Rousseaus revolusjoner

I år er det 300 år siden forfatteren og filosofen Jean-Jacques Rousseau ble født. Vandreren og naturalisten fra Genève fornyet den franske litteraturen og politisk tenkning. Med spørsmålet om betingelsene for likhet mellom mennesker, skrev han prologen til kommende revolusjoner.

Sjelden leses en filosof så forskjellig at de ulike tolkningene synes å motsi hverandre, slik tilfellet er med Jean-Jacques Rousseau (1712–1778). Hans verk har fått en anselig innflytelse og påvirket mange menneskers historie, og enkelte ganger satt dem opp mot hverandre i navn av samme ideal.

Rousseaus tenkning var avgjørende for Menneskerettighetserklæringen i 1789, og påvirket også den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776, som ble utarbeidet av Thomas Jefferson. Men også andre koloniopprør fant inspirasjon og legitimering i Rousseaus verker. Simón Bolívar (1783–1830) var avgjørende i frigjøringen av de spanske koloniene i Sør-Amerika – hvor Om samfunnspakten var forbudt – og fulgte i stor grad oppskriften i Rousseaus konstitusjonelle og politiske verk. I det daværende Fransk Indokina oversatte den revolusjonære Nguyen An Ninh et utdrag fra Om samfunnspakten (der også forbudt) til vietnamesisk i 1926: Boka ble «slukt av de innfødte», som anså den som deres «sosiale evangelium» og gjorde den til «inspirasjon for deres opprør og drap», for å sitere den bekymrede franske legen og Rousseau-kritikeren Paul Carton.1 Hele Det fjerne østen tok til seg Rousseau, først i Japan, der Nakae Chomin oversatte en del av Om samfunnspakten med kommentarer til klassisk kinesisk i 1874: Anarkistene tok delvis utgangspunkt i den, også de som ville bygge landet etter europeisk modell. I Kina spredte Folkeavisen den med mål om revolusjon: Den revolusjonære Sun Yat-sens partiorgan kjempet for en republikk som endelig ble realitet i 1912. Det er vanskelig å lage en oversikt over alle som har latt seg inspirere av Rousseau, men kort fortalt har Rousseau ofte ledet folk inn i det man kan kalle moderniteten, opplysningstiden og framskrittets datter.

Den samme Rousseau anklages imidlertid også for å ha inspirert Skrekkveldet under den franske revolusjon, det er den samme Rousseau som Paul Déroulède i det ultranasjonalistiske franske høyre lovpriset på begynnelsen av 1900-tallet, og som Marcel Déat, minister i Vichy-regjeringen, i 1942 hyllet som en «totalitær Rousseau», en av «forløperne og forfedrene til den nasjonale revolusjonen».2 Uten noen gang å nevne ham, var Muammar Gaddafis «grønne bok» direkte påvirket av rousseauistiske begreper. Det er ikke uvanlig å sammenlikne Røde Khmers ideologi med Rousseaus filosofi, selv om inspirasjonen aldri ble eksplisert. Ifølge den franske filosofen Alain Badiou gjelder dette også Maos kulturrevolusjon.3

Hvordan skal vi forstå at Rousseau gir rom for så ambivalente fortolkninger? Hva er det i hans verker som åpner for både hatet til de spanske falangistene og skepsisen til den progressive logikeren Bertrand Russell, som i sin A History of Western Philosophy (1945) omtaler Rousseau som «oppfinneren av den politiske filosofien til de pseudo-demokratiske diktaturene», og konkluderer med at «Hitler er resultatet»?

Opplyst allmennvilje

Om samfunnspakten4 ble utgitt i 1762, det samme året som Émile, hans store pedagogiske verk, som ikke bør leses uavhengig av det første. Den daværende staten Genève krevde at begge verkene ble brent, fordi de var «dristige, skandaløse, ugudelige og ødeleggende for den kristne religion og alle regjeringer». Om samfunnspakten åpner med en setning som siden ble revolusjonær: «Mennesket er født fritt, men overalt er det i lenker.» Så man ikke tar feil av det: Denne friheten eksisterer i menneskehetens barndom, når mennesket fremdeles bare er «et dyr begrenset til sansene» med evolusjonen foran seg. Denne primitive tilstanden varer ikke, for naturkreftene overgår kreftene som ethvert individ har til å beskytte seg, noe som fører menneskene sammen: De lager samfunn, mister sin «dyriskhet» og oppdager urettferdighet, goder og makt. For å motvirke avhengigheten dette kan føre til, er det nødvendig å «finne en form for sammenslutning som med hele fellesskapets makt forsvarer og beskytter den enkeltes person og eiendom, og hvor enhver står sammen med de andre, men allikevel ikke adlyder andre enn seg selv og forblir like fri som han var før.»
Denne «sammenslutningen» er nettopp samfunnspakten, en forening av alle kontraktspartnerne som utgjør en politisk kropp, et folk av borgere, der målet er å sikre likhet og frihet. For å oppnå dette må folket, som Rousseau kaller suverenen, uttrykke allmennviljen, det vil si den kollektive beslutningen, og uttrykke hver enkeltes rasjonelle valg: De individuelle forskjellene overkommes med fornuften, som gjør hver enkelt i stand til å se en interessesolidaritet utover sin egeninteresse. Loven er uttrykk for allmennviljen og en garanti for likhet og frihet, og er dermed friheten selv. Det at denne avhengigheten innebærer at «hvert medlem helt og holdent avhender seg selv og alle sine rettigheter til fellesskapet i sin helhet» er den nødvendige betingelsen for lovens holdbarhet. Alle er like for og gjennom loven. Her får res publica sin fulle mening.
Selv i denne enkle framstillingen er tanken åpenbart radikal: Den hevder at det finnes naturlige rettigheter, at fornuften har universell verdi og at folket er suverent. Hvert element er knyttet til de andre. Å snakke om naturlige rettigheter, noe som var en gjenganger i opplysningstiden, er først og fremst å postulere likhet blant menneskene, å se dem som i utgangspunktet frie, fordi «intet menneske av naturen har naturlig myndighet over sin like», og mene at enhver har rett til beskyttelse av denne friheten. Det finnes ikke en slaverase og en herskerrase. Denne universaliteten er det fornuften som skaper, for ingen er født uten forstand, noe som, ifølge Rousseau, er menneskehetens kjennetegn og utdanningens oppgave å utvikle i mennesket. «Overgangen fra naturtilstand til det borgerlige samfunn skaper store forandringer hos mennesket. I stedet for å adlyde sine instinkter, følger de nå rettferdighetens krav, og dermed får deres handlinger et moralsk innhold som de ikke hadde før.» Republikken er den eneste som er i stand til å skape betingelsene for egalitarisme gjennom borgernes frihet, for bare den tillater hver enkelt å bli en borger og uttrykke sin vilje gjennom det felles gode.

Selv om dette er kjente forestillinger er de ikke selvfølgelige. De forutsetter på den ene side at det ikke finnes noen naturlig orden skapt av Gud, på den andre side at folket og allmennviljen nødvendigvis er opplyst.

Menneskets perfektibilitet

Menneskerettighetserklæringene fra 1789 og 1793 legger dette til grunn, ved å hevde «naturlige, hellige og umistelige rettigheter for mennesket», som siden ble glemt i nesten halvannet århundre. Optimistisk, idealistisk og populistisk: Mye av kritikken mot Rousseau går på forestillingen om at mennesket styres av fornuften. Er det ikke heller følelsene, særlig hvis det handler om massene? «Det er en uforanderlig bestemmelse av tingenes evige sammensetning at friheten ikke kan være privilegiet til mennesker overlatt til sine lidenskaper, som konstant holder dem i lenker.» Den irske politikeren, katolikken og kvasse skribenten Edmund Burke stilte spørsmålet om likheten mellom folket, fornuften og friheten i sine Betraktninger over revolusjonen i Frankrike (1790), som snart skulle stå i sentrum for spriket i resepsjonen av Rousseaus tenkning, symbolisert av Skrekkveldet. Hvilken makt kan man gi allmennviljen?
Ifølge Rousseau har de instanser som suverenen har delegert makten sin til, en forpliktelse til å realisere dennes vilje, siden den arbeider for det felles gode. Logikken er dermed en «frihetens despotisme» i frigjøringens tjeneste, for å bruke Robespierres ord til den franske nasjonalforsamlingen i 1794. Vil folkeviljens absolutte suverenitet per definisjon lede til en «venstretotalitarisme»? Det mener den franske historikeren François Furet, som i sin bok Penser la Révolution française (1978) kritiserer den jakobinske tradisjonen for å redusere historien til en kamp mellom de gode og de onde og forsvare «populist-leninistisk katekisme», godhetstyranni og proletariatets diktatur. Tar vi det enda lenger, vil selv menneskerettighetserklæringen, som er grunnlagt på folkesuverenitetens ukrenkelighet, uvegerlig føre til tyranni. «Det er folkets rett å kjempe […] mot monopoliseringen av demokratiet og parlamentets suverenitet», står det i Gaddafis grønne bok, som hevder at partisystemet ikke er annet enn «en egoistisk karikatur av et demokrati». Er alt dermed Rousseaus skyld?

«Hvis det fantes et folk av guder, ville det danne et demokrati. En så fullkommen styreform passer ikke for menneskene», skrev Rousseau. Det er en viktig presisjon. Om samfunnspakten beskriver betingelsene for en ideell republikk, som ikke engang kan eksistere i tanken, selv med utdannede borgere. I vår felles historie utspiller dette seg tydelig i spenningen og tvetydigheten mellom fornuftens universalitet som likhetsprinsipp, og allmennviljen som det dydige grunnlaget for egalitarisme, mellom det abstrakte felles gode og individuelle behov. De samme spenningene kan sees i demokratiet slik vi praktiserer det, det samme med den underliggende latente volden. For mens de venter på å bli guder, baserer ikke borgerne sine avgjørelser bare på fornuften, men også på sine meninger. Allmennviljen må ta innover seg sine iboende konflikter, men om det er den opplyste avantgarden eller den gradvis utdannede massen som er i førersetet, lener dette frigjøringsprosjektet seg på ideen om vår perfektibilitet: et begrep som nettopp opplysningstidens filosofer oppfant, og som uttrykker en forestilling som kanskje er mindre utbredt i dag.

Oversatt av I.G.Å.