Falske jobber for ekte arbeidsledige

Da elektrikeren Claude (50) hadde vært arbeidsledig i mer enn et år, søkte han om å delta på det man i Sveits kaller et «aktivt tiltak». Yrkesveilederen hans henviste ham til et «midlertidig arbeidsprogram» ved et universitet. Han er glad for å kunne bruke kompetansen sin igjen og sier at insti-tusjonens prestisje kompenserer for at arbeidet er ulønnet. Men prestisjen veier ikke opp for følelsen av å bli utnyttet, eller inntrykket av at «kollegaene» gir ham alt drittarbeidet: «Jeg ville følt meg mer verdsatt hvis jeg fikk lønn. Jeg får arbeidsledighetstrygden så lenge jeg er her, men for sjefen er jeg bare ekstra arbeidskraft!»

Daniela kom til Sveits da hun var ti år gammel. Hun har ikke fullført skolegangen og jobbet i flere år på fabrikk. Da fabrikken stengte ble hun arbeidsledig. Hun er 23 år, har livet foran seg og ønsker å jobbe som selger. Hun har en liten gutt på to år og er gravid i åttende måned. Livet er hardt: «Yrkesveilederen min sa at jeg måtte gjøre noe, så jeg ikke bare gikk hjemme. Men det er virkelig ikke lett.» Yrkesveilederen gjorde narr av Danielas yrkesplaner og sendte henne til en «bedrift» for sortering av elektronisk avfall. Denne driftes utelukkende med arbeidsløse. Hun står opp ved daggry for å levere sønnen hos moren og sliter resten av dagen med å demontere gamle TV-apparater. Hun tør ikke si fra at arbeidet kan være farlig for graviditeten, fordi hun risikerer å miste retten til dagpenger.

Joshua venter for sin del utålmodig på å pensjonere seg. Han er utdannet logistiker, men de siste fem årene har han levd på stønad fra det offentlige. Han beskriver denne tiden som et rent helvete. Han var entusiastisk da yrkesveilederen foreslo at han skulle gjøre noe, spesielt siden stillingstittelen han fikk gjennom det midlertidige arbeidsprogrammet var den samme som han hadde før han ble arbeidsledig. Men med én viktig forskjell: I dag fyller han ut fiktive bestillingsskjemaer for fiktive kunder.



Under konstant evaluering

I utgangspunktet har disse tre personene lite til felles, utenom at de alle er arbeidsledige, registrert hos et regionalt arbeidsformidlings-kontor (ORP), og har fått henvisning til et midlertidig arbeidsprogram. Henvisningen er en offisiell prosedyre hvor en yrkesveileder kan tvinge de som er registrert ved et ORP til å følge et «aktivt arbeidsmarkedstiltak». Disse finnes det tre typer av: utdanningstiltak, spesialtiltak og arbeidstiltak. Sistnevnte omfatter midlertidige arbeidsprogram, motivasjonskurs (for unge) og praksisplass i fiktive selskaper.

Programmene ble etablert i midten av 1990-tallet som en del av systemet for arbeidsledighetstrygd og har som mål å fremme en «rask og varig tilbakeføring» til arbeidsmarkedet. De varer i tre måneder og fokuserer på aktiviteter som «ligger tett opp mot virkeligheten i arbeidslivet», men som samtidig ikke skal «konkurrere med den private økonomien». Programmene utføres i «bedrifter» som kun har arbeidsledige, offentlig administrasjon eller ideelle organisasjoner og utgjør et slags «annenrangs arbeidsmarked». Å nekte å delta er ifølge loven om arbeidsledighets-trygd (LACI) et alvorlig regelbrudd og medfører stans i dagpengene for en gitt periode (mellom halvannen måned og tre måneder).

Tvangsaspektet er langt fra det eneste særtrekket ved disse programmene. Arbeidet faller ikke inn i arbeidslivets vanlige kategorier. Det kan ikke kalles gratisarbeid, for deltakerne får arbeidsledighetstrygd. Men det er heller ikke lønnsarbeid, for det gir ikke rett til lønn eller andre rettig-heter. Det er «ekte falske jobber», sier de jeg snakker med. De arbeidsløse arbeiderne føler de er i en «ekte jobb», fordi de faktisk produserer varer og tjenester og er underlagt visse regler. Samtidig kaller de det også en «falsk jobb», siden de i motsetning til lønnsarbeidere ikke er bundet av en ansettelseskontrakt, men av en «målsetningskontrakt». Denne fastsetter hvem de rapporterer til, krav om ytelse og arbeidstid, men sier ikke noe om lønn. Det står ingenting om pensjonsrettigheter eller om muligheten for å kunne forlenge retten på dagpenger.

De som er i denne typen tiltak har både lønnsarbeidets og arbeidsledighetens negative sider. De er underlagt tidskrav og produksjonskrav, de blir til stadighet evaluert av de som leder programmene, samtidig må de lete aktivt etter en lønnet jobb og møte opp på de månedlige møtene med en yrkesveileder. Problemet er at det er ingen gjensidighet mellom disse to kravene: Bruker man mye tid og krefter på «arbeidsplassen» kompenserer ikke det for manglende innsats på jobbsøkerfronten, eller omvendt.

I tillegg til det ofte slitsomme og tidsslukende daglige arbeidet, må de arbeidsløse arbeiderne jobbe med å finne seg lønnet arbeid og bevise egne framstøt mot bedrifter, vel vitende om at hver minste handling blir studert med forstørrelsesglass av det såkalt kompetente personalet: lederne evaluerer arbeidsytelsen deres, yrkesveilederne evaluerer hvor alvorlig de tar jobbsøkingsprosessen.



Mening og anerkjennelse

Siden alle feiltrinn kan bli straffet, skaper arbeidsprogrammet permanent stress. De involverte kaller det en form for «eksamen». De protesterer mot lederne, som tidvis behandler dem som «sosialtilfeller», «idioter» eller «barn». Den tidligere logistikeren Joshua forteller: «En kvinne ba oss spille domino for å se om vi forsto tall. Eller enda verre, hun fikk oss til å fylle ut bestillingsskjemaer med fiktive tall, for å se om vi klarte å fylle ut bestillingsskjemaer. For et hykleri!» I «firmaet», forteller han, «har vi lederne, som sitter på kunnskapen, og de andre, vi, de uviten-de, som må lære. Jeg har selvfølgelig ingenting imot å lære, men hva er det vi lærer?»

Selv om disse programmene åpenbart ikke kan sammenlignes med vanlig arbeid, finnes det ikke noe rom for avvik fra forpliktelsen til å «late som» det handler om en ekte jobb. Listen over oppfordringer er uendelig: «Sett dere egne mål», «Gjør som om dere var ansatt, «Gi det beste av dere selv». Men det er vanskelig å engasjere seg i spillet når du er alenemor til et lite barn og må bruke dagen på å svare på henvendelser fra fiktive kunder uten å få betalt, samtidig som du må betale barnevakten.

De jeg møter er glad for å kunne si til naboene at de skal på «jobb», men flesteparten tier om forholdene de faktisk jobber under. De opplever tiden i arbeidsmarkedstiltak svært forskjellig: Noen sier de er lettet over å slippe å sitte hjemme alene, andre ler i stillhet, mens andre igjen er for-tvilet over følelsen av å ha «gått i fella». Men for alle skaper det fiktive aspektet ved de «aktive tiltakene» påkjenninger: Mangel på mening og aner-kjennelse for det utførte arbeidet, høyt press for å lykkes raskt med å finne en jobb, for ikke å snakke om mistankene om latskap, udugelighet eller mangel på vilje som henger over de arbeidsledige.

Overgangen til et midlertidig arbeidsprogram oppleves ofte som en nedverdigelse, som forsegler tilhørigheten til kategorien «arbeidsløs» mer enn den skaper tilhørighet til arbeidslivet. Alle personene jeg spurte tviler ikke et sekund på at de kaster bort mye tid og krefter på å forsvare en arbeideridentitet. De har utviklet en hel del mer eller mindre dyrekjøpte – og mer eller mindre «innbringende» – forsvarssystemer for å bevare selvrespekten: fra unnasluntring til sinne, fra sykemelding til åpen konflikt. Der noen kritiserer situasjonen offentlig, velger andre å holde den hemmelig selv for sine nærmeste – med hemmelighold og noen ganger løgn, beskytter de seg mot skamfølelsen. Flesteparten snakket om å «holde ut», som om det dreide seg om en fengselsstraff.



Nye former for ulikhet

Likevel vil det være feil å kun innta et «smertefremhevende syn»2 på denne typen aktiviteter. I de få obser-verte tilfellene hvor det har vært mulig å skape et arbeiderkollektiv, har noen benyttet seg av nettopp det fiktive aspektet ved arbeidet for å overskride en del regler og gi arbeidet en helt egen mening. Blant annet gir noen kvinner utplassert i en bruktbutikk leker til barna til gode kunder. Siden de ikke får betalt for arbeidet tar de seg friheten til å gi.

Ideologien som ligger til grunn for tiltakspolitikken kan i hvert fall, om ikke annet, kalles gjennomsiktig: Den handler om å stigmatisere en-hver form for arbeidsledighet og helliggjøre arbeidet som en nødvendighet og den eneste sosiale arena. Riktignok fortsetter arbeidet å være en sentral verdi også for de arbeidsløse som er i disse arbeidsmarkedstiltakene, men ikke hvilket som helst arbeid, og heller ikke under hvilke som helst forhold. Som motytelse til arbeidsinnsatsen ønsker de å kunne tjene til livets opphold og føle seg nyttige og verdsatte, i stedet for å møte skepsis og måtte bevise sin «arbeidsevne» dobbelt opp. Det er tydelig at utplasseringene i arbeidsprogrammer overhodet ikke bidrar til sosial utjevning og solidaritet, slik velferdsstatens representanter påstår. Tvert imot medvirker de til en ytterligere fragmentering av sosiale sjikt og skaper nye former for ulikhet blant de svakeste gruppene i samfunnet.

Oversatt av K.J.R.


Fotnoter:
1 Rita Baur, «Le marché du travail secondaire en Suisse. Dimensions actuelles et perspectives» (Sveits’ andre arbeidsmarked. Dagens dimensjoner og videre perspekti-ver), La Vie économique, nr. 1, Berne, 1998.

2 Alexandra Bidet, «Vision doloriste» (Smerte-fremhevende syn), L’Humanité Dimanche, Paris, 27. januar 2011. I artikkelen hevder forfatteren at smertefremhevende og elendighetsfremhevende syn på arbeidslivet risikerer å tjene den rådende orden, fordi systemet da framstilles som allmektig.