Den arabiske vårens politiske økonomi

arabiske våren» handler om langt mer enn rene krav om borgerrettigheter og demokrati. Befolkningene reiser seg nå for å få en slutt på «det arabiske unntaket», på autoritære regimer som har holdt fast på makten siden 1970-tallet. Årsakene til opprørene finnes i den politiske økonomien. For om monarkiene i denne delen av verden er eneveldige og republikkene kneblet av livstidspresidenter (og arverekker), så skyldes det at de makthaverne hevet seg over staten og institusjonene som ble etablert da landene ble uavhengige, og skaffet seg midler til å holde på makten.

Hvilke midler dreier det seg om? Selvfølgelig sikkerhetstjenestene, som har vært direkte underlagt makthaverne og stått fullstendig utenfor parlamentarisk kontroll. Regjeringene har heller ikke hatt oppsyn med dem, og mang en gang har folk fra sikkerhetstjenestene irettesatt en minister eller pålagt vedkommende en bestemt beslutning. Men disse apparatene – med tilhørende forgreininger – måtte finansieres, i likhet med de ulike klientellistiske nettverkene i det enerådende partiet eller i underordnede partier. Og disse midlene kom ikke egentlig fra offentlige budsjetter, som politi- eller forsvarsbudsjettene, men fra diverse direkte inntektskilder.


OLJEINNTEKTENE økte betydelig etter priseksplosjonen på råolje i 1973. En del av inntektene fra oljesalget havnet – i stilltiende overenskomst med de store multinasjonale selskapene – rett i lomma på kongefamilier eller «statslederfamilier», i stedet for å fylle statskassa. Men det svarte gull var ikke den eneste ressursen makthaverne la beslag på. Etter å ha mottatt provisjoner for større offentlige byggeprosjekter (både sivile og militære) – som etter hvert ble mindre som følge av budsjettkutt i strukturtilpasningens navn – åpnet nye muligheter seg. Utover 1990-tallet gjorde mobiltelefonien sitt inntog. I samme periode kom den første store bølgen av privatisering av offentlige tjenester, i form av ulike typer «offentlig-privat samarbeid» (for eksempel såkalte «Build-Operate-Transfer»-kontrakter med kortvarige konsesjoner for private selskaper). Mobiltelefonien var svært innbringende, spesielt i starten, da kundene gjerne var velstående og villige til å betale høye priser. Multinasjonale operatører, innflytelsesrike forretningsfolk og lokale makthavere sloss om disse inntektene. Noen eksempeler er konflikten mellom egyptiske Orascom og det algeriske militæret om operatøren Djezzy, og konflikten mellom det samme Orascom og Syriatel i Syria. Med mobiltelefonien dukket de første store arabiske multinasjonale selskapene opp, deriblant Orascom og Investcom i Libanon.

Den stadig større globaliseringen av de arabiske økonomiene og kravene fra IMF – med støtte fra EU – forsterket makthavernes økonomiske dominans, spesielt etter finanssammenbruddet i 1986.2 Offentlige investeringer gikk ned, og regjeringenes rolle som reguleringsinstans ble svekket. Store multinasjonale selskaper fikk monopol eller oligopol i ulike bransjer (sement, supermarkeder) fordi de delt inntektene sine med det øvre maktsjiktet. Sjefene for de store globale selskapene visste hvor beslutningene i realiteten ble fattet og hvilke lokale partnere de trengte for sine investeringer: familiene Trabelsi og Materi i Tunisia, Ezz og Sawires i Egypt, Makhlouf i Syria, Hariri i Libanon, for å nevne noen. Sawires-familien solgte for øvrig sine andeler i Orascom-Mobinil til France Télécom før den egyptiske revolusjonen startet, samt andelene den hadde i sementindustrien. Dette har gitt Najib Sawires mulighet til å framstå som en pådriver for forandring i hjemlandet. Najib Mikati, som solgte Investcom til det sørafrikanske konsernet MTN, er i dag med på å utnevne den nye regjeringen i Libanon.


EIENDOMSMARKEDET sto deretter for tur. Revet med av den generelle entusiasmen etter «miraklet i Dubai», kastet alle arabiske makthavere seg ut i spektakulære eiendomsprosjekter som kunne skjule sammenblandingen av offentlige og private interesser. Tomter ble erklært offentlig eiendom for så å bli solgt billig til utbyggere. Historiske bysentra ble forsømt slik at investorer fascinert av «orientens sjarm» kunne renovere de gamle riad-ene. Og boligprisene har etter hvert kunnet måle seg med Tokyo, Paris og London.

Det viktigste tannhjulet i dette maskineriet har vært bankene. De har ikke bare gjort det mulig å hvitvaske profitten, men også å resirkulere den i eiendomsprosjekter og annen virksomhet. Bankene har blitt brukt av makthaverne til å sikre seg varig lojalitet fra lokale entreprenører med å låne dem penger.3

Men denne unntaksmessige utviklingen hadde sin bakside: Svekkelse av staten og de offentlige tjenestene. Regjeringsmedlemmer ble tatt inn i varmen øverst på maktpyramiden. I beste fall dreide det seg om teknokrater med fartstid i de store internasjonale institusjonene (spesielt Verdensbanken) som ikke hadde noen demokratisk legitimitet eller noe politisk program å stilles til ansvar for. Staten ble ikke lenger ansett som noe annet enn et byråkrati. Selv hæren ble svekket, til fordel for velutrustede regimestyrker som sikret makthavernes fortsatte herredømme.4


STYRESETTET I DISSE LANDENE endte altså opp som noe helt annet enn det som var i emning etter uavhengigheten – da man sørget for elektrisitet på landsbygda og satset på utdanning. De offentlige tjenestene er blitt stadig dårligere, noe FNs utviklingsprogram (UNDP) har påpekt i flere rapporter, til fordel for en snikende privatisering som kun handler om å håve inn mest mulig profitt. Selv i det rike Saudi-Arabia, i Jeddah, har man bare rennende vann en gang i uka, og en prins har tillatt bygging ved elveleiet (wadi) uten at det er lagt inn noe avløpssystem, noe som har resultert i flere katastrofale oversvømmelser.

Hver gang en skandale avsløres, igangsettes det antikorrupsjonskampanjer. Disse har imidlertid begrenset effekt, ettersom det ikke bare er et spørsmål om moral eller religion, men systemisk rovdrift, utført av en gruppe ledere som kan sammenlignes med, ja, storkapitalen.

På bunnen av samfunnspyramiden blir menneskeverdet og verdien av arbeid tråkket på. Omtrent en tredjedel av den yrkesaktive befolkningen har «strøjobber» i den uformelle sektoren. De regnes likevel ikke med i arbeidsledighetsstatistikkene – som på tross av det ligget godt over ti prosent de siste tjue årene. En annen tredel er ansatt i den såkalt formelle private sektoren. Det dreier seg om uavhengige arbeidere, det vil si «ansatte» uten arbeidskontrakt, trygderettigheter, pensjon eller faglige rettigheter – slik at selve begrepet «ansatt» nærmest mister mening,5 i alle fall utenfor offentlig sektor. I sistnevnte tilfelle har man beholdt sosiale rettigheter, noe som gjør disse stillingene ettertraktet, spesielt blant kvinner. Men mulighetene er få, ikke minst på grunn av «strukturtilpasningene», som har handlet om å kutte statens utgifter snarere enn å øke dens inntekter.

Arbeidsmarkedet er svært oppdelt, ikke minst fordi disse landene har tatt imot mange innvandrere. Enten de er permanente (palestinske, irakiske, sudanske eller somaliske flyktninger) eller midlertidige (spesielt asiatiske arbeidere) har de fått enda dårligere økonomiske og sosiale kår. Utbytting av arbeidskraft er i seg selv en betydelig inntektskilde.6

Det er rettsstaten som må gjenoppbygges i de arabiske landene. En stat der makten er midlertidig, underlagt institusjoner og ikke hevet over dem. En stat der makthavernes inntektskilder rives vekk én etter én, i likhet med monopolene, for å frigjøre en innovativ energi. En stat der alle er sikret borgerrettigheter og sosiale rettigheter, og der alle som jobber kan få gjennomslag for sine krav gjennom kamp og forhandlinger. Det vil ikke bli enkelt, for den globale tendensen, også i Europa, peker dessverre i en annen retning.

Oversatt av G.E.


Fotnoter:
1 Samir Radwan og Manuel Riesco: «The Changing Role of the State», ERF, 2007.

2 Et brutalt fall i oljeprisen gjorde at Algerie og Syria fikk betalingsproblemer. Det samme fenomenet skjedde i mindre skala i 1999.

3 Se Béatrice Hibous undersøkelse av tilfellet Tunisia i La Force de l?obéissance (Lydighetens kraft), La Découverte, Paris, 2006.

4 Se Salam Kawakibi og Bassma Kodmani, «Hæren, folket og diktatorene», Le Monde diplomatique, mars 2011.

5 Jf. «Le travail et la question sociale au Maghreb et au Moyen-Orient» (Arbeidsmarkedet og det sosiale spørsmålet i Nord-Afrika og Midtøsten), Revue des mondes musulmans et de la Méditerranée, nr. 105-106, Edisud, Aix-en-Provence, 2005.

6 Se diskusjon om kvoter for arbeidsinnvandring i Saudi-Arabia apropos Steffen Hertogs Princes, Brokers and Bureaucrats: Oil and State in Saudi Arabia (Cornell University Press, Ithaca, 2010) på www.economistes-arabes.org.