Afrikas flytende grenser

En gåtefull eksplosjon på våpenfabrikken i Yarmuk i nærheten av Khartoum 23. oktober sår stadig splid mellom Sudan, nabolandene og internasjonale organisasjoner. De ødelagte bygningene, der det ble produsert håndvåpen, var også lager for våpen importert fra Kina, ifølge det sveitsiske forskningssenteret Small Arms Survey.1 I FN anklager Sudan – uten beviser – Israel for å ha sabotert fabrikken, for å ha bombet den, fordi israelerne mener den er del av en smuglerrute til Gazastripen og Iran.

Sudan, et enormt land på 1,9 millioner kvadratkilometer, har opprøret i Darfur på sin vestflanke.2 I juli 2011 mistet landet den sørlige delen, som er blitt uavhengig under navnet Sør-Sudan etter tiår med borgerkrig. På tross av mange avtaler om grensetrekking og fordeling av ressurser, er det langt fra fred mellom de to landene.

Konfliktrammede Sudan, som trues av bevegelser som kan rive landet i stykker, er ikke noe enestående tilfelle på kontinentet. Selv om spenningene i Sahel nærmest har fått monopol hos diplomater og i mediene, er det tilsvarende tilstander i andre deler av Afrika: selvstendighetsdrømmer, væpnede opprør, myndigheter ute av stand til å sikre ro og orden, smugling av våpen og ammunisjon, utenlandsk innblanding og kappløp om naturresursene. Stater i forfall har mistet kontrollen over «gråsoner» langt fra hovedstedene, ofte mer eller mindre kriminelle selvstyrte områder. Mellom Niger og Nigeria strekker det seg et belte på 30–40 kilometer som ingen av de to landenes myndigheter kontrollerer. Enkelte grenser trukket i kolonitiden, har ingen sammenheng med virkeligheten på grunn av de store strømmene av migranter, reisende og handelsfolk som gir blaffen i dem.

{{Sudans to borgerkriger}}

Med sine endeløse rekker av døde, flyktninger og overgrep, er Den demokratiske republikken Kongo et talende eksempel på disse destruktive kreftene. Men også Somalia er i ferd med å gå i oppløsning: En del av territoriet, Somaliland, har fått en slags stabilitet under ledelse av en lokal elite utdannet i Storbritannia. Nord for Mogadishu er Puntland en de facto egen stat, styrt av klaner som delvis lever av piratvirksomhet. Selv om det er fred i de fleste landene i Vest-Afrika, truer mange latente konflikter stabiliteten. I Casamance, den senegalesiske regionen langs grensene til Gambia og Guinea-Bissau, bryter det stadig ut separatistisk vold (bortføringer, attentater). I Nigerdeltaet presser bander bedrifter for penger og saboterer Nigerias oljeinstallasjoner, med ringvirkninger i Kamerun, Togo og Benin. I Elfenbenskysten, Liberia og Sierra Leone har nylige konflikter etterlatt dype spor. I Sahara og Sahel har kriminelle grupper, radikale islamistgrupper og tuaregseparatister i realiteten splittet opp Mali. Bare den sørlige delen av kontinentet, dominert av Sør-Afrika, synes å unnslippe disse oppløsningstendensene.

Prinsippet om ukrenkelige grenser i charteret til Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) fra 1963, virker nå temmelig medtatt. Allerede i mai 1993 fikk det noen skrammer, da Eritrea ble skilt fra Etiopia. I det minste holdt den nye staten seg til grensene fra kolonitiden, det vil si innenfor en tidligere internasjonalt anerkjent ramme. Det gjorde ikke Sør-Sudans løsrivelse, der «det internasjonale samfunnet» umiddelbart anerkjente staten de hadde vært med å legge grunnlaget for. Allerede i 1956 ble dette området lovet uavhengighet innenfor en føderal stat, da Sudan ble selvstendig. Men myndighetene respekterte aldri løftet, noe som ledet til to langvarige borgerkriger.3

{{Sviktende legitimitet}}

Hvilke svar skal man gi til separatistene i Sahel eller Casamance når presset på grensene vokser? I en pressemelding 17. februar sa statslederne i De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (Ecowas) med stort alvor at de støttet suvereniteten til Mali som har mistet kontrollen over landets nordlige del. Men de fleste av medlemslandene, inkludert Nigeria og Elfenbenskysten, står overfor latente eller pågående konflikter som strekker seg ut over deres egne territorier og utfordrer statenes autoritet.

«Konfliktsystemer» har etablert seg med en transnasjonal spredning av ustabilitet i Vest-, Øst- og Sentral-Afrika. Disse spenningsområdene befinner seg vanligvis «i grensetrakter med en særegen dynamikk som ofte bidrar til å spre og forsterke konflikter,» forklarer statsviteren Michel Luntumbue.4 Liknende dynamikk har tidligere forekommet i sentrale og østlige deler av Europa (delingen av Tsjekkoslovakia, Jugoslavias sammenbrudd), men her skjer det i afrikanske stater, som er svekket eller på sammenbruddets rand, først og fremst på grunn av deres manglende evne til å sørge for utvikling. De progressive nasjonale prosjektene til uavhengige eliter har mislykkes, på grunn av autoritære krefter og korrupsjon. Overformynderi fra internasjonale finansinstitusjoner svekker ytterligere de lokale myndighetene.

De brutale sosiale ulikhetene i Afrika styrker gruppetilhørighet, ansett som den eneste muligheten for sosial mobilitet. I religiøse, kulturelle eller etniske «fellesskap» får unge en følelse av tilhørighet og tyr tidvis til våpen for å sikre sine rettigheter gjennom gruppen. Dette går ut over muligheten til å sikre tilsvarende goder for alle, på nasjonalt nivå. Samtidig fordømmer stadig flere unge de eldres likegyldighet og hang til å klamre seg til makten uten en tanke på allmennhetens interesser. Ifølge Luntumbue skaper bruddet på samfunnskontrakten mellom generasjonene en «kultur for intoleranse» i landene hvor demokratiet ennå ikke har slått ordentlig rot. De væpnede bandene i Nigerdeltaet er typiske eksempler på arbeidsledig ungdom som hungrer etter sin del av oljerikdommen. Selvstendighetskampen på nabohalvøya Bakassi i Kamerun utfordrer legitimiteten til en stat som er helt ute av stand til å fordele ressursene.

{{Utfordrer voldsmonopolet}}

Disse konfliktene har lokale årsaker, men blir ofte oppildnet eller utløst av ytre hendelser. Den vestlige intervensjonen i Libya våren 2011 bidro til å spre våpen fra Gaddafis lagre. Våpenmengden økte ytterligere med britiske og franske flyslipp. Disse våpnene strømmet inn i et område der det allerede var mye islamsk jihadisme, samtidig som spenningen mellom hovedstedene (Bamako og Niamey) og tuaregopprøret ble forsterket av korrupsjon og kriminalitet. Det er dessuten kjent at store multinasjonale selskaper bruker – eller iscenesetter – lokale konflikter for å få tak i verdifulle malmforekomster.5

Det afrikanske kontinentet har havnet i en ond sirkel. Landene ser seg ofte nødt til å søke hjelp utenfra for å løse problemene og bekrefter dermed anklagene om inkompetanse og illegitimitet. Enkelte observatører er dessuten bekymret for de uheldige virkningene av hjelpen fra humanitære organisasjoner. Den kamerunske statsviteren Achille Mbembe mener at disse bidrar til å viske ut statenes suverenitet, når bistandsområdene blir «de facto ekstraterritoriale».

I tillegg til territoriale stridigheter mellom stater, har antall interne etniske konflikter økt siden 90-tallet. Slutten på den kalde krigen vekket til live gamle kamper, samtidig som den økonomiske og finansielle globaliseringen har endret det geopolitiske kartet. Statene destabiliseres ytterligere av smugling av våpen, narkotika og mennesker. Det kuppvante Guinea-Bissau er blitt innførselsstedet for kokain fra Sør-Amerika og heroin fra Afghanistan, som sendes videre til Europa og USA. Men området er også transittsted for smugling av mennesker til landbruket eller fiskeriene i Burkina Faso, Ghana, Bénin og Guinea. 200 000 barn skal være ofre for denne menneskehandelen i Vest-Afrika og i Kongo, ifølge Unicef.6

Mange av gruppene som utfordrer statenes voldsmonopol inngår fornuftsallianser og gir blaffen i de flytende grensene. Nord i Mali har Al-Qaida i Nord-Afrika (AQIM), Ançar Dine, Mujao og nomadiske tuareggrupper slått seg sammen for å slåss mot myndighetene i Bamako. De har også knyttet bånd til smuglere som de utveksler tjenester og penger med. Disse alliansene oppløses like fort som de blir inngått.

{{De bevegelige utkantene}}

De territoriale grensene går i oppløsning og erstattes av grensesoner, «grenseland», der reguleringene skjer nedenfra, det vil si fra aktørene selv. Enkelte stater har møtt oppløsningsfaren med institusjonelle reformer. Mali har forsøkt med desentralisering og Nigeria har opprettet en føderasjon. Den tidligere presidenten i Mali, Alpha Oumar Konaré mener at disse tiltakene er nøkkelen til å forstå dagens situasjon: I dem «kan man se freden, det vil si demokratiet, det vil si utviklingen», for det blir «ingen fred med omstridte grenser ingen aksepterer, der frykten for naboen er det eneste folk har til felles».7

Den ivorianske historikeren Pierre Kipré mener at Afrika går gjennom en identitetskrise med dype historiske røtter. Selv om grensene ble trukket opp av kolonimaktene på Berlin-konferansen i 1884-1885, uten hensyn til samfunnene eller menneskene på bakken, framhever Kipré de afrikanske samfunnenes mangler. Ifølge ham oppsto dagens spenninger «fordi man ikke så at de afrikanske politiske fellesskapene definerte rommet, eller at nettverkene av sosiale relasjoner utgjorde maktens intime bestanddeler».8 Kampene mot koloniseringen foregikk innenfor rammen europeerne trakk opp for statene, dermed bekreftet de oppdelingen fra slutten av 1800-tallet. Landene ble uavhengige på 1960-tallet, før innbyggerne hadde blitt vant med grensene trukket opp 80 år tidligere i Berlin. De uavhengige statene var opptatt av å befeste sin skjøre autoritet og nølte ikke med å gå til krig. Ettpartistatene tydde dessuten til autoritære metoder og hevdet at de opphevde de motstridende forventninger i befolkningen for å utvikle «nasjonen».

Å trekke opp rigide grenser er ingen afrikansk tradisjon. Snarere er det typisk afrikansk å verdsette møter, deling og utveksling. Konaré snakker om «bevegelige utkanter» som fungerer som punkter som «syr» eller «sveiser» sammen. Slektskapsfølelsen og humoren som er en del av den, finnes fremdeles.

{{Bedre strukturert}} union

Trengs det en «motkongress» til Berlin? I 1994 skrev den nigerianske forfatteren Wole Soyinka: «Vi burde sette oss ned med vinkelhake og kompass og tegne de afrikanske landegrensene om igjen.»9 Før sin reise til kontinentet i 2009, sa Frankrikes tidligere president, Nicolas Sarkozy: «En eller annen gang må det en virkelig dialog til som ikke bare handler om dagens økonomiske situasjon, men om strukturene, om hvordan plassen og rikdommene deles i denne delen av verden. Folk må akseptere at geografien har sine lover, at land sjelden skifter adresse, og at de må lære å leve ved siden av hverandre.»10 Disse uttalelsene skapte frykt i Øst-Afrika for en nydeling «på gamlemåten», men foruten Sarkozys pompøse retoriske stil går mange afrikanske ledere og intellektuelle med de samme tankene. «I løpet av det neste århundret vil omrisset av de fleste afrikanske land endres,» skriver den kenyanske statsviteren Ali Mazrui. «Enten vil etnisk selvbestemmelse føre til mindre stater, som da Eritrea ble skilt fra Etiopia, eller så vil regional integrasjon skape større politiske og økonomiske unioner.»11

I det som fortoner seg som et kappløp med tida, ser det ut til at de afrikanske lederne heller mot det andre alternativet. Grensene vil forsvares, men regionale institusjoner vil sørge for en fredelig ramme. I 2002 ble Organisasjonen for afrikansk enhet til Den afrikanske union, som er bedre organisert og har et permanent styringsorgan og et fred- og sikkerhetsråd. Unionen har sanksjonert Niger, Elfenbenskysten og Mali med utestenging fra organisasjonen, embargoer og frysing av finansielle midler. Den har også lansert flere initiativ, blant annet en handlingsplan for kamp mot narkotika og kriminalitet. Ecowas har styrket samarbeidet mellom medlemslandene på visse nøkkelområder som narkotika, våpen og menneskehandel.12 Organisasjonen skal også lede den kommende militæroperasjonen nord i Mali, hvis FNs sikkerhetsråd godkjenner den.

{{Mobiliserer «basissamfunnene»}}

Det er avgjørende å gi kast på «reaktive strategier», mener økonomen Mamadou Lamine Diallo. Man må også forlate rent sikkerhetsmessige mål, som risikerer å treffe bare en liten del av målskiven.13 Utfordringen er å gjenopprette legitime maktformer som samsvarer med virkeligheten i de afrikanske samfunnene, for stater bryter også sammen av manglende forankring i befolkningen.

«Når man vil handle i afrikanernes sted, i stedet for å gjøre det sammen med dem», sier Konaré fast, «risikerer man å forkaste ideen om et reservert jaktområde […] for å bevege seg i retning av noe som er minst like kritikkverdig: et felles jaktområde som tjener utenlandske monopoler, som ser på enkelte afrikanske land som passende for utvikling og industrialisering, mens andre bare får rollen som markeder eller råvareleverandører.» Å styrke de regionale reguleringsmyndigheter er uten tvil det beste middel for å styrke kontinentet. Dette bør baseres på grasrøttene, som hver dag mobiliserer samfunnenes kulturelle ressurser og rikdommer og viser evnen de har til å dempe spenningene i Afrikas mange buffersoner.Oversatt av L.H.T.

1 Small Arms Survey, pressemelding, Genève, 25. oktober 2012.

2 Den brutale undertrykkelsen i landet fikk Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å utstede arrestordre på presidenten, Omar Al-Bashir.

3 Fra 1955 til 1972 og fra 1983 til 2005.

4 Michel Luntumbue, «Groupes armés, conflits et gouvernance en Afrique de l’Ouest: une grille de lecture» [Væpnede grupper, konflikter og styresett i Vest-Afrika: en oversikt], analysenotat fra Groupe de recherche et d’information sur la paix et la sécurité (GRIP), Brussel, 27. januar 2012.

5 Se Colette Braeckman, Les Nouveaux Prédateurs. Politique des puissances en Afrique centrale [De nye rovdyrene: Maktpolitikk i Sentral-Afrika], Fayard, Paris 2003.

6 Se «Child Trafficking in West Africa: Policy Responses», Unicef Innocenti Research Centre og Unicefs regionale kontor for Vest- og Sentral-Afrika, april 2002.

7 Alpha Oumar Konaré i en åpningstale gjengitt i Des frontières en Afrique du XIIe siècle au XXe siècle [Afrikas grenser fra 12. til 20. århundre], Unesco, Paris, 2005.

8 Pierre Kipré, «Frontières africaines et intégration régionale: au sujet de la crise d’identité nationale en Afrique de l’Ouest à la fin du XXe siècle»[Afrikanske grenser og regional integrasjon: Om den nasjonale identitetskrisen i Vest-Afrika på slutten av det 20. århundre], i Des frontières en Afrique du XIIe siècle au XXe siècle, se over.

9 Wole Soyinka, «Blood soaked quilt of Africa», The Guardian, London, 17. mai 1994.

10 Nicolas Sarkozy, «Nyttårshilsen til ambassadørene», 16. januar 2009.

11 Ali Mazrui, «The Bondage of Boundaries», i «The Future Surveyed: 150 Economist Years», The Economist, London, 11. september 1993.

12 Se «Modernisation of administration department and updating of administrative procedures manual for Ecowas», www.ecowas.int.

13 Mamadou Lamine Diallo, «L’Afrique dans la nouvelle géopolitique mondiale» [Afrika i verdens nye geopolitikk], Stiftelsen Gabriel Péri, Pantin, 24. januar 2008.