Katalanernes motstridende forhåpninger

11. september 2013 dannet 400 000 katalanere en menneskekjede gjennom regionen. Men EU har lagt en kraftig demper på drømmene ved å påpeke at et eventuelt selvstendig Catalonia ikke automatisk vil få medlemskap i unionen.

Den 11. september 2013 er Barcelona badet i det gull- og blodfargede katalanske flagget. Barcelonerne feirer Diada, den katalanske nasjonaldagen. På Plaça Catalunya treffer jeg læreren Anna Ferri (40) som leder tilreisende som har kommet hit for å danne via catalana, en kjede av 400 000 mennesker gjennom provinsen fra nord til sør. Formålet med menneskekjeden er «å få internasjonal oppmerksomhet om ideen om et uavhengig Catalonia», ifølge arrangøren Assemblea Nacional Catalana (ANC), en separatistorganisasjon med 30 000 medlemmer. «Alle må være på plass 17.14,» roper Ferri. Klokkeslettet referer til slutten på Catalonias selvstendighet i 1714, da Kong Filip 5s støttespillere erobret Barcelona under den spanske arvefølgekrigen.[ref]I 1700 dør Karl 2 av Spania etter å ha utpekt Filip av Bourbon til etterfølger, mens katalanerne vil ha erkehertug Karl av Østerrike som konge.[/ref] Ferri sier at hun alltid har vært separatist, men uten det store engasjementet, fordi målet var så utopisk. Dette endret seg i mars 2012, da ANC ble dannet. Nå er hun politisk koordinator i sin bydel og svært overbevist om at «noe er i ferd med å skje veldig fort».

«Kampen for katalansk selvstyre blir for første gang siden overgangen til demokrati i 1975[ref]Etter Francos død i 1975 igangsatte kong Juan Carlos 1 en overgang til demokrati. Det første frie valget fant sted i 1980.[/ref] sett på som en kamp som kommer nedenifra, samtidig som den forsøker å bli en massebevegelse,» sier sosiologien Mario Dominguez. Tidligere kom de fleste institusjonelle initiativ fra selvstyreregjeringen, la Generalitat. Etter at Partido Popular (PP) vant valget i Spania i 2000, forverret forholdet til sentralmyndighetene i Madrid seg, da den nye statsministeren, José María Aznar, uhildet frontet en slags kastiljansk nasjonalisme. Katalanske politikere begynte å kritisere begrensningene til grunnloven fra 1979 og foreslo en ny status for Catalonia: Estatut d’autonomia de Catalunya. Forslaget tar opp i seg kravene til Jordi Pujol, øverste leder for la Generalitat fra 1980 til 2003. Et sentralt punkt er slutt på sentralmyndighetenes solidariske skatteoverføringer, som rammer den katalanske økonomien. I de autonome spanske regionene er myndighetsområdene desentralisert på en asymmetrisk måte, der enkelte regioner har videre myndigheter enn andre. Katalanerne krever i dag samme status som Baskerland og Navarra. Disse skattlegger fritt innbyggerne og selskaper på grunn av et komplekst sett skatteregler gitt av kong Ferdinand 2 av Aragon på 1500-tallet.[ref]Til gjengjeld må de autonome baskiske områdene finansiere deler av den spanske statens utgifter, hovedsakelig forsvaret og diplomatiet.[/ref] (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Ungdom®

Default thumbnail
Neste sak

Fristed for gruvegiganter

Andre saker om Spania

Default thumbnail

Legenden

Vest-Europa skapte Santiago de Compostela, og ikke omvendt.På 800-tallet ble en grav

0 kr 0