En virkelig trussel mot Europa

Over 20 000 migranter har dødd i spanske farvann de siste 25 årene, i snitt over to hver dag. EUs felles innvandringspolitikk er blitt en menneskelig tragedie med uoverskuelige menneskerettighetsbrudd. De stadig mer drastiske tiltakene er i ferd med å gjøre EU til en autoritær superstat.

Mellom de hvite sandstrendene i feriebyen Tarifa løper en molo ut mot festningsøya Isla de las Palomas. Dit spaserer turistene for å fotografere seg ved skiltene som markerer at duenes øy er det eksakte geografiske midtpunktet mellom Middelhavet og Atlanterhavet og det sørligste punktet på det europeiske kontinentet. Mer ser de ikke, for veien stopper ved en videoovervåket metallport som bærer våpenskjoldene til Guardia Civil og Ministerio del Interior. Innenfor 1700-tallsfestningen skjuler det seg noe helt annet enn severdigheter fra fordums tider. Det som skjer bak disse murene er et høyst aktuelt avsnitt i et av de mest omfattende skammens kapitler i nyere europeisk historie.

Ved denne porten trekkes det skarpe skillet mellom ønskelig internasjonal turisme og uønsket, såkalt illegal, innvandring. Bak murene har det spanske innenriksdepartementet opprettet en midlertidig interneringsleir, en CIE (Centro Internamiento de Extranjeros), for såkalte pateras – immigranter som tar seg over Gibraltarstredet med båter eller flåter. Cádiz-provinsens kyst har det seneste året blitt det stedet på den iberiske halvøya som ser den største økningen av pateras. Immigrantene velger stadig oftere å krysse det korte, men svært farefulle strekket mellom Marokko og Spania, som oftest med gummijoller, vanligvis ustabile og overbelastede, drevet fram med padleårer av plast og lett bøyelig metall. Nede ved foten av Gibraltarstredets klippelandskap ligger sko og klesplagg strødd blant tang, tare og restene av joller og flåter.

EUs skipbrudne

Siden tidevannet skylte opp de første likene av skipbrudne immigranter på kitesurfernes valfartssted, Playa de los Lances, i 1988 har sannsynligvis godt over 20 000 immigranter dødd i spanske farvann – i snitt over to hver dag. Hvor mange immigranter som har dødd som en direkte eller indirekte virkning av EUs integrerte felles innvandringspolitikk er umulig å si. Det er dokumentert ved navn over 17 000 dødsfall siden 1993, men de virkelige tallene er sannsynligvis av helt andre dimensjoner, særlig hvis vi tar med i beregningen at de fleste forsvinner ute på havet eller i ørkenen. FNs høykommisjonær for flyktninger (UNHCR) anslår dødsfallene bare i Middelhavet til å være så høye som 1500 i 2011.1 De reelle tallene kan være langt høyere.

Endringene mot høyere dødsrater skylles at migrantene tvinges til å ta større risiko når grensepolitiet effektivt stenger de minst farefulle veiene til Europa slik som Bosporus, sjøveien til Kanariøyene og landveien til de spanske provinsene i Marokko, Ceuta og Melilla. EU har gjennom Schengen-samarbeidet og Dublin-forordningen gått svært langt i å stenge grensene mot utviklingslandene og slik praktisk talt kriminalisert uønsket innvandring – helt uavhengig av om vi snakker om asylsøkere, flyktninger fra krig, såkalte klimaflyktninger eller arbeidsinnvandrere. EUs integrerte innvandringspolitikk går ut på å stenge alle ute. Store hendelser rapporteres i mediene verden over, som da et skip med 55 flyktninger fra et av verdens mest lukkede diktaturer, Eritrea, gikk ned i Middelhavet med kun én overlevende i juli i fjor. De små daglige hendelsene når ikke de store mediene. Men hvis man gjør nyhetssøk i lokal presse finner man daglige notiser om nye døde, som i denne notisen fra 27. juli i den greske nyhetskanalen Kathimerini:

«Antallet kropper som ble funnet i løpet av et kystvaktsøk utenfor den østlige egeiske øya Kos, etter at en båt som på ulovlig vis hadde transportert migranter til Hellas fra Tyrkia ifølge rapporter hadde sunket på fredag, økte til seks etter at kroppen til en fem år gammel gutt ble plukket opp utenfor den greske øya seint på fredag og kroppen til en åtte år gammel gutt ble oppdaget i tyrkiske farvann. Tidligere på dagen hadde greske myndigheter funnet fire lik, en jente i 10–13-årsalderen, to kvinner og en mann. En mann som identifiserte seg som av syrisk nasjonalitet hadde varslet myndighetene på torsdag at en båt som fraktet elleve eller tolv migranter hadde sunket.»2

Dødstallene og notiser som denne gir bare et hint om hvilken uoverskuelig menneskelig tragedie den europeiske innvandringspolitikken forårsaker.

Juridiske gråsoner

Den økende militariseringen av grensepolitikken i det som nå kan beskrives som EUs krig mot uønsket innvandring har ikke, slik politikere over hele Europa gjerne påstår, kommet som et resultat av økende innvandring til EU. De offisielle tallene viser derimot at innvandringen har holdt seg nokså stabil de siste 15–20 årene. Festung Europa er snarere et resultat av en europeisk tilpasning til Bush-doktrinen – den sikkerhetspolitiske opptrappingen og den såkalte «krigen mot terror» etter 11. september 2001. Gjennom Dublin-forordningen i 2003 og Eurodac-samarbeidet om biometrisk registrering av alle asylsøkere over 15 år ble det tydelig at humanitære hensyn skulle bli skjøvet til side for å «beskytte Europa» mot en tenkt sikkerhetstrussel utenfra. Det er skapt en ny grand peur: «islam», «araberen» eller «afrikaneren». Slik, med påskudd om å bekjempe «terrorisme» eller «transnasjonal organisert kriminalitet», har store grupper av jordas befolkning blitt fratatt noen av de mest grunnleggende konvensjonsbestemte rettighetene, som retten til å bevege seg over landegrenser og retten til å søke beskyttelse fra krig og forfølgelse.

Når diskriminering av folkegrupper blir den grensepolitiske hovedregelen synes kritikk basert på internasjonale avtaler og bestemmelser å være nytteløse. Innføringen av en felles innvandringspolitikk i EU har slik blitt en stollek der ingen av nasjonenes regjeringer ønsker å ta til orde for en reelt moralsk ansvarlig forordning – verken nasjonalt eller på EU-nivå. Og ingen regjeringer synes å ville adressere det virkelige problemet, at det kan være rundt 240 millioner migranter i verden, at bare en mindre del av denne gruppen tar veien til Europa, men at det er umulig å tenke seg at denne migrasjonen til Europa kan stoppes.3

Hvis man ikke rent ut kan kalle denne politikken for kriminell har dette å gjøre med det uklare og samtidig helt sentrale elementet av nye permanente juridiske unntakstilstander som oppsto i kjølvannet av 11. september. Selv om lovverket i EUs asylinstitutt i liten grad ble endret innebar opprettelsen av Frontex, EUs organisasjon for sikkerhet ved unionens yttergrenser, i praksis opprettelsen av en gråsone der det juridiske ansvaret for å følge menneskerettighetskonvensjonene og internasjonale avtaler blir uklart eller abstrahert bort. Det opprettes en ansvarsmessig gråsone som Jean Martinge, representant for De Grønne i EU-parlamentet, kaller et «juridisk monster.»4

Mishandling og rasisme

Det er i denne konteksten av en koordinert innsats for å kriminalisere migranter og flyktninger fra den fattige delen av verden at vi må lese opprettelsen av en interneringsleir i feriebyen Tarifa. Sommerferien er høysesongen for å krysse Gibraltarstredet. Og denne sommeren er det mer aktivitet enn noensinne grunnet humanitære kriser i sør for Sahara. Interneringssenteret i Algeciras er stengt fordi politiets egne fagforeninger protesterer mot de uverdige interneringsforholdene. Dermed har kapasiteten i leiren i Tarifa blitt fullstendig sprengt. Migrantene plasseres følgelig ut på forskjellige politistasjoner i hele regionen eller blir busset til CIE Aluche i Madrid. Det er som vanlig lite sannsynlig at rettighetene til migrantene overholdes ved arrest eller i interneringen. En sak fra Aluche-senteret der en kvinne, Samba Martine, omkom av en infeksjon grunnet manglende helsehjelp, er en av sakene som har ført til kampanjer mot interneringssentrene der migrantene holdes innesperret inntil de deporteres.5 Likevel er interneringssentrene i Spania langt fra unike og absolutt ikke de verste når man går gjennom rapportene på den lange listen interneringssentre eller leire som er spredd utover hele Europa.

Flyplassen i Madrid er en av hovedtransittstedene for Frontex’ konvensjonsstridige kollektive deportasjoner. De få deporterte som det lykkes å opprette kontakt med rapporterer om rasistisk trakassering og mishandling utført av blant andre Guardia Civil. En video filmet med mobilkamera fra transitthallen i Madrid dokumenterer dette. Skandaletilfellet der Jimmy Mubenga fra Kongo-Kinshasa ble drept gjennom bruk av farlige tvangsgrep av sikkerhetsvakter fra det multinasjonale selskapet G4S i løpet av en deportasjon som ble utført på et vanlig passasjerfly viser til en annen trend der «drittarbeidet» overlates til underleverandører. Slik abstraheres de juridiske ansvarsforholdene ytterligere.

De få «heldige» migrantene som klarer å snike seg inn gjennom Frontex’ smutthull møter deretter systemets lunefulle justis. Uavhengig av hvilket land migranten søker asyl i vil innvandringstjenestemennenes skjønnsmessige vurderinger, basert på en uklart opptegnet veiing av jus og innvandringspolitiske hensyn, fatte fullkomment vilkårlige vedtak basert på fullkomment like søknader.6

Symptom på en systemsykdom

Hvis vi skulle lyttet til den massive propagandaen i krigen mot uønsket innvandring skulle man tro at hele Europas befolkning ikke bare var innvandringsfiendtlig, men også både rasistisk og muslimhatende. Men dette bildet er falskt. Europeisk arbeidsliv har et stort behov for innvandrere som er villige til å ta på seg prekært arbeide – blant annet i sykehjem og i jordbruket. Disse arbeiderne er i dag helt nødvendige for at velferdsmodellene i store deler av Europa skal fungere. De 440 milliarder dollarene som årlig sendes fra i-land til u-land er det største av pengebidragene som når utviklingslandene. Dette gir oss en pekepinn på hvor stor denne lavt betalte sektoren er. Utbyttingen av innvandrernes arbeidskraft foregår i stor skala. Men vi ser her at fagforeninger i land som Spania, Italia, Frankrike og Hellas er banebrytende i sin forståelse av at å tale sesongarbeiderens og innvandrerens sak er å tale egen sak. I Sør-Italia ser vi også at sesongarbeidende innvandrere har organisert seg mot den lokale mafiaens utbytting og inspirerer lokalt til å ta kampen opp mot mafiaens kvelertak.

Flere nabolag som mottar store deler av den uønskede innvandringen utvikler i dag større bevissthet rundt likhetene mellom de politiske endringene etter finanskrisen og systemets behandling av innvandrere. I så måte går lokalbefolkningen i de gamle arbeiderbydelene Aluche og Lavapiés i Madrid fram som gode eksempler når de motarbeider politiets hudfargebestemte id-razziaer som iverksettes for å deportere uønskede innvandrere – motaksjoner som vi også har sett for eksempel i Stockholm. Lokalbefolkningen i de belastede ankomststedene Patras i Hellas og øya Lampedusa utenfor Sicilia arrangerer støttedemonstrasjoner for innvandrernes rettigheter og mot fremmedfiendtlig vold og vilkårlig justis. Utviklingen mot fascisme i Ungarn og Hellas er derfor ikke entydige mål på utviklingen i dagens Europa.

Samtidig som vi overalt ser tegn på at EU sklir i retning av å bli en autoritær overnasjonal superstat ser vi også tegn på at deler av EUs befolkning nekter å akseptere at stadig nye mennesker omgjøres til rettsløse subjekter og blir i stand til å identifisere denne dehumaniseringen som et symptom på en systemisk sykdom. Vi lever ikke bare i finansimperiene og de multinasjonale selskapenes tid. Vi lever også i de store folkebevegelsenes tid. Bare en politikk som tar utgangspunkt i dette bror- og søsterskapet og i denne likhetstanken, som ikke skiller mellom borger og ikke-borger, men søker like rettigheter for alle, vil kunne være sterk nok til å ende en borgerkrigstilstand mellom på den ene siden de herskende og deres håndlangere og på den andre siden: jordens befolkning forøvrig.

© norske LMD