Loggbok fra landsbygda

Le Monde diplomatiques utsendte har tilbrakt fem uker i den lille landsbyen Merlieux-et-Fouquerolles i nordfranske Picardie for å følge valgkampen og det den gjør med en landsby.

april 2012

Etter Anizy-la Château, den største byen i området, på hovedveien National 2, er det til venstre. Ikke rare greiene. Minnesmerke over døde. Åkre med poteter, hvete og roer. Vi er framme. Nette små villaer på rekke og rad, brutt av noen store murhus. Merlieux-et-Fouquerolles («Svarttrost og bregner») ligner tusenvis av andre landsbyer i Frankrike. Ingen bar, ikke noe postkontor, ingen møtesteder. En skole er igjen. Den er i likhet med andre landsens skoler truet av nedleggelse. Hver husholdning disponerer minst én bil. Nærmeste bistro ligger fem kilometer unna.


Identifikasjon

Ved folketellingen i 2008 talte kommunen 260 innbyggere (155 i 1962), fordelt på 101 husholdninger, og bare to feriehus. Antall opprinnelig fødte i Merlieux: tre, ifølge ordføreren.

17 innbyggere er mellom 15 og 29 år, 30 mellom 30 og 44, og 37 under 14 år. De over 60 utgjør 10,2 prosent av befolkningen. Ikke yrkesaktive: 22 prosent (studenter, praktikanter, pensjonister). Arbeidsledigheten er på 10,6 prosent av den yrkesaktive befolkningen, det vil si 1,6 prosentpoeng flere enn i 1999.

Den viktigste arbeidsgiveren er et senter for miljøtiltak, CPIE. Det sysselsetter 30–45 personer, med periodiske variasjoner. Så følger Picardies senter for vern av naturområder med et titalls personer, og deretter kommunen med fem ansatte. Den nærmeste fabrikken er Hydros aluminiumsfabrikk i Pinon, sju kilometer unna, som sysselsetter 90 arbeidere. Den største private arbeidsgiveren i området er bygningsfirmaet Société anizienne de construction (SAC), fem kilometer unna: over 300 bygningsarbeidere, men ingen fagorganisering.



«Det er krig.» – «Hos oss er det Motorsagmassakren.» – Dette sa lederen for høyrepartiet UMP, Jean-François Copé, i går da han hyllet sine tropper for kjappe reaksjoner på erklæringer og løfter fra François Hollande. Lokalavisen L’Union, 12. januar 2012.



Kommentar

Krigen. Den eneste som teller: 1914-1918. På de picardiske slettene ikke langt fra Craonne som ble bombet sønder og sammen i 1917, har erindringen om den store krigen formet mentaliteten. Et hundreår senere preger den fortsatt området. Geografisk: militærkirkegårder så langt øyet rekker, befestede kirker, kort avstand til det kjente slagstedet fra første verdenskrig, Chemin des dames. Ideologisk: Politikk fortoner seg som noe en bør holde seg lengst mulig unna, som med fremmede, uniformer og folkevalgte. «Presidentvalget er bare et medieprodukt», snerrer bonde Gilles Pasquier fra nabolandsbyen. «De snakker ikke om småfolk som oss. De besøker fabrikkene en gang hvert femte år, etterpå fordunster de fagre løftene deres. Vi aner ikke lenger hvem vi skal stemme på», sier Delphine Choquart, en av de autoriserte dagmammaene i landsbyen – alternativet til kantina ved CPIE: 3,50 euro for lunsj, 1 euro timen for pass, litt arbeid med sying.


Reportasje

I Merlieux pågår det en krig med uuttalte ord: mot demokratiets død, mot skolens død – de kaller det «omplassering». Det er en middelklassens krig mot å synke ned i fattigklassen, de fattiges krig mot stigmatisering. Krigen mot den overhengende trusselen om å bli fattig. I denne tradisjonelt venstreorienterte landsbyen vekker presidentvalgkampen bare sånn måtelig interesse. De politisk engasjerte holder fast på sine standpunkter. De upolitiske (som enten har blitt det eller alltid har vært det) skyr debattene som pesten, eller de ser på dem som underholdning. De vanlige innbyggerne i landsbyen kommenterer ikke politikernes gjøren og laden. Men dypt inne i diskusjonene om skolens framtid, om miljøtiltakene og gårsdagens tv-programmer, legger jeg merke til en mistenksomhet som ikke er interesseløshet, snarere en trang til å beskytte seg mot det de så å si alle kaller politikernes «løgner»: De anklages for å arbeide for «egne interesser». «Når de alle slåss for plassen sin, må det bety at den er bra», kommer det nokså rett ut av munnen til Olivier Clermont, landsbyens ordfører siden 2001.



Et år etter at hun overtok ledelsen av partiet, viser ’Marine Le Pen-effekten’ seg, mener direktøren for meningsmålingsinstituttet TNS Sofres. […] 31 prosent sier seg nå «enige med ideene til Front national», mot 22 prosent i januar 2011. Le Monde, 12. januar 2012.



Kommentar

Amélie Deneuville ser nedtrykt ut. Hun har nettopp kranglet med ektefellen. Den unge kvinnen arbeider som renholder på skolen og på rådhuset. Foran skolen, på den lille gruslagte plassen med metallgjerde, hilser hun på ordførerassistenten Sylviane Gatteau og Céline Gakisa som er ansatt i kommunen. Samtalen kommer fort i gang.

«Jeg», sier Céline, med lua trykket godt ned på hodet og sigarett i munnviken, «jeg vet ikke hvem jeg skal stemme på. Min bestemor pleide alltid å si: ’Venstre, det er arbeiderne og de fattige. Høyre, det er de rike. Ta aldri feil av det!’»

– Du da, Amélie, vet du hvem du skal stemme på? spør Sylviane Gatteau.

– Åh nei, de greiene der, politikken …

– Men du skal vel stemme?

– Jo, jeg skal da gjøre min borgerplikt. Vi får se.

– Men er du fattig eller rik?

– Klart jeg er fattig! Jeg går på tidsbegrenset arbeidsmarkedstiltak. Om to måneder er det slutt.

Som stedets sydame kommer Céline slik som mange andre i kommunen til å stemme «sosialistisk», slik bestemoren sa. Men det hun framfor alt ønsker, er at man finner en måte «å stoppe disse som lever på trygd uten å arbeide».

– Men du vet jo at det er fordi de sikkert ikke finner arbeid, innvender ordførerassistenten.

– Å, jeg skulle pinedød finne arbeid til dem, jeg! Om jeg bare var sosialminister! Av meg skulle de alltids få arbeid … på sykehusene, i skolene, i landsbyene.

– Slikt hører man ofte her. Sinne rettet mot folk som lever på trygd og har mange barn. Sinne fra arbeidere og midlertidig ansatte som står tidlig opp om morran. Det er del av grunnlaget for Front national, som har økt sterkt her de seneste årene. Før var partiet helt ukjent, sier Gatteau.

Dette knytter hun til bygdefolkets individualisme, illustrert med eksempler som den nesten fullstendige mangelen på snømenn under det siste snøfallet i 2010. «Internett hjemme» og «TV overalt».


Reportasje

Hvor kan man treffes? Bistroene har stengt. Offentlige tjenester? En skolebuss, et rådhus med to kontordager i uka, en skole. Det er alt. Det er barna som skaper liv i landsbyen: deres skritt og latter gir gjenlyd i gatene hver dag klokka 08:29, 11:31, 13:29 og 16:31. Og CPIE, der det arbeider et titalls mennesker fra landsbyen, og de fire bibliotekene – to miljøbibliotek, et er kommunalt og et samfunnsbibliotek. Mens de to første besøkes nesten bare av folk utenifra, er de to andre sjelden åpne, av mangel på frivillige. Og så er det La Renaissance, et vertshus med noen rom til leie. Det gjenåpnet nylig, men landsbyboerne spiser ikke der. Eieren Jackie Deschamps har tidligere vært danser ved Moulin Rouge, og tilbyr show med påfuglfjær og treretters meny til 28 euro. Hun sikter seg snarere inn mot tilreisende, særlig fra Paris.

Innbyggerne treffes gjerne på vei til og fra rådhuset med et dokument som trenger å stemples, når de går for å levere en bok på biblioteket, eller når de lufter bikkja. De møtes på supermarkedet Carrefour i Anizy, seks kilometer unna, når musikkskolen i Anizy holder konsert, under veteranmiddager, eller når de drar til markedet i Anizy – med tre stands om vinteren: sikori, poteter, roer, honning. Det er sjelden man treffes i det daglige. Den omreisende bakeren fra Anizy kommer ikke innom Merlieux, det gjør heller ikke fiskebilen. «Tidligere var det fyrverkeri på Sankthans med svært populære digre omeletter, og musikkaféen Le Loup Noir som trakk til seg mange nye innbyggere. Dessuten var det dans i Bøndenes Hus. Men alt det der er slutt for lenge siden», sukker landbruksrådgiveren Annick Geoffroy som har bodd i Merlieux i elleve år.



I går ble Frankrike fratatt sin verdifulle AAA av kredittvurderingsbyrået Standard & Poors. Det kom som et tordendrønn på verst tenkelig tidspunkt for president Nicolas Sarkozy, hundre dager før presidentvalget. ’Det er ingen god nyhet’, men det er ’ikke en katastrofe’, prøvde finansminister François Baroin å avfeie det med. L’Union, 14. januar 2012.



Kommentar

Isen dekker med en tynn hinne markene og buskaset som omgir husklyngene i landsbyen. På rådhusplassen denne lørdagen 14. januar snakkes det om «ESB» (Den europeiske sentralbanken): «rentenivå», «rekordfortjenester på Paris-børsen». Klokken er 10:10. Kredittvurderingsbyråets nedskriving av Frankrikes kredittverdighet forlates fort til fordel for retten til peisved, den rituelle fordelingen av parseller i kommunens skog (fem favner per innbygger). Det er en høyst politisk sak. Fordelingen skjer ved loddtrekning etter at det brøt ut krangel for noen år siden. «Poenget er at veden er billig: 7 euro for en halv favn, (mot 55–100 euro i handelen). Prisen er fastsatt av kommunestyret,» forteller ordføreren.

Vi drar av gårde med Jean-Pierre Ranvier (64), pensjonert fagforeningsleder i postverket. Iført støvler og vinterfrakk tar han bladet fra munnen: Presidentvalgkampen er en anledning til å «sparke kraftig i maurtua», for «vi er i en revolusjonær situasjon». «Den eneste som kommer noenlunde bra ut av det, er Jean-Luc Mélenchon», konkluderer han. Bilene stanser. Parsellene skal inspiseres.

Loddtrekning virker rettferdig. Men noen føler seg alltid forurettet fordi deres del er for liten, ligger vanskelig til, eller er for langt borte. Varsomt ber ordføreren de misfornøyde om «ikke å bekymre seg», at «det hjelper lite å bruke kjeft», og at de skal «rette på det seinere». Ranvier er kritisk til systemet med loddtrekning: «Det er tilsynelatende rettferdig, men er egentlig å gi kast på politikken, i betydningen landsbydiskusjoner. Det fratar folk muligheten til å snakke sammen, si hva de mener, bestemme sammen.»

For ordfører Clermont er ordet «politikk» synonymt med styring. Debet, kreditt, ingen gjeld. «Selv er jeg helt klar på at jeg styrer kommunen på samme måte som bedriften min. […] Man bruker det man har, ikke mer.» I motsetning til «politikerne» som «kjører fine biler og koser seg med diettpenger fra folkets pengepung», setter han seg selv som eksempel på hvordan en folkevalgt burde være: beskjeden lønn (530 euro) og total selvoppofrelse. «Forresten ble jeg spurt», presiserer han. Og det er lett å se at han liker det.


Stemmeseddel

I 2007 stemte innbyggerne i Merlieux massivt på venstresiden. Ségolène Royale (Sosialistpartiet) vant første valgrunde med 46 stemmer (30,07 prosent av stemmene), mens Nicolas Sarkozy fikk 29 (18,95 prosent) og Jean-Marie Le Pen 20 (13,07 prosent). I andre runde fikk Ségolène Royale 61,07 prosent av de avgitte stemmene, det vil si 14 prosentpoeng mer enn landsgjennomsnittet. Bare seks velgere stemte ikke. I lokalvalgene i 2011 var valgdeltakelsen i andre runde bare 44,71 prosent. Kandidaten for ulike venstregrupperinger, Daniel Counot, ble valgt med 65,8 prosent av stemmene, mens kandidaten fra Front national fikk 34,2 prosent (26 stemmer). Venstresida og Front national har altså betydelig oppslutning her. Under folkeavstemningen i 2005 om den europeiske grunnloven, stemte 71,6 prosent av innbyggerne i Merlieux «nei».


Reportasje

På 70- og 80-tallet var det i Merlieux mange progressive eksperimenter. Kommunisten Roland Durand (1945–1983) og venstresosialisten Daniel Corcy (1983–2001) opprettet et kommunalt vannverk. Det fungerer fremdeles. Takket være to kilder høyt oppe i dalen betaler innbyggerne bortimot en sjuendedel av vannprisen i nabolandsbyene, som får vannet levert av multinasjonale selskaper. I begynnelsen måtte innbyggerne tømme desinfiseringsmiddel i vannet to ganger i uka. Nå er dette erstattet av et kloringsanlegg. Det ble også bygd et selvstyrt boligkompleks og en blokk med sosiale boliger (landsbyen hadde da 170 innbyggere). Skolen ble gjenåpnet i 1988, et kommunalt byggverk som mange av landsbyboerne var med på å bygge. Denne dugnadsånden åpnet også for en ambisiøs bokfestival, som feirer sitt tjueårsjubileum i september 2012.

Det gjenstår ikke mye fra denne dugnadstiden. Innbyggerne husker den som en strålende tid da «folk snakket med hverandre», «kjente hverandre» og «gjorde ting i lag». «Det kom opptil tre kommunale informasjonsbrev hver uke på 90-tallet. Nå er det slutt på slikt», sier den pensjonerte spesiallæreren Dominique Lestrat, en virkelig politisk størrelse i landsbyen. Lestrat er mannen bak den anarkistiske gruppen Moulin de Paris, senere Kropotkin-gruppen og Den anarkistiske bokmessa. I 1973 startet han og kameratene et slags folkets vaktkorps som skulle «holde de folkevalgte under oppsikt for å sikre at de holdt løftene sine og ikke handlet i strid med landsbyboernes interesser». På begynnelsen av 80-tallet fikk de åpnet alle kommunale utvalg for innbyggerne, og de presset på for at representantene skulle «tjene folket, og ikke omvendt».



Krisemøtet Nicolas Sarkozy innkalte til i presidentpalasset for å gjøre noe med den økte arbeidsledigheten og høyne konkurranseevnen til franske bedrifter, startet onsdag litt før klokken 9 med partene i arbeidslivet tilstede, melder AFP. Lederne for fagforeningene og arbeidsgiverne ankom etter tur til presidentpalasset, de fleste uten å gi noen kommentarer. L’Union, 18. januar 2012.



Kommentar

I mangel av en bistro, inviterer innbyggerne hverandre hjem. Onsdag ettermiddag går Andrée Méraut og de to døtrene hennes over til naboen, kommunalrådgiveren Colette Dassigny, for å prate om smått og stort – og om politikk, ettersom jeg, journalisten, er der.

«For meg er det Marine!» sier Dassigny straks. «Å nei, i hvert fall ikke henne! Ikke Front national, det får da være måte på!» utbryter Méraut. «De er for ekstreme!» Taushet. «Vi tar ikke nok fra de rike og vi gir for mye til folk som ikke gidder gjøre noe», insisterer kommunalrådgiveren og snur seg mot naboens hund som tripper foran huset. «Selv har jeg arbeidet i 25 år, men naboen min, han arbeider ikke. Likevel tjener han dobbelt så mye som meg. Jeg betaler skatt, men har ikke krav på bostøtte og jeg vil heller ikke få minstepensjon. Jeg betaler 548 euro i husleie, 115 euro for gassen, etterpå er det ikke noe igjen! Ved siden av meg lever de som grever. Det går meg på nervene!» I realiteten er nabokona husmor, og mannen arbeider deltid.

Dassigny kaller seg «revolusjonær, klar til å gripe til våpen og klatre opp på barrikadene». Barrikader? «Mot Sarkozy, som løy til oss arbeidere og fattige da han sa at han skulle verdsette arbeid, som har stjålet fra de fattige og gitt til de rike.» Den laveste pensjonen står på stedet hvil. Brutte løfter. Dassigny trekker fram François Mitterrands «svik» og «likegyldigheten» til det sosialistiske venstre, før hun sier: «Marine Le Pen, jeg ser ingen annen løsning.» For henne dreier det seg altså ikke om en avpolitisering, snarere en politisering i retning høyre.



Førstesideoppslag: «Første folkemøte i går på Bourget. Hollande angriper privilegier.» «Presidentvalget 2012: Hollande lykkes med sin store tale.» «Om vi ser på talen hans som en muntlig eksamen, kan vi si at François Hollande visste å forføre sitt publikum i går på Bourget. Lovende for Sosialistpartiets kandidat.» L’Union, 23. januar 2012.



Kommentar

Klokken er 18. Gatteau, ordførerassistenten, aktiv sosialist i over tretti år, er ferdig for dagen. Siden i morges har hun strevd med å finne et svar på spørsmålet: Hvorfor hyller den tabloide «høyreavisen» L’Union Hollandes første folkemøte? «Jeg forstår det bare ikke.»


Reportasje

De progressive glørne er fremdeles varme, det er også minnet om den store konflikten i kommunen. «Krigene» i Merlieux, hendelsene som delvis forklarer forfallet i lokaldemokratiet. Kampen mellom herrene Corcy og Lestrat i 1996–2000 om kontrollen over Le Loup Noir – kafeen som organiserte konserter og møter – som førte til så dyp splittelse i befolkningen. Kafeen ble startet av anarkistgruppa Moulin de Paris, som eksisterte fra 1973 til begynnelsen av 90-tallet. Le Loup Noir ble opprettet og finansiert av offentlig støtte, omtrent seks millioner franc, det vil si én million euro. Den tidligere ordføreren Corcy drømte om å «gjenåpne en kafé i landsbyen og meldte barna sine inn i foreningen». Men han oppdaget at den var «et anarkistisk propagandareir». Sammen med den lokale representanten i nasjonalforsamlingen forsøkte han å overta kafeen, som kommunen eide. Merkene etter striden er ennå synlige: «Leve Le Loup Noir» står det på veggene i landsbyen. «Det var også noen punkterte bildekk,» minnes ordfører Clermont, som fremdeles føler ubehag over denne «fryktelige» perioden. Siden disse sammenstøtene har den tidligere ordføreren trukket seg helt tilbake fra livet i kommunen. Le Loup Noir har blitt vertshuset La Renaissance.

«Nylig var det saken med hyttene», forteller ordføreren. Den pensjonerte læreren Philippe Capliez bygde to hytter i skogen sin, så la han dem ut til leie. Ordføreren kontaktet sentrale myndigheter for å undersøke om det var lov. En representant kom og slo fast at kommersiell utnytting av hyttene var ulovlig. De var heller ikke bygd i tråd med sikkerhetsforskriftene. Han forlangte hyttene revet og ila Capliez en bot på 130 euro. Det bør påpekes at Capliez stilte liste mot ordføreren i kommunevalget i 2008. Resultatet er at denne tidligere lederen for foreningen Bokfestivalens venner også har «pensjonert seg fra livet i kommunen». Kona og vennene hans fulgte ham, og sier til helvete med ordføreren.

Politikken er der. Men verken riksdekkende aviser eller lokalavisen L’Union ofrer den en linje, med mindre de kan finne en forbindelse til duellen Sarkozy-Hollande. To parallelle verdener: det dramatiserte mediedekkede offentlige livet i hovedstaden og den kommunale verden. Den første har så til de grader oversett den andre at likegyldigheten nå er gjensidig.



Hollande til Sarkozy: «Valget er neste folkeavstemning». Sosialistpartiets kandidat kommenterte torsdag kveld Sarkozys forslag om en folkeavstemning om de arbeidsledige. François Bayrou kaller presidentens utspill en ’urovekkende og skadelig avsporing’». TF1.fr, 9. februar 2012.



Kommentar

Et halvt skritt. Stopp. Et skritt. Pause. Gilles Pasquier, den siste bonden i landsbyen Lizy, fire kilometer fra Merlieux, viser fram fjøset sitt med melkekyr og storfe. Et hundretalls dyr som han fôrer med korn dyrket på de 150 hektar med jord han disponerer. «Privilegerte, velstående, forurensende kapitalister. Det er det de kaller oss. Det er tidens refreng om oss bønder. Ganske visst har jeg stemt til høyre, i likhet med min far og de fleste bønder. Men jeg arbeider elleve–tolv timer hver dag uten å ta ut særlig lønn. Hadde det ikke vært for subsidiene, kunne jeg like gjerne stengt hele greia. Vi selger ikke varene våre til reell pris, den europeiske og globale konkurransen er for brutal. Hvordan kjempe imot?» Også han har dette hatet naglet til kroppen, hatet mot det offentlige, antipatien mot de …/
/…
han kaller «trygdede». Han betrakter de rike som mennesker som har visst å «spre kapitalen sin» og har vært smarte. Og de fattige som folk som vet å «forsyne seg av kaka». Trass i at han forvalter en kapital som overstiger 700 000 euro – arbeidsverktøyet hans – klarer han ikke lenger å få endene til å møtes.



Claude Guéant: «Jeg beklager ikke uttalelsen» – «Ikke alle sivilisasjoner er like mye verd.» RTL, 6. februar 2012.



Kommentar

Fire kilometer fra Merlieux, i kommunen Anizy-le-Château, går jeg inn i spillebula «Chez Jackie», blant skrapeloddentusiastene. Rapido, Bingo, Tiercé, Loto. Klokken er 18:30. Ludovic Dupres, midlertidig ansatt hos Hydro, og hans arbeidsledige forlovede Adèle Prevot, har vært her siden 12:30. De er langt inne i øl og dart. Innimellom flytter de den splitter nye bilen sin noen titalls meter til en annen bar. En time senere er jeg invitert på fest i leiligheten deres i Anizy.

Ludovic har bestemt at han vil ha seg «ei rotbløyte» etter ei hard arbeidsuke. Han føler seg som en «del av arbeiderklassen» og snakker om sin sosialistiske bestefar som «alltid har vært på venstresiden». «Men partiet har ikke gitt ham mye. En dag besøkte han høyresiden for at jeg endelig skulle få meg arbeid. Jeg ble oppringt av sekretæren til arbeidsminister Xavier Bertrand. Selvsagt stemmer jeg på Sarkozy igjen. Fra enden av bordet bryter en tidligere renholder ved CPIE inn: «Dere skriver uansett ingenting om oss. Vi er ikke interessante nok. Vi lever drittliv, vi har drittjobber, drittkontrakter: Vi samler på midlertidige jobber, arbeidsutplasseringer og perioder med arbeidsledighet. I dette hølet her er det hele tida slik. Kommunistpartiet har fått seg en på kjeften, ingen er fagorganisert lenger, politikerne er alle sammen klovner som trives fortreffelig der oppe i varmen. Med oss her nede får det bare gå som det går.»



I kampens hete – Fare for lav valgdeltakelse – Sosialistpartiet, som ikke stemte over ratifikasjonen av Den europeiske stabilitetspakten […] i kryssild […] Jean-Luc Mélenchon har sagt at «enhver som er valgt av folket bør ha en mening. Det er håpløst å gjemme seg på toalettet når landets framtid står på spill. Statsministeren kaller det et «historisk feiltrinn» av sosialistene. L’Union, 23. februar 2012.



Reportasje

Med langt skjegg, genser med påskriften «Verken Gud eller herre» og runde briller vandrer Dominique Lestrat gjennom landsbyen med sine klistremerker: «Er valget fortsatt morsomt?» Han er aldri uten kofferten sin full av tankevekkere, og Dominique går langt ut over Merlieux’ grenser for å utbre budskapet sitt. «Landsbytenkningen gjelder ikke lenger. Folk virker i nettverk. Til samfunnsbiblioteket kommer det folk fra alle landsbyene i området. Kropotkingruppa kobler sammen folk som ikke bor i samme landsby men likevel driver med politikk.» Som sønn av en arbeiderkvinne som satte åtte barn til verden, skulle Lestrat (60) bli fabrikkarbeider hos Volbert (Michelin-dekk) i Soissons. Med støtte fra moren og læreren, som hadde merket seg guttens skrivetalent, besto han opptaksprøven til lærerskolen. Som 18-åring bestemte han seg for å samle «alle bøker om anarki». I dag eier han 8 854 bind.


Kommentar

Forberedelsesmøte til Bokfestivalen 14. februar 2012. «Hvorfor ikke lage politiske aktivistbrigader og aksjonere i supermarkeder? Det er de siste stedene hvor folk møtes! Der kunne vi storme inn og lese opp politiske tekster. Hva?» Taushet. «Eh, du er nok på feil sted. Her handler det om ungdomslitteratur.» Marie Juille, frivillig til bokfestivalen, trekker sine ord tilbake. «Vel. Synd.»

Oversatt av L.H.T.



Fotnoter:
1 Formen på denne reportasjen er lånt fra Pierre Belleville, som brukte den da han laget sin undersøkelse av smelteverksindustrien i Lorraine: Laminage continu. Crise d’une région, échec d’un régime [Fortsatt valseindustri. Krise i en region, nederlag for et regime], Juillard, Paris, 1968.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal