Depresjonens by

Den berømte the Strip går fra nord til sør tvers gjennom Las Vegas. Langs den sju kilometer lange avenyen ligger alle de største kasinoene, hotellene og underholdningsstedene. Å gå ned hele veien er som å reise jorda rundt på 80 minutter. Overfor det pyramideformede Hotel Luxor står den svære festningen Excalibur. Like ved spilles Vivaldis De fire årstider kontinuerlig på plassen foran luksushotellet The Venetian. I bassenget mellom replikaer av Dogepalasset og Kampanilen jobber et par gondolførere. Forelskede par kysser og tar bilder av hverandre, mens andre stopper oppe på Rialtobroen og stirrer drømmende på utsikten. Et par skritt lenger framme vender hotellet Paris Las Vegas ut mot Seinen mellom miniutgaver av Eiffeltårnet og Triumfbuen. Plutselig beveger det rolige elvevannet seg med bølgeskvulp og sprutende vannstråler. Et stykke lenger unna spyr et vulkankrater ut ildsøyler og lava til gisp og applaus fra tilskuerne.

 

Players Anonymous

Som hovedgatene i tidligere tiders koloniutstillinger, der paviljonger i innfødt stil sto på rekke og rad, er the Strip en feiring av et slags imperie. Natt og dag er det stappfullt av turister og biler. Veien er som en lang korridor med gangbroer og avstikkere ut til sidene. Mellom spillehaller og andre attraksjoner suges du inn i et kretsløp av neonlys og blinkende skilt, gjennom endeløse tunneler av butikker. Luften er sprøytet full av syntetisk parfyme. Små høyttalere på husveggene eller skjult blant trestammer spiller kontinuerlig tåpelig pludring og patriotiske sanger som «God bless America». Bare glem å ta pause fra alt maset på en bar, for bardisken er garantert fylt opp av enarmede banditter. Ingen steder, ingen tid på døgnet, er det mulig å få litt ro i sjelen. Dette totale skuespillsamfunnet distraherer og fanger deg, desorienterer alle sanser. Utformingen av byen sperrer deg inne og dikterer dine fysiske bevegelser, drukner deg i en anonym masse.

Attraksjonene fjerner ikke inntrykket av ensomhet. Kasinoet er et sted som atskiller og isolerer. Rundt bordene gjemmer pokerspillerne seg bak hetter og mørke briller med lyden fra mp3-spillerne i ørene. Noen få skritt unna fortaper gamblere seg i utringningen til et kvinnelig hologram som deler ut virtuelle kort i en verden av høyteknologisk simulering. Kasinoet framstår som en allegori over en verden hvor ethvert fellesskap og enhver solidaritet har forduftet og antagonistisk ensomhet er alt som er igjen. Her er hver spiller fange av sine egne diffuse begjær, uten andre partnere eller motstandere enn flaks og sannsynlighet.

«I delstaten Nevada er spillavhengigheten seks prosent. Det er tre ganger over landsgjennomsnittet,» forteller Carol O’Hare, leder for Nevada Council on Problem Gambling, en privat organisasjon som samarbeider med delstaten. Når nattemørket faller, samler tjue kvinner og menn seg utenfor et lite, stille lokale langt unna folkemassene. Inne står noen bord oppstilt i hestesko og et kjøleskap. Ritualet er det samme som i de femten andre møtene som holdes samtidig over hele byen. Først andektig høytlesing fra det lille heftet med foreningens påbud. Deretter en rask gjennomgang av reglene: alle deltakere skal ha like mye taletid. Så kan bekjennelsene begynne. Fortellinger om økonomisk ruin og familiefeider, om krangler og separasjon, knuste skjebner og personlige tragedier. Til slutt kommer støtten de finner blant forståelsesfulle tilhørere. Etter møtet samler medlemmene av Players Anonymous seg utenfor. Det kan virke som om de har skapt noe som ligner på et samfunn. I bakgrunnen skimter vi de grelle lysene fra the Strip. En siste sigarett, så går deltakerne hver til sitt.

 

Selvmordsbeltet

Spillavhengigheten er ikke det eneste statistiske avviket i Las Vegas. Tilfeldig eller ikke har byen også en av de høyeste selvmordsratene i USA. Statistikken står i skarp kontrast til byens feststemte image, som et tegn på forfall. Måten byrommet er utformet på kan godt være en avgjørende faktor, ikke bare et bakteppe.

Fattige strømmer til disse luksuriøse plastikksavannene og raffinerte gipspalassene. Bak dekoren finner de lite av velstanden og prakten fra Hollywood. Her finnes verken lettkledde skjønnheter eller strøkne smokinger, verken Steven Soderberghs helter fra Ocean’s Eleven eller Martin Scorseses glattslikket hovedpersoner i Casino. Derimot finnes det nok av baseballcapser, store t-skjorter i nasjonalfargene, halvlange shorts som viser bare ankler. Og lukten av gammel tobakk.

På mange måter ligner Las Vegas på en samlebåndsfabrikk: rader med maskiner og rasjonell romutnyttelse. Lyden fra de små høyttalerne og pengeklirringen minner om hamring på jern og sveisefresing. Spillerne er på sine arbeidsstasjoner. Med stive ansikter, mekaniske bevegelser og bestemte reaksjoner prøver de å fylle opp lønningsposen med flaks. Hendene er koblet til tastaturet, blikket stivt festet til tallene på skjermen. Kroppen går i ett med maskinen. Arbeidsformannen, her forkledd som sikkerhetsvakt, sørger for orden i fabrikkhallen. Med hundrevis av overvåkningskameraer ser han til at farten holdes oppe, at automatene fungerer og at gjestene strømmer gjennom.

Selvmordene har naturligvis mange årsaker. Linda Flatt fra Nevadas kontor for selvmordsforebygging trekker fram et typisk trekk ved det amerikanske samfunnet: «vanskelig adgang til helsetjenester, spesielt for de med psykiatriske lidelser, noe som er blitt forverret av budsjettkutt, og lett tilgang til våpen». Hun beskriver også selvmordenes geografiske fordeling, der delstatene med rater over gjennomsnittet streker seg i en bue fra Alaska ned langs Rocky Mountains og til New Mexico. I dette «selvmordsbeltet» inntar Las Vegas en spesiell plass. «I flere år har vi vært blant de fem byene i USA hvor flest tar livet av seg,» forteller Mikael Murphy, rettsmedisiner i Clark County (fylket Las Vegas ligger i). Kontoret hans er som hentet fra en tv-serie – FBI-diplom på veggen og bilder av barna på pc-skjermen. Murphy er en trivelig og munter 50-åring som fyller rollen perfekt. Fylkets mange dødsofre havner på hans bord. «Folk tror det først og fremst er turister og gamblere som begår selvmord. Men det store flertallet er faktisk fastboende.»

 

Preget av boligkrakket

Framstillingene av Las Vegas viser lite av denne morbide realiteten. Glansbildene som svever over byen lokker hvert år til seg mange nye innbyggere. De siste 20 åra har Nevada hatt den største tilflyttingen i USA, og de fleste slår seg ned i Las Vegas. Fra 2001 til 2010 steg byens innbyggertall fra halvannen million til to millioner. Arbeidsmarkedet her oppmuntrer også til befolkningsvekst, med uvanlig mange ufaglærte stillinger innen hotellfag og bygg. Dette gjør gamblingbyen til et eldorado for arbeidsløse.

«Folk flytter hit mer enn andre steder for å få en ny start,» mener Murphy. «Men det tar ikke lang tid før de innser at tilværelsen er like vanskelig her.» I tillegg har mange fått drømmen sin knust av boligkrakket som har rystet byens økonomi. Stephen Brown, professor i økonomi ved Universitetet i Nevada, forteller om at «med en arbeidsledighet på 13,5 prosent, innehar Las Vegas rekorden for en by av denne størrelsen».

Tenketanken Brookings Institution bemerker at i de hundre største byene i USA, har arbeidsledigheten økt mest i Las Vegas de siste tre årene.2 Denne forverring ser rettsmedisineren på sin måte: «De to siste årene har vi hatt en klar økning i antall selvmordsdrap» (når noen dreper partneren før de tar sitt eget liv). «Det finnes to typer,» presiserer han. «Det er de som har mistet alt og ikke lenger vet hva de skal gjøre. Dette er vanligvis folk over 50 år. Så er det de som føler seg for slitne til å ta vare på ektefellen, særlig hvis denne er alvorlig syk. Jeg har ingen bevis, men jeg er hellig overbevist om at de fleste tilfellene er knyttet til den økonomiske krisen.»

Siden utgangen av 2006 har boligprisene falt med 60,5 prosent.3 Overalt har krisen satt sine spor, fra spøkelsesaktige bydeler som bare huser minnene om middelklassen de ble bygd for, til ghettoene som omkranser sentrum. Planker sperrer inngangsdøren til beslaglagte hus, skiltene med «Til salgs» står tett. 55-årige Desi Coleman bor i et av disse miserable områdene i de nordlige bydelene, som er i ferd med å forvandle seg til en slumby. Rundt det lille lokalkontoret til frelsesarmeen, klemt mellom motorveien og gravlunden Woodlawn, har hundre hjemløse satt opp sine telt på et åpent område ovenfor Vegas Drive. I nærheten hogger innbyggere ned trærne i hagen for å få ved. Det holdes loppemarked utenfor et hus. Diverse gjenstander selges billig, en sofa er satt ut på fortauet. «Som i andre strøk har mange mistet huset sitt her. For eksempel fetteren min som bodde like rundt hjørnet. Alle er berørt. Bortsett fra de rike,» forteller Coleman.

 

Liberalistisk laboratorium

Nabolaget har forfalt med alle boligene som er blitt beslaglagt av kreditorer.4 Utkastingen har forsterket det sosiale sammenbruddet som allerede var i gang med den raske utskiftingen av innbyggere.5 I Las Vegas kommer 91 prosent av innbyggerne fra en annen delstat, 45 prosent sier de har planer om å flytte.6 Øst for byen vitner de mange trailer parkene, der folk bor permanent i bobiler, om det amerikanske samfunnets ekstreme mobilitet. Robert Schoffield, som driver Royal Mobile Home Park, anslår at det finnes 35 000 slike boliger i byen. De fleste av de 237 personene i hans bobilpark er «pensjonister og arbeidere med inntekt under gjennomsnittet». Enkelte av pensjonistene har valgt å leve slik, mens de yrkesaktive ofte tvinges til en omflakkende tilværelse av den ene krisen etter den andre. «Ingen er herfra,» sier Mikael Murphy. «Noe av årsaken til de høye selvmordstallene ligger nok også i isolasjonen, i mangel på støtte fra familien i vanskelige tider og lite kontakt med folk i nabolaget. Det store flertallet av innbyggerne har ingen de kan stole på når de kommer i vanskeligheter.»

Utformingen av byen gjør det heller ikke lett å unnslippe ensomheten. Den gjør den snarere verre. Matt Wray, professor i sosiologi ved Temple University i Philadelphia, har studert selvmordene i Las Vegas: «Den kraftige befolkningsveksten har ikke blitt fulgt opp med lokale institusjoner som bydelssentre og skoler. Slike steder skaper sosiale bånd og lærer folk å leve sammen. Fraværet av slike steder er ødeleggende for hele bysamfunnet.» Hva skyldes denne mangelen? «Byens svært lave skattenivå gjør det umulig for kommunen å betale for slike tilbud.» Delstaten Nevada og kommunen Las Vegas har et av de laveste skatteregimene i USA. Her finnes verken inntektsskatt, arveavgift eller selskapsskatt. Legger man til den liberale lovgivingen for pengespill, prostitusjon og alkohol, ekteskap og skilsmisse, framstår Las Vegas som et perfekt liberalistisk laboratorium.

Segregert by

Da byen ble satt under overvåkning av kredittvurderingsbyråene,7 satset kommunen på sjokktaktikk for å få fart i liberaliseringen av økonomien.8 Siden 2008 har alle offentlige budsjettposter blitt kraftig kuttet: administrasjonen med 43,6 prosent, rettsvesenet med 27,2 prosent, kultur med 23,6 prosent, sikkerhet med 9,8 prosent. Flere skoler, kultur- og sportstilbud har blitt lagt ned. Finansieringen av offentlige byggeprosjekter har blitt halvert. Byadministrasjonen foretrekker nå offentlig-private samarbeid, som i oppussingen av sentrumsområdene. Dette prosjektet skal skape fra bunnen av et reelt bysentrum som så langt ikke har eksistert. Turister fra hele verden strømmer til the Strip, men veien fungerer ikke som et møtested for innbyggerne. Det finnes rett og slett ikke slike møtesteder, verken i byen eller i forstedene.

Å kjøre gjennom forstedene gir en monoton rytme av endeløst gjentatte former. Parallelle og vinkelrette rekker av bungalower langs veinettet skaper et territorium som regulerer beboernes ensomhet. Trafikkstrømmene er organisert for å unngå hverandre og avgrense den enkeltes rom. Langs hovedgatene stenger gjerder av innkjørselen til boligfelt og tvinger deg til å kjøre rundt. Amerika har hentet fram igjen elementer fra middelalderens arkitektur – jordvoller, tårn, forskansninger og fallgitter. De forskansede boområdene deler opp byrommet. Du slipper ikke inn i disse boligstrøkene uten invitasjon, uten at sikkerhetsvakten sjekker nummerskiltet på bilen og ringer til huseieren. Segregeringen atskiller ulikhet og samler likhet. Hver holme, hver celle, har løsrevet seg. Pensjonister et sted, unge yrkesaktive et annet. Den deklasserte middelklassen har også fått sin plass. På veggene i byen står det beskjeder til dem: «Har huset ditt blitt beslaglagt? Er du nedfor? Kom og besøk vår bygning.»

 

Konsumenten i høysetet

En håndfull kunder surrer rundt i den gustne belysningen i en Walmart-butikk. Klokka er fire om natta. De døgnåpne kasinoene påvirker hele byen. Butikkenes åpningstider er tilpasset arbeidstiden til croupierer og stuepiker. I restaurantkjøkkenene får du en kontinuerlig følelse av stengetid. Det få gjestene som kommer og går, spiser alene. «Las Vegas er åpen 24 timer i døgnet. Jeg elsker det!» sier Butch, en 61-åring som er født og oppvokst i byen. «Har jeg lyst til å handle klokka to om natta, så gjør jeg det. Har jeg lyst til å gå på restaurant klokka tre om natta, så kan jeg det! Her kan du gjøre hva du vil, når du vil.» I det frenetiske Las Vegas utnyttes hver time i døgnet. I denne byen som har gjort det døgnåpne til en livsstil, har de eksproprierte innbyggerne verken tid eller sted til felles.

Som arkitektene Robert Venturi og Denise Scott Brown har påpekt, består the Strip nesten bare av lysskilt: «Store skilt hopper fram for å koble bilføreren til butikken, og lenger framme hyller nasjonale produsenter sine kakemikser eller vaskemidler på gigantiske reklameskilt som henger over motorveien. Det grafiske skiltet i rommet er blitt dette landskapets arkitektur.»9 Utformingen av Las Vegas setter forbrukerne i høysetet, mens arbeidstakerne på Walmart eller i kasinoene er forvist til å gå tjenesteinngangen i byens økonomi.

Den nye tjenestesektoren, som i dag utgjør hovedvekten av arbeidsplassene i USA, har gjort forbrukeren til den nye aktøren i endringen av samfunnet. Den tidligere industrielle supermakten er i ferd med å bli et land utelukkende for forbruk. Men i et samfunn der forbruk tilsynelatende har erstattet klassekonflikter, finnes det ennå arbeidere. Spillindustriens vekst siden 90-tallet har ledet til bygging av nye kasinoer, det ene større enn det andre. Ofte er flere hundre eller tusen ansatte samlet på en og samme arbeidsplass. Mens befolkningsmønsteret i Las Vegas sprer beboerne utover byen, har arbeidets nye geografi langs the Strip gitt en så sterk konsentrasjon av arbeidere at det har skapt nye former for fagorganisering.

 

De nye pionerene

Mellom 1950 og 1980 var Las Vegas en av de byene der man hadde en karikert forestilling om fagforeningene som korrupte og «mafiøse». Arbeidsgiverne nølte ikke med å spille på denne forestillingen for å hindre fagorganisering, bemerker sosiologene Rick Fantasia og Kim Voss.10 I denne perioden led arbeidstakerne under måten de amerikanske fagforeningene fungerte på: både arbeidsvilkår og lønn var underlagt desentraliserte avtaler inngått på arbeidsplassen direkte mellom arbeidsgiver og ansatte. I tillegg undergravde korrupsjon i forbundene og undertrykking fra arbeidsgiverne den lokale solidariteten.

Det tok tid å etablere en «ansattbevegelse» i solbeltet (de sørligste delstatene i USA) med lignende styrke som arbeiderbevegelsen i Midtvesten: En bevegelse som kan kjempe mot lønnsnedgang, mot at lønna må spes på med kreditt, mot at forbrukerens «frihet» har forrang for arbeidernes vilkår. På kontoret til seksjon 226 av restaurantarbeiderorganisasjonen Culinary Workers ser fagforeningsleder Geoconda Argüello-Kline tilbake: «Tidlig på 80-tallet var forholdene dårlige. De ansatte i kasinoene hadde problemer med ledelsen og følte de måtte organisere seg for å ta opp kampen.»

Organiseringen skjøt fart mot midten av tiåret. «I 1984 gjennomførte vi en svært hard streik med oppslutning fra 18 000 medlemmer. I årene etter forsøkte vi å opprette komiteer på hvert kasino. I 1991 kom streiken på Hotel Frontier. Den varte i seks år, fire måneder og ti dager.» Streiken som ble utløst av forhandlingene om kollektivavtale for hotellets ansatte, ble den lengste og en av de viktigste streikene i USA etter krigen. 20 000 streikende gikk i tog på the Strip og en 500 kilometer lang marsj gjennom Mojave-ørkenen ga saken oppmerksomhet.11 I 1998 ble kampen kronet med seier. «Den viste bedriftene at arbeiderne var i stand til å organisere seg, at de visste hva de kjempet for, og at de sto sammen, for familiene sine og for verdige levekår.»

I Las Vegas er fagorganisering de ansattes eneste håp om å bremse utbyttingen. «Ta for eksempel Station Casino,» sier Argüello-Kline. «De ansatte besluttet å fagorganisere seg fordi de kunne jobbe der i 30 år uten å få rett til pensjon. De fikk ikke fast ansettelse og måtte selv betale 100 dollar i måneden for sykeforsikring. Det var en enorm forskjell mellom disse arbeidernes stilling og våre medlemmer.» I dag er 90 prosent av de ansatte i kasinoene fagorganisert. Culinary Workers har nå 55 000 medlemmer, 5000 færre enn i 2008. «Den økonomiske krisen har rammet delstatens økonomi, men våre medlemmer er likevel beskyttet. De har fortsatt sine pensjonsordninger og gratis sykeforsikring for seg selv og for familien. Krisen har ikke endret noe på det. De ansatte har beholdt de faste ansettelsene. Fagforeningen danner en beskyttende boble rundt dem,» sier Argüello-Kline.

Som Detroit i tungindustriens tid, framstår Las Vegas i tjeneste-økonomiens tidsalder som en sterkt fagorganisert by med en levende kampvilje. Bakenfor bylandskapets privatiserte scenografi, bakenfor alt det falske og all kitschen, gir byen et bilde av dagens amerikanske modernitet. Et bilde som viser at motstandsånden og viljen til kollektiv handling har overlevd alle forsøk på å utslette lønnsmottakernes solidaritet, alle tilløp til å gjøre fragmentering til et organisatorisk prinsipp for både byrommet og samfunnet. Er det en ny type pionerer som har bosatt seg her midt ute i ørkenen, omringet av røde åser og lilla fjelltopper, tomrommet og historiens vinder?

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 «2011 Las Vegas Perspective», Metropolitan Research and Association, Las Vegas.

2 «Global Metro Monitor: The Path to Economic Recovery», Brookings Institution, Washington, 2010.

3 Mellom fjerde kvartal 2006 og første kvartal 2011 lå det nasjonale gjennomsnittet for de hundre største byene på 26,5 prosent, Las Vegas lå dermed på 98. plass.

4 Antall beslaglagte boliger steg fra 1493 i 2006 til 4173 i 2007, 7941 i 2008, 6784 i 2009 og 7675 i 2010 («2011 Las Vegas Perspective», se over).

5 Innbyggermobiliteten, som viser gjennomsnittlig utskifting av beboere i en bolig, er i USA svært høy, på omlag 15 prosent.

6 Robert Futrell et al., «Las Vegas Metropolitan Area Social Survey», 2010 Highlights, University of Nevada, mars 2010.

7 Las Vegas Sun, 26. januar 2011.

8 Se Naomi Klein, The Shock Doctrine: The Rise of Disaster Capitalism, Metropolitan Books, 2007.

9 Robert Venturi, Stephen Izenour og Denise Scott Brown, Learning from Las Vegas, MIT Press, 1972 (revidert utgave 1977).

10 Rick Fantasia og Kim Voss, Hard Work: Remaking the American Labor Movement, The University of California Press, Berkeley, 2004.

11 Rick Fantasia og Kim Voss, se over.