Seierherrenes hukommelse

Den greske internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Tessaloniki ga i mars en anledning til å se på selve minnets betydning, via tre regissører. Festivalen viste et større retrospektiv med eksilchilener Patrico Guzmans filmer. Er det noen som har ivaretatt et lands hukommelse, så er det ham. Han dokumenterte på begynnelsen av 70-tallet president Salvadore Allendes politiske liv i Chile. Guzmans uavhengige filmteam fulgte utviklingen fram til Pinochets statskupp 11. september 1973. De mange filmrullene ble så smuglet ut av det nyetablerte diktaturet, via svensk diplomatpost og båt fra Valparaiso, plukket opp i Sverige og senere klippet sammen på Cuba. Guzman arbeidet med filmen der de neste seks årene. Resultatet ble trilogien The Battle of Chile (1975–1979), en av filmhistoriens klassikere på høyde med Claude Lanzmanns Shoah.

I Tessaloniki påpeker den eldre Guzman at minnet er avgjørende. En nasjons kollektive hukommelse former dens forventninger. Dialogen mellom fortiden og nåtiden er typisk for hans filmarbeid. Selv om det, her i tilfellet Chile, kan være uhyre smertefullt for de traumatiserte etterkommerne å snakke om fortidens terror og tragedier, mener Guzman at å få fram sannheten kan gi håp og inspirasjon til nødvendige samfunnsendringer.



Sverger på Pinochets lærebok

Men i Chile er mange uenig med ham, de ønsker ikke å grave i fortiden. I Guzmans The Pinochet Case (2001) møter vi en yngre kvinne som ikke ser noen grunn til å spørre ut sin mor om torturen hun ble utsatt for under diktaturet – hun vil ikke vite om dette. Som andre av Guzmans filmer viser – Chile, Obstinate Memory (1997) og Chile, a Galaxy of Problems (2010) – vil de fleste glemme. Til og med Allendes enke, Hortensia Bussi, forteller i 1997 at hun forsøker å glemme, i et utslag av selvforsvar. Hun vet at det bare gir henne mer smerte, og om hun hadde villet se dypere inn i minnene, hvordan kunne hun? I 1973 ble alt Allende-familien eide konfiskert, og først etter Pinochet-regimets fall ble en ordentlig begravelse gjennomført. Bussi har verken fotobøker fra den tiden eller noen kjære eiendeler hun kunne gitt videre til slekten.

Men når vi ser Guzman i disse filmene vise gamle The Battle of Chile til noen studenter i Santiago, er det tydelig at generasjonen etter føler seg forrådt av sittende myndigheter. Det er hjerteskjærende å se de unge gråte etter visningen – de omtaler sitt eget land som barbarisk og løgnaktig. Men øvrigheten har gjort sitt for å glemme Allendes æra og tragiske endelikt. Etter 17 år med Pinochet-regimet opplevde Chile en lang periode med nyliberalisme og frie invitter til utenlandsk kapital. I skolebøkene er Allende og partiet Unidad Popular så vidt nevnt. Guzmans klassiker The Battle of Chile har bare blitt vist i nyere tid på en liten chilensk tv-kanal med noen tusen seere. Den nasjonale DVD-distributøren betakket seg først med at den var «for politisk betent», men tok den etterhvert inn i salg.

I det minste kom det til slutt opp en statue av Allende foran presidentpalasset Moneda i Santiago. Men de politisk-militæres ideologi råder fremdeles. Allendes idé om et rettferdig samfunn står i grell kontrast til den fascistiske sangen i dagens årlige militærparade, som vi hører den på slutten av Galaxy-filmen, der unge soldater synger en hymne om at man må påtvinge vinnerens lov. Som vi ser i Guzmans filmer, er det seierherrene som former landets hukommelse. Chiles soldater bruker i dag gjerne hakekors og nazihjelmer. Fremdeles sverger elevene på militærakademiet med hånden på Pinochets lærebok om geopolitikk fra 1968 – utgitt den gang Pinochet underviste der.



Folket sto bak Allende

Det spanske ordet recordar er å minnes, fra den latinske meningen «tilbake til hjertet». Record på engelsk betyr også opptak, journal, registrering, vitnesbyrd, fortid, rykte og rulleblad. I den siste filmen til Guzman, Nostalgia for the Light (2010), følger han i Atacama-ørkenen i tre tusen meters høyde noen av de etterlatte på jakt etter massegravene fra Pinochet-tiden. En ørken med arkeologiske lag fra hundreår med menneskers historie, utdødde landsbyer og dyrearter, gruvevirksomhet og utviskede fartsårer – og mange av de drøye 2000 drepte på Allendes side. Guzman selv insisterer på at Chile må vedkjenne seg Allendes visjonære epoke og ta innover seg hva som skjedde den gang.

Men hvilken betydning har det å minnes egentlig? Hva er det vi skal minnes om? Enhver som ser filmene hans vil i det minste se hvilket forbilde Allende var. Han ble styrtet med vold, men kjempet, og falt til slutt, fordi han insisterte på å reformer gjennom demokratiske virkemidler. Han sto ikke for noen voldelig revolusjon, selv om deler av Unidad Popular ønsket det. Disse ba mange ganger om våpen for å beskytte hans styre. Vennen Fidel Castro hadde også våpen klare for Allende. Men nei, Allende trodde på demokratiske virkemidler. Han hadde også enorm støtte i folket, enkelte ganger kunne en halv million mennesker demonstrere i Santiagos gater for hans politikk.

Trilogien på 4,5 timer minner oss også om hvor langt noen er villig til å gå. USAs Nixon og Kissinger ville knuse demokratisk valgte Allende og hans kommunisme. Enorme pengesummer ble oversendt for å knuse bastarden som Kissinger kalte ham, «That son of a bitch». Amerikanerne betalte fire dollar dagen til alle Chiles transportarbeidere for at de kunne «streike», slik at landet gikk i stå. The Battle of Chile viser enorme områder med parkerte busser og lastebiler. USAs Henry og Richard, og Chiles middelklasse, fikk likevel ikke støtte nok til å felle Allende. Så de valgte å mobilisere i bakgrunnen. Allendes allianser med enkelte generaler ble etterhvert svekket. Til slutt i Guzmans film fanger hans kamerateam inn jagerflyene som skyter presidentpalasset i brann 11. september 1973. Like før filmer de Allende med hjelm tale til befolkningen fra sitt kontor via telefon til radioen: «Jeg er rede til å betale tilbake folkets lojalitet med mitt liv.»

Allende ble to ganger tilbudt å overgi seg med fritt leide ut av landet, men nektet å gi seg. Han ble skutt eller skjøt seg selv da de gikk ut av bygningen etter å ha bedt om våpenhvile. Et vitne i filmen så han ligge med splintret hode. Man kan skjønne at militærjuntaen egentlig ikke ønsket en motstandskamp næret av Allende i eksil. Guzmans film viser senere på kvelden juntaen med Pinochet i spissen uttale på tv at militærets handling var nødvendig ene og alene ut fra patriotiske hensyn. At de hadde parlamentets mandat til å redde Chile fra et enormt kaos. Tre år med den «marxistiske kreften» var nok. Løgnaktig påstår de at de hadde majoriteten av folket med seg i handlingen ut fra fedrelandets hellige interesse.

De drepte presidenten og hans bevegelse, den selvsamme Allende som året før ble møtt med en lang stående applaus i FNs hovedforsamling. Som vi ser i filmen, kritiserte han der USAs politikk, han så for seg kommende multinasjonale selskaper dominere utviklingsland, nye mektige politisk-militære allianser, og avsluttet som den gode taler han var med at de humanistiske verdiene aldri ville ødelegges. I likhet med FNs Hammarskj…ld ble han drept av de han så høylytt kritiserte.

Man utfordrer ikke ustraffet mektige næringsinteresser. Under Allende fikk landets ressurser, som kobber, sement og jordens råvarer, folket på bena. Egenorganiseringen var enorm, arbeiderne holdt i gang industrien når eierne forsvant. De fattige fikk det bedre. Ikke en gang den nevnte USA-støttede «streiken» lammet landet, da befolkningen på egenhånd organiserte transport og matdistribusjon. Folket sto bak Allende.



Egenterapi?

Juryens vinnerfilm i Tessaloniki hadde også selve minnet som tema, men på et personlig plan. Meksikanske Diego Gutiérrez’ Part of a Family (2013) dreier seg om hans foreldre som ser tilbake på livet. Med stor tillit til sønnen snakker de åpent ut om livet, de elsker ikke lenger hverandre, men bor likevel sammen. Lykken er over, til tross for tjenere og rikdom. Hans mor vurderte mange ganger å reise sin kos og virker ganske bitter, der hun sitter i sin rosa formiddagskåpe og bruker formiddagen på å lese avisannonser. Gutiérrez’ far skuer ut av vinduet mot den gartnerfriserte grønne plenen. Da han blir spurt hvordan han tenker seg å dø, sier han at det må skje med et siste blikk over hagen, som minner ham om en lykkelig barndom. I en av filmens såre stunder, forteller hans mor at da hun fikk brystkreft og måtte operere, var ektemannens trøst at disse brystene ikke hadde vært så mye å skryte av likevel.

I likhet med Guzman kryssklipper Gutiérrez med gamle videopptak, minner fra morens lykkelige ungdomstid, fra stranden, fra måltider med latter, fra den vakre kvinnen som i dag bare sitter igjen med det bitre fjeset – videoklipp som forble bare det, minner.

Gutiérrez selv minnes over en prat i Tessaloniki, at hans egen barndom ikke var spesielt lykkelig – hans mor var alltid overbeskyttende om potensielle farer utenfor husveggen. Diego som nå bor i Amsterdam med egen familie, er preget av sin fortid – akkurat som Guzman boende i Paris. I hvor stor grad er slike dokumentarer egenterapi for regissøren? Gutiérrez forteller på et seminar at grunnen til at han lager film, er at han alltid har følt seg ensom. Når han lager dokumentar, møter han i det minste mennesker.



Det altfor virkelige

En tredje film en gresk produsent stikker til meg i Tessaloniki har et lignende tema. Dokumentaren Amnesia Diaries (2012) tar for seg gamle videoklipp fra regissør Stella Theadorakis’ yngre dager (1985–1986). Hennes gamle super8-taper med oksiderte farger og falmede fjes. Vakre gamle opptak. Disse kryssklipper hun – i likhet med Guzman og Gutiérrez – med dagens urbane Athen, med massedemonstrasjoner og fortvilte mennesker i diskusjon. Fortid og nåtid satt opp mot hverandre. Minnearbeidet blir også forsterket når hun rydder ut etterlatenskapene i sin nylig døde venninnes leilighet. På en måte er det tapet av uskyldens tid, som klippes mot dagens kriserammede Hellas. I likhet med Guzmans Chile, eller Gutiérrez1 barndom i Mexico, er dagens situasjon ikke til å holde ut, om det er politisk kynisme, følelsesmessig bitterhet eller et økonomisk kaos. Filmene gir oss i det minste tegn fra en tapt tid.

Vi hører Theodorakis legge til egne refleksjoner mens hun kikker gjennom det gamle materialet. Har ikke alle regissørene nevnt – i likhet med oss filmpublikummere – behov for å se oss selv i perspektiv, kunne forstå vår egen skiftende identitet? Som Aristoteles sa en gang: Det dreier seg om hvordan man kan leve dette livet.

La meg avslutte med enda en framragende dokumentar, Stories We Tell av kanadiske Sarah Polley. I starten av filmen spørres det i en prolog lest av Sarahs far, om livet bare er en rekke hendelser, som først blir til minner når vi formulerer dem som historier til oss selv eller andre? Dette spør også Sarah igjen mot slutten når hun reflekterer – i likhet med nevnte Theodorakis – over hvilken fortelling minnene bringer fram, over hvordan disse historiene danner vår selvforståelse. Men i Polleys film tas dette ut i det ekstreme, fortellingen blir så til de grader aksentuert med bruk av skuespillere, som også hennes far var, at minnene vi betjener oss av virkelig blir satt på prøve.

For ja, det er et stort spørsmål om det gjør oss så mye mer beriket å være tilbakeskuende, om det er den vidunderkuren Freud en gang lovet oss. Guzman sa, da jeg spurte ham i Tessaloniki, at sannheten virker rensende, du kan rydde opp i de traumer som hjemsøker deg i dine mer underbevisste kamre. Mitt svar er at virkeligheten noen gang kan bli for reell eller for «sann». Vi trenger alle noen fortolkninger, historier eller omskrivinger for å takle det altfor virkelige, hjerteskjærende.

© norske LMD. truls@lmd.no


Fotnoter:
1 Se www.filmfestival.gr.