Det var en gang i Athen


Det krangles foran inngangen til en bygård, dagens andre. Christos, den nye leieboeren i tredje etasje presser naboen sin opp mot veggen: «Du vet godt at jeg ikke har et rødt øre. Hvis du eller de andre bestemmer dere for å fylle opp fyringsolje i år, får dere selv betale for det!»

Alle her vet at mange vil hakke tenner i Athens leiligheter i vinter. De som fortsatt har midler investerer dem. En sivilisasjonsendring er underveis: De begynner å fyre med ved. Denne høsten gikk bokstavelig talt opp i røyk, med skogene våre. Og når det ikke lenger finnes ved, brenner man resten. Athenerne oppdaget nylig at trepelletsene de har kjøpt – som skal bestå av sagflis – kan inneholde skadelige stoffer fra komprimert avfall, deriblant organisk avfall fra sykehus.

Byen synker inn i en permanent smog. Innbyggerne angrer ofte når de åpner vinduene, om enn bare raskt, for røyken trenger seg inn i leilighetene, tapetserer vegger, gulv og nesebor. «Har du sett skyen?» spør enkelte. «Vi er vendt tilbake til våre besteforeldres tid.» De eldste husker fortsatt tiden da skoleelevene gikk til skolen med ransel på ryggen og en vedkubbe under armen – dette «oppvarmingsbidraget» ble avskaffet på 1970-tallet. Barna som før sang i gatene og foran butikkene før jul og nyttår for å få noen småpenger, gjør det nå for å kjøpe fyringsolje slik at skolen slipper å stenge når det blir for kaldt.

I desember mistet tre unge brødre livet i en brann som raserte familiehuset til besteforeldrene deres. Årsaken til tragedien var familiens nye vedovn.



Høflighet

Tradisjonelt spiser grekerne ikke opp alt på tallerkenen. Dette oppdager nyankomne fort: Ofte tror de det er uhøflig å ikke spise opp de sjenerøse porsjonene de serveres, og blir uvegerlig gitt påfyll i like rikelige mengder. På restaurant var det vanlig å bestille en siste runde med retter når alle følte seg mette. Hva betydde det om man bare spiste noen smuler, når man satte igjen «et vakkert gresk middagsbord». Selv etiketten tilpasser seg krisen: Grekerne bestiller nå lite. Og de har lært seg å slikke tallerkenen ren.



Tog

Togene er stappfulle, slik de har vært i to år. De reisende stuer seg sammen i midtgangen mellom vognene. Å ta seg fram til restaurantvogna eller toalettene krever akrobatikk, og mye diplomati. «Snart reiser vi som i de indiske togene,» roper en kvinne som ikke klarer å komme seg fram til toalettene. En annen legger til: «Og togselskapet vil være kinesisk!»

En tur/retur-billett mellom hovedstaden og Thessaloniki koster 22 euro hvis du reserverer to–tre uker i forveien. For å reise de 700 kilometerne med bil må du regne med 1,70 euro per liter bensin og mer enn 20 euro i bompenger. Ekspressbussen koster 60 euro. Mange utholder dermed mangelen på komfort, men ikke alltid uten å kjefte på konduktøren:

– Hvorfor hekter dere ikke på et par ekstra vogner? Liker dere å frakte oss som fe? Vi betaler faktisk! Det er ikke tilfellet for halvparten av folka i denne vogna, skjønner du!

– Av tekniske årsaker kan vi ikke forlenge togene. Enkelte steder tåler ikke infrastrukturen det. Ja, vi blir betalt, men vi kjemper mot privatiseringen av selskapet. Vi gjør det for deres sikkerhet, skjønner du. Og dessuten, det lille de betaler oss …

Sammenpresset bakerst i vogna leser to unge menn, sannsynligvis studenter, nøye Rizospastis, avisen til det greske kommunistpartiet. Toget annonserer ankomst i Theben. En annen ung mann stiller seg ved siden av dem. Det går ikke lenge før diskusjonen bryter løs, livlig men sivilisert:

– Dere lurer dere selv, gutter! Jeg er patriot, jeg har verken penger eller arbeid, kanskje som dere. Vi bryr oss også om folket og de fattige, for vi er del av dem, dere har ikke monopol på proletariatet. Og si ikke at jeg er fascist, jeg er lei av det snakket. De rike knuser oss og gjør landsmennene våre til slaver: Vi er enige om det, er vi ikke?

– Det er du som tar feil. Du har disse forestillingene om Gyllent daggry. De folka der forsvarer monopolene og de «mektige», som du kaller dem. Men du ser det ikke, eller i hvert fall ikke ennå …



Innhøsting

I Athen er det bare meteorologene som fortsatt (tidvis) snakker om mildere tider. Nylige stormer fikk oliven og sitrus til å falle ned fra trær på offentlige steder, langs veier, parker og plasser. Vanligvis har kommunen ansvar for disse trærne, og det er veivesenet som skal ta vare på dem. Men de siste to årene har folk i nabolagene sanket inn fruktene, av nød. Dermed blir folk sinte og skuffet når fruktene felles for tidlig, også av stormer.



Gode nyheter

På nyttårsaften forsøkte mediene – særlig tv-kanalene – så godt de kunne å skape feststemning. Enkelte kanaler har fått med seg at befolkningen er trøtt og lei av de stadig skremmende overskriftene. Derfor har de satt seg et nytt mål, nemlig å overstrømme dem med gode nyheter, for å vise at alle kan innta en «positiv holdning» og «ta kontroll» over livene sine. «Folk er utslitt og skuffet, de vet ikke hva morgendagen byr på,» sier Yiannis Daras, programleder på programmet «Reservoar», som tilbyr «to lykkelige timer» til lytterne på stasjonen ERT. «Men under all rusten finnes det gull. Unge briljante folk, forskere som arbeider for solidaritet, folk samarbeider, reflekterer og innoverer.» Kort fortalt, «et nytt samfunn».

Men handlegatene i Athen lukter krise. Butikken til det historiske tekstilsalgslaget, nær Eole-gata, er et av de siste ofrene. Det dreide seg om mer enn en butikk, det dreide seg om et møtested for alle forhandlerne fra det sentrale Hellas. De fleste kom hit på 1960-tallet. De satt her rundt en kaffe eller et glass ouzo, i et stort rom som de brukte som kontor, og i praksis omskapte til en overdimensjonert kafé. Med butikken forsvant en av de siste restene etter denne interne migrasjonen fra Thessaloniki.



Jul

Mens byens butikker viser fram julevarene, våger en bank seg med en reklame, åpenbart kulturelt utdatert. Foran bankfilialen kommenterer de forbipasserende selvmotsigelsen: «Å se, 100 euro-sedler på bildet! Jeg har ikke sett en ekte på to år! De er ikke riktige i hodet disse folka, ikke bare stjeler de fra oss, de gjør narr av oss i tillegg.»



Rom

Det er færre utflukter og reiser innad i landet enn før krisen: innenlandsturismen har forduftet. Ifølge offisiell statistikk sank grekernes besøk på greske nettsider med 42 prosent de fem første månedene i 2012. På strendene har kjølebagene dukket opp igjen. Pressen hyller «denne uventede tilbakevendingen til enkelhet og sosial nøysomhet».

Gatene er blitt fredelige. Arbeidsledighet, lønnskutt, skatteøkning, prisstigning på drivstoff og økte veiavgifter har fjernet 600 000 biler fra trafikken siden 2010.2 Eierne har levert inn bilskiltene og tatt bilene sine av veien på ubestemt tid. Ikke sjelden hører man folk spørre om en liter bensin på bensinstasjonen, for å nå et bryllup eller en viktig familiesammenkomst. Motorveiene er ofte tomme, i likhet med riksveiene, mens trafikkorkene i byene, især i Athen, har forsvunnet. Og når bilistene fortsatt bruker kjøretøyene sine, kjører de roligere og saktere. Resultatet er en sjokkerende stillhet.

Tiden

Grekernes univers består nå ofte av en innesperring i et nådeløst nå. «Vi lever fra dag til dag, uten langsiktige prosjekter,» hører vi hver dag. Horisonten, den projiserte, forjettede tiden, må tilsynelatende vike i et samfunn som krisen også har berøvet framtiden.

Grekerne går mindre ut. Det er færre møter, utvekslinger og – paradoksalt nok, gitt våre levekår – færre politiske aktiviteter og fagforeningsaktiviteter. Opptatt og bekymret for hverdagen har vi ikke lenger mot til å endre verden eller å okkupere offentlige plasser i bykjernene. Og dessuten, hvordan skal vi få det til når vi ikke engang har råd til t-banebilletten?

Thanos forteller: «På leting etter arbeid har jeg lagt merke til at mange kolleger og venner, som fortsatt har jobb, har begynt å unngå meg. Av frykt for at jeg skal be dem om å låne meg penger, men kanskje fordi de selv har havnet i vanskelige situasjoner: lønnsnedgang, gjeld, og depresjonen som lurer rundt hjørnet.» Generelt har lønningene sunket rundt 45 prosent, to år etter memorandumet.3 Og det er ikke over. Dette forklarer kanskje hvorfor krisen, på tross av mytene, ikke nødvendigvis er et stort øyeblikk for solidariteten.

Å ta kontroll over tiden skjer tidvis på radikalt vis. «Hellas hadde inntil nylig en svært lav selvmordsrate i forhold til andre europeiske land,» forklarte nylig psykologen Aris Violatzis fra organisasjonen Klimaka, som driver en hjelpetelefon for selvmordsforebygging. «Nå er Hellas landet der den stiger raskest. […] Selvmord er et komplekst fenomen som ikke alene kan forklares med den økonomiske krisen. Men omgivelsene vi lever i påvirker vår psykiske tilstand. 75 prosent av de som ringer oss har økonomiske problemer og er desperate: De har gjeld, er arbeidsledige eller har mistet boligen sin.»4 Siden 2010 er rundt 3000 selvmord blitt direkte knyttet til denne typen situasjoner.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 AFP, Paris, 28. desember 2012.

2 I 2010 var 5 183 313 kjøretøy i bruk, ifølge offisiell statistikk.

3 Avtale signert i mai 2010 som påtvang innstramninger i bytte mot en «redningspakke».

4 L’Express, Paris, 6. april 2012.