Skarpe grenser mot øst

Polen har fått 66 milliarder euro fra EU for å modernisere grenseområdene øst i landet. Men Schengen-muren avskjærer regionen fra naboene i øst og hindrer det polske «økonomiske mirakelet» i å bevege seg østover.

Klokka er knapt fire om ettermiddagen, men mørket faller allerede på under trekronene i regionen Podlasie. Ved enden av skogsveien ligger nasjonalparken Bialowieza, en urskog hvor flere hundre ville bisonokser ennå streifer fritt omkring. Vi er i det østlige Polen, EUs «Far East». I nord grenser regionen til Hviterussland, i sør stiger landskapet opp mot Karpatene, med slettelandet i Ukraina bakenfor. Når vi kjører ut fra Warszawa er det foruten Bialystok og Lublin langt mellom de store byene. Jernbanenettet blir mindre tett, motorveier viker plassen for riksveier fulle av lastebiler som kryper av gårde mot Litauen, Hviterussland eller Ukraina. «Vi er fysisk isolert fra Warszawa,» sukker Andrzej Czapski, borgermester i den lille byen Biala Podlaska. «Her finnes det ikke arbeid. De store bedriftene gikk dunken i overgangsårene.» I en tid hvor vestlige medier hausser opp det polske «økonomiske mirakel» (3,8 prosent vekst i 2010 og 4 prosent i 2011), henger jordbruksdistriktene i øst etter.

«Skjevhetene mellom øst og vest har vokst de siste 20 årene har. Regionene i øst mangler den nødvendige infrastrukturen for å tiltrekke seg investorer,» forteller økonomiprofessor Wiktor Wojciechowski fra Warsaw School of Economics. I 2000 lå gjennomsnittslønna i Podkarpacie 12 prosent under landsgjennomsnittet. I dag er forskjellen oppe i 17 prosent. BNP for provinsen Lubelskie har falt fra 4,5 prosent av BNP i 1995 til 3,9 prosent. I 2008 lå gjennomsnittlig BNP for de tre østlige regionene (Podlasie, Lubelskie, Podkarpacie) 30 prosent under gjennomsnittet.

PENGENE STRØMMER INN

«Den største arbeidsgiveren her er kommunen,» forteller borgermester Czapski. «Vi klarer ikke å holde på de unge. De flytter, enten til Warszawa eller til Vest-Europa.» Nesten to millioner har søkt lykken i utlandet, for det meste unge med høyere utdannelse, etter at Polen ble med i EU 1. mai 2004. Ifølge Polens statistikkbyrå jobber 550 000 polakker i England, 140 000 i Irland, 90 000 i Italia, 80 000 i Spania, 50 000 i Frankrike og 70 000 jobber i land utenfor EU-området. En «tapt generasjon» for den polske regjeringen, som ikke makter å stanse masseutvandringen. 30-åringen Tomek er blant de få som har vendt tilbake til Bialystok. Stemmen hans er bestemt, men blikket unnvikende. «Jeg jobbet som engelsklærer i Kina i fem år. Jeg er glad for endelig å være hjemme igjen, selv om jeg ikke har store utsikter til å få arbeid her,» forteller han.

Arbeidsledigheten i Bialystok er bare på 13 prosent, og 15 prosent i den hardt rammende Biala Podlaska, en av Polens fattigste byer, men det skyldes i stor grad utvandringen. «Folk flytter inn til mindre tettsteder fra landsbygda, og deretter videre til Warszawa. Dermed tømmes landsbygda for folk, men uten at folketallet i småbyene øker,» forteller Czapski. I Podlasie er befolkningstettheten på 59 personer per kvadratkilometer, halvparten av landsgjennomsnittet. Og fraflyttingen vil trolig bare øke. 1. mai 2011 åpnet Tyskland sitt arbeidsmarked for åtte sentral- og østeuropeiske land, for å bøte på mangelen på arbeidskraft. Tyskland forventer 100 000 innvandrere i året de neste årene. Mange polske statsborgere vil trolig fristes til å slå følge med de 400 000 landsmennene som allerede har etablert seg på den andre siden av grensen. Hver landsby har sine egne destinasjoner. Fra bygda Monki flytter de til Glasgow, fra Sokolka drar de til London, mens ungdom fra Siemiatycze setter kursen for Belgia.

Øst-Polen blir ofte nedsettende kalt «Polska B» – motsetning til «Polska A», regionene i vest som var en del av det tyske riket fram til 1918, mens de østlige regionene var okkupert av Sovjet. Ifølge forskeren François Bafoil mener enkelte at regionenes ulike historiske skjebner er årsaken til skillet mellom «et utviklet, industrialisert Polen og et ruralt Polen med små bondegårder. Et skille mellom det tradisjonelle ‘Gud, ære og fedrelandet’ og de åpne og dynamiske vestlige regionene.»1 Valgresultatet i parlamentsvalget i 2011, synes å bekrefte denne hypotesen. I vest stemte det store flertallet for Borgerplattformen, det liberale og pro-europeiske partiet som har sittet ved roret siden 2007, mens man i øst trofast sluttet opp om Lov- og rettferdighetspartiet – partiet til den svært nasjonalistiske presidenten Lech Kaczynksi, som omkom i en flystyrt ved Smolensk 10. april 2010. «Folk herfra er jordnære, trofaste og arbeidsomme,» forklarer Pawel Makowiecki, en ung ingeniør som forsøker å utvikle moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi i Bialystok. «Men de er ikke spesielt åpne for forandring. Det skal mye til for å endre holdninger. EU-støtten er en sjanse vi ikke kan la gå fra oss.»

Pengene har strømmet inn etter innføringen av Phare-programmet for sentral- og østeuropeiske land og støtteordningen for søkerland (ISPA), og ikke minst siden Polen ble fullverdig EU-medlem i mai 2004. «Regionen har gjennomgått en rivende utvikling etter EU-medlemskapet,» forteller sosiologen Tadeusz Poplaski mens vi vandrer gjennom Bialystok. «Endelig har vi råd til å utvikle potensialet i regionen og gjøre den til en av Polens mest dynamiske.» Byen er i ferd med å bli kvitt sitt gråe og triste rykte. I sentrum jobber veiarbeidere iherdig med å få på plass ny brostein. Det totalrenoverte torget står klar til sommerens konserter. «Nå finnes det bokhandlere og kjedekafeer hvor studentene kan møtes. Byen er i ferd med å våkne.» Asfalten på landeveiene er ennå fersk. EU-flagget pryder nyoppussede bygninger og utallige anleggsplasser i byene i øst. Teatr Stary, Lublins eldste teater, skal snart gjenåpnes etter å ha stått tomt siden det brant ned i 1986. Her vil det om kort tid tilbys et variert program av teaterforestillinger og filmvisninger. «Prosjektet er symbolsk viktig,» forteller Krysztof Latka, som har ansvar for kommunens utviklingsstrategi. «Det viser Lublins gjenfødsel.»

SETTER SEG I GJELD

Utviklingsprogrammet for Øst-Polen vil motta 2,67 milliarder euro i perioden 2007–2013. 85 prosent av disse kommer fra EUs strukturfond. De fem provinsene i øst (Podlasie, Lubelskie, Podkarpacie, Warmia-Mazury og Swietokrzyskie) har fordelt det betydelige beløpet seg imellom for å investere i økonomi, nettilgang, transport og bærekraftig turisme. «Denne strategien viser at staten prioriterer å få hele området på fote igjen,» sier Bozena Lublinska-Kasprzak, lederen av Polsk byrå for næringsutvikling. «De mest optimistiske næringslivslederne finner du i øst, for støtten lar dem utnytte regionens uutnyttede potensial.» I den lille byen Siedlce har 25-åringen Grzegorz Korcinska nettopp etablert et nettdesignfirma, med 5000 euro fra EU. «Det var nok til at jeg kunne starte opp, kjøpe utstyr og leie et kontor. Nå er det opp til meg å finne kunder,» sier han entusiastisk.

Den polske regjeringen forsøker å promotere fordelene til dette rurale jordbruksdistriktet. Er jordsmonnet i Podlasie fullt av sand og lite fruktbart? Da er det ideelt for beite – det produserer nesten en tredjedel av landets melk. Er regionen tynt befolket og dekket av store skoger? Nettopp dette fikk møbelgiganten IKEA til å etablere en møbelfabrikk i Orla-distriktet i 2011, en investering på 140 millioner euro, delvis finansiert av EU. Podkarpacie ligger heller isolert til i det sørøstre hjørnet av Polen, men den amerikanske våpenprodusenten Sikorsky har valgt å montere og teste militærhelikopteret Black Hawk her, og dermed gitt arbeid til to tusen mennesker.
Med sine skoger, innsjøer, myrlandskap og et rikt dyreliv, satser det avsidesliggende Øst-Polen også på miljøturisme. «Vi har hele tre nasjonalparker her i Podlasie, og 70 prosent av regionen er med i nettverket Natura 2000,» forteller Jadwiga Bogucka-Skorochodzka, ved det regionale administrasjonskontoret for jordbruksstøtten. «Det begrenser investeringene i industri, men lar oss utvikle bærekraftig turisme og holde liv i grissgrendte strøk.» Bare noen få timers kjøring fra Warszawa finner vi tømmerhytter, hester og en innsjø innhyllet i tåke ved vertshuset og konferansesenteret Zagroda Kuwasy i landsbyen Woznawies. Elektronikkselgeren Jarek deltar på et seminar sammen med kolleger. Stemmen hans er grøtet og han er ikke helt stø på beina. I kveld er det nemlig avslutningsfest. «Dette er et ideelt sted for å arbeide om dagen og slappe av om kvelden,» sier han. Et diskré skilt ved inngangen forteller at prosjektet er støttet av EU.

Det er for tidlig å si om oppblomstringen vil vare. «Øst-Polen har ikke hengt med i landets utvikling de siste 20 årene. Området våkner nå fra dvalen, men de fleste utenlandske selskapene som ville investere i Polen har allerede etablert seg i Wroclaw, Poznan eller Warszawa. De kommer neppe til å flytte hit,» sier Piotr Stec, direktør i Det polske byrået for regional utvikling. Økonomen Wiktor Wojciechowski midlene fra EUs strukturfond fører til en kunstig høy økonomisk vekst: «De fleste midlene går til infrastruktur eller forbruksvarer snarere enn investeringer i produksjon.» I den sørøstlige byen Zamosc, kalt «Nord-Europas Padova», er oppusningen renessanse- og barokkhusene i gamlebyen nettopp fullført med solide bidrag fra EU. Men utenfor sesongen er gatene øde, de nymalte fasadene er livløse og innbyggerne arbeidsledige. Høsten 2011 var arbeidsledigheten 13 prosent og byen tiltrekker seg ikke nok investorer til å sikre videre utvikling.

«Så lenge EU gir oss støtte, vil vi bygg all den infrastrukturen vi trenger, selv om det betyr gjeld,» forteller Andrzej Czapski. For hver euro EU bevilger må lokal- og regionalmyndighetene skyte inn en euro selv, noe som i de fleste tilfeller betyr å ta opp lån. I lys av den europeiske gjeldskrisen begynner dette systemet å vekke bekymring. Enkelte frykter også kutt i EU-støtten for 2014–2020. «Mindre subsidier vil være et hardt slag,» sier Jadwiga Bogucka-Skorochodzka med et smil. «Men det vil ikke ta knekken på oss. Her vet vi hvordan vi klarer oss.» Men uten EU-midlene vil regionen stagnere på ny. For EU har gitt Polen store økonomiske overføringer, men samtidig har Schengen-medlemskapet avskåret landet fra naboene i øst.

SER MOT WARSZAWA OG BALTIKUM

I en tettvokst skog omlag 30 kilometer øst for Bialystok forsvinner den snorrette landeveien inn i morgentåka. Her er politikontrollene hyppige. Etter at Polen ble med i Schengen 21. desember 2007, har grensen blitt en ugjennomtrengelig mur for hviterusserne. I tillegg til endeløse søknader med de nå bla opp 60 euro (en kvart gjennomsnittlig månedslønn) for å få visum, mens selv russiske statsborgere bare betaler 35 euro. «Disse grensene hindrer mulighetene våre,» forteller ordføreren i Bialystok, Tadeusz Truskolaski. «Regionen kunne ha vært EUs innfallsport til Hviterussland.» Bialystok har fire franskeide supermarkeder (to Auchan og to Leroy Merlin) for hviterussere som fortsatt handler i Polen. «Men det bidrar i liten grad til lokaløkonomien,» forteller ordfører Truskolaski. «Bare de som har visum og lever av smugling tjener noe på grensen.»

I Bobrowniki venter en sekskilometer lang kø med lastebiler på å passere tollen. Det kan ta opptil 12 timer å passere grensen. På parkeringsplassen ved grensekontrollen Terespol noen få kilometer fra den hviterussiske byen Brest selger folk vodka og sigaretter fra Hviterussland og bleier fra Polen. Myndighetene lukker øynene for salget. «Vi har hatt en del problemer med korrupsjon,» forteller Marcin Czajka, tollvesenets pressekontakt i Biala Podlaska. «Rundt hundre tollbetjenter ble tiltalt i 2008 og 2009. Det tar tid å endre folks holdninger.» Over åtte milliarder smuglersigaretter ble solgt i Polen i 2010 ifølge polske myndigheter. Til tross for hypermoderne utstyr fra EU, smugles 50 prosent via Lubelskie. «Vi finner for det meste tobakk og falske merkeklær gjemt i dekk eller hulrom i bilene,» forteller tollbetjentene med blikket festet til skjermen idet en hviterussisk lastebil blir gjennomlyst med røntgen. Første halvår i 2011 registrerte tollstasjonene langs den ukrainske og hviterussiske grense 21 000 lovbrudd. Smuglere klarer å trenge gjennom Schengen-muren, men for befolkningen er det langt vanskeligere.

«Etter at Polen ble med i Schengen, ser vi færre ukrainere og hviterussere her,» forteller Czapski. «Men det er viktig ikke å dele Europa i to, slik som i 1945.» I 2008 laget Polen et kortsystem som gir ukrainere bosatt ved grensen fri adgang 30 kilometer over grensen. Hviterussland har laget en lignende ordning, men den har blitt utsatt etter presidentvalget i desember 2010, da regjeringen arresterte over seks hundre opposisjonelle. «Relasjonene mellom EU og myndighetene i Hviterussland forverret seg etter represaliene i etterkant av valget,» forteller forskeren Wojciech Komonczuk fra Center for Eastern Studies i Warszawa. «President Aleksandr Lukasjenko, som har innreiseforbud til Polen, utnytter det spente forholdet til propaganda.»

Diktatoren ser på den polske minoriteten i Hviterussland (200 000–400 000) som en trussel. Forbundet for polakker i Hviterussland (ZPB), som jobber med å fremme polsk kultur, ble forbudt i 2005 og medlemmene arresteres jevnlig. «Regjeringens retorikk er enkel: Bare den hviterussiske staten, arvtakeren etter ’den store fedrelandskrigen’ (som andre verdenskrig ble kalt i Sovjetunionen), og president Lukasjenko, kan bekjempe polakkene og ’fascistene’ som forsøker å oppløse Hviterussland, slik de gjorde i 1920,» forteller Komonczuk.

Etter nederlaget i den polsk-sovjetiske krigen i 1919–1920 ble Sovjet tvunget til å gi avkall på områdene vest for Minsk, inkludert byene Vilnius, Hrodno, Brest og Lviv. Disse byene havnet på ny under sovjetisk kontroll i 1945, da Josef Stalin insisterte på å trekke grensen etter den såkalte «Curzon-linjen», oppkalt etter den britiske utenriksministeren George Curzon som foreslo denne grensen etter første verdenskrig. Linjen markerer fortsatt den dag i dag grensene til det østlige Polen, som i flere århundrer var del av et stort imperium.

I likhet med Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, besto nemlig Det polsk-litauiske samveldet på 1700-tallet av en rekke folkeslag og religioner. Det var et knutepunkt for handelsveiene mellom Østersjøen og Svartehavet. «Grensene har blitt flyttet utallige ganger. Uten noensinne å forlate regionen, levde bestefaren min i sin livstid i fem forskjellige land: Det russiske riket, Polen, Sovjetunionen, Tyskland og til slutt Polen igjen,» forteller Jaroslaw Iwaniuk, journalist i Radio Rajca, en radiostasjon i Bialystok med 2,5 millioner lyttere i Hviterussland. «Vi forsøker å hjelpe familier som lever langt fra hverandre til å beholde kontakten, men den regionale identiteten er i ferd med å forsvinne.» På Radio Rajca kan man snakke det språket man vil – polsk, russisk eller hviterussisk. Alle forstår hverandre. «For oss har det aldri eksistert noen grense,» forklarer antropologen Tomasz Sulima. «Før i tiden definerte ikke befolkningen her seg ut fra språk eller religion. De var ganske enkelt lojale mot samveldets konge.»

Tomasz Sulima kjemper i dag for å holde liv i podlasisk, en hviterussisk dialekt som ennå er i bruk på landsbygda rundt Bialystok, på begge sider av grensen. «Vi arrangerer konserter og markerer tradisjonelle festdager, for at folk ikke skal glemme røttene sine.» Utover slike initiativ er kontakten med Hviterussland liten. Folk i Bialystok retter heller blikket vestover. «Vi hadde litt kontakt med lokalmyndighetene i Hrodno, men etter presidentvalget i 2010 stoppet alle forbindelser,» forteller Tadeusz Truskolaski. «I dag ser vi mot Warszawa og de baltiske landene.»

HEMMENDE GRENSER

Litt lenger sør ligger studentbyen Lublin. Her har de valgt å åpne seg mot øst for å utvikle byen, i tråd med det polske programmet «Partnerskap øst», som ble lansert i 2009. «Vi har utvidet vår kontakt med Lviv og flere andre byer i Vest-Ukraina,» forteller Michal Karapuda, byens kulturplanlegger. «Vi ligger midt i en stor sentraleuropeisk region, noe vi bør utnytte. Det er ingen tilfeldighet at det var her avtalen om Det polsk-litauiske samveldet ble undertegnet i 1569.» Lublin tapte kampen om å bli europeisk kulturhovedstad i 2016,2 men gjør seg nå klar til å feire byens 700-årsjubileum i 2017. Flere av prosjektene går på tvers av grensene, for eksempel «Connect by the Border» som skal styrke samarbeidet innen teater og musikk. «Hvis vi gjør Lublin til et kulturelt sentrum kan vi framheve vår egenart og etablere oss som hovedstad for regionen,» sier Karapuda.

Midler fra Brussel trekker denne utkanten av EU gradvis ut av glemselen. Men grensene må mykes opp hvis området skal gjenfinne sin identitet og få økonomisk vekst. På rådhuset i Biala Podlaska forsøker Andrzej Czpaski å tegne opp et nytt europakart. «Vi ligger langs jernbaneforbindelsen fra Lisboa til Vladivostok. En dag kan vi, kanskje, fylle vår rolle som et sted der kontakter knyttes og folk ønskes velkommen.» Hvis de tidligere provinsene i Det polsk-litauiske storhertugdømmet skal gjenvinne denne sentrale rollen, kan ikke regionen fungere som befestede limes3 mot en verden dominert av Russland, som de ser på som grunnleggende ustabil og truende. Den må finne sin plass midt i et område av åpenhet og utveksling, uansett hvor EUs ytre grenser måtte gå i framtiden.

Oversatt av M.B.