Herrefolkets ideologi

Liberalismens egen historieskrivning framstår som en solskinnshistorie om politisk pluralisme og kulturelt mangfold. I Liberalism: A Counter-History avdekker italienske Domenico Losurdo liberalismens paradoksale skyggeside. For det var nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt.

De som har kjøpt liberalernes framstilling av liberalismen, vil få seg noen brutale overraskelser i Domenico Losurdos mesterverk, hvor et påfallende paradoks dukker opp.

Å være liberal er å forsvare individets frihet mot politisk absolutisme, planøkonomi og filosofisk intoleranse, ifølge skolens store forfattere Hugo Grotius, John Locke, Adam Smith og Alexis de Tocqueville. Gjennom to århundre, fra 1500- til 1700-tallet, og tre ærerike revolusjoner i Nederland, England og Amerika, fant denne mektige intellektuelle og politiske bevegelsen sin form og formet i sin tur hele vår moderne historie. Samtidig var det nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt. I Amerika fantes det 330 000 slaver i år 1700, nær tre millioner i 1800 og det dobbelte femti år senere. Nederland avskaffet ikke slaveriet i sine kolonier før i 1863. Midt på 1700-tallet hadde Storbritannia flest slaver, nær 900 000. Og det dreide seg om den verste formen for slaveri, chattel racial slavery, der de fargede slavene ikke var annet enn «løsøre», altså varer. Det er vanskelig å forestille seg en mer radikal negering av individets frihet. Hvor er feilen?

Losurdos bok forsøker fra perm til perm å forklare paradokset, med et imponerende overskudd av blodige fakta og kvelende sitater. Nei, det dreier seg ikke om en feil. Liberalismen ble født med dette janusansiktet som den fortsatt bærer: et flammende forsvar for borgernes individuelle frihet, det vil si friheten til de hvite eiendomsbesitterne som sammen danner et Herrenvolk – en germanisme denne hovedsakelig engelsk-språklige ideologien tok til seg uten problemer. Grunnlaget for liberalismen hviler altså på en kynisk negering av menneskeligheten, ikke bare til de fargede i koloniene, men også til «barbariske» folkeslag som irene eller de innfødte i Amerika, for ikke å snakke om massene av tjenere og arbeidere i metropolene. Kort fortalt, en negering av det store flertallets menneskelighet. Losurdos mothistorie avslører, uten å benekte dens solside, omfanget av liberalismens skyggeside som den fra begynnelsen har forsøkt å fortrenge i sin egen historieskrivning. Når vi blant hundrevis av detaljer får vite at den store liberale filosofen Locke eide aksjer i Royal African Company, en av de store aktørene i den afrikanske slavehandelen, belyser det flere sider av vår moderne historie.

 

Antropologisk aristokratisme
Samtidig forstår vi også hvorfor denne ikonoklastiske boka kommer først nå. Siden den først ble utgitt i Italia i 2006, har de store mediene ondsinnet avslørt en pinlig dårlig humor. Boka er alt for lærd og krystallklar til at den kan avfeies. Dermed har mediene tatt de sedvanlige rundene med utslitt polemikk. Forfatteren trekkes i tvil for sine synspunkter på helt andre tema, hvor det er helt legitimt ikke å være enig med ham. Han anklages for å være ensidig, selv om han viser liberalismens mangfoldighet og kompleksitet samt formidler ambivalensen hos de liberale tenkerne. Til slutt gis han nådestøtet med «men dette vet vi jo allerede!», selv om den dominerende ideologien stadig gjør alt den kan for å få fram sitt ensidige glansbilde av liberalismens historie.

Losurdos bok flyter over av sitater, som ikke viser dette glansbildet noen nåde. Slik legitimerer Tocqueville utryddelsen av rødhudene: «Forsynet, som har plassert dem midt i Den nye verdens rikdom, synes bare å ha gitt dem en kort bruksrett. De var der bare, på et vis, i påvente. Disse elvebreddene så velforberedt for handel og næringsliv, disse dype flodene, denne uuttømmelige Mississippidalen, ja hele kontinentet framstår som en fortsatt tom krybbe for en stor nasjon.»1 Med denne «tomme krybben» forsvarer den berømte liberaleren med en lett penn et av historiens største folkemord. Slik gir han en kjærkommen rettferdiggjøring av den ideologiske ideen om et «land uten folk» gitt av Gud til et folk uten land. Tekster med samme blekk presenteres i hopetall i denne mothistorien, og ofte er de skrevet av de mest uventede forfattere.

 

Borgerskapets frigjøring
Losurdo lærer oss mye, men gir oss enda mer å tenke på. For eksempel når han trekker fram George Washingtons eller John Adams utsagn, som viser i hvilken grad den amerikanske revolusjonen på slutten av 1700-tallet var drevet fram av slaveeiende kolonister, av «hvite britiske borgere født frie», som skriker mot disse engelskmennene i metropolen som plager dem: «Vi vil ikke være deres negre!» Det iøynefallende her er at liberalismen aldri har vært en virkelig universalistisk ideologi. Frihetene som kreves «for individet» gjelder ikke for alle mennesker, bare for de få utvalgte, i bibelsk og sekulær forstand.

Denne aggressive partikularismen er liberalismens sanne fundament. Grotius, en av liberalismens fedre på 1600-tallet, legitimerer uten forbehold slaveriet. «Det finnes mennesker som er født til trelldom,» skriver han med begrunnelse i Aristoteles. Han kaller folkene i de hollandske koloniene for «ville dyr» og deres religion for «et opprør mot Gud». Slik rettferdiggjør han på forhånd den grusomste «straff for de syndige». Det dreier seg altså på ingen måte om noen avvik: Selve den liberale ideen bærer i seg en direkte segregerende og avhumaniserende antropologisk aristokratisme.

Den franske aristokrat-demokraten Tocqueville tenker selv mer enn en gang på lignende vis. Losurdo siterer følgende erklæring: «Den europeiske rasen har fått fra himmelen eller fra sine anstrengelser en så ubestridelig overlegenhet over alle de andre rasene som utgjør vår store menneskefamilie at det mennesket som hos oss, på grunn av laster og ignoranse, befinner seg nederst på den sosiale rangstigen fortsatt vil være fremst hos de ville.» Mange er i dag sjokkert av den arrogante kastetenkningen dagens mannlige og kvinnelige ledere legger for dagen. Når du leser denne mothistorien forstår du at framfor å være et psykososialt trekk hos disse individene, er dette et grunnleggende kjennetegn ved liberalismen selv, og den praktiske holdningen den alltid har beordret. Liberalisme og demokrati har aldri vært synonymer.

 

Liberalismens monster
«Dette er en diskurs som er fullstendig sentrert rundt det som for fellesskapet av frie menn er et avgrenset hellig rom,» skriver Losurdo, et hellig rom legitimert av en protestantisk etisk-religiøs kultur bygd på Det gamle testamentet. Og det er nok å ta med i analysen det «profane rommet», slavene i koloniene og tjenerne i metropolene, for å forstå det upassende og narraktige ved kategoriene som vanligvis brukes for å fortelle det liberale Vestens historie: absolutt forrang til individets frihet, antistat og individualisme. Er England på 1700- og 1800-tallet religionsfrihetens land? Liberaleren Gustave de Beaumont, Tocquevilles ledsager på reisen i Amerika, snakker i forbindelse med Irland om en «religiøs undertrykkelse som overskrider enhver fantasi».

Å følge liberalismen i dens lange historie innebærer også å interessere seg i forlengelsen for de som har protestert og kjempet mot den. I denne boka ser vi hvordan ulike former for universalisme vokser fram – fra Jean Bodins katolske og monarkistiske variant på 1500-tallet, den antikolonialistiske og abolisjonistiske radikalismen, som avanserte liberalere på 1800-tallet tidvis støttet, og fram til Karl Marx’ fundamentale kritikk, som briljant avslørte «den engelske revolusjonens konservative karakter». Borgerskapets politiske frigjøring ga faktisk startsignalet for en sosial vold mot ikke bare folkene i koloniene, men også de engelske bøndene, før arbeiderklassen i byene ble maltraktert i Englands workhouses. Losurdo følger ikke dette sporet helt til endes, men skisserer et overblikk over de liberale revolusjonene, de latinamerikanske så vel som de europeiske.

Uansett hvor markant denne kritikken av liberalismen har vært, har folkenes egne bevegelser vært mer konkret produktive. Her plasserer Losurdo opprøret på Saint-Domingue (dagens Haiti) i fremste rekke (1791–1804). Opprøret ledet av Toussaint Louverture var et overraskende kanonskudd mot den dominerende konsensusen i den franske revolusjonens samtid: et farget folk som våget å ville frigjøre seg! Det skapte en avgjørende impuls for kreolsk uavhengighet og avskaffelsen av slaveriet i Latin-Amerika. 125 år senere gir oktoberrevolusjonen i Russland en kraftig impuls i samme retning. «Alt tatt i betraktning, var det opprøret i Saint-Dominigue og oktoberrevolusjonen som satte i krise først slaveriet, siden den hvite dominansens terrorregime» – to historiske kapitler «den liberale kulturen i samtiden hatet».

Uten å gå inn på nyliberalismens nylige historie, spør Losurdo seg mot slutten om liberalismens ansvar for «det 20. århundrets katastrofer». Han argumenterer overbevisende for at det er stort. Med henvisning til Hannah Arendts tese om at man må se på «det britiske imperiets kolonier for å forklare totalitarismens utvikling i det 20. århundret», minner han om at konsentrasjonsleirer og lignende antidemokratiske institusjoner og praksiser «begynte å ta form lenge før slutten på den antatte belle époque». Her trekker han også fram de «gjentatte blodige deportasjonene av indianere, hvor den første ble utført av Jacksons Amerika (som Tocqueville kaller et demokratisk forbilde)».

Med behandlingen av de svarte i den nye verden, nådde man en avhumanisering det er «vanskelig å overgå». I britiske Jamaica «ble en slave tvunget til å gjøre sitt fornødne i den skyldige slavens munn som så ble sydd igjen i fire eller fem timer». I USA fikk skoleelever fri for å delta i lynsjinger. En bok som kom ut i Boston i 1913 bærer den talende tittelen «The ultimate solution of the American Negro Problem». En amerikansk forsker, Ashley Montagu, skriver om rasismen og nazismen: «Monsteret som har blitt sluppet løs på verden er vårt eget avkom, og om vi er villige eller ikke til å ta innover oss denne kjensgjerningen, er vi alle individuelt eller kollektivt ansvarlige for den skrekkelige formen det har antatt.»

Tar forfatteren feil når han avslutter med en appell om å ende liberalismens løgnaktige historieskrivning, som vi har fått dosert i høye doser i tre tiår, helt siden begynnelsen av Margaret Thatchers regjeringstid?

Oversatt av R.N.

Domenico Losurdo, Liberalism: A Counter-History.