Nord-Amerika

Valgsuksess med bismak

Spenningene mellom hutuer og tutsier som har preget Burundi og Rwanda helt siden uavhengigheten, er ikke lenger avgjørende for politikken i de to nabolandene. De nyvalgte presidentene Pierre Nkurunziza og Paul Kagame har spilt på andre strenger for å sikre sin makt.

Posted on

Da Pierre NKURUNZIZA 26. august 2010 ble tatt i ed for sin andre femårsperiode som president i Burundi, var det bare en utenlandsk statssjef til stede: president Paul Kagame fra nabolandet Rwanda. Burundi og Rwanda er ofte blitt kalt «toeggede tvillinger». Begge er tidligere belgiske kolonier med en historie preget av konflikter og massakrer mellom tutsiene (i flertall i Rwanda) og hutuene (flertall i Burundi). Men problemene har artet seg ulikt og blitt møtt med forskjellige svar på hver side av grensen.

Femten år etter folkemordet på tutsiene i 1994 er Rwanda fortsatt styrt av FPR (Front patriotique rwandais). For å bygge opp igjen den nasjonale identiteten etter folkemordet, fjernet FPR umiddelbart alle opplysninger om etnisk tilhørighet i offisielle dokumenter og innførte forbud mot enhver henvisning til etnisitet. Den nye grunnloven (vedtatt i 2003) og loven om forebygging av folkemord bekreftet denne linja. Amnesty International, som den rwandiske regjeringen rådførte seg med, anså imidlertid disse lovene for å være for vage og for å gi rom for vide tolkninger, blant annet åpner de for å kvitte seg med potensielle motstandere. To kandidater til presidentvalget i august 2010 ble da også anklaget for «folkemordideologi» og tatt inn til avhør, mens sjefredaktøren i en avis ble arrestert.

I Burundi valgte man en helt annen strategi etter at Arusha-avtalen om fred og forsoning ble inngått i 2002. Avtalen kom i stand etter en langvarig megling ledet av Nelson Mandela, og satte punktum for ti år med borgerkrig i kjølvannet av drapet på president Melchior Ndadaye (hutu) i 1993. I Arusha-avtalen blir ikke bare de to etniske gruppenes eksistens ikke fornektet, den blir ettertrykkelig understreket. Dette la grunnlag for en politisk kvotering: Nasjonalforsamlingen består av seksti prosent hutuer og førti prosent tutsier, i Senatet er det halvt om halvt, mens presidentskapet ledes av en president flankert av to visepresidenter med ulik etnisk og politisk bakgrunn. Den tidligere «tutsi-monoetniske» hæren består i dag av femti prosent fra hver av folkegruppene, og den har også innlemmet soldater fra tidligere opprørsbevegelser.


KAMPEN OM MAKTEN i dagens Burundi står mellom «hutu-partier»: president Nkurunzizas CNDD-FDD (Conseil national pour la défense de la démocratie-Forces de défense de la démocratie), tidligere president Ndadayes Frodebu (Front pour la démocratie au Burundi), og FNL-Palipehutu (Front national de libération FNL-Palipehutu). Sistnevnte er eldst av «hutu-bevegelsene» og hadde i sin tid koblinger til det rwandiske regimet som sto bak folkemordet. Etter at tutsier i Burundi begikk massakre på hutuene i 1972, flyktet mange burundiske hutuer til Tanzania. Her rekrutterte FNL i flyktningleirene. Bevegelsen opererte deretter fra skogsområdene i Sør-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo (RDC), hvor den samarbeidet med den rwandiske hutubevegelsen FDLR (Forces démocratiques pour la libération du Rwanda) som var aktiv i RDC.2

FNL-Palipehutu – som påtok seg ansvaret for massakren på tutsiflyktninger i Gatumba (øst i Burundi) i august 2004 hjulpet av rwandiske hutuer og kongolesiske soldater – la i realiteten ikke ned våpnene for å etablere seg som politisk parti før etter 2008. Det er under ett år siden FNL-Palipehutus krigere vendte tilbake til hjemlandet. Med sine militærbaser og mange sympatisører i naboregionene til Sør-Kivu og i rurale deler av provinsen Bujumbura, framstiller FNL-Palipehutu seg som et alternativ til CNDD-FDD, som de anklager for korrupsjon. CNDD-FDD som opprinnelig presenterte seg som en hutu-organisasjon, har paradoksalt nok et utmerket forhold til tutsidominerte FPR (Front patriotique rwandais) som sitter med makten i nabolandet. FPR avskyr nemlig Frodebu og enda mer FNL-Palipehutu, som de mener representerer en «folkemordideologi». De siste årene har de to landene utviklet et tett sikkerhetssamarbeid (hær, politi). Burundiske styresmakter hadde heller ingen betenkeligheter med å utvise den opposisjonelle tutsien Déo Mushayidi til Rwanda. Den tidligere journalisten Mushayidi hadde vendt tilbake fra Belgia der han hadde levd i eksil etter å ha overlevd folkemordet. Han ønsket å danne en væpnet opposisjonsbevegelse mot president Kagame.


PÅ TROSS AV SINE autoritære sider får både det burundiske og det rwandiske regimet en nærmest grenseløs støtte fra utlandet. «Det internasjonale samfunn» var eksempelvis svært tilbakeholdne da de to landene utviste en representant fra Human Rights Watch i mai 2010, og da Burundi satte den forrige spesialutsendingen fra FN på dør. Denne overbærenheten skyldes redselen for å kompromittere «suksesshistoriene» og framfor alt støte fra seg to regimer som har stilt seg i fremste rekke i «kampen mot terrorisme». Burundi har sendt en militærstyrke på flere tusen soldater til Somalia som en del av Africom (FNs militæroperasjon). På grunn av dette engasjementet er Burundi, i likhet med Uganda, blitt truet med straffeaksjoner fra «shebab», somaliske islamister med bånd til Al-Qaida. Rwanda har på sin side sendt 3300 FN-soldater til Darfur, deriblant en egen kvinnelig avdeling.

Presidentvalget i Rwanda i august 2010 (som Kagame vant med 93 prosent av stemmene) framsto som så forhåndsbestemt at EU ikke fant det nødvendig å sende valgobservatører. Bare USA, via viseutenriksminister for Afrika Johnnie Carson, uttrykte bekymring for opposisjonens og ytringsfrihetens kår. I presidentvalget i Burundi juni 2010 vant Nkurunziza med 91 prosent av stemmene. Dette var ikke annet enn kulminasjonen av en prosess som har marginalisert opposisjonspartiene. Likevel godkjente internasjonale observatører valgresultatet, med enkelte forbehold, og gratulerte vinneren.

Burundis president Nkurunziza har bakgrunn som idrettslærer og er kjent for sine sportsprestasjoner og sin dype gudstro.3 I presidentgjerningen har han både fulgt sine personlige overbevisninger og rådene han har fått fra Kigali. I flere måneder, for ikke å si år, har Nkurunziza jobbet iherdig for å styrke sin stilling på landsbygda, der over åtti prosent av Burundis befolkning bor. I hovedstaden Bujumbura har media, frivillige organisasjoner og intellektuelle med stort mot avdekket og kritisert regimets korrupsjon (blant annet det tvilsomme salget av presidentens fly) og regjeringspartiets monopol på viktige poster. Tolv opposisjonspartier (Frodebu, FNL, en dissidentfraksjon av CNDD og MSD – Mouvement social pour la démocratie) trodde i forkant av valget at de hadde en god mulighet til å vinne over de diskrediterte makthaverne, og dannet valgalliansen ADC-Kinigi (Alliance démocratique pour le changement).


I HOVEDSTADEN GJORDE man gjerne narr av den ofte fraværende presidenten, som skulket diplomatiske mottakelser og reiste ut av Bujumbura hver fredag ettermiddag for å tilbringe helgen i landsbyene. Der delte han ut avokado- og frukttrestiklinger til bøndene og utfordret ungdommen til å spille fotball mot presidentens personlige lag, kalt «Halleluja». Den tidligere opprørsoldaten Nkurunziza overnattet i landsbyene, oppmuntret lokallag stiftet av borgermestere og kommuneadministratorer tilknyttet hans parti, til å lage murstein og bygge skoler og helsestasjoner. Nesten 1500 nye skolebygninger ble reist på den burundiske landsbygda.

For bøndene – som befinner seg langt unna maktens korridorer, har dårlige erfaringer med de politiske partienes etniske manipulasjoner og er blitt angrepet av væpnede grupper og militæret – virket presidentens populistiske likeframhet forførende. Ikke minst siden den fikk følge av svært populære tiltak, blant annet gratis grunnskole og gratis helsetjenester for gravide og barn under fem år. Tidligere forekom det at fødende kvinner som ikke kunne betale for sykehusoppholdet, ble holdt som gisler inntil familien klarte å skrape sammen det utestående beløpet!

Presidentens valgkampstrategi bar frukter. Mens partier som FNL og det tidligere enerådende tutsi-partiet Uprona (Union pour le progrès de la nation) var populære blant velgerne i Bujumbura, fikk CNDD «sovjetiske» stemmetall på landsbygda, flere steder over nitti prosent. Partiets tyngde og sosiale kontrollmekanismer fikset resten.

Under innsettelsesseremonien erklærte president Nkurunziza at hans seier var en seier for alle. Men frykten og undertrykkingen brer om seg. Journalisten Jean-Claude Kavumbagu er blitt fengslet i likhet med over 240 opposisjonelle. Flere ADC-ledere (Léonard Nyangoma, Alexis Sinduhije og den svært karismatiske FNL-lederen Agathon Rwasa) har valgt å gå under jorda eller forlate landet av frykt for å bli arrestert. Tortur er igjen en realitet.

Mens våpen fra krigsårene fortsatt er gjemt i åssidene, har forvitringen av opposisjonen – som har boikottet flere valg og dermed styrket presidentpartiets absolutte flertall – fått mange til å frykte nye krigshandlinger. Demobiliserte opprørere som er misfornøyd med betingelsene for deres integrering i samfunnet, beveger seg mot skogsområdene i Kibira i grensetraktene mellom Rwanda og Sør-Kivu. Det er også rapportert om forsvinninger i hæren. Hvis det bryter ut krig igjen, vil målet være å ta makten fra CNDD. Hovedmotivet vil dermed ikke være knyttet til etnisitet.


RWANDAS SUKSESS blir ofte trukket fram som et eksempel til etterfølgelse: økonomisk vekst på sju prosent, en femtedel av statsbudsjettet brukes på helse, alle statstjenestemenn og mange ansatte i privat sektor får helseforsikring, nitti prosent av barna får grunnleggende utdanning, jenter er i flertall i skolevesenet, og i nasjonalforsamlingen er det flere kvinner enn menn. I motsetning til Burundi og RDC fører Rwanda en effektiv kamp mot korrupsjon. Det er utarbeidet en plan for hovedstaden Kigali med inspirasjon fra Singapore. Kigali skal bli et sentrum for handel og tjenester for hele regionen. President Kagame kan allerede briske seg med at landet er blitt med i COMESA (fellesmarkedet for det østlige og sørlige Afrika), at diplomatiske forbindelser med Frankrike er gjenopptatt, samt at forholdet til Kongo-Kinshasa er normalisert. Selv om den rwandiske hæren okkuperte deler av dette landet i fire år (1998–2002), deltok president Kagame i femtiårsmarkeringen for RDCs uavhengighet. Han ble attpåtil mottatt med applaus!4

Disse soleklare framskrittene er en viktig grunn til at Kagame ble gjenvalgt. Også hutuene er takknemlige for tryggheten som nå preger landet. I likhet med sin burundiske kollega turnerte Kagame landsbygda i god tid før valgkampen startet, og holdt en rekke folkemøter, hadde samtaler med lokaladministratorer og inngikk «styringsavtaler» med borgermestere, der de satte opp tidsbegrensede utviklingsmål. Dette bar frukter, men også i Rwanda ble opposisjonen satt på sidelinja og valgkampen var preget av trusler.

I Burundi er pressefriheten fortsatt et av de store framskrittene fra overgangsperioden, og aktive frivillige organisasjoner frykter at de blir stående i fremste linje overfor makthaverne når opposisjonspartiene smuldrer opp. Drapet på Ernest Manigumwa, visepresident for en av instansene for korrupsjonsbekjempelse, Oricome, vakte sterk oppsikt. I Rwanda er internasjonale ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) for lenge siden satt ut av spill (mange er blitt utvist), pressen er strengt kontrollert, og befolkningen har følelsen av å bo i en diskré og effektiv politistat.


MENS KAGAME BURDE ha innledet sin andre presidentperiode styrket av reell framgang både nasjonalt og internasjonalt, ser det ut til at ubehaget vedvarer. Det ble ikke bedre da FN 1. oktober 2010 publiserte en rapport om overgrep begått øst i RDC som retter et skarpt søkelys mot rwandiske tropper.5 Men som i Burundi er ikke den største faren en splittelse mellom hutuer og tutsier eller internasjonalt press, men at opposisjonelle med svært ulik bakgrunn slår seg sammen. I skogsområdene i Nord-Kivu dannes det nå «naturstridige» allianser mellom visse hutu-grupper med bakgrunn fra FDLR, tilhengere av general Laurent Nkunda (en fransktalende kongolesisk tutsi som oppholder seg i en strengt overvåket residens i den rwandiske hovedstaden, og som lenge har vært alliert med makthaverne i Kigali) og tutsier som tidligere tilhørte regimets indre kretser, men som har vendt seg mot Kagame.

De to framstående generalene Kayumba Nyamwasa (tidligere hærsjef) og Patrick Karegeya, som begge har flyktet til Sør-Afrika, har svekket ledelsen i regjeringspartiet FPR. De var begge medlemmer av en svært eksklusiv «klubb» bestående av tidligere tutsiflyktinger i Uganda, som grunnla FPR på slutten av 1980-tallet etter å ha tjenestegjort i den ugandiske hæren. De to mangeårige følgesvennene, som var en del av den engelskspråklige eliten i Kigali, anklaget Kagame for å være for autoritær. Men presidenten, som for lenge siden byttet ut militæruniformen med dress, hevder på sin side at han vil bekjempe korrupsjon og privilegier helt inn i egne rekker, med fare for å støte fra seg tidligere kampfeller. «Hvis vi ikke angriper dette nådeløst, risikerer vi at korrupsjonen ødelegger landet,» sier han til alle som vil høre. Etter å ha blitt beskyldt for å stå bak et granatangrep i Kigali i februar 2010 måtte Kayumba Nyamwasa, som var ambassadør i India, flykte til Sør-Afrika. Der unnslapp han med nød og neppe et attentatforsøk.

De tre landene i regionen har styrket sitt sikkerhetssamarbeid. I 2009 deltok den rwandiske hæren i jakten på hutuopprørere sammen med den kongolesiske hæren, og i september 2010 var Rwandas forsvarsminister, general Kababere, på offisiell visitt i Kinshasa. På tross av dette kan «valgsuksessene» både i Rwanda og Burundi gi et misvisende bilde og dekke over faren for en voldelig utvikling som ikke kan reduseres til et oppgjør mellom hutuer og tutsier.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Amnesty international, «Le silence est plus sûr: l?effet intimidant des lois rwandaises sur l?idéologie du génocide et le sectarisme» (Taushet er tryggest: Den truende effekten av rwandiske lover på folkemords- og sekterisk ideologi), 31. august 2010.

2 Mwayila Tshiyembé, «Krigen om ressursene i Kivu», Le Monde diplomatique, desember 2008.

3 Nkurunziza skal ha blitt frelst av Aril Edvardsen, se «Frelst av Aril Edvardsen», VG, Oslo, 3. juni 2006.

4 I 1996, to år etter folkemordet, opererte rwandiske tropper på kongolesisk jord for å tvinge hutuflyktninger til å reise hjem igjen og forfulgte «folkemordere» på flukt. Alliert med Burundi og Uganda deltok de i løpet av denne «første krigen i Kongo» i å styrte av regimet til Mobutu. Se Colette Braeckman, L?enjeu congolais, l?Afrique centrale après Mobutu (Spillet i Kongo, Sentral-Afrika etter Mobutu), Fayard, Paris,1999.

5 Rwandiske styrker massakrerte hutuflyktninger som var beskyttet av det gamle regimets styrker, men også etniske hutukongolesere og andre sivile mistenkt for å ha hjulpet flyktningene. Rapporten foreslår, klokelig, at handlingene behandles som «folkemordforbrytelser» av en kompetent domstol. Den rwandiske regjeringen har kalt rapporten «ondsinnet, krenkende, latterlig», og «farlig og uansvarlig».

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver