Countryens politiske toner

Republikanernes geberder rundt utvelgelsen av en kandidat til valget i 2012 overskygger ikke at den sittende presidenten selv kjemper for å vinne nye velgere, særlig de som ikke stemte på ham i 2008. 21. november arrangerte Obama-paret en countrymusikkfestival i Det hvite hus, for anledningen omdøpt til «Folkets Hus», med stjerner som James Taylor, Lyle Lovett og Dierks Bentley på plakaten. Obama betrodde at han i møte med sine medborgere har lært å like denne musikken «som de er så glad i». Dette tar seg godt ut. Vanligvis ser eliten i Washington ned på denne delen av den hvite populærkulturen som ofte oppfattes som reaksjonær: hat mot staten, skepsis mot minoriteter og fordommer mot de urbane elitene. Obama våger seg unektelig ut i et område som har vært mer dominert av Tea Party-bevegelsen enn av Demokratene – særlig ikke svarte Harvard-utdannede demokrater. De hvite bygdeguttas uttrykk for bitterhet over en amerikanskhet de mener de har blitt fratatt, har en lang historie. Obama har skjønt at det er et uttrykk som ikke kan overlates til Republikanerne og redneck-karikaturer. Countrymusikken og dens gammeldagse aksenter som leder tankene til utspjåkede cowboyer, har forlatt sine sydlige hjemtrakter og erobret det kulturelle universet i hele landet.
To av de tre mestselgende albumene i 2010 var det countryartister som sto for: Bak rapperen Eminem tronet Need you now av gruppa Lady Antebellum, fulgt av Taylor Swifts Speak now. Tilsammen solgte de to nesten seks millioner album. Taylor Swift har alene solgt mer enn tjue millioner plater så langt i sin karriere. Også på kino får sjangeren anerkjennelse. Filmen om Johnny Cash, Walk the Line, vant en Oscar i 2005. Fire år senere ble filmen Crazy Heart, om en ensom og alkoholisert gammel countrysangers omstreifende liv, rost opp i skyene av kritikerne, mens Country Strong om en falmende countrysanger spilt av Gwyneth Paltrow, ble en publikumsfavoritt i fjor. Enda mer betegnende er det kanskje at R&B-stjerna Rihanna i april i fjor inviterte seg selv opp på scenen under den tidligere så ukule Country Music Awards. …/
/…
EN FORARGET AMERIKANSK PATRIOTISME
Countryens historie strekker seg tilbake til et isolert bygde-Amerika, der noen kloke produsenter på begynnelsen av 1900-tallet sporet opp the old time songs som de presenterte som selve inkarnasjonen av den genuine amerikanske sjelen. De første innspillingene stammer fra begynnelsen av 20-tallet, men enkelte historikere og musikkvitere mener musikken har røtter helt tilbake til uavhengighetskrigen (1775–1783).1
Balladene og de tradisjonelle folkesangene, med gjenkjennelig instrumentering (gitar, banjo, stemme) og melankolske tekster, vant hjertet til det rurale Amerika, særlig i tiden etter den store depresjonen. Mens de svarte hadde bluesen, hadde bygdesamfunnene i fjellene og på de isolerte slettene countryen, også kalt hillbilly blues – bondeknølens blues. Countryen avviste pionerenes idylliske myte om et hvitt og folkelig sør, beskyttet mot verdens fordervelse og dermed også sårbar, samtidig som den blåste nytt liv i den foreldede og kompromissløse nasjonalismen til Andrew Jackson, USAs sjuende president. Den bitre nostalgien etter sørstatenes sviende nederlag i borgerkrigen (1861–1865) dannet bakteppet for det som ble countryen: lydsporet til en forarget amerikansk patriotisme.
Countrymusikken brukes både som våpen og skjold mot trusselen om at den amerikanske identiteten skal gå i oppløsning – en ganske misvisende idé med tanke på den uendelige variasjonen innad i sjangeren. Ironisk nok var det bad boys-sangere fra Texas som introduserte modernitet i tradisjonen. Men det er den mest konservative ytterkanten som setter standarden. I 1969 uttrykte sangeren Merle Haggard, med den legendariske utgivelsen Okie from Muskogee, sin avsky mot de langhårede hippiene på universitetene og i byene som han mente ledet landet mot undergang. Den tidligere straffangen og arbeidertalsmannen Haggard kunne raskt ha blitt en ny Woody Guthrie, en folkesanger og sosialistskald med klassebevissthet. Men han var en mann av sin tid, hvor de moralske verdiene var lovlydighet, patriotisme og homogenitet. Richard Nixon sa i 1974 at folkemusikken «gjorde USA bedre», og svøpte sjangeren i det stjernespekkede flagget. Countrymusikken forførte hele landet og det var utenfor sørstatene at den solgte mest. Ronald Reagan mente i 1983 at det handlet om en av de sjeldne kunstformene som var rent amerikansk og patriotisk i ånden.
Flere av de mest kjente sangerne i Stetson-hatt befant seg imidlertid langt fra denne klisjeen: noen opponerte mot Vietnamkrigen og var for legalisering av narkotika, andre var iherdige feminister eller kritiske til Nashvilles monopol på countryproduksjonen. Men plateselskapene var dyktige på markedsføring, og tilpasset sjangeren tidens rådende smak og satte rock på repertoaret. Slik forsikret de at radioene først og fremst spilte representanter for patriotismen til de «ekte» amerikanerne fra de glemte avkrokene.
Texas ble hovedsete for sjangeren. Bush fullbyrdet sin høyredreining med å si at country var hans favorittmusikk: en ytterligere bekreftelse på autentisitetens og den kulturelle solidaritetens retorikk. Med den nye interessen for amerikanskhetens tegn og fetisjer – americana – etter 11. september, fant produsentene en gullgruve i tilpassede titler. I kor med en krigshissig president stemte den kjente Toby Keith i med Courtesy of the Red, White and Blue, der han lovet å grille de som hadde våget å legge skylda på USA. På Beer for My Horses fra 2003 sang stjerna, som har solgt 25 millioner album, sammen med Willie Nelson at amerikanerne burde ta loven i egne hender, slik de gjorde i Texas den gang representanter for onde krefter ble hengt i det nærmeste treet. Til tross for enkelte negative reaksjoner på denne tvetydige nostalgien, holdt utgivelsen seg seks uker på salgstoppen, og ble en av Keiths største suksesser. I 2008 ble den attpåtil bearbeidet til filmlerretet, med sangeren i hovedrollen.
EN RIK MANNS KRIG
Mellom hyllesten av «Average Joe’s» tapte verdier og ideologisk begeistring var det en skummel miks av patriotisme og nasjonalisme. Under en konsert i England i mars 2003 sa Nathalie Maine fra bandet Dixie Chicks at hun skammet seg over å komme fra samme delstat som George W. Bush. Dixie Chicks ble utsatt for voldsomme angrep i media, og de fleste radiostasjonene sluttet å spille låtene deres. Det skal sies at de tradisjonelle lytterne ble støtt av at uttalelsen ble gjort utenfor landegrensene, og at den hisset opp en allerede spent stemning. Men den brutale boikotten kom ikke spontant fra grasrota. I dag vet vi at angrepet ble orkestrert av Clear Channel Radio, en bedrift med hovedsete i Texas og eier av 1250 radiostasjoner, som var bekymret for de politiske følgene av slike ytringer. For øvrig var det også andre kjente countryartister som kritiserte Irak-krigen, blant andre Roseanne Cash, Sheryl Crow, ovennevnte Merle Haggard og Steve Earle. Som et ekko til protestvisene fra 70-tallet sang sistnevnte i Rich Man’s war fra 2004:
Bobby had an eagle and a flag tattooed on his arm/Red white and blue to the bone when he landed in Kandahar/Left behind a pretty young wife and a baby girl/A stack of overdue bills and went off to save the world/Been a year now and he’s still there/Chasin’ ghosts in the thin dry air/Meanwhile back at home the finance company took his car/Just another poor boy off to fight a rich man’s war/When will we ever learn.
(«Bobby hadde en ørn og et flagg tatovert på armen/Rød, hvit og blå til beinet da han landet i Kandahar/Han forlot en nydelig ung kone og en liten datter/En stabel med ubetalte regninger og dro av gårde for å redde verden/Nå har det gått et år og han er fremdeles der/Jakter på spøkelser i den tynne, tørre lufta/I mellomtida hjemme har kemneren tatt bilen hans/Enda en fattig gutt sendt ut for å kjempe en rik manns krig/Når skal vi lære?»)
KLASSESKILLENES REALITET
I valgkampen i 2008 var countrysangerne som offentlig hadde støttet en av kandidatene langt fra å samle seg på Republikanernes side. Toby Keith, som hadde forsvart Bush mot Dixie Chicks, uttrykte attpåtil sympati for Obama. Cowboyer var også lei av den fruktesløse bitterheten og av patriotismen som ikke beskyttet dem mot skuffelsen låtene deres så ofte uttrykker. Både Crazy Heart og Country Strong var filmer med antihelter, falmende stjerner som leter etter frelse foran et slitent flagg.
Selvsagt har ikke Fox News unnlatt å invitere de mest konservative blant dem, og Tea Party-bevegelsen har hentet inn flere countrymusikere til sine folkemøter. De har mye til felles. På samme måte som at hitmakerne i Nashville kjører den tradisjonelle musikken gjennom en kommersiell kvern, er deres heterogene folkemøter kløktig organisert av mektige interessegrupper. I begge tilfeller finner man en retorikk rundt en klassebevissthet som ikke kommer til uttrykk og i stedet ikles en maske av kulturell identitet. Teabaggers og countrymen hyller den amerikanske myten om et klasseløst samfunn, men eksisterer paradoksalt nok bare i offerberetningen om klassehat.
I en artikkel fra 2010 analyserer statsviteren Angelo Codevilla den skremmende økningen i sosiale ulikheter i USA. Opp mot den partiløse overklassen setter han en folkelig klasse han kaller country class, som er diskreditert av eliten og forlatt av de store politiske partiene. Det er uten tvil denne klassen som trøster seg til tonene av countrymusikken. Enkelte artister trer ut av løgnen og avslører klasseskillenes sosioøkonomiske realitet: Sangeren John Rich, som var en lojal tilhenger av John McCain i 2008, fordømmer i dag sjefene på Wall Street. De største artistene i dag er de som har kvittet seg med «tradisjonelle» kjennetegn: Lady Antebellum når utover sitt vanlige publikum mye fordi de ikke alluderer politisk eller identitetsmessig til en spesifikk region.
Taylor Swift, sangerinnen fra Nashville som ble kåret til årets artist under American Music Awards i 2011, synger bare om kjærlighet og idyll. Men da rapperen Kanye West ga henne hard medfart på en prisutdeling i 2009, fordi han mente hun ikke burde ha vunnet, følte selv Obama seg tvunget til å kritisere West. Sårbar og ydmyk er Swift det uskyldige og samstemte ansiktet til et land der millioner av innbyggere er rammet av økonomisk krise og de mektiges arroganse. I den populistiske og nostalgiske musikken finner de igjen en grunn til å hylle sin amerikanskhet.
Oversatt av I.G.Å.