Katalanernes motstridende forhåpninger

11. september 2013 dannet 400 000 katalanere en menneskekjede gjennom regionen. Men EU har lagt en kraftig demper på drømmene ved å påpeke at et eventuelt selvstendig Catalonia ikke automatisk vil få medlemskap i unionen.

Den 11. september 2013 er Barcelona badet i det gull- og blodfargede katalanske flagget. Barcelonerne feirer Diada, den katalanske nasjonaldagen. På Plaça Catalunya treffer jeg læreren Anna Ferri (40) som leder tilreisende som har kommet hit for å danne via catalana, en kjede av 400 000 mennesker gjennom provinsen fra nord til sør. Formålet med menneskekjeden er «å få internasjonal oppmerksomhet om ideen om et uavhengig Catalonia», ifølge arrangøren Assemblea Nacional Catalana (ANC), en separatistorganisasjon med 30 000 medlemmer. «Alle må være på plass 17.14,» roper Ferri. Klokkeslettet referer til slutten på Catalonias selvstendighet i 1714, da Kong Filip 5s støttespillere erobret Barcelona under den spanske arvefølgekrigen. Ferri sier at hun alltid har vært separatist, men uten det store engasjementet, fordi målet var så utopisk. Dette endret seg i mars 2012, da ANC ble dannet. Nå er hun politisk koordinator i sin bydel og svært overbevist om at «noe er i ferd med å skje veldig fort».

«Kampen for katalansk selvstyre blir for første gang siden overgangen til demokrati i 19752 sett på som en kamp som kommer nedenifra, samtidig som den forsøker å bli en massebevegelse,» sier sosiologien Mario Dominguez. Tidligere kom de fleste institusjonelle initiativ fra selvstyreregjeringen, la Generalitat. Etter at Partido Popular (PP) vant valget i Spania i 2000, forverret forholdet til sentralmyndighetene i Madrid seg, da den nye statsministeren, José María Aznar, uhildet frontet en slags kastiljansk nasjonalisme. Katalanske politikere begynte å kritisere begrensningene til grunnloven fra 1979 og foreslo en ny status for Catalonia: Estatut d’autonomia de Catalunya. Forslaget tar opp i seg kravene til Jordi Pujol, øverste leder for la Generalitat fra 1980 til 2003. Et sentralt punkt er slutt på sentralmyndighetenes solidariske skatteoverføringer, som rammer den katalanske økonomien. I de autonome spanske regionene er myndighetsområdene desentralisert på en asymmetrisk måte, der enkelte regioner har videre myndigheter enn andre. Katalanerne krever i dag samme status som Baskerland og Navarra. Disse skattlegger fritt innbyggerne og selskaper på grunn av et komplekst sett skatteregler gitt av kong Ferdinand 2 av Aragon på 1500-tallet.3

I 2010 forlot spørsmålet om katalansk selvstyre parlamentene etter at den spanske grunnlovsdomstolen forkastet flere av Estatuts artikler, deriblant alle henvisninger til den «katalanske nasjonen». Dette skjedde til tross for at 73 prosent av de lokale velgerne hadde stemt for Estatut i 2006. «Madrid respekterte ikke avstemningen vår. Vi følte oss snytt,» sier Anna Ferri. Dermed var scenen satt for enorme demonstrasjoner i Catalonia. Disse kulminerte 10. juli 2010, da halvannen million deltok i et demonstrasjonstog arrangert av Òmnium Cultural, en organisasjon som jobber med å fremme katalansk språk og kultur. Med unntak av PP støttet de fleste katalanske partiene initiativet kjent under navnet «Som una nacio. Nosaltres decidim» («Vi er en nasjon. Vi bestemmer»).



Historiske særinteresser

Catalonia er Spanias rikeste region. Med en BNP på 27 430 euro per innbygger (2012) ligger regionen over både gjennomsnittet i Spania (22 700 euro) og gjennomsnittet i EU (25 134 euro). Selv om økonomien er en viktig faktor i identitetsspørsmålet, tyder demonstrasjonene i 2010 på at språket fortsatt er en drivkraft for den katalanske nasjonalismen. Catalonias selvhevdelse inngår tidvis i et historisk-politisk perspektiv som strekker seg tilbake til 800-tallet, med forankring i det spanske kongedømmets sammensatte karakter med foreningen av kongedømmene Castilla og Aragon–Catalonia. En katalansk republikk har blitt proklamert fire ganger siden 1600-tallet.4 Den industrielle revolusjonen i andre halvdel av 1800-tallet la grunnlaget for framveksten av Renaixença, en kulturell bevegelse med bånd til den europeiske romantikken, deretter til syndikalismen og anarkismen helt fram til borgerkrigen (1936–1939), da den katalanske nasjonalismen ble en egen bevegelse. På motsatt side ble den spanske nasjonalismen lenge undergravd av den konservative «nasjonal-katolske» ideologien og Franco-regimet.

Siden 2008 har den økonomiske krisen rettet oppmerksomheten mot regionens budsjettunderskudd. Ifølge la Generalitat er Catalonia den rikeste av de autonome regionene, men også den med mest gjeld (55 milliarder euro), fordi regionen overfører for mye til den spanske staten. I utgangspunktet virker det rett og rimelig at en del av Catalonias velstand blir omfordelt til Extremadura, Spanias fattigste region med en BNP på 15 394 euro per innbygger (2012). Men reglene for overføringene er først og fremst blitt bestemt av politiske maktbalanser og historiske særinteresser – særlig de katalanske nasjonalistenes rolle i overgangen til demokratiet. Den interne solidariteten er med andre ord et «politisk, relativt og subjektivt spørsmål», sier Mathieu Petithomme, førsteamanuensis i Besançon og spesialist på spanske minoriteter. Dessuten ser flertallet av separatistene gjerne for seg at et selvstendig Catalonia blir medlem av EU og dermed blir med i den økonomiske solidariteten til de europeiske strukturfondene.



Viktig europeisk aktør

I 2010 kom det mange nye initiativ da de katalanske folkebevegelsene inntok selvstendighetsdebatten, som inntil da hovedsakelig hadde foregått i de politiske institusjonene: opprettelsen av ANC, oppfordringer til sivil og skattemessig ulydighet, en ny grunnlovsprosess,5 opprettelsen av territori català lliure (katalansk fritt territorium, en gruppering bestående av en femtedel av regionens kommuner, som forkaster de spanske forvaltningsmyndighetene). Siden har et mylder av separatistsynspunkter gjennomsyret den sosiale sfæren. Det stjernedekorerte katalanske uavhengighetsflagget Estelada henger i talløse vinduer, både i avsidesliggende landsbyer og langs de store bulevardene i Barcelona og Tarragona. Ifølge det halvoffentlige forskningssenteret Centro de Investigaciones Sosiales, er 57 prosent av innbyggerne nå for selvstendighet.

Under fjorårets Diada gikk halvannen million gjennom Barcelonas gater med slagordet: «En ny stat for Europa». «Målet vårt var å få et nyvalg, tvinge nasjonalforsamlingen til å proklamere uavhengighet og kreve det katalanske folks rett til selvbestemmelse,» sier læreren Josep Colomer som er med i ANCs ledelse. I selvråderettens navn utfordret folkebevegelsen la Generalitat og dermed også indirekte myndighetene i Madrid. To dager etter nasjonaldagen ble Artur Mas, leder for la Generalitat og høyrekoalisjonen Convergencia i Unio (CiU), enig med ANC om å holde nyvalg 28. november 2012, som de gjorde til en folkeavstemning om selvbestemmelse. Til tross for at CiU gikk tilbake styrket valget separatistene med det gode resultatet til den separatistiske venstrekoalisjonen L’Esquerra Republicana de Catalunya (ERC). Separatistene fikk til sammen rent flertall, med 83 av 135 representanter.

Å lytte rundt seg i Cornellá de Llobregat, en sjelløs drabantby utenfor Barcelona, er som å reise gjennom Spanias mange dialekter. Lokket av en kraftig økonomisk vekst, flyttet 1,4 million spanjoler hit mellom 1950 og 1975, de fleste fra landsbygda i Andalucia og Galicia. Under diktaturet innvandret også Franco-sympatisører med sentrale posisjoner i forvaltningen, preste-skapet og hæren. Til tross for at la Generalitat i tretti år har hatt en aktiv assimileringspolitikk, er det katalanske samfunnet fortsatt språklig og sosialt splittet. I Cornellá hører man sjelden eller aldri katalansk, da 75 prosent av innbyggerne kommer fra andre regioner. Folk her stemmer hovedsakelig på Sosialistpartiet (PSOE) eller PP. Aksene venstre-høyre og katalansk–spansk har alltid komplisert politikken i Catalonia. Men etter valget i november 2012 klarte grupperingene som kjemper for lokal uavhengighet, CiU og ERC, å legge de historiske antagonismene bak seg, da de 23. januar erklærte at «det katalanske folk» er et «selvstendig politisk og juridisk subjekt». 11. april 2013 vedtok den katalanske nasjonalforsamlingen de første forberedelsene for uavhengighet. De opprettet blant annet et nasjonalt overgangsråd (Consell Assessor per a la Transiciò Nacional) som skal organisere en folkeavstemning om selvbestemmelse i 2014 og granske et selvstendig Catalonias levedyktighet på alle områder.

Er det en tilfeldighet eller et historisk vendepunkt for Europa, at også de skotske selvstendighetsforkjemperne i Scottish National Party (SNP) er blitt enige med David Cameron om en folkeavstemning om selvbestemmelse i 2014? Mange «regionnasjoner» i EU – Flandern, Baskerland, Grønland, Syd-Tyrol – har lenge hevet røsten, også før krisen i eurosonen. Allerede i 1982 opprettet la Generalitat en egen næringslivslobby i Brussel.6 Etter at Spania ble med i Det europeiske økonomiske fellesskapet i 1986, er Catalonia blitt en viktig aktør for Europas regioner med sitt engasjement i Assembly of European Regions, EUs regionkomité, storbynettverket Eurocities, The Four Motors for Europe,7 og flere andre organisasjoner. Dette regionale diplomati ble forsterket i november 2012 med opprettelsen av Catalonias offentlige diplomatiske råd, Diplocat, som i disse dager arrangerer en debattserie ved Science Po i Paris om folkeslags rett til selvbestemmelse. På spørsmål om denne utviklingen pleier statsminister Mariano Rajoy å svare at «man må være stor for å figurere blant de europeiske statene. De små teller ikke.» Barcelona sliter med å få anerkjennelse i Europa, fordi flere stater er redde for sine egne separatistbevegelser. Dessuten henviser de spanske myndighetene regelmessig til artikkel 4.2 i Lisboa-traktaten, som sier at EU må respektere «medlemslandenes territoriale integritet». Dette synet støttet også EU-kommisjonens visepresident, Viviane Reding, i et brev til den spanske regjeringen 4. oktober 2012. Og 16. september sa kommisjonens talsperson, Pia Ahrenkilde, at et selvstendig Catalonia «vil bli et tredjeland overfor EU og fra og med uavhengighetsdagen vil ikke EU-traktatene gjelde lenger der». Men ifølge Skottlands statsminister, Alex Salmond, «vil Skottland automatisk bli medlem av EU hvis landet bryter med Storbritannia».



Oppfordrer til skatteulydighet

Den mer reserverte spanske grunnlovsdomstolen suspenderte 8. mai den katalanske uavhengighetserklæringen fra 23. januar. Dermed skapte de den første presedensen siden overgangen til demokrati i 1975. Artur Mas reagerte kraftig: «Det katalanske folket aksepterer ikke at deres demokratisk uttrykte vilje ignoreres.» Hvor langt er han villig til å gå? Vil styresmaktene i Madrid sette foten ned på et tidspunkt?

En ting er sikkert: Utøvelse av selvbestemmelsesretten forutsetter heretter et historisk brudd med CiUs respekt for den spanske statens lover. En stor del av det katalanske næringslivet sier at de er for selvstendighet, men de er også opptatt av stabile markeder. «Derfor er prosessens videre gang avhengig av en høy mobilisering i den katalanske arbeiderklassen,» sier Josep Colomer. ANC hamrer videre. 1. juni 2013 lanserte de kampanjen «Signa un vot per la independència» («Stem for selvstendighet») for å få den katalanske nasjonalforsamlingen til å holde folkeavstemningen om selvbestemmelse før 31. mai 2014, en opptakt til en unilateral uavhengighetserklæring.

I Reus, en liten arbeiderby omgitt av fabrikkpiper sør i Tarragona, holder det venstreradikale katalanske partiet Candidatura d’Unitat Popular (CUP) et folkemøte hvor de oppfordrer til skatteulydighet, det vil si å betale skatt til la Generalitat i stedet for den spanske staten. CUP fikk tre representanter i den katalanske nasjonalforsamlingen i november 2012, og gjorde seg raskt bemerket både for sitt syn på det representative demokrati (ikke-fornybare mandater og tak på godtgjørelsene) og for representantenes direkte talemåte og klesstil (t-skjorter og hull i ørene) i parlamentssalen. «Målet vårt er ikke makt, men å danne en opposisjon som kan presse den katalanske regjeringen til å bryte ut,» sier den trettiårige representanten Jordi Salvia. «Den nasjonale frigjøringen må gå hånd i hånd med en sosial revolusjon,» fortsetter han. Ifølge Salvia har CUPs inntreden i parlamentet tvunget ERC, den katalanske venstresiden, til å gå inn for et mindre sosialdemokratisk økonomisk prosjekt.



Sentraliseringsoffensiv

Spørsmålet om utviklingsmodell er åpenbart avgjørende. Catalonia har Spanias høyeste BNP, men det betyr ikke at befolkningen lever i velstand. I Barcelona alene lever 29 prosent av innbyggerne under fattigdomsgrensen. Det katalanske næringslivet forsvarer, i tråd med de nyliberale økonomene Xavier Sala i Martín og Jordi Galí, både en «egen stat» og sparetiltak, et fleksibelt arbeidsmarked og en «attraktiv» skattepolitikk. Pakten mellom CiU og ERC bygger på at selvstendighet skal lønne seg for både bedrifter og lønnsmottakere. «Å være selvstendige betyr ikke at vi må dele eller forsvare det katalanske borgerskapets politiske ideer, men å være bevisst på at de er en del av landet vårt og på en frigjøringsprosess på tvers av klassene,» sier økonomipolitisk talsperson for ERC, Albert Castellanos.8

Gerard Horta, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Barcelona, er svært aktiv på den ikke-parlamentariske venstresiden. Sammen med noen andre universitetsansatte okkuperte han i slutten av mai kontorene til de lokale utdanningsmyndighetene i protest mot ødeleggelsen av universitetssystemet. Ifølge Horta er de i ferd med «å vende tilbake til en teknisk-føydal modell». Separatistene tjener på at folk i stadig større grad forkaster «smertens økonomi», som nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman kaller sparepolitikken. Ifølge Gerard Horta har den katalanske høyresiden aldri sett på selvstendighet som et middel for sosial frigjøring: «Fra det øyeblikk Catalonia mistet selvstendigheten for 300 år siden har først adelen og deretter borgerskapet på 1800- og 1900-tallet, deltatt i den kastiljanske koloniseringen. Med framveksten av en ny verdensorden, det vil si restruktureringen av kapitalismen, ser vi nå en sentralisering av makt. Den katalanske eliten forsvarer i dag selvstendighet for å bevare sine klasseinteresser, som nå trues av sentralmyndighetenes grep.» Under påskudd av den økonomiske krisen har den spanske regjeringen lansert en offensiv for en ny politisk og økonomisk sentralisering. Og med bankreformen forsvinner sparebankene, som var avgjørende for territorial selvstendighet.



Mangelfull demokratisering

Catalonias arbeidsgiverorganisasjon for små og mellomstore bedrifter, Pimec, er positiv til en «egen stat», fordi Catalonia er den regionen i Spania som i størst grad har tjent på det europeiske fellesmarkedet. Siden 2011 har Catalonia eksportert mer til Europa enn til de andre spanske regionene (52,9 prosent mot 47,1 prosent). Joaquim Gay de Montellà, leder for Catalonias største arbeidsgiverforening, Foment del Treball, overrasket i mai 2013 da han sa at han «så fordeler ved selvstendighet». Bare de største finanskonsernene, som banken Caixa, holder fortsatt stand.

En katalansk løsrivelse vil få store ringvirkninger for Spania. Landets BNP vil synke med 20 prosent, det vil få færre poster i EU og miste politisk troverdighet i Latin-Amerika. En løsrivelse vil også svekke Spanias enhet, noe både Baskerland og andre «katalanerland»9 som Balearene, vil utnytte. Stilt overfor utfordringen fra Catalonia, har den spanske regjeringen valgt å fortsette sentraliseringen, med fare for å gi ytterligere næring til uavhengighetskravet, særlig med korrupsjonsskandalene som rammer PP stadig hardere for hver dag som går. Etter den katalanske nasjonaldagen i år har statsminister Rajoy vært svært diskret, og overlatt det til visestatsminister Soraya Sáenz de Santamaría å holde fast på den politiske linja: ingen grunnlovsreform slik sosialistene krever, ingen folkeavstemning slik separatistene krever.

Den spanske høyresiden har faktisk fornyet seg radikalt, de er blitt nykonservative, som Tea Party i USA vil de gjeninnføre respekt for autoriteter, nasjonens storhet og gi religion en større plass i samfunnet, men samtidig ha en nyliberal økonomi. PPs representant i EU-parlamentet, Alejo Vidal-Quadras, har til og med trukket fram muligheten for en væpnet konflikt: «Artikkel 8 i den spanske grunnloven sier at de væpnede styrkene skal forsvare Spanias ’territoriale integritet’. Dette gir sentralregjeringen rett til å ta kontroll over en region.» Uttalelsen, som ble kalt «post-diktatorisk», vekket store protester i EU-parlamentet.

Ifølge Jean-Pierre Massias, ekspert i Europarådets kommisjon for demokrati gjennom lovgivning, «avslører de regionale konfliktene i Spania mangler ved demokratiseringen av det spanske samfunnet». Etter Francos død i 1975 kom den såkalte overgangen til demokrati: et konsensusbasert institusjonelt skifte der fascismen aldri ble dømt. Nesten førti år senere dukker etterlevninger etter Franco-regimet fremdeles regelmessig opp i nyhetene: knusende rapporter fra Amnesty International om maktmisbruk i politiet,10 rettssystemets manglende uavhengighet,11 straffefrihet for korrupte politikere, eller justisminister Alberto Ruiz Gallardons nylige forslag om å kriminalisere abort. I Catalonia har håpet om et ordentlig demokratisk brudd smeltet sammen med ønsket om selvstendighet: «Madrid fortsetter å oppføre seg som en fryktinngytende militær-religiøs kolonimakt. Det er viktig å bygge et Catalonia hvor folk føler seg frie til å være spanske eller katalanere, men som også er befridd fra et mørkt og dystert Spania,» konkluderer Anna Ferri.

Oversatt av K.J.R.




Fotnoter:
1 I 1700 dør Karl 2 av Spania etter å ha utpekt Filip av Bourbon til etterfølger, mens katalanerne vil ha erkehertug Karl av Østerrike som konge.

2 Etter general Francos død i 1975 igangsatte kong Juan Carlos 1 en overgang til demokrati. Det første frie valget fant sted i 1980.

3 Til gjengjeld må de autonome baskiske områdene finansiere deler av den spanske statens utgifter, hovedsakelig forsvaret og diplomatiet.

4 Av Pau Claris på 1600-tallet, av Baldomer Lostau på 1800-tallet, av Francesco Macia i 1931 og av Lluís Companys i 1934.

5 Forslag til grunnlovsreform der befolkningen deltar, i motsetning til grunnloven fra 1979, som var resultat av en konsensus mellom de progressive kreftene, hæren og diktaturet.

6 Se Joaquín Trigo Portela, Ramon Tremosa i Balcells og Salvador Vi–eta, «L’empresa catalana en l’economia global» (Katalanske bedrifter i en global økonomi), Papers d’economia industrial, nr. 19, Generalitat de Catalunya, september 2003.

7 Samarbeidsavtale inngått i 1998 mellom Catalonia, den tyske delstaten Baden-Württemberg, den italienske regionen Lombardia og den franske regionen Rhônes-Alpes.

8 Albert Castellanos, «Deu raons per superar la crisi amb independència» (Ti grunner til å overvinne krisen gjennom selvstendighet), Revista EINES, nr. 13, november 2010.

9 Områder med katalansk kultur og hvor det snakkes katalansk. PP har forbudt den katalanske TV-kanalen TV3 å sende utenfor disse områdene, noe som viser frykten separatismen skaper.

10 Se Amnesty International, «Spain: Adding insult to injury: The effective impunity of police officers in cases of torture and other ill-treatment», 2007, www.amnesty.org.

11 I Madrid i mars 2010 demonstrerte 1400 dommere, nesten halvparten av Spanias praktiserende dommere, mot politiseringen av rettsvesenet.