Kaos under himmelen – situasjonen er glimrende

De folkelige opprørene i de arabiske landene viser at den sanne antagonismen er mellom religiøs fundamentalisme og den radikale venstresiden, snarere enn mellom diktatur og liberalt demokrati.

Det slående med opprørene i Tunisia og Egypt er det påfallende fraværet av muslimsk fundamentalisme. I god sekulær, demokratisk tradisjon har folket simpelthen gjort opprør mot et undertrykkende regime, mot korrupsjon og fattigdom, og for frihet og økonomiske fram-tidshåp. Dette har motbevist den kyniske vestlig-liberale ideen om at kun små liberale eliter har en genuin forståelse for demokrati i de arabiske landene, mens det store flertallet bare kan mobiliseres med religiøs fanatisme eller nasjonalisme. Det sentrale spørsmålet er, selvfølgelig: Hva vil skje dagen etter? Hvem vil tre fram som den politiske vinneren?

Da den midlertidige regjeringen ble oppnevnt i Tunisia, ble islamistene og de radikale delene av venstresiden holdt utenfor. Reaksjonen til de selvsikre liberalerne var: Godt, de er i bunn og grunn samme sak, to totalitære ytterpunkter. Er det virkelig så enkelt? Er det ikke snarere slik at den sanne langvarige antagonismen nettopp er mellom islamistene og venstresiden? Selv om de for øyeblikket er forent i kampen mot regimet, vil enheten briste når seieren nærmer seg, og de vil gå inn i en dødelig kamp, ofte mer rå enn mot deres felles fiende.


SÅ VI IKKE EN SLIK KAMP I IRAN etter forrige valg? Det flere hundretusen Mousavi-tilhengere sto for var den folkelige drømmen som holdt Khomeini-revolusjonen oppe. Selv om denne drømmen var en utopi, innebar den en utrolig eksplosjon av politisk og sosial kreativitet, organisatoriske eksperimenter og debatter blant studenter og vanlige folk. Denne genuine åpningen som utløste uhørte krefter for samfunnsendring, et øyeblikk da «alt virket mulig», ble gradvis demmet opp etter islamistenes overtakelse av den politiske makten.

Selv i tydelig fundamentalistiske bevegelser bør man ikke miste av syne den sosiale komponenten. Taliban blir regelmessig framstilt som en fundamentalistisk islamistgruppe som styrer med terror. Men da de våren 2009 tok kontroll over Swat-dalen i Pakistan rapporterte New York Times at de skapte et «klasseopprør som utnytter det dype gapet mellom en liten gruppe velstående jordeiere og deres jordløse leietakere». Den ideologiske posisjonen i artikkelen er likevel synlig i hvordan den snakker om Talibans «evne til å utnytte klasseskiller», som om Talibans «sanne» agenda var noe helt annet (religiøs fundamentalisme) og at de bare «brukte» de fattige landarbeidernes vanskelige kår. Dette skillet mellom den «sanne» agendaen og en instrumentell utnytting tredd nedover Taliban fra utsiden – som om de jordløse bøndene selv ikke erfarte deres vanskelige kår i «fundamentalistisk-religiøse» termer!

Spørsmålet artikkelen ikke stiller er hva som hindrer liberale demokrater i Pakistan så vel som i USA fra å «utnytte» de fattiges kår og hjelpe de landløse bøndene, når Taliban «ga en advarsel om farene for det i stor grad føydale Pakistan»? Det nedslående svaret på dette opplagte spørsmålet er at føydalmaktene i Pakistan er en «naturlig alliansepartner» for det liberale demokratiet.

Som en reaksjon på den velkjente karakteriseringen av marxismen som «det 20. århundrets islam», som en sekularisering av Islams abstrakte fanatisme, skrev Jean-Pierre Taguieff at islam er i ferd med å bli «det 21. århundrets marxisme», fordi den etter kommunismens fall viderefører dens voldelige antikapitalisme. Men bekrefter ikke de nylige endringene i den muslimske fundamentalismen Walter Benjamins gamle innsikt om at «enhver fascisme vitner om en mislykket revolusjon»? Fascismens framvekst er venstresidens nederlag, men samtidig bevis på at det fantes et revolusjonært potensial, misnøye, som venstresiden ikke klarte å mobilisere. Gjelder ikke dette også for dagens såkalte «islamo-fascisme»? Henger ikke den radikale islamismens framvekst nettopp sammen med at den sekulære venstresiden har forsvunnet fra de muslimske landene?


AFGHANISTAN I DAG framstilles som det meste fundamentalistiske av de islamske landene, men hvem husker fortsatt at det for førti år siden var et land med en sterk sekulær tradisjon, inntil et mektig kommunistparti tok makten der, uten hjelp fra Sovjetunionen? Hvor forsvant denne sekulære tradisjonen? Det er avgjørende å lese de pågående hendelsene i Tunisia og Egypt (og Jemen og kanskje, forhåpentligvis, Saudi-Arabia!) opp mot denne bakgrunnen. Hvis situasjonen «stabiliseres» slik at det gamle regimet overlever med litt liberal plastisk kirurgi, vil dette skape en uoverstigelig fundamentalistisk bølge. For at den sentrale liberale arven skal overleve trenger liberalerne faderlig hjelp fra den radikale venstresiden.

Så, tilbake til Egypt, den mest skammelige og farlig opportunistiske reaksjonen var den Tony Blair kom med ifølge CNN: Endring er nødvendig, men det bør være en stabil endring. «Stabil endring» i dagens Egypt kan bare bety et kompromiss med Mubarak-kreftene gjennom en liten utvidelse av herskerklassen. Av den grunn er det å nå snakke om en fredelig overgang obskønt: Gjennom å knuse opposisjonen, gjorde Mubarak selv dette umulig. Etter at Mubarak sendte hæren mot demonstrantene, ble valget klart: enten en kosmetisk endring der noe endres for at alt skal forbli det samme, eller et virkelig brudd.

Her er sannhetens øyeblikk: Man kan ikke lenger påstå, som i Algerie for et tiår siden, at å tillate virkelig frie valg er det samme som å gi makten over til muslimske fundamentalister. Israel kastet den hyklerske demokratiske masken og støttet Mubarak åpenlyst – og gjennom å støtte en tyrann som folket har gjort opprør mot, har de gitt ny næring til antisemittismen.

En annen liberal bekymring er at det ikke finnes noen organisert politisk makt til å ta over om Mubarak går av. Selvfølgelig ikke, Mubarak sørget for å redusere all opposisjon til marginale ornamenter, slik at resultatet ble som tittelen til den berømte Agatha Christie-romanen, And than there were none. Argumentet for Mubarak – enten han eller kaos – er et argument mot ham.

Det vestlige hykleriet er slående: Offentlig har de støttet demokrati, men nå når folket gjør opprør mot tyrannene på vegne av sekulær frihet og rettferdighet, og ikke på vegne av religion, er de alle «dypt bekymret». Hvorfor bekymret? Hvorfor gleder de seg ikke over at friheten endelig får en sjanse? I dag mer enn noen sinne er Mao Zedongs gamle motto treffende: «Det er kaos under himmelen – situasjonen er glimrende.»

Hvor bør Mubarak dra? Også her er svaret åpenbart: til Haag. Hvis det er noen statsleder som fortjener det, så er det han!

Oversatt av R.N.