Papegøyenes troverdighet

Hvem som helst kan skrive hva som helst. Særlig om USA. På mindre enn seks måneder har USA gått fra å være en fugl føniks (økonomisk bedring, energi-uavhengighet, dominerende dataselskaper, ny vekst i bilindustrien) til være et imperium i fritt fall, svekket av presidentens viljeløse atferd.


Nå er det blitt en hel industri å drøfte «USAs underlige svakhet». I tilfellet Syria skal Obama ha skadet landets rykte fordi han ikke lanserte, som regjeringen i Paris og noen andre geniale strateger inderlig håpet (se side 10–16), en ny militæroperasjon mot en arabisk stat.2 Ordet alle de etterplaprende papegøyene har valgt er «troverdighet».



Ja, la oss se. Krigen i Vietnam ble igangsatt av John Kennedy og Lyndon B. Johnson for etter sigende å forhindre at en ny «dominobrikke» skulle falle i kommunistiske, enten sovjetiske eller kinesiske, hender. For USA var det den gang et spørsmål om troverdighet. To millioner vietnamesere mistet livet. Fire år etter Washingtons nederlag, havnet Kina og Vietnam i krig med hverandre.



Irak-krigen, planlagt i det skjulte av George W. Bush, skulle straffe et regime anklagd for å tilhøre «ondskapens akse», sammen med Iran og Nord-Korea. For USA var det den gang et spørsmål om troverdighet. I dag er Irak ødelagt og regimet de amerikanske soldatene innsatte i Bagdad har aldri stått nærmere Teheran.



«Jeg er ikke mot alle kriger, men jeg er mot idiotiske kriger,» sa den unge senatoren Barack Obama i oktober 2002 om sin motstand mot hjemlandets irakiske eventyr. Men etter at han ble president, fortsatte han en «idiotisk krig» i Afghanistan før han måtte gå til retrett.



I tilfellet Syria har krigshisserne bedt ham skjerpe seg. Han burde bryte folkeretten ved å ty til militærmakt uten godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd, så vel som å omgå Kongressen. Og hvis Det hvite hus spurte Kongressen burde Obama ignorere svaret hvis det ikke var det riktige. Og til slutt mente de at han skulle starte en militæroperasjon med støtte fra langt færre allierte enn Bush hadde i «de villiges koalisjon» i 2003. Enda bedre, USAs president ble bedt om å involvere seg i dette eventyret mot viljen til flertallet av amerikanerne, hvor enkelte frykter at det amerikanske militæret vil bli «Al-Qaidas flyvåpen» i Syria.3



Obama nølte. Så virket det som om han hadde funnet ut at hans troverdighet fint ville overleve en stund til, selv om han nektet å starte en ny «idiotisk krig» i Midtøsten.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Dominique Moïsi, «L’étrange faiblesse de l’Amérique face à Vladimir Poutine» (USAs underlige svakhet overfor Vladimir Putin), Les Echos, Paris, 16. september 2013. Spaltisten og statsviteren Moïsi støttet i 2003 invasjonen av Irak.

2 Se Mathias Reymond, «Conflit en Syrie: les éditocrates s’habillent en kaki» (Konflikt i Syria: Kommentariatet ikler seg militærgrønt), Acrimed, 23. september 2013, www.acrimed.org.

3 Ifølge Dennis Kucinich, tidligere folkevalgt fra Ohio.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

En sky av logikk

Default thumbnail
Neste sak

Vinens hemmelighet

Andre saker om Leder

Tjueårskrigen

Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

Pengenes andre ansikt

Gjeld har de siste femti årene blitt den dominerende, høyst reelle, men samtidig metafysiske veven som

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.