Borgerskapets lønnsrevolt

De «antikapitalistiske» protestbevegelsene i Vesten er offisielt rettet mot markedets brutale logikk, men er i praksis protester mot den gradvise forvitringen av en privilegert økonomisk posisjon. Det tradisjonelle borgerskapet er i ferd med å forsvinne, til fordel for en ny gruppe lønnsarbeidere: De som gis en merverdilønn i bytte mot sosial stabilitet.

Dagens sosiale protester i Vesten bærer tilsynelatende bud om en ny radikal frigjøringsbevegelse, men en nærmere analyse tvinger oss til å se en rekke små forskjeller som delvis tilsmusser disse lovende utsiktene. Dagens kapitalisme har tre kjennetegn: en langvarig trend med å hente profitt fra grunnrente (i sine to hovedformer: rente fra privatisert «felleskunnskap» og rente fra naturressurser); arbeidsledigheten har fått en større strukturell rolle (muligheten for å bli «utbyttet» i en fast stilling oppleves som et privilegium); tilsynekomsten av en ny klasse, «lønnsborgerskapet», som Jean-Claude Milner kaller det.

Bill Gates er et godt eksempel på forbindelsen mellom disse tre trekkene. Hvordan ble han verdens rikeste mann? Formuen hans har ingenting å gjøre med produksjonskostnadene til varene Microsoft selger (Microsoft betaler faktisk sine åndsarbeidere relativt godt). Suksessen skyldes ikke at Microsoft produserer god programvare billigere enn konkurrentene, eller at Microsoft har vært bedre til å «utbytte» sine åndsarbeidere. Hvis dette var tilfellet ville Microsoft vært konkurs forlengs: Folk ville heller ha valgt gratis og åpen programvare, for eksempel Linux, som ekspertene mener er bedre enn Microsofts programmer. Så hvorfor kjøper mange millioner mennesker fortsatt programvare fra Microsoft? Fordi Microsoft har etablert seg som en nærmest universell standard. Selskapet har så å si monopolisert feltet, som en slags direkte inkarnasjon av det Marx kalte «det generelle intellekt» – all kollektiv kunnskap, fra vitenskap til praktisk kunnskap. Gates ble verdens rikeste mann i løpet av et par tiår gjennom å ta grunnrente for å la folk å delta i den delen av det generelle intellekt som han har privatisert og kontrollerer som ressurs.

Globalisert arbeidsledighet

Marx’ begrepsapparat bør bearbeides kritisk: Ettersom han overså det generelle intellekts sosiale aspekt, så han ikke muligheten for privatisering av selve det generelle intellekt. Dette er kjernen i dagens kamp om «immaterielle rettigheter»: Utbyttingen får stadig mer form av grunnrente, eller slik Carlo Vercellone formulerer det, kjennetegnes den postindustrielle kapitalismen av «profittens bliven-rente».2 Med andre ord gjør den sentrale rollen det generelle intellekt (kunnskap og sosialt samarbeid) spiller i verdiskapningen at de ulike formene for rikdom blir stadig mer ute av proporsjon med den direkte arbeidstiden som kreves for å produsere dem. Resultatet er ikke at kapitalismen oppløser seg selv, slik Marx tilsynelatende forventet, men en gradvis forvandling av profitt generert gjennom utbytting av arbeidskraft til grunnrente tilegnet gjennom privatiseringen av det generelle intellekt.

Det samme er tilfellet med naturressurser: Utvinning av naturressurser er i dag en av de største kildene til grunnrente. Det er en permanent kamp om hvem som skal få inntektene fra denne: folk i den tredje verden eller vestlige selskaper. Det ironiske er at Marx, for å forklare forskjellen mellom arbeidskraft (som i bruk produserer merverdi utover sin egen verdi) og andre varer (som i bruk taper verdi og dermed ikke innebærer noen utbytting) bruker den «ordinære» varen olje som eksempel – den samme varen som i dag er kilde til ekstraordinær profitt. Det er meningsløst å koble endringer i oljeprisen til stigende og synkende produksjonskostnader eller prisen på den utbyttede arbeidskraften – produksjonskostnadene er ubetydelige, prisen vi betaler for olje er grunnrenten vi betaler eierne av ressursen fordi det er en begrenset vare.

Konsekvensen av veksten i produktivitet, som følge av den eksponentielt voksende betydningen av kollektiv kunnskap, er arbeidsledighetens endrede rolle. Selv om arbeidsledigheten, slik Fredric Jameson formulerer det, «strukturelt sett ikke er mulig å skille fra dynamikken av akkumulasjon og ekspansjon som er selve kapitalismens natur,» har arbeidsledigheten i dag fått en kvalitativt forskjellig rolle. Kapitalismens suksess (økt produktivitet, osv.) produserer arbeidsledighet (gjør stadig flere arbeidere ubrukelige): Det som skulle være en velsignelse (mindre behov for hardt arbeid) er blitt en forbannelse.

Verdensmarkedet er blitt, som Jameson påpeker, «et rom der alle en gang har vært en produktiv arbeider, og der arbeidet overalt er i ferd med å prise seg ut av systemet».4 I den pågående prosessen av kapitalistisk globalisering har kategorien arbeidsledig fått en ny kvalitet utover å være det Marx kalte en «reservehær av arbeidskraft». I denne kategorien kan vi også plassere, som Jameson bemerker, «de store befolkningsgruppene rundt omkring i verden som så å si har ’droppet ut av historien’, som bevisst har blitt ekskludert fra kapitalismens moderniseringsprosjekt og avskrevet som håpløse eller uhelbredelige tilfeller»:5 såkalt mislykkede stater (Kongo, Somalia), ofre for hungersnød eller miljøkatastrofer, de som er fanget i kvasi-arkaisk «etnisk hat», mål for filantroper, NGO-er og/eller «krigen mot terror». Kategorien arbeidsledig bør dermed utvides til det brede spekteret av befolkningen, fra de midlertidig arbeidsledige, via de ikke-lenger-ansettbare og permanent arbeidsledige, til folk som bor i slumbyer og andre typer gettoer (alle de som Marx selv ofte avviste som «filleproletarer»), og ikke minst, hele områder, befolkninger eller stater som er ekskludert fra den globale kapitalistiske prosessen, som hvite felt på gamle kart.

Friksjonsløs kapitalisme

Innebærer ikke denne nye typen kapitalisme også nye utsikter til frigjøring? Dette er tesen til Michael Hardt og Antonio Negri i Multitude,6 der de forsøker å radikalisere den Marx som mente at den avanserte kapitalismen organisert i selskaper allerede var en «sosialisme innenfor kapitalismen». Denne «sosialiseringen» av kapitalismen, der de fraværende eierne ville bli stadig mer overflødige, ville ifølge Marx gjøre at man bare trengte å kappe av hodet for å få en fullverdig sosialisme. Men Marx’ syn var, ifølge Hardt og Negri, historisk begrenset til sentralisert og hierarkisk organisert maskinautomatisert industriarbeid, dermed forsto han det generelle intellekt som et slags sentralt planleggingsbyrå. Det er først i dag, med det immaterielle arbeidets gryende hegemoniske rolle, at den revolusjonære omvendingen er blitt «objektivt mulig». Dette immaterielle arbeidet omfatter alt mellom de to ytterpunktene intellektuelt arbeid (produksjon av ideer, kode, tekst, dataprogrammer, osv.) og affektivt arbeid (bearbeiding av våre kroppslige affekter, av doktorer, barnevakter, flyvertinner, osv.). I dag er immaterielt arbeid blitt «hegemonisk» på samme måte som Marx erklærte at storindustriproduksjon fargela hele 1800-tallskapitalismen: Den var ikke kvantitativt dominerende, men hadde en symbolsk og strukturell nøkkelrolle. Dermed dukker det opp et nytt stort «fellesområde», en «allmenning»: felles kunnskap, nye former for samarbeid og kommunikasjon, som ikke lenger kan innesperres av eiendomsretten. I den immaterielle produksjonen er ikke produktene lenger materielle objekter, men nye sosiale (mellommenneskelige) relasjoner. Den immaterielle produksjonen er direkte biopolitisk, det som produseres er sosialt liv.

Det ironiske er at Hardt og Negri her refererer til den samme prosessen som den «postmoderne» kapitalismens ideologer hyller som overgangen fra materiell til symbolsk produksjon, fra en sentralistisk-hierarkisk logikk til en logikk med selvorganisering, selvproduksjon og flersentrisk samarbeid. Forskjellen er at Hardt og Negri er tro mot Marx: De forsøker å bevise at Marx hadde rett, at det generelle intellekt på lang sikt er inkompatibelt med kapitalismen. Den postmoderne kapitalismens ideologer hevder det diametralt motsatte: Den marxistiske teorien (og praksisen) begrenser seg til den hierarkiske logikken av sentralisert statlig kontroll, og klarer dermed ikke å takle informasjonsrevolusjonens sosiale konsekvenser. Det finnes gode empiriske grunner bak denne påstanden: Kommunistregimenes oppløsning er ironisk nok det mest overbevisende eksempelet på gyldigheten til den tradisjonelle marxistiske dialektikken mellom produksjonskrefter og produksjonsrelasjoner, som marxismen grunnet sitt forsøk på å overvinne kapitalismen på. Det som faktisk felte kommunistregimene var deres manglende evne til å tilpasse seg den nye sosiale logikken informasjonsrevolusjonen medførte. De forsøkte å styre denne revolusjonen som nok et stort, sentralisert statsstyrt prosjekt. Paradokset er at det Hardt og Negri hyller som en unik sjanse til å overvinne kapitalismen, hyller informasjonsrevolusjonens ideologer som begynnelsen på en ny «friksjonsløs» kapitalisme.

Legitimerer sosiale ulikheter

Hardt og Negris analyse har noen svake punkter som samlet forklarer hvorfor kapitalismen overlever det som burde (i klassiske marxistiske termer) ha vært en ny organisering av produksjonen som gjorde kapitalismen utdatert. De undervurderer i hvor stor grad kapitalismen i dag har lykkes (i det minste på kort sikt) med å privatisere det generelle intellekt, så vel som i hvor stor grad arbeiderne, enda mer enn borgerskapet, er i ferd med å bli overflødige (stadig flere blir ikke bare midlertidig arbeidsledige, men strukturelt ikke-ansettbare).

Selv om det i prinsippet er sant at borgerskapet er i ferd med å bli ikke-funksjonelt, bør utsagnet presiseres: Ikke-funksjonelt for hvem? For kapitalismen. Mens den gamle kapitalismens ideal involverte en gründer som investerte egne eller lånte penger i en produksjon han selv organiserte, drev og høstet profitt fra, har en ny idealtype nå dukket opp: Ikke lenger gründeren som eier sitt eget selskap, men ekspertlederen (eller et styre ledet av en administrerende direktør) som leder et selskap eid av bankene (også drevet av ledere som ikke eier banken) eller spredte investorer. I denne nye idealtypen refunksjonaliseres det gamle ikke-funksjonelle borgerskapet som lønnede ledere. Det nye borgerskapet er lønnsmottakere, og selv om de eier deler av selskapene de leder, er det fordi de får aksjer i godtgjørelse for arbeidet sitt (som «bonus» for «suksessfull» ledelse).

Dette nye borgerskapet henter fortsatt ut merverdi, men i den (mystifiserte) formen som Milner kaller «merverdilønn»: De betales generelt mer enn den proletariske «minstelønnen» (det ofte mytiske referansepunktet man i dagens globale økonomi bare finner virkelige eksempler på i lønningene til kinesiske eller indonesiske tekstilarbeidere). Det er denne forskjellen, distinksjonen, fra vanlige proletarer, som bestemmer deres status. Borgerskapet i klassisk forstand er dermed i ferd med å forsvinne, men kapitalistene dukker opp igjen som en undergruppe av lønnsarbeidere – ledere som er kvalifisert til å tjene mer på grunn av deres kompetanse (derfor er kvasi-vitenskapelige «evalueringer» så avgjørende i dag: De legitimerer sosial ulikhet). Kategorien arbeidere som tjener en merverdilønning er åpenbart ikke begrenset til ledere: Den kan innbefatte alle slags eksperter, administratorer, offentlige tjenestemenn, leger, advokater, journalister, intellektuelle og kunstnere. De henter ut to former for merverdi: Mer penger (for ledere, osv.), men også mindre arbeid og dermed mer fritid (for – enkelte – intellektuelle, men også for deler av statsadministrasjonen, osv.).

Kinas blindspor

Evalueringsprosedyren som kvalifiserer enkelte arbeidere til å få merverdilønn er et arbitrært resultat av makt og ideologi uten noen seriøs sammenheng med faktisk kompetanse. Nødvendigheten av merverdilønn er politisk, ikke økonomisk: Den opprettholder en «middelklasse» som sikrer sosial stabilitet. Sosiale hierarkiers tilfeldighet er ikke en feil, men selve poenget, der evalueringens tilfeldighet spiller en tilsvarende rolle som tilfeldigheten av suksess på markedet. Vold truer med å bryte ut ikke når det er for mye tilfeldigheter i det sosiale feltet, men når man forsøker å fjerne denne kontingensen. Det er på dette nivået vi bør begynne å lete etter det som heller kjedelig kan kalles hierarkiets sosiale funksjon.

I La Marque du sacré forstår Jean-Pierre Dupuy7 hierarki som en av de fire prosedyrene («symbolske mekanismer») som gjør et overlegent forhold ikke-ydmykende for de underkastede: selve hierarkiet (en ytre påtvunget orden av sosiale roller i tydelig motsetning til individers iboende verdi, som lar meg erfare min lave sosiale status som fullstendig uavhengig av min iboende verdi); avmystifisering (den ideologikritiske prosedyren som viser at relasjonen overlegen-underlegen ikke skyldes faktiske meritter, men er et resultat av objektive sosiale kamper, slik Dupuy syrlig formulerer det: Sosial avmystifisering «spiller i våre egalitære, kompetitive og meritokratiske samfunn samme rolle som hierarkier har i tradisjonelle samfunn»,8 den lar oss unngå den smertelige erkjennelsen av at den andres overlegenhet skyldes deres meritter og bragder); kontingens (den samme mekanismen, bare uten den samfunnskritiske brodden: Vår posisjon i den sosiale skalaen bestemmes av et naturlig og sosialt lotteri, de heldige fødes med bedre forutsetninger og inn i rike familier); kompleksitet (overlegenhet eller underlegenhet avhenger av en kompleks sosial prosess som ikke avhenger av individuelle intensjoner og meritter – for eksempel kan markedets usynlige hånd gjøre at jeg feiler mens min nabo lykkes, selv om jeg jobber hardere og er smartere).

I motsetning til det man skulle tro verken utfordrer eller truer disse mekanismene hierarkiet, de gjør det snarere tiltalende, siden «det som utløser misunnelsens turbulens er ideen om at den andre fortjener hellet sitt og ikke den motsatte ideen, som er den eneste som kan uttrykkes direkte.»9 Dupuy trekker den, for ham åpenbare, slutningen at det er en stor misforståelse å tro at et rettferdig samfunn vil være fritt for alle typer nag. Det er nettopp i et slikt samfunn at de underlegne vil la sin sårede stolthet få utløp i vold.

Dette forklarer blindsporet i dagens Kina. Det ideelle målet for Deng Xiaopings reformer var å innføre en kapitalisme uten borgerskap (det vil si en ny herskerklasse). Men nå gjør de kinesiske lederne den smertefulle erkjennelsen at kapitalisme uten stabile hierarkier (skapt av borgerskapet som en ny klasse) innebærer permanent ustabilitet. Dette er utvilsomt grunnen til at (eks)kommunister dukker opp igjen som kapitalismens mest effektive ledere: Deres historiske fiendtlighet mot borgerskapet som klasse passer perfekt med dagens utvikling mot en lederkapitalisme uten borgerskap – i begge tilfeller «bestemmer kadrene alt», slik Stalin sa for lenge siden. Det finnes også en interessant gryende forskjell mellom Kina og Russland: I Russland er universitetsansatte latterlig underbetalt, de har i praksis allerede blitt en del av arbeiderklassen, mens de i Kina gis en god «merverdilønn» for å være lydige.

Ustabilt system

Begrepet om merverdilønn kaster også et nytt lys over de pågående «antikapitalistiske» protestbevegelsene. I krisetider er den nedre delen av lønnsborgerskapet en opplagt kandidat for å «stramme inn beltespennen». Ettersom deres merverdilønn ikke har noen økonomisk funksjon, er politisk protest det eneste de kan gjøre for å unngå å bli nedgradert til proletarer. Selv om disse protestene offisielt er rettet mot markedets brutale logikk, er de i praksis protester mot den gradvise forvitringen av en privilegert økonomisk posisjon. Tenk bare på Ayn Rands ideologiske favorittfantasi i Atlas Shrugged om «kreative» kapitalister som går i streik: Er ikke denne fantasien realisert på pervertert vis i dagens streiker, som for det meste gjennomføres av det privilegerte «lønnsborgerskapet», drevet av frykt for å miste sine privilegier (merverdi over minstelønnen)? Dette er ikke proletarprotester, men protester mot trusselen om å bli redusert til proletarer. Hvem våger å streike i dag, når bare det å ha en fast jobb er blitt et privilegium? Ikke lavtlønte arbeidere i det som gjenstår av tekstilindustrien, men sjiktet av privilegerte arbeidere med sikre stillinger (politi, lærere, offentlig transportarbeidere, osv.). Dette forklarer også den nye bølgen studentprotester: Hovedmotivasjonen deres er utvilsomt frykten for at høyere utdanning ikke lenger vil sikre dem en «merverdilønn» senere i livet.

Likevel er det åpenbart at den store protestoppblomstringen det siste året – fra den arabiske våren til Vest-Europa, fra Occupy Wall Street til Kina, fra Spania til Hellas – ikke bør avfeies som bare et opprør fra lønnsborgerskapet. Protestene bærer i seg et mye mer radikalt potensial, derfor bør man analysere hvert eneste tilfelle. Studentprotestene mot universitetsreformene i Storbritannia sto i klar opposisjon til opptøyene i august 2011, dette forbrukeristiske destruksjonskarnevalet, de ekskludertes sanne utblåsning. Det egyptiske opprøret var i begynnelsen delvis et opprør fra lønnsborgerskapet (unge utdannede egyptere som protesterte mot manglende framtidsutsikter), men dette var bare en liten del av en større protest mot et undertrykkende regime: I hvilken grad mobiliserte protestene fattige arbeidere og bønder? Er ikke valgseierne til islamistene også en indikasjon på den begrensede sosiale forankringen til de opprinnelig sekulære protestene?

Hellas er her et spesielt tilfelle: De siste tiårene ble et nytt «lønnsborgerskap» (særlig i den overdimensjonerte statsadministrasjonen) skapt gjennom EUs økonomiske bistand og lån. Mange av de pågående protestene bunner i en frykt for å miste dette privilegiet.

Proletariseringen av det nedre lønnsborgerskapet ledsages av en overdrivelse i motsatt retning: De irrasjonelt høye lønningene til topplederne og banksjefene (irrasjonelle siden de i USA har vist seg å være omvendt proporsjonale med selskapenes prestasjoner). I stedet for å moralisere over disse tendensene bør vi heller lese dem som tegn på at det kapitalistiske systemet ikke lenger er i stand til å finne en selvregulerende stabilitet, at det­ truer med å kjøre seg selv av hengslene.

© norske LMD. Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
Jean-Claude Milner, Clartés de tout, Verdier, Paris, 2011

2 Carlo Vercellone (red.) Capitalismo cognitivo, manifestolibri, Roma, 2006.

3 Fredric Jameson, Representing Capital, Verso Books, London, 2011, s. 149.

4 Fredric Jameson, Valences of the Dialectic, Verso Books London, 2009, s. 580-581.

5 Fredric Jameson, Representing Capital, se over, s. 149.

6 Michael Hardt og Antonio Negri, Multitude, Penguin Press, New York, 2004.

7 Jean-Pierre Dupuy, La marque du sacre, Carnets Nord, Paris, 2008.

8 Dupuy, se over, s. 208.

9 Dupuy, se over, s. 211.