Offentlig forskning, private tidsskrift

Publiser eller forsvinn, formuleringen til zoologen Harold J. Coolidge1 sier det meste om en forskers liv. Det betyr lite for forskerens akademiske prestisje om hun eller han holder briljante forelesninger, følger studentene godt opp eller tar en kaffe med kollegene på morgenkvisten. Evalueringen av forskningsarbeidet handler bare om antallet og kvaliteten på artikler publisert i vitenskapelige tidsskrift. Nøkkelen ligger i å gi en ryddig presentasjon av forskningsresultater, som vurderes under de strenge øynene til ekspertene på feltet – det man for tiden kaller fagfellevurdering eller peer review.

Det finnes spesialtidsskrift for de fleste forskningsfelt. For fysikk finnes det nærmere hundre bare i Frankrike. For å velge hvilken dør de skal banke på, må forskerne tilpasse sine ambisjoner etter tidsskriftets tyngde, det vil si dets verdi i kunnskapsmarkedet. Denne verdien er ikke bare basert på leserne, men også på hvor ofte artikler fra dette tidsskriftet siteres i andre tidsskrift. Det er lurt å sikte godt: Sikter de for lavt (et lite kjent tidsskrift) får ikke artikkelen riktig verdi; sikter de for høyt (de beste publikasjonene) kan artiklene bli liggende på is i flere måneder i påvente av fagfellevurderingen, for til slutt kanskje å bli refusert. Konkurransen er stor mellom forskningsgruppene, man står stadig i fare for å bli tatt igjen på målstreken.

Ikke nok med at artikkelforfatteren ikke blir honorert, ofte må vedkommendes institusjon spleise på de redaksjonelle utgiftene eller trykkekostnadene. I bytte får artikkelforfatteren symbolsk kapital (anerkjennelse, prestisje), det vil si retten til å føre opp artikkelen – med glorien fra tidsskriftets prestisje – på CV-en. Fagfellene som vurderer artiklene er anonyme vitenskapskvinner og –menn engasjert av tidsskriftet. Heller ikke de får betalt i annet enn symbolsk kapital. Når en forsker sender inn en tekst i et avansert felt, deltar disse dommerne tidvis på samme forskningsprogram som vedkommende. Ærlighet og oppriktighet er for det meste utbredt, og i tilfelle åpenbare interessekonflikter er det mulig å forhåndsavvise en konkurrerende fagfelle. Men kamp om innflytelse og rolleblanding er uunngåelig. Moderne forskning er dermed i ferd med å bli som et dataspill der flere hundre hamstere løper mellom oljesøl, bananskall og krokføtter.


Kostbart system

Denne konkurransedynamikken virker i dag andpusten og svekker kvaliteten på kunnskapsproduksjonen. De store tidsskriftene er overfylte. Uferdige resultater, med en middelmådig interesse, blir tidvis hastig publisert, mens svært nyttige, men negative resultater (det vil si ikke entydige) aldri blir publisert.2

Fagfellesystemet garanterer heller ikke ærlighet i alle tidsskriftene. Falske, sminkede eller regelrett latterlige resultater kommer seg stadig forbi filteret. Vi kan her nevne tilfellet med den tyske fysikeren Jan Hendrik Sch…n fra Bell Labs, som ble avslørt i 2002, den sørkoreanske biologen Hwang Woo-suk i 2006, eller den nederlandske psykologen Diederik Stapel som ble suspendert i 2011. Etter å ha studert 17 millioner vitenskapelige utgivelser fra 1950 til 2007 som er referert i databasen Medline, fant forskerne Murat Cokol, Fatih Ozbay og Raul Rodriguez-Esteban at andelen artikler som trekkes tilbake har steget betydelig etter de første vitenskapelige skandalene på 1970-tallet. Disse skandalene ledet til opprettelsen av Office of Research Integrity (ORI) i USA.3

Vurderingen av forskere har også fått et tilbakeslag. Jakten på siteringer skaper et slags innflytelsesmarked, som leder til at man for eksempel siterer venner. Vi finner også artikler signert av mer enn ti navn: unge forskere som har gjort brorparten av arbeidet og forskningsledere som er klart mindre involvert – en avsporing fra en praksis som kan være riktig i tilfeller med grunnforskning som involverer et stort antall forskere. Den amerikanske sosiologen Robert K. Merton kalte dette Matteusprinsippet (fra Matteus 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.»): en dynamikk der de mest privilegerte, her de mest siterte, får en stadig større fordel over de andre, som blir henvist til å fylle opp spaltene i mindre leste middelmådige tidsskrift.

Dette systemet er dessuten svært kostbart for det vitenskapelige miljøet. Skattebetalerne finansierer en forskning som forskerne publiserer – ofte for egen lomme – i private tidsskrift, som andre forskere må ha tilgang til og derfor kjøpes inn av universitetene for prisen av gull. Det er en underdrivelse å si at vitenskapelig litteratur er dyrt. Halvparten av driftsbudsjettene til universitetsbibliotekene går til abonnementer, noe som svekker de mindre rike institusjonene og får innvirkning på skolepengene for studentene.


Andre alternativer

Et forlag, Elsevier, er toneangivende her. Forlagets historie strekker seg tilbake til den belgiske byen Leuven på 1580-tallet. En typograf kalt Lodewijk Elzevier grunnla en bedrift for å utgi og selge bøker, særlig latinske klassikere. Familiebedriften humpet videre i over et århundre før lysene ble slukket i 1712. I 1880 ble Elsevier grunnlagt i Amsterdam, som en hyllest til det gamle forlaget. På litt over et århundre har det slått kloa i en stor del av den vitenskapelige forlagsvirksomheten i verden. I 1993 fusjonerte Elsevier med Reed International og ble til Reed Elsevier, verdens nest største forlagshus bak Pearson. Elsevier eier nå tidsskriftene Cell og Lancet og bokserier som Gray’s Anatomy. Det utgir 240 000 artikler i året i rundt 1250 tidsskrift. Forlaget hadde i 2011 et overskudd på nesten en milliard euro.4 For enkelte biblioteker beløper et årsabonnement på tidsskrift fra dette forlaget seg til nærmere 40 000 dollar i året.

Inntil nå har de nasjonale helseinstituttene i USA vanligvis krevd at forskere gir fri adgang til alle resultater fra arbeid finansiert av skattepenger. Da den amerikanske kongressen fikk forelagt et forslag om forbud mot dette i desember 2011, ble mange forskere opprørt. 21. januar 2012 annonserte matematikeren Timothy Gowers (vinner av Fieldsmedaljen i 1998) at han ville boikotte Elsevier. Etter at The Guardian og New York Times skrev om boikotten, fikk han følge av 34 andre matematikere.5 Det ble lansert en underskriftskampanje, «The cost of knowledge», som har blitt underskrevet av over 10 000 forskere.

Bibliotekene er bundet på hender og føtter og ønsker derfor initiativet velkommen. Biblioteket på Harvard bruker årlig 3,75 millioner dollar på å kjøpe tidsskrift. Administrasjonen oppfordrer institusjonens 2100 professorer og forskere til å gjøre forskningen deres tilgjengelig på nett.6 «Jeg håper andre universiteter gjør det samme,» sier biblioteksdirektøren ved Harvard, Robert Darnton. «Vi står alle overfor det samme paradokset. Vi forsker, skriver artikler, jobber med referansene til artikler skrevet av andre forskere. Alt sammen gjør vi gratis. Så kjøper vi tilbake resultatet av vårt arbeid til en skandaløs pris.»

På lengre sikt har ikke forskerfellesskapet mange andre alternativer enn å ta tak i systemet og utvikle egne løsninger. Det finnes allerede noen, særlig innen gratis og fritt tilgjengelig publisering (med nettsteder som PLoS, HAL, arXiv), men det vil kreve mye arbeid for å sikre kvaliteten.

Oversatt av R.N.

1 Harold Jefferson Coolidge og Robert Howard Lord, Archibald Cary Coolidge: Life and Letters, Houghton Mifflin, Boston, 1932.

2 Se Brian Martinson, Melissa Anderson og Raymond de Vries, «Scientists behaving badly», Nature, nr. 435, London, 9. juni 2005.

3 Murat Cokol, Fatih Ozbay og Raul Rodriguez-Esteban, «Retraction rates are on the rise», EMBO Reports, Basingstoke, januar 2008.

4 Reed Elsevier, «Annual reports and financial statements 2011», www.elsevier.com.

5 «Scientists sign petition to boycott academic publisher Elsevier», The Guardian, London, 2. februar 2012; «Mathematicians organize boycott of a publisher», The New York Times, 13. februar 2012.

6 Faculty Advisory Council Memorandum on Journal Pricing, «Major periodical subscriptions cannot be sustained», 16. april 2012, www.harvard.edu.