Negasjonens kraft

Etter den arabiske våren er spørsmålet om «revolusjon» blitt mer aktuelt enn på lenge. Nylig har boka Den kommende opstand (L’Insurrection qui vient, 2007) av det anonyme, franske kollektivet Den usynlige komité, blitt oversatt til dansk, og bringer dermed spørsmålet til våre trakter.¹ I likhet med filosofen Giorgio Agambens The Coming Community (La comunità che viene, 1990), er det negasjonene som driver kritikken til Den usynlige komité. Kritikk kan fort bli trettende hvis den bare fordømmer, men her kan negasjonene bli en frigjørende kraft.

Agamben mener staten har sin tilblivelse og legitimerer seg gjennom negasjoner av fienden og det fremmede. Kampen for å bygge nasjonal identitet tar utgangspunkt i forbud, mot oppløsning og svekkede bånd. Først kommer altså det negative, redselen for det fremmede, kaos og oppløsning, dernest bygges sosiale bånd og nasjonal identitet.

Med nyliberalismen hevder Agamben det ikke lenger finnes klasser. De gamle har løst seg opp i verdens middelklasse av småborgere – der språk, livspraksis og kultur blir mer og mer like. I dette store markedet satses det på individet. Dessverre er dette individet fremmedgjort for seg selv, i likhet med reklamekampanjer der alle spor etter det egentlige produktet opphører. Individene er små utstillinger eller representasjoner av seg selv i markedet eller det sosiale liv. I disse selvutstillingene, i denne flytende moderniteten, spiller enhver ut sitt emosjonelle register mellom skam og arroganse, mellom det konforme og marginale.

Den usynlige komité

Den usynlige komité fører stafettpinnen videre fra Agamben, og foretar en negerende analyse av det bestående, arbeidet og individets begredelige skjebne. De forakter arbeidet som et hysteri av dyd og underkuelse. Man ønsker å delta, men utnyttes. «Arbeidet har fullstendig seiret over alle andre måter å være til på, samtidig som arbeiderne har blitt overflødige.»

Produktivitetsforbedringer overflødiggjør menneskene. Med arbeidets regime har næringslivstenkningen for lengst sneket seg inn på menneskelige væremåter, som fortrolighet til «nabolag, et fag, en bydel, slektskap, stedstilknytning, årstider og måter å tale og gjøre ting på.» Individets fremmedgjøring beskrives som hjernevask hvor moderne personalsjefer fremmer intime relasjoner der medarbeidere trenes for sosial og følelsesmessig kompetanse – de skal alle være «entreprenører» med målbar suksess. Arbeideren var en gang styrt av disiplin, ble så «frigjort» som lønnsarbeider til å tilby sin arbeidskraft, men må i dag by på hele seg selv.

Hovedproblemet er staten. For er ikke stat og kapital det samme, siden staten egentlig er etablert av kapitalen for å beskytte dens interesser og tenkemåte? Staten konfronteres med hvorfor den etter tretti år med vekst lar det være like nødvendig å produsere varer som tidligere. Vareproduksjonen er ikke lenger økonomisk nødvendig, men har politiske mål, nemlig å «produsere produsenter og forbrukere, for å bevare arbeidets orden med alle tenkelige midler.» Staten sorterer derfor ut problemindivider som forsøker å leve annerledes. Trusselen for den organiserende stat er holdninger som virker antiproduktive eller veksthemmende. Man maner forordnende spøkelser til live, og etterlater «de levende» for å dø.

For Den usynlige komité er velferdsstatens beskyttende omfavnelse av borgerne kvelende. Maktapparatet utøver visse interesser – framstilt som det gode, men er egentlig eliten og kapitalistenes mange selvbeskyttende tentakler. For eksempel oppsto politiet historisk som elitens og ikke folkets beskyttelse.

«Å gjenbefolke metropolenes ørken»

I Danmark har nylig en annen aktuell bok blitt utgitt. Kunsthistoriker Mikkel Bolt analyserer i essaysamlingen En anden verden (2011) nyliberalismen og den aktivistiske motstanden mot den. Bolt skriver at i konstant krise inntar kapitalismen forholdsregler med å begrense flyten av fri arbeidskraft, lik et oppdelt apartheidstyre med soner, «om det enten er i franske forsteder eller Kairos slumkvarter.» Statens siste dominerende forholdsregel for å bevare seg selv er den militante fasen med «krigen mot terror» – et preventivt antiopprørsregime til forsvar for et verdenssystem i krise. Staten (og kapitalen) har kontroll via sine billedregimer, en reklamemessig medieallianse for spredning av mytologi.

Agamben, Bolt og Den usynlige komité maner til oppstand for å vekke Vestens søvngjengere til live: Tretti år med stadig snakk om krise og tiltakende massearbeidsløshet «og de vil stadig ha oss til å tro på økonomien»? Økonomien er ikke i krise – økonomien er krisen. Det er som kjent statens politikere som styrer lånerenten og følgende konjunkturer – og det er de som «redder» bankene.

Når staten tyr til fyndord som demokrati og frihet, følges frihet i praksis alltid av «sikkerhet». Derfor er «terrorister» erklært som vår tids største trussel – og legitimerer innføring av unntakstilstander der staten gis uinnskrenket makt. Det var dette som skjedde da Frankrike erklærte unntakstilstand og kalte inn beredskapstropper mot 15-åringene som herjet i de franske forstedene. I Danmark kjørte man en tilsvarende hard linje mot okkupantene i Ungdomshuset i København. En ny «sikkerhetsmentalitet» ga også USA «lov» til å henrette «terrorister» globalt og holde folk bak lås og slå i årevis uten rettergang. Et annet eksempel er Israels siste lovendring, der myndighetene kan straffeforfølge enhver som kritiserer statens politikk. Siden 70-tallet har det funnet sted en passiviserende demokratisk bedøvelse, og med dagens terrorpakker vanskeliggjøres vanlige demonstrasjoner, radikale ytringer og protester.

Finnes det noe revolusjonært potensial i det sivile samfunnet? Den usynlige komité stiller seg likegyldig til tradisjonell aktivisme, for aktivister bringer stort sett bare med seg deres mange nederlag og bitterhet. Politiske eller humanitære organisasjoner er heller ingen løsning, de beskrives som tomme strukturer som aldri har levd opp til deres heroiske opprinnelse.

Andre typer miljøer orienterer seg også mot sin nøytralisering: De litterære miljøer kveler skriftens umiddelbarhet, de anarkistiske virker sløvende på direkte aksjoner, og de vitenskapelige skjuler sin kunnskap. Kulturelle miljøer er alderdomshjem der de fleste revolusjonære begjær går hen for å dø. Kulturmiljøenes formål er å utpeke gryende intense sjeler, for så å tømme alt disse gjør for mening.

Bokas lesere anbefales å legge ned arbeidet, plyndre næringslivets kyniske utbyttersystem, hindre arrestasjoner, skjule kamerater, og anskaffe våpen for å bli tatt på alvor. Fremdeles i den negative form skal Den usynlige komité vekke oss fra samtidens påståtte konstante krise. De positive eller mer affirmative uttrykkene i boka er svært få: Vi serveres generelle vendinger om gleden, livet, egen matdyrkning, det levende og ikke minst fellesskapet. Men i sin forakt overfor det eksisterende samfunnet skjæres de fleste over en kam. Den nærmest eneste konkrete positive oppfordringen er at vi skal oppsøke slumområdene for å lære av deres ferdigheter og oppfinnsomhet – for «å gjenbefolke metropolenes ørken og sikre oppstandens levedyktighet på sikt.»

Ny menneskeforståelse

Mange vil oppfatte disse bøkene som revolusjonsromantiske. Vet revolusjonære hva de skal gjøre etter revolusjonen? Som Hannah Arendt påpekte i On Revolution (1963), krever en revolusjon etablering av nye institusjoner for å sikre friheten som er vunnet for sine borgere. Dette mener hun den amerikanske revolusjonen klarte, til forskjell fra den franske og russiske.

Agamben og Den usynlige komité predikerer en slags kommunisme, der de ser for seg et nytt fellesskap bestående av forskjellige enkeltindivider med alle livets muligheter åpne. Agamben kaller det en eventyrlig åpenhet, potensialenes eller mulighetenes rike.

Agamben finner noe grunnleggende i enhver som protesterer sammen med andre, slik han nevner protestene på Tiananmen-plassen i Kina i 1989. Her vil jeg tilføye Tahrir-plassen i 2011: For vi ønsker å bevare det mest menneskelige i oss. Vi må skape våre liv og muligheter sammen, utøve nysgjerrig livsvilje og mangfoldig opplevelsestrang. Enhver stat som undertrykker denne bevegelsesfriheten fysisk og mentalt, vil møte grunnleggende motstand og frigjøringskamp. Opprøret kan la vente på seg, men plutselig ta form etter tretti år med diktatur, der folkemasser forenes i sin forskjellighet for å styrte det eksisterende, som de aktuelle hendelsene i Midtøsten.

Gene Sharp i Oslo

Denne måneden kommer statsviteren Gene Sharp til Oslo for å presentere dokumentarfilmen How to Start a Revolution, som handler om hans innflytelsesrike teorier om ikke-voldelig revolusjon.² Sharp viser at den ikke-voldelige motstanden historisk sett har vært den mest effektive. Han påpeker at voldelige reaksjoner på tortur og politivold er en kamp med dårlige odds som oftest fører til ytterligere undertrykkelse fra overgriperens overlegne miltære slagkraft. Sharp nevner derfor 200 spesifikke metoder for ikke-voldelige aksjoner: Eksempelvis symbolske demonstrasjoner, boikott, streik, infiltrere fienden for å skaffe sympati, roser mot geværer, okkupasjon, parallellregjering, undergrunnspresse, sultestreik, arbeid-sakte aksjoner, og alternative skoler.

Agamben eksemplifiserer på sin side en annen form for motstand med Herman Melvilles Bartleby (1853), en mann i Wall Streets advokatmiljø som svarer «jeg vil helst slippe det» til sitt arbeide, en passiv uutgrunnelig protest, kanskje en dyp passiv forakt – som arbeidsgiveren ikke kan annet enn å akseptere. Bartleby la ned arbeidet. Heri ligger den negerende motstanden. Aristoteles kalte dette «det aktive intellekt», en impotens som virker avvæpnende – ikke gjennom hva som uttrykkes, men i en slags ikke-handling.

Er det mulig at kapitalismens «tilbudte» livsform mister sin «etterspørsel» og blir vanskelig å opprettholde av elite og statsapparat? Selv om en revolusjon kan kritiseres for å stå uten nye løsninger, er det noe dypere ved dette, det å starte med tabula rasa, gjøre opprør mot hele vår menneskeforståelse.

Bolts forhåpning er at den arabiske revolusjonsbølgen utløser en mental prosess som underminerer den nåværende verdensorden med et uavhengig arabisk proletariat – med verken nasjonalisme, islamisme eller demokrati, da dette er falske representasjoner som bremser ethvert radikalt initiativ.

Naivt, og umulig for oss småborgere? I så måte ville det ikke være 11. september, men 25. januar som er den kapitalistiske globale ordens reelle trussel.

© norske LMD. truls@lmd.no

Fotnoter:
1 Den usynlige komité, Den kommende opstand, After Hand, 2011. I arrangementserien Folkebiblioteket på Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo blir det samtale, med bl.a. Mikkel Bolt og Remi Nilsen, om boka onsdag 8. februar.

2 Se Gene Sharp, From Dictatorship to Democracy – A Conceptual Framework for Liberation (2010). Se humanfilm.no for besøket og filmvisningen i Oslo 7. februar.