Perry en coyote som kom forbi på veien en dag han var ute og jogget i Austin, delstatshovedstaden i Texas. Guvernøren går sjelden ut på løpetur uten å ta med seg pistolen sin med lasersikte, for man vet jo aldri.⁷

Guvernør Perry har kritisert den åpenlyst rasistiske anti-innvandringsloven som nylig ble forsøkt innført i Arizona. Han har også tatt avstand fra de ubeherskede uttalelsene som guvernøren i denne delstaten, Jan Brewer, har kommet med. Uten å kunne legge fram noen beviser, har Brewer påstått at meksikanske bander hogger hodet av folk i ørkenen. Så langt behøver ikke Perry gå. Uten å bevege seg fra sitt vanlige ståsted, plassert godt ute på høyresiden på det politiske kartet, får det tiltakende hysteriet i høyreradikale kretser ham til å framstå som enda mer moderat. Å støte fra seg spansktalende velgere er ikke spesielt klokt i Texas, og det vet han. Hadde ikke George W. Bush selv visst å få deres oppslutning da han var guvernør?

Som en politiker som ifølge ryktene går med en presidentkandidat i magen, lar Perry sjelden en anledning gå fra seg til å øse kritikk ut over administrasjonen i Washington. Når det gjelder innvandringsspørsmålet, håper han å «sikre» grensen før den føderale regjeringen begynner å se nærmere på situasjonen til de illegale innvandrerne som allerede befinner seg på amerikansk territorium, noe som vil utsette enhver seriøs vurdering av innvandringsproblemet på ubestemt tid. Om demokratenes forslag til helsereform, kan han bekrefte at «folk i Texas er ikke villige til å la byråkrater som lever 2500 kilometer unna begynne å tukle med helsesystemet vårt.»⁸ Også her spiller Perry på texanernes fordommer, og da særlig tilhengerne av Tea Party-bevegelsen. Heller enn å se på staten som hele nasjonens regjering, sidestiller han den med en utenlandsk diktator. Og han har kommet med en lov som vil pålegge forsikringsselskapene å gi helseforsikring til alle innbyggere, uansett deres økonomiske situasjon og helsetilstand, som suspekt «tukling».

ANGÅENDE REFORMEN av utdanningssystemet⁹ har Perry ganske enkelt avslått å delta i det nasjonale programmet som tilbød omfattende subsidier til delstater som fikk sine reformplaner godkjent av undervisningsdepartementet. Texas kunne ha mottatt 700 millioner dollar i støtte, men Perry uttalte at det var texanerne selv og ingen andre som skulle bestemme over hvilken undervisning barna deres skulle få.

I 2006 stilte den kjente sangeren og komikeren Kinky Friedman til valg som kandidat til guvernørvervet ved demokratenes primærvalg. Under valgkampanjen benyttet han uforglemmelige slagord som «Hvorfor kan ikke jeg bli valgt?» og «Så vanskelig er vel ikke den jobben!», og sanket 16 prosent av stemmene til partimedlemmene. Denne måneden skal han stemme på en kandidat som er minst like eksentrisk som ham selv, simpelthen fordi han mener han ikke har noe annet valg. «Hvor mange politikere finnes det som man virkelig kan respektere og beundre? Jeg tenkte etter, og fant ikke en eneste én.»¹⁰

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 El Paso Times, El Paso, 3. mars 2003.

2 Texas Tribune, Austin, 28. juni 2010

3 Texas Observer, Austin, 8. februar 2010.

4 Houston Chronicle, Houston, 11. februar 2010.

5 Huffington Post, 13. august 2010. Intervju med Louie Gohmert, og en like surrealistisk samtale med Debbie Riddle, konsultert flere millioner ganger på internett.

6 Richard Hofstadter, «The Paranoid Style in American Politics», Harper's Magazine, New York, november 1964.

7 Seattle Times, 27. april 2010.

8 Texas Observer, 19. april 2010.

9 Se tidligere viseutdanningsminister Diane Ravitchs uttalelser i «Derfor skiftet jeg mening», Le Monde diplomatique (norsk utgave), oktober 2010.

10 Texas Observer, 19. april 2010.