Gi dem en egen planet

Det verste man kan si om skildringen av rikmannsbarn som plyndrer kjendishjem er at den er lite kunstferdig. Den er en forseggjort, over gjennomsnittlig velregissert fortelling av typen dramatisert reportasje av faktiske hendelser. Den er selvfølgelig også en mediekritisk satire, noe som i hovedsak besørges av hovedrollene selv, uvitende om sin parodi. Det er noe mindre motstand her enn i Coppolas øvrige filmer. Vi nyter fremdeles godt av det kresne blikket, og hendelsene er eksotiske nok, vi får se dynger av verdisaker hinsides de fleste budsjetter.






Tross dette skaper den ikke samme forundring som vi har blitt skjemt bort med i hennes tidligere filmer. Så ligger det litt i sakens natur, det vil si Vanity Fair-historien filmen bygger på. Denne gjengen har et katastrofalt ureflektert forhold til sin plass her på kloden. Den speeda tenåringsflokken lever til de grader «i tiden», for å si det med en høvelig reklamefrase, at det knapt er rom for annet enn samtidsklisjeer i de unge hodene. Jo, noen flystriper med kokain, dertil røykes jointer som andre røyker sigaretter, og sant nok, de leksikalske kunnskaper om designerklær er i og for seg imponerende. Antagelig.



Velstående menneskers plager

Sofia Coppola kan oppfattes som mindre ambisiøs denne gangen. Det er synd, da det gir vann på mølla til de som klager over hvor uengasjerende hennes filmer kan være. Hun er anerkjent og prisbelønnet, men har likevel ikke bare møtt velvilje opp igjennom. Skildringen av pikebarnet Marie Antoinette (2006) ble buet i Cannes, og hennes forrige film, Somewhere (2010), ble av enkelte oppfattet som et stort «hva så?». Litt urettferdig, da det dels var poenget med den inspirerte skildringen av en feiret, men livstrøtt skuespiller (Stephen Dorff), hans forhold til sin tenåringsdatter og alle bransjedyra i underholdningsindustrien. Med forbehold i at jeg kun har sett den en gang, frister det likevel å plassere den helt der oppe i Antonionis nabolag, eller i det minste som en seig variasjon over Bob Fosses All That Jazz minus selvnytende machismo, hallusinasjoner og hysteri.

Uansett virket det lenge siden Lost in Translation (2003) og enda lenger siden den sanselige debuten Virgin Suicides (1999), om en skjebnesvanger periode av noen søstres ungdomstid, en dødelig blanding av stri kristendom, ditto seksualitet og svik.

Om man synes, som man bør, at denne uviljen er ufortjent, så er det noen forklaringer som straks melder seg. Det handler blant annet om klasse, det handler om stil og det handler om fremmedgjøring. Sistnevnte er ikke bare framtredende tema, men kan i høy grad sees som hennes foretrukne metode.

Den mest banale, men ikke desto mindre virksomme innvendingen først: Fire av hennes fem filmer fokuserer mennesker i sjiktet kalt «Super Class» av folk som fordyper seg i slikt. Sofia er datter av Francis Ford Coppola, og kan vel bare av den grunn tillegges medlemskap her. Det er nærliggende å se hennes privilegerte hovedroller som en slags delegater for den «stakkars lille rike pike». Kulturjournalistikken og kritikerstanden kan ikke akkurat beskyldes for å være dominert av høyrepopulister, så rikfolks og kjendisers sjelsliv stimulerer neppe den helt eksplosive velviljen der i utgangspunktet. Denne skepsis til velstående menneskers plager er riktig nok moderat, men likevel noe underlig, om man tar i betraktning at vår kulturs konsum og produksjon av kulturjournalistikk må fortone seg uendelig langt fjernere for en stor og sulten del av klodens befolkning.

Dessuten, om noen skulle ha optimale betingelser for virkelig å smake på meningstapet (eller hvilken gift man foretrekker), så skulle det vel nettopp være mennesker med materielle behov dekket. Flere som husker den kaliforniske boom i psykoterapi før .com-bobla sprakk? På den annen side har Sofia Coppola et såpass kritisk blikk på disse miljøene at glamoursegmentet blant publikum, de som pynter seg for å lese Easton Ellis’ Glamorama, neppe synes de får stellet sitt, heller.



Intenderte anakronismer

Ordet fremmedgjøring er, om ikke frastøtende, så i alle fall ikke innsmigrende. Et enda bedre uttrykk er awkward, et ord som er hva det beskriver. Ei hodeløs høne som fremdeles kunne tenkes å kakle. Tilskuere som måtte beskrive opptrinnet med ett ord? Nettopp. I Sofia Coppolas filmer går awkwardness og lyrisk melankoli hånd i hånd med obstfeldersk undring. For publikum med sans for slikt er filmene hennes en nytelse fra ende til annen.

Tittelrollen i Marie Antoinette er et opplagt eksempel: fremmed fugl i nytt, gyllent bur, hennes nye hoff. For øvrig er filmen noe av en studie i awkward hugs. Se suverene Judy Davis’ «Takk, det holder», når den unge Marie kaster seg om halsen hennes. La gå, hun sier ikke det. Mimikken tar seg av det.

Høydepunktet må være Bill Murrays rolle i Lost in Translation. Han spiller også en fetert skuespiller, på reklameoppdrag i Tokyo. På hotellrommet ser han sitt yngre selv i en tidligere rolle på tv – dubbet på japansk. Det er ikke kun det at rollene er i fremmed land, perspektivet blir praktisk talt rendyrket. Inn og ut av verden, som når vifølger Murrays svømmetur i hotellbassenget. Mosjonist-rock skyller inn i øret hver gang han tar hodet over vann etter luft. Litt respektløst kunne man se hovednerven i Coppolas filmografi som en forlengelse av Dustin Hoffmanns eksil i svømmebassenget i Manndomsprøven (1967). Også Murray har tidligere søkt tilflukt i bassengvannets ro, i den fornøyelige Rushmore (1998) av Wes Anderson, trolig en av Sofia Coppolas nærmeste åndsfrender.

Anakronismen er også effektiv verfremdung. Bruken av vår tids popmusikk i Marie Antoinette er et eksempel som melder seg selv, for ikke å glemme «valley girl»-sjargongen når den unge dronning og kammerpikene begeistret velter seg i siste skrik fra Paris: «That’s so Du Barry!» Det er forfriskende og tillitvekkende med så eksplisitt intenderte anakronismer i en tid der 90-talls-utttrykk av rent slurv lekker ut i cowboyfilmer eller serier som skal utspille seg på sekstitallet.



En rik palett

Det er mye å glede seg over i Sofia Coppolas filmer, det er detaljer og det er fortellerteknikk. En tidlig replikk i Somewhere: «Hva har skjedd med deg?» viser til Dorffs skadde arm, men er også en velkjent frase fra utallige scener med det store oppgjøret, som gjerne kulminerer i samme spørsmål, forstått som «Hva slags menneske er det du er blitt!?» Her er mange litterære kvaliteter, kanskje på godt og vondt. Lost in Translation: «La oss ikke komme hit igjen. Det vil ikke bli så gøy». Replikken faller flatt som en skrivebordsflate, men fungerer på sitt vis. Om noen synes det blir vel skriftlig, så er det forståelig, og det blir neppe bedre av følgende «Beckett-parti»:

«Blir det lettere?»

«Nei. Jo.»

Filmene er likevel mer enn en parade av tekstlige kvaliteter. På det beste kvalifiserer de til definisjonen av det sublime, det for kunstarten helt genuine lille noe som gjenstår, som ikke lar seg redusere til analyse eller omtale. Det ville heller ikke forundre om de er mer verdsatt av litteraturkritikere enn filmkritikere flest. Det er likevel ingen grunn til bekymring i retning «filmatisert tremasse». For det var slående allerede i debuten Virgin Suicides at publikum her var i gode hender: kontroll med bilder, med komposisjon, arrangement og lyd. Mye vellyd, faktisk. Sansen for britisk popmusikk av edel årgang gjør ikke filmene vanskeligere å like. Framfor alt er bildene og tagningene funksjonelle så man knapt legger merke til dem. De kan være barokt velkomponerte (gardinenes vulva av lys når den inngiftede Marie Antoinette formelt «fødes på ny»), kontemplativt medlidende (Stephen Dorff på racingbanen), utleverende (baken til Scarlett Johansson i begynnelsen av Lost in Translation, halvnaken som sårbar og forlatt heller enn «lettkledd invitt»).

Vel så imponerende er de minst spektakulære påfunn, som der kamera plantes på tilmålt avstand, for på grensen til giddeløst å konstatere at far og datter kjører inn foran ishallen, parkerer, går ut og rusler inn. Jaha, en hverdagslig scene, som millioner andre, er nå det noe å mase om? Skulle mene det. I slike uanstrengte tagninger gir forteller-autoriteten seg til kjenne, i forvissning om at den i og for seg tafatte scenen holder, og inngår i og underbygger det større bildet. Det er en større sum her. Det er en eller annen tone, en resignasjon, en «k-mart-tristesse» for å parafrasere en nedsettende betegnelse av forfatteren Raymond Carvers realisme.

Ellers myldrer det av snedige fortellergrep: Stephen Dorff ber datteren i bassenget ta håndstående en gang til: «Den var så bra». Hun ned på armene, bena strakt opp av vannet, og et pent syn er det. Far Dorff synes også det, det er bare noe med posituren hans som gjør scenen litt betent: tilbakelent, fornøyd, armene avslappet ut til siden. Slik vi husker ham fra hotellromsofaen med strippere på besøk.

Det er detaljer, som den store dråpen rødt blekk på det hvite ark der ektepakten signeres i Marie Antoinette, symbolikk i overkant, kanskje, om det ikke var for øvrig koloritt. Her er en overbevisende kontroll, selv i scener der man aner at skuespillerne ikke er helt på plass. Skjønt, gjensynet med Lost in Translation gjør ikke Scarlett Johansson noen tjeneste, dessverre. En ung kvinnes latter bør strengt tatt lyde som et tapt paradis, ikke som forkjølt pausefyll.

Men så er det snadder man neppe finner i selv de mest detaljerte, skuespillervennlige manus, som sjåføren i guttegjengen i Virgin Suicides. Han strutter av så intens tilpasningsdyktighet at han praktisk talt lager servile bølger av seg etter mor Turners formaninger. Et syn! Her er velvilje, om noen skulle tvile, og absolutt ingen utidige kroppsfunksjoner. Sofia Coppola har vært ute en sommernatt før, og om hun ikke avslører bløffen så får vi et pek: lyden av knopper som brister, unnskyld, plastboksen med blomst. Ille, annenplassen etter Psycho-strykerne. I det hele tatt: en rik palett.



En unikt kvinnelig erfaring

Japanerne i Lost in Translation og deres fakter lånt fra vestlig popkultur byr på opplagte, men muntre kultursjokk. Karaoke, selvfølgelig, for eksempel Sex Pistols’ «God save the Queen». Slike poeng («The Lat Pack») kan selvsagt ses som billige og det som verre er. Eksempelvis er Sight and Sounds ellers observante anmeldelse av Bling Ring kun få bokstaver fra å klandre Lost in Translation for rasisme. Det er litt urimelig. Hva med visdom fra sanger om at folk er rare, særlig når man er en fremmed? Coppola vender dessuten dette forundrede blikket alle veier, uaktet etnisitet. Den kulturelle malplasseringen i Lost in Translation gir bare en ekstra utheving av merkverdigheter som i vel så høy grad dominerer vår egen kultur. Du synes svensker og indere er komiske når de kverner ut sine «whatever», sitt «right on» osv? Verdensvante nordmenn, derimot? Enkle, fort glemte, kjensgjerninger som dette kan aldri påkalles ofte nok, og et mer oppbyggelig motiv for satire kan vel knapt tenkes.

Disse fenomener presenteres uten nevneverdig forvrengning. De er avsindige nok som de er. Skulle man ta Coppola på noe, måtte det være at de likevel blir vel drøye, om ikke overspilt, så i den forstand at selv virkeligheten kan bli eksentrisk nok, i rette utsnitt.

Inntil nå har hennes rekke av «holdenianere» vært dominerende verdensanskuelse, et perspektiv de deler med flere av Wes Andersons roller, det Holden Caulfield-molefonkne blikk på en verden befolket av bajaser, posører og smiskemikler. I tillegg, for å piske liv i en gammel agurkdebatt: en kvinnelig sensibilitet. Lost in Translation-åpningen er nevnt, Virgin Suicides føyer seg til, med Kirsten Dunst i drosjevinduet, hjem som en skinnfell i grålysningen: en unikt kvinnelig erfaring. Likeså Marie Antoinette, invadert, nakent utlevert til en hær av kammerpiker. I Virgin Suicides er det sågar uttalt tema, «det fengsel det er å være jente». Også de påfølgende roller tynges av begrensningene som følger med (og utgjøres av) betingelsene for deres privilegier: reklameoppdrag, hotellrom, masete showbiz-folk.



Kjendiskultens sanne ansikt

Dette dilemma blir til en viss grad endevendt med Bling-gjengen. De er privilegerte, ja, men ikke plaget av forpliktelser eller begrensninger; her er det heller flytende grenser som er tema, og, for å ta på de runde brillene: ungdom som er fremmede for seg selv, særdeles tomme kar. «Hva er vitsen med å gjøre noe bra om du ikke kommer på tv?» het det i Van Sants To Die For (1995), om et ualminnelig ambisiøst klatredyr i Nicole Kidmans skikkelse. Devisen later til å ha fått en ekstra omdreining her: Hva er vitsen med noe som helst uten å komme på tv, eller om ikke annet, uten stæsjet til de som er på tv?

Om ikke dette var en sann historie, ville satiren nesten blitt for grov. På den annen side er det nettopp det at Nicki (Emma Watson) er «virkelig» som påkaller hakeslipp, når hun går opp i rollen som kjendis etter å ha blitt nyhetsstoff: Ah, endelig gå med store solbriller gjennom kamerasvermen, gi korte eller ingen kommentarer, og til sist, den klisne drøm: være Den Intervjuede.

Bisarre kjendisdyrkere har så langt vært passerende usmakeligheter i Lost in Translation og Somewhere, men nå er det altså de hittil så foraktede linselus som får rampelyset. Bling-gjengen er imidlertid overraskende sympatisk og smittende karismatisk framstilt. Hovedtema til side er dette en av de bedre skildringer siden Catherine Hardwickes Thirteen (2003), av tenåringenes rappkjeftede sjarme, deres på en gang utfordrende og utvungne måte å bli kjent med artsfellene på. Alderen da man brått lærer seg litt om folk med såkalt vinnende vesen, godværsvenner. The Bling Ring er en besynderlig opplevelse, og styrker oppfatningen av at den meritterende koblingen mellom prestasjon og berømmelse synes ugjenkallelig brutt. Men det kan jo være like greit? Den imbesile kjendiskultens sanne ansikt. La dem holde på, gi dem en egen planet. Disse ungdommene er materielt velstående, og med det gjenreises spørsmålet om et nytt klasseskille, det på skalaen for mediekyndighet, men det får heller diskuteres når det blir et demokratisk problem, om det ikke allerede er det.

© norske LMD




Fotnoter:
1 Nei, ikke Tarantino. Hva tar du ham for?