Atomkraftens partiske ordensmakt

Midt i et moderne bylandskap mellom Donau, en trafikkmaskin og overgrunnsbanen i Wien ligger hovedkvarteret til Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I hjertet av denne monumentale ansamlingen av 4500 kontorer bak piggtrådgjerder, huser FNs golde betongkompleks en konferanse om atomsikkerhet etter katastrofen i Fukushima. Diplomatbiler parkerer foran inngangen, små klynger av dignitarer suges inn og dukker diskré ned i underetasjene via rulletrapper som ligner fossefall.

Fra talerstolen snakker den japanske diplomaten Yukiya Amano, generaldirektør i IAEA siden 2009, til en forsamling bestående av delegater fra de 153 medlemslandene. Ministre, stråleverneksperter og representanter fra nasjonale atomenergibyråer og atomindustrien er bekymret over at kjernekraftens bebudede renessanse er satt tilbake av ulykken i Japan. Amano håper likevel på «en ny æra», med skjerpede sikkerhetskrav for kjernekraftverk over hele verden. Siden juni 2011 har IAEA sendt ut beroligende meldinger om utviklingen til de seks reaktorene i Fukushima, mapper med informasjon fra Tokyo Electric Power Company (Tepco) og Japans atomenergibyrå, Nuclear and Industrial Safety Agency (NISA). Tilsyn og markedsføring av atomkraft er den paradoksale cocktailen som kjennetegner IAEA, et FN-organ utenom det vanlige.

«Byrået skal søke å framskynde og øke atomkraftens bidrag til fred, helse og velstand verden over. Det skal sikre, så langt det lar seg gjøre, at assistansen IAEA gir, ber om, leder eller kontrollerer, ikke skal brukes til militære formål,» står det i organisasjonens statutter. Porteføljene fordeles etter medlemslandenes betydning på atomfeltet og ut fra et diplomatisk rotasjonssystem. Byrået sprang ut fra talen «Atomer for fred» USAs president Dwight Eisenhower holdt i FNs generalforsamling i 1953: «Den mest ødeleggende kraften av alle kan utvikles til en stor velsignelse, til et gode for hele menneskeheten.»

Journalistene bes forlate salen

Formuleringen «atomer for fred», som skulle bli IAEAs slagord, ble brukt til å dekke over de grusomme følgene av atombombene i Hiroshima og Nagasaki. Den forutsetter et skarpt skille mellom militær og sivil bruk av kjernekraft. Professor Joseph Rotblat, den eneste fysikeren som trakk seg fra Manhattanprosjektet (forskningsprogrammet som utviklet den første atombomben) før ødeleggelsen av Hiroshima i august 1945, advarte mot dette synet: «Den uløselige forbindelsen mellom atomkraftens fredelige og militære aspekter, det faktum at det er umulig å produsere elektrisitet med en urandrevet reaktor uten samtidig å produsere et materiale som brukes i atomvåpen, plutonium, betyr enten at sivilisasjonen vil gå under i en atomkrig eller at atomkraft basert på fisjon må avskaffes.»1

IAEA ble grunnlagt i 1957. Datidens ingeniører drømte om så mye strøm at den ville bli «for billig til å avleses». Utopien om atomalderen ga IAEA i oppgave å sørge for at alle nasjoner fikk glede av denne gode energien, samtidig som byrået skulle ha tilsyn med den globale nedrustningen. IAEAs samlede budsjett for 2012 er på 333 millioner euro. Midlene det disponerer for å passe på at spaltbart materiale ikke kommer på avveie, er på størrelse med budsjettet til politietaten i den østerrikske hovedstaden. IAEA har 2200 ansatte, av dem er 250 inspektører – kontrollvirksomheten utgjør bare en del av byråets arbeid. Dette illustrerer misforholdet mellom ressurser og oppgaver: IAEA skal holde seg orientert om tilstanden til de 429 aktive atomreaktorene i 31 land og de 145 reaktorene som er tatt ut av drift.2 I tillegg skal byrået overvåke 42,2 millioner kubikkmeter radioaktivt avfall, hvorav 388 000 er høyradioaktivt,3 lagret i nærheten av kraftverk og i opparbeidingsanlegg i land med kjernekraftindustri.4

I teorien er det IAEA som utarbeider internasjonale standarder for atomsikkerhet: beskytte mennesker mot strålefare, forebygge ulykker, sikre beredskap for nødssituasjoner. Men siden byrået ifølge vedtektene er underlagt medlemsstatene, må det svært ofte nøye seg med et minste felles multiplum. Til tross for at atomenergiens lovsangere til stadighet påpeker hvor viktig det er med transparens, å sikre informasjon til offentligheten, så bes vi journalister forlate salen under debattene.

Tyver og politifolk jobber sammen

Selv om det alltid påpekes at reguleringsinstansene for sikkerheten på kjernekraftverkene er uavhengige, virker det som en selvfølge at sammenfiltringen mellom kontrollør og kontrollert er innebygd i selve sikkerhetsfundamentet: «Atomenergiselskapene og den internasjonale atomindustrien fortsetter å spille en sentral rolle i forebygging og håndtering av ulykker,» sier USAs viseminister for energi, Daniel Poneman.5

IAEA står i så måte i en særstilling blant FN-organisasjonene. Ingen andre støtter i så stor grad utviklingen av industrien den er avhengig av. Svært ofte får hensynet til atomindustriens økonomi forrang foran utarbeiding av normer for industrien, og disse blir gjerne tilpasset markedsutsiktene. Dessuten får bare «de mest avanserte [statene] innen atomteknologi» sitte i IAEAs styre. En av disse er Frankrike, som har stor innflytelse. Avdelingen for atomsikkerhet ledes av franskmannen Denis Flory, som tok over etter Philippe Jamet, som nå er kommissær for de franske atomsikkerhetsmyndighetene (ASN). World Association of Nuclear Operators (WANO) ledes av Laurent Stricker, som har hatt mesteparten av sin yrkeskarriere i det franske kraftselskapet EDF. Western European Nuclear Regulators Association (WENRA) ledes av André-Claude Lacoste, som var sjef for ASN fram til november i år.

Guvernøren i Fukushima, Eisaku Sato, mener dette er som å sette pyromaner til å passe et bål: «De som markedsfører kjernekraft og de som har tilsynet tilhører samme byrå,» sier han. «Jeg ser på IAEA som en organisasjon der tyver og politifolk jobber sammen.» Var det derfor Gregory Jaczko, daværende direktør for USAs atomsikkerhetsmyndigheter, Nuclear Regulatory Commission (NRC), erklærte på IAEAs ministerkonferanse i juni 2012 at de etter en gjennomgang av de 104 amerikanske reaktorene ikke fant det nødvendig å stenge et eneste anlegg? At atomkraftverket i Diablo Canyon i California, som ligger på en stor seismisk forkastning, til og med fikk de beste skyssmål? Eller at belastningsprøver («stress tests») av europeiske atomkraftverk foretas av nasjonale myndigheter, representert av WENRA, som har et tett forhold til atomindustrien, og ikke av uavhengige eksperter?

Plutonium i det skjulte

I realiteten blir sikkerhetsnormene skreddersydd av en liten krets som godkjenner dem selv før IAEA gir sin velsignelse. Fra Tsjernobyl til Fukushima har de vært besatt av én ting: å framstille katastrofen som et resultat av en helt spesiell situasjon i det aktuelle landet, mens de strukturelle svakhetene katastrofene avdekker, forbigås i taushet. Med andre ord: Tsjernobyl kunne bare skjedd i Sovjetunionen og Fukushima var så uheldig å bli truffet av en tsunami.

IAEA har også bånd til Nuclear Suppliers Group, en slags klubb for atomkrafttilhengere, som inkluderer de 46 viktigste leverandørlandene for spaltbart materiale. Denne uformelle sammenslutningen, stiftet i 1974, setter selv vilkårene for landenes eksport av råvarer og utstyr til atomsektoren, med reduksjon av spredningsfare som mål. I 2008 godtok imidlertid gruppen et unntak fra sine egne regler: India fikk importere atomteknologi etter en avtale mellom USA og India, selv om India ikke har undertegnet Ikkespredningsavtalen (NPT) og dermed ikke akseptert å underlegge seg IAEAs kontrollsystem helt og holdent. Mohamed El-Baradei, fredsprisvinner og daværende generaldirektør for institusjonen, bifalt likevel initiativet: «Jeg så på dette som en vinn-vinn-avtale: bra for utviklingen og bra for våpenkontroll. Den vil gi India tilgang til vestlig atomteknologi og dermed økt sikkerhet – et viktig hensyn gitt ambisjonsnivået i programmet India ønsker å etablere. Selv om avtalen ikke får landet inn i NPT-folden, vil den trekke India et skritt nærmere ikke-spredning fordi landet aksepterer IAEAs overvåkning av de sivile anleggene og forplikter seg til å delta i Nuclear Suppliers Group.»6 Avtalen vil bli svært lukrativ for industrigigantene i sektoren: Areva, Toshiba og General Electric har stilt seg i kø.

Artikkel fire i NPT sier at et folk har en «ukrenkelig rett» til å utvikle sivil kjernekraft: «Ingen bestemmelse i denne avtalen skal tolkes dithen at den rammer de undertegnede parters ukrenkelige rett til å utvikle forskning, produksjon og bruk av atomenergi til fredelige formål.» Som den sivile atomkraftens herold befinner IAEA seg altså i en tvetydig posisjon, der byrået både er ordensmakt og ufrivillig medskyldig til global spredning. Ifølge rekonstruksjoner av anrikingsanlegg utført av Oak Ridge-laboratoriet, som ligger under det amerikanske energidepartementet, har alle land med sivile atomreaktorer mulighet til å opparbeide plutonium i det skjulte, i store nok mengder til å lage atomvåpen – uten at IAEA oppdager det.

18. september 2011 åpnet Iran sitt første sivile kjernekraftverk. Byggingen av dette kjernekraftverket i Bushehr startet i 1975, men ble avbrutt av krigen mot Irak (1980–1988). Det statlige russiske selskapet ROSATOM gjenopptok arbeidet, og en bilateral avtale ble undertegnet mellom de to statene under IAEAs oppsyn.

Ifølge et diplomatnotat sendt fra USAs ambassade i Wien 9. juli 2009 (offentliggjort av WikiLeaks) undertegnet av Geoffrey Pyatt, USAs daværende representant i IAEA, er byråets nåværende generaldirektør, japanske Yukiya Amano, vennligere innstilt overfor USA og Israel enn forgjengeren, egypteren El-Baradei, som Pyatt mener er et «mellomledd» mellom Iran og IAEA, mens han selv er «upartisk». Til gjengjeld håper Amano på økt økonomisk støtte til IAEA fra USA. De siste månedene har IAEA uttalt seg hyppigere og skarpere om aktivitetene Iran mistenkes for. I en pressemelding fra 22. februar 2012 sier Amano at han er skuffet over at Iran nekter IAEA-inspektører adgang til militæranlegget i Parchin. Denne nye linja skjerper et allerede overdrevet og krigersk mediefokus mot det iranske regimet fra amerikansk og israelsk side.

Maktesløse inspektører

Mens sjefen for pressetjenesten holder øye med oss og omhyggelig transkriberer hele intervjuet, møter vi en ekspert fra IAEAs avdeling for overvåkning, som vil være anonym. Han forklarer at byrået beveger seg «i en verden av grånyanser, der det å velge ut troverdig informasjon er en utfordring gitt den enorme mengden opplysninger som skal analyseres». Bare i 2010 innhentet avdelingen for overvåkning 17 000 rapporter og erklæringer, registrerte rundt 440 000 transaksjoner av radioaktivt materiale, analyserte hundrevis av prøver, 377 satellittbilder og offentliggjorde 3000 fritt tilgjengelige artikler.7

Da det i 2004 ble avslørt at den pakistanske fysikeren Abdul Qadeer Khan i 1974 hadde fått tak i sentrifugeteknologi for anriking av uran, kom det fram at det fantes et globalt nettverk som sørget for at land som Libya, Iran og Nord-Korea i all hemmelighet kunne skaffe seg sentrifuger. I IAEAs database over illegale materialer er det registrert over 650 hendelser knyttet til smugling av radioaktivt materiale fra 1993 til 2004.

Den økte trusselen fra global spredning av spaltbart materiale har ikke ført til at atomenergibyrået har fått utvidet sitt mandat, selv om det har skaffet seg ny ekspertise og nye virkemidler, slik som tollkontroller. IAEA ønsker å få mulighet til å hente inn finansiell informasjon for å følge opp og spore internasjonal handel med spaltbart materiale. Men spørsmålet om staters suverenitet stikker kjepper i hjulene for inspektørene i felten. Bare FNs sikkerhetsråd kan utvide IAEAs mandat – noe det unntaksvis har gjort i forbindelse med inspeksjonene i Iran.

I et av de spiralformede tårnene i komplekset i Wien, ligger kontorene til United Nations Committee on the Effects of Atomic Radiation (UNSCEAR), som ble opprettet i 1955. UNSCEARs leder Wolfgang Weiss forklarer deres metode for å vurdere strålefare for folkehelsen. Sievert (Sv, oppkalt etter den svenske fysikeren Rolf Sievert) er en målingsenhet for den biologiske virkningen til ioniserende stråling. I Frankrike er grensen for stråleeksponering i arbeidslivet (arbeidere i atomindustrien, helsearbeidere som jobber med røntgen) satt til 20 millisievert per år (mSv/år), men kan gå opp til 100 mSv/år i krisesituasjoner.

Forskningen må stå til ansvar

For samfunnet ellers er grensen 1 mSv/år. Ifølge Weiss finnes det ingen betydelig risiko så lenge man er under 200 mSv/år: «Vi mener det er et lineært forhold uten terskelverdi mellom risiko og dose. 1000 mSv/år utgjør 10 prosent kreftfare. 100 mSv/år utgjør bare 1 prosent risiko. Det vil si at hvis 100 arbeidere på atomkraftverket i Fukushima blir eksponert for 100 mSv/år, vil bare én av dem få kreft.» Et forbløffende enkelt regnestykke.

UNSCEAR har satt seg fore å minimere den langsiktige risikoen ved slike «svake» doser. I sin rapport fra 2008 om konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken anslo komiteen at katastrofen hadde forårsaket 6000 tilfeller av kreft i skjoldbruskkjertelen, hvorav 15 med dødelig utgang. Ifølge Weiss er kreftdødeligheten ikke særlig mye høyere i områdene rundt Tsjernobyl enn den ville vært om atomulykken ikke hadde inntruffet. Om skjebnen til de såkalte «likvidatørene» i Tsjernobyl (soldater, brannmenn og teknikere som skulle slokke brannen og sikre anleggsområdet), fastslår UNSCEAR at bare 28 av dem (av totalt 530 000) har dødd av høy stråling.

Til å følge opp de langsiktige virkningene av stråling og utarbeide epidemiologiske studier har UNSCEAR totalt fire ansatte, samt tilknyttede eksterne spesialister. Denne konfidensielle komiteen ble opprinnelig grunnlagt for å kartlegge utviklingen av helsetilstanden til de mange ofre for bombene i Hiroshima og Nagasaki. «Fra denne ekstreme og høye strålingen har man utledet skadeligheten av millisievert, og overført det til en situasjon med kronisk eksponering. Kategoriene knyttet til strålevern er dårlig egnet i situasjoner med en atomulykke, der effektene vedvarer over tid,» bemerker Yves Marignac, leder for Paris-avdelingen til World Information Service on Energy (WISE).

Ifølge denne uavhengige eksperten har strålevernforskere i femti år undervurdert effekten av kronisk eksponering: «Det internasjonale samfunn bør ta tak i dette, men har unnlatt å gjøre det, fordi prioriteringene i all hovedsak er gitt på forhånd. Det stritter imot for å unngå et paradigmeskifte for risikoen ved kronisk eksponering. Men helsetilstanden forverres i alle utsatte områder. Hvilken betydning har strålingen i denne forverringen? Forskningen må stå til ansvar for at den unnlater å skaffe seg kunnskap om dette.» UNSCEAR skal gjennomføre en studie av resultatene av radioaktivitet og effekten av stråling i Fukushima-regionen, men innbyggerne der må vente helt til rapporten lanseres i mai 2013 for å få vite hvilken dose de eksponeres for og hvor mye radioaktivitet det er i matvarene.

De ansvarlige går fri

Strålevern er livsviktig for ofre etter atomulykker og atomkrig, men den bygger på forskning som er tonet ned av komiteer med forgreininger som viser tette bånd til industrien og offentlige ekspertorganer. International Commission on Radiological Protection (ICRP), opprettet i 1928 for å fastsette normer for røntgenbeskyttelse, er i dag autoriteten som fastsetter grensene for tillatte doser for befolkningen og ansatte i atomsektoren. I kommisjonen sitter det folk fra vitenskapelige institusjoner, men også folk fra industrien, deriblant Natalia Shandala, PR-ansvarlig i russiske ROSATOM, og folk fra det franske byrået for atomkraft og alternativ energi (CEA) og kraftselskapet EDF. Inspirert av ICRP har japanske myndigheter innført strålevernnormer som er mer overfladiske enn dem man hadde våren 1986 i Sovjetunionen.

Belrad-instituttet i Minsk har funnet ut at hviterussiske barn rammes av hjerte-og karsykdommer, fordi de har fått i seg matvarer med 20 becquerel per kilo (Bq/kg). Denne enheten (oppkalt etter den franske fysikeren Henri Becquerel) måler aktivitet i et radioaktivt stoff i form av antall desintegrasjoner eller utsendte enheter per sekund i en bestemt stoffmengde, det vil si, kort fortalt, den radioaktive strålingen. Før ulykken i Fukushima lå den godkjente øvre grensen i Japan på omtrent 1 Bq/kg matvarer, men ble hevet til 500 etter katastrofen, før den ble senket til 100 Bq/kg 1. april 2012. I begynnelsen ble dermed ris og grønnsaker for det meste erklært risikofrie. På grunn av den høye grensen er mange av disse varene fremdeles i omløp. Dette skjer med samtykke fra internasjonale instanser som IAEA og Verdens helseorganisasjon (WHO).

WHO og IAEA er knyttet til hverandre gjennom en spesialavtale fra 1959. Ifølge nettstedet Independent WHO forklarer denne avtalen hvorfor WHO har bagatellisert konsekvensene av Tsjernobyl, og deretter Fukushima, og underlig nok framstår som blottet for virkemidler på dette viktige området for folkehelsen. På 25 år er det «ikke iverksatt et eneste sosialt eller helsemessig program verdt navnet i områdene som ble rammet av Tsjernobyl» og «i landene med kjernekraftindustri er epidemiologiske studier sjeldne, enn si ikke-eksisterende.»8

Den offisielle doktrinen fører til at informasjon om risiko i atomsektoren systematisk tåkelegges. Og de ansvarlige for atomkatastrofene går fri. Oversatt av G.E.

1 Joseph Rotblat, «Nuclear Proliferation: arrangements for international control», i Nuclear Energy and Nuclear Weapon Proliferation, Stockholm International Peace Research Institute, 1979.

2 Mycle Schneider og Antony Froggatt, i samarbeid med Julie Hazemann, «The World Nuclear Industry Status Report 2012», Paris-Londres, juli 2012, www.enerwebwatch.eu

3 Det dreier seg om aske fra uran 233 og 235, samt avfall fra plutonium, som er ekstremt radioaktivt og brytes ned svært langsomt.

4 «Nuclear Technology Review 2011», IAEA, Wien, 29. juli 2011.

5 Daniel B. Poneman, tale på IAEAs ministerkonferanse, 20. juni 2011.

6 Mohamed El-Baradei, The Age of Deception: Nuclear Diplomacy in Treacherous Times, Metropolitan Books, New York, 2011.

7 «Annual Report», AIEA, Wien, 2010.

8 Se www.indepententwho.org.