Digital føydalisme

Da Arianna Huffington valgte å støtte John Kerry framfor George W. Bush i 2004, fikk de desillusjonerte Demokratene en uventet alliert. Arianna Huffingtons politiske karriere startet på den republikanske fløyen. Da (eks-)mannen ikke klarte å bli valgt inn i Senatet i 1994, innledet hun en karriere som konservativ kommentator. Hun ble med i en tenke-tank knyttet til Newt Gringrich, parlamentarisk leder for Republikanerne. Hennes første internettprosjekt var resignation.com, en nettside som forsøkte å få Bill Clinton avsatt etter Lewinski-skandalen.

På begynnelsen av 2000-tallet beveget hun seg stadig mer mot venstre. «Jeg forlot Det republikanske partiet [fordi] mitt syn på statens rolle hadde endret seg», har hun forklart i ettertid. I mai 2005 lanserte hun Huffington Post som et progressivt alternativ til den konservative Drudge Report. Nettavisen ble raskt et sted der venstresiden kunne lufte sin irritasjon.

Allerede fra starten var «HuffPo» kontroversiell, ikke bare på grunn av politikken. Nettavisens rike innhold har gjort den til en seriøs konkur-rent til de «tradisjonelle» mediene. Den redaksjonelle staben teller i dag hundre ansatte, men mye av stoffet hentes fremdeles fra andre medier (med sterk vekt på sex og kjendiser), og ikke minst fra ni tusen frivillige bloggere, mange av dem berømte personer som Bill Clinton, Dominique Strauss-Kahn, Michael Moore, Alec Baldwin og Charlize Theron, for å nevne noen få. Antall unike månedlige besøkende har skutt i taket, fra en million i begynnelsen av 2008 til mer enn 25 millioner våren 2011. Nettavisen er nå en av USAs ti mest populære nyhetssider.

Huffington Post har i sine første år skilt seg tydelig fra flesteparten av de amerikanske avisene med sin venstreorienterte redaksjonelle linje. Avisen har ledet motstanden mot krigen i Irak og medienes dekning, særlig New York Times som dekket over Bush-administrasjonens løgner om masseødeleggelsesvåpen. Sammen med non-profitorganisasjonen Center for Investigative Reporting sørger den for 50 fulltidsstillinger for grave-journalister. Og den har oppfordret amerikanerne til å ta ut pengene sine fra storbankene i protest mot at disse har gått tilbake til de høyrisikable praksisene som skapte finanskrisen.


LYNET SLO NED I FEBRUAR, da direktør Tim Armstrong annonserte at Amerika Online (AOL) hadde kjøpt det «kollektive» nettstedet for den nette sum av 315 millioner dollar. Samtidig annonserte nettgiganten at den skulle kutte 900 stillinger i India og USA.2 Ekteskapet mellom en teknologigigant med et konservativt rykte og en venstreorientert nettside kan virke overraskende, men burde ikke ha kommet som et sjokk. Selv om HuffPo sponset et populært telt, med duftlys og massasje, under Demokratenes landsmøte i 2008, fortalte Huffington alle som ville høre det at HuffPo skulle være mer enn bare politikk.3 To år senere gikk avisen med overskudd for første gang (30 millioner dollar), og det gikk rykter om at kapitalistene som hadde finansiert HuffPos utvidelse ønsket å cashe inn.

Oppkjøpet skuffet likevel mange lesere og bidragsytere. Sjelegranskning har funnet sted. Hvor mange journalistiske og politiske prinsipper må ofres for å nå et større publikum? Hva er de langsiktige konsekvensene av at den amerikanske journalistikken blir enda mer underkastet an-nonsørene, aksjespekulantene og en forbruksdrevet, overkommersialisert kultur?

«Tiden er inne for å overskride venstre/høyre-skillet,» sa Arianna Huffington til Washington Post da HuffPo ble solgt,4 og gjentok ordrett det hun hadde sagt et tiår tidligere, da hun skiftet politisk side.

Noen uker tidligere var bloggeren Mike Elk, som har spesialisert seg på lønnsmottakeres rettigheter, en av de første som oppdaget innholdet i denne postprogressive politikken. Elk hjalp 200 fagforeningsaktivister med å storme en konferanse banklobbyorganisasjonen Mortgage Bankers Association holdt i Washington DC, i protest mot enkelte banksjefers underslag av offentlige penger.

Da næringslivsredaktøren, den tidligere New York Times-journalisten Peter Goldman, oppdaget at Elk hadde latt en aktivist bruke pressekor-tet hans for å komme seg inn på konferansen, ble Elk umiddelbart avskjediget for sitt «profesjonelle feilsteg». Det større «profesjonelle» proble-met er imidlertid, ifølge Elk, at Huffington Post ikke hadde klart å ansette en eneste betalt arbeidslivsreporter på fulltid.5 Før han ble «sparket» var Elk del av den store hæren av ubetalte bloggere.

I kjølvannet av salget har andre bloggere sluttet seg til Elks krav om at Huffington, som i fjor ga ut en bok med tittelen Third World America: How Politicians are Abandoning the Middle Class and Betraying the American Dream, viser samsvar mellom ord og handling. Bloggkollektivet Visual Art Source har sammen med journalistforeningen National Newspaper Guild oppfordret til streik.

«Sett i gang og streik – ingen vil legge merke til det,» svarer Huffington. Hennes synspunkt har lenge vært at bloggere får nok kompensasjon i synligheten avisen tilbyr, og at denne vil bli enda større med oppkjøpet. Som en del av AOL vil det samlede besøkstallet bli på 117 millioner unike besøkende i USA og rundt 250 millioner i resten av verden. Dette vil også øke annonseprisene. I februar 2011 kostet en annonse på startsiden til AOL 200 000 dollar dagen, mot 90 000–125 000 på Huffington Post.6

Å nå et større publikum er avgjørende for de mest prominente skribentene som ikke trenger honorarer for å overleve, slik som den tidligere spaltisten i Los Angeles Times, Robert Scheer, som har brukt dette argumentet for å forsvare Huffington.7 Latino-aktivisten Roberto Lovato – som følte «skuffelse» da han hørte om sammenslåingen på grunn av AOLs konservative rykte – har ingen illusjoner: «Arianna har alltid jobbet for å forandre fra innsiden.» Huffington Post har vært svært viktig for hans egne politiske prosjekter: Nettavisen ga ham en kanal for hans «Basta Dobbs»-kampanje, der han klarte å presse CNN til å sparke talk show-verten Lou Dobbs for innvandrerhets.

Kort fortalt, om Huffington bruker bloggerne, bruker også de henne. Men hvem tjener mest på dette? Og hva vil de langsiktige konsekvensene være for denne typen journalistikk?


Å SATSE PÅ UBETALTE BLOGGERE var muligens holdbart da HuffPo var en liten oppstartsvirksomhet, men når Arianna nå har tjent store penger virker det vanskelig å overse dette og ikke belønne bloggerne for deres avgjørende rolle i å gjøre nettavisen til det den er i dag. For ek-sempel gjorde bloggeren Mayhill Fowler nettsiden berømt da hun ga en «borgerjournalistisk» redegjørelse for Obamas bemerkning under valg-kampen om at arbeiderklassefolk « klamrer seg til våpen og religion». Rundt hundre blogginnlegg senere – etter at HuffPo hadde nominert hennes arbeid to ganger til Pulitzer-prisen og hun gjentatte ganger hadde forsøkt å få betalt for arbeidet sitt – sa Fowler opp. «Hvordan kan du si opp en jobb du aldri har hatt?» kommenterte HuffPo-redaktør Mario Ruiz surt.8 Grensen mellom betalte journalister og ubetalte bloggere er langt fra krystallklar. Mike Elk skrev så mange blogginnlegg (105 i alt) med så grundig journalistikk at de fleste leserne antok at han var ansatt i avisen.

Selv om Huffington Posts «nye» journalistiske modell skaper rom for progressive synspunkter, er den del av en større tendens til føydalise-ring av det amerikanske samfunnet. Ifølge den siste «State of the Media Report», fra den anerkjente stiftelsen Pew Foundation, har mer enn en tredjedel av yrkesjournalistene mistet jobben det siste tiåret, hvorav 11 000 bare de siste tre årene.

I en svært kritisk artikkel med tittelen «Huffington’s Plunder» skriver tidligere New York Times-korrespondent Chris Hedges at «de som ut-nytter arbeidere, uansett ideologisk fasade, for å tjene penger i denne størrelsesorden, er fullverdige medlemmer av utbytterklassen. Blås støvet av Karl Marx. De er fiender av arbeidende kvinner og menn. Og i dette tilfellet suger de også blodet ut av et yrke jeg er svært glad i.»

Mot argumentet om at bloggerne står fritt til å velge, skriver Hedges at dette er det samme argumentet som brukes av «sjefene i tekstilfab-rikkene i Den dominikanske republikk og Mexico, kullselskapene i West Virginia og Kentucky og de store kyllingfarmene i Maine […]. Det er argu-mentet den rike eliten, som har sementert fast et oligarkisk system der det ikke finnes noen reelle valgmuligheter, bruker for å legitimere sin un-dertrykking.»

«Digital føydalisme» kaller produktsjef hos Reuters, Anthony de Rosa, dette gryende økosystemet for nyheter på nett, som domineres av Huffington Post og amatørmediale slektninger som Facebook, Twitter og bloggnettstedet Tumbler. «Disse nettstedene har en svært forførerisk teknologi, som lurer deg til å bidra. Som idioter fôrer vi monsteret, lager innhold som andre tjener penger på.» Arianna Huffington deler ikke dette synet. Ifølge henne burde bloggerne glede seg over å jobbe gratis, fordi «å ytre seg selv har blitt en utrolig kilde til selvbekreftelse for folk.»


ÅRSAKSREKKEN ER VELKJENT. Når besøkstallene øker, følger annonsørene og investorene etter. Avkastningskravene vokser drastisk, samtidig som innholdet mister verdi. Dette får nettsidene til å produsere «nyheter» så raskt og billig som mulig, som oftest med gratisarbeid og søkeordoptimalisering. AOL har lenge ligget i forkant på dette området, noe som understrekes av et internt notat lekket til nettavisen Business Insider. En anonym AOL-journalist forteller her at AOLs mål «er hovedsakelig å få opp volumet og skvise ut så mye profitt som mulig fra hvert ’stykke innhold’ uavhengig av kvalitet, ved hjelp av teknologisk manipulering.»12 Da notatet ble publisert var Huffington påfallende taus, mens AOL-direktør Tim Armstrong avviste pressens kritikk med at «nettbaserte bedrifter sier ’dette er slik vi driver butikk hver dag’».

På pressekonferansen etter oppkjøpet sa Armstrong at «Arianna har de samme interessene som oss, nemlig å tjene forbrukerne utover folks rent politiske behov.»13 Huffington insisterte på sin side at politiske nyheter for tiden tiltrekker mindre enn femten prosent av trafikken til nettstedet, i motsetning til femti prosent i de første årene.

I en viss tid sammenfalt et dårlig dekket nisjemarked med de politiske forhåpningene til en politisk bevegelse. Den opportunistiske optimis-ten Huffington grep sjansen. «Den som tror [Arianna Huffington] vil fortsette som en troverdig røst for venstresiden kjenner ikke til Huffingtons historie,» skriver spaltisten Dana Milbank i Washington Post etter Huffingtons forvandling fra venstreaktivist til mediemogul.

Etter sammenslåingen har AOL og HuffPo ansatt flere profesjonelle journalister, de fleste fra ledende medier, inkludert New York Times. Dette er positivt på mange vis, men forsterker bare den ideologiske bevegelsen mot sentrum-høyre. Progressive bloggere vil måtte spørre seg selv på et tidspunkt om de er på nettstedet for å formidle sine synspunkter eller for å gi en illusjon av ideologisk mangfold til et nettsted som ligner stadig mer på alle de andre kommersielle nettavisene.

Internett har ikke endret på problemene de amerikanske mediene har slitt med i lang tid. Huffington Posts korte historie viser disse: en ho-vedsakelig kommersiell holdning til nyheter, nesten fullstendig avhengig av annonseinntekter, eid av børsnoterte selskaper som er besatt av kort-siktig profitt, fraværet av markedsreguleringer gir insentiv til fusjoner og oppkjøp som har gitt mange ledende mediekonsern milliarder av dollar i gjeld.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1
«10 Questions for Arianna Huffington», Time Magazine, New York, 3. juli 2008.

2 Emily Steel, «AOL Chops 20 prosent From Work Force», The Wall Street Journal, New York, 11. mars 2011.

3 Lauren Collins, «The Oracle», The New Yorker, 13. oktober 2008.

4 Dana Milbank, «Arianna Shifts Again », The Washington Post, 9. februar 2011.

5 Mike Elk, «Why Huffington Post ?Fired Me?», Mediashift.com, 26. januar 2011.

6 Emily Steel, «Huffington Post?s Politics Give Pause », The Wall Street Journal, 10. februar 2011.

7 Robert Scheer, «Betting on Arianna,» Huffington Post, 22. februar 2011.

8 Michael Calderone, «Huffington Post Fires Back at ex-Blogger Fowler », news.yahoo.com, 28. september 2010.

9 Chris Hedges, «Huffington?s Plunder», www.truthdig.com, 21. februar 2011.

10 Sitert i David Carr, «At Media Companies, a Nation of Serfs», The New York Times, 13. februar 2011.

11 Sagt av Huffington under konferansen PaidContent i New York i mars 2011. Rapportert i La Correspondance de la presse, Paris, 7. mars 2011.

12 Sitert i Dan Mitchell, «The AOL Way: Broken, Battered and Hopeless», CNNMoney.com, 2. februar 2011.

13 Dana Milibank, se over.