Avtale for en transatlantisk næringslivsjunta

Med hemmelige forhandlinger forsøker EU og USA igjen å avtalefeste en tøylesløs liberalisme. Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP) truer med å gi multinasjonale selskaper utvidede muligheter til å saksøke enhver regjering som fører en politikk som svekker deres «forventede framtidige fortjeneste».

Kan du forestille deg at multinasjonale selskaper saksøker regjeringer for politikk som begrenser profitten deres? At de kan kreve – og få tilkjent! – sjenerøs kompensasjon for lavere inntjening som følge av for restriktiv arbeids- eller miljølovgivning? Uansett hvor uhørt dette synes, er slike scenarioer langt fra nye. De figurerte allerede i utkastet til en Multilateral avtale om investeringer (MAI) som ble framforhandlet i det skjulte mellom OECDs 29 medlemsland i 1995–1997. Da avtaleutkastet til slutt lekket ut, førte det til en enorm protestbølge i flere land og tvang initiativtakerne til å putte det tilbake i skuffen.

Femten år senere er scenariene her igjen i nye klær, i form av Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP) som USA og EU innledet forhandlinger om i juli. Ifølge den offisielle framdriftsplanen skal avtalen være ferdigforhandlet innen to år. Målet med TTIP er at lovverk på begge sider av Atlanterhavet må bøye seg for frihandelsnormene etablert av og for de store europeiske og amerikanske selskapene. Obsternasige land som nekter å bøye seg risikerer handelssanksjoner eller erstatningssøksmål på flere millioner euro.

TTIP ser ut til å kombinere – og forverre – de verste elementene i tidligere avtaler. Hvis avtalen blir en realitet vil de multinasjonale selskapenes privilegier bli lov og binde offentlige myndigheters hender en gang for alle. Selv om regjeringer skifter eller folk protesterer, vil signaturlandene måtte følge avtalen, frivillig eller med tvang, ettersom alle landene må være enige om eventuelle endringer. Avtalen vil kopiere i Europa ånden og innholdet i dens asiatiske forbilde, Trans-Pacific Strategic Economic Partnership (TTP), som nå er i ferd med å ferdigforhandles mellom tolv land etter å ha blitt iherdig promotert av amerikansk næringsliv. Sammen vil TTIP og TTP sementere et økonomisk imperium som kan diktere sine betingelser over store deler av verden: Alle land som søker handelsforbindelser med USA og EU vil bli tvunget til å innføre de samme reglene snarere enn å framforhandle egne vilkår.

Begrenser politisk handlingsrom
TTIP-forhandlingene skjer bak lukkede dører. Den amerikanske delegasjonen teller mer enn 600 konsulenter fra multinasjonale selskaper som har ubegrenset tilgang til forhandlingsdokumentene og beslutningstakerne. Ingen avtaleutkast vil bli publisert. Slik skal offentligheten og pressen holdes i uvitenhet fram til en endelig avtale er undertegnet – når det er for sent å reagere.

I et anfall av ærlighet påpekte USAs tidligere handelsminister Ron Kirk tidligere i år at det av «praktiske grunner» var best «å bevare en viss diskresjon og konfidensialitet». Sist gang utkastet til en lignende handelsavtale ble offentliggjort, bemerket han, endte man opp uten noen avtale. Han siktet her til Free Trade Area of the Americas (FTAA), en utvidet utgave av The North American Free Trade Agreement (Nafta), som George W. Bushs regjering publiserte på sine nettsider i 2001. Senatoren Elisabeth Warren repliserte senere at avtaler som ikke tåler demokratisk ettersyn aldri bør underskrives.

Viljen til å unndra forhandlingene offentlighetens lys er lett å forstå. Det er bedre å vente med å annonsere hvilke virkninger avtalen vil få på alle nivå: Nasjonale, regionale og lokale myndigheter vil bli tvunget til å tilpasse eksisterende og framtidig politikk til det private næringslivets appetitt i sektorer som fortsatt er delvis skånet. Ikke et eneste område ser ut til å unnslippe institusjonaliseringen av frihandelen: matsikkerhet og -merking, giftregler, helsetjenester og medisinpriser, nettfrihet og personvern, kraft og «kulturtjenester», patenter og opphavsrett, bruk av land og naturressurser, yrkesutdannelse og innvandring, og offentlige anskaffelser. Folkevalgtes politiske handlingsrom vil bli begrenset til å forhandle med selskapene eller deres lokale representanter om de smulene av selvråderett de er så snille å gi.

Signaturlandenes forpliktelse til å «forsikre at deres lover, reguleringer og administrative prosedyrer overensstemmer» med avtalens innhold kommer utvilsomt til å håndheves strengt. Land som ikke etterkommer dette, vil kunne bli saksøkt i en av voldgiftsdomstolene for tvister mellom investorer og stater, domstoler som har myndighet til å innføre handelssanksjoner mot stater.

Flodbølge av erstatningskrav
Hvis dette høres for usannsynlig ut, er det verdt å se nærmere på eksisterende handelsavtaler. Bare i fjor slo Verdens handelsorganisasjon (WTO) ned på USAs merking av tunfisk med «fanget uten å skade delfiner» og importert kjøtt med opprinnelseslandet, samt forbudet mot tobakk med sukkertøysmak, fordi det visstnok forhindrer frihandel. EU tapte flere saker i WTO om godkjenningsprosedyrene for genmodifiserte organismer (GMO) og ble ilagt bøter på flere hundre millioner euro. Hvis TTIP blir vedtatt vil også «investorer» i avtalelandene, det vil si multinasjonale selskaper, kunne gå til angrep på lover i avtalelandene som ikke direkte angår handel. Dette gjør TTIP til en enda større trussel mot demokratiet enn MAI i sin tid framsto som.

Multinasjonale selskaper vil kunne angripe direkte helsepolitikk, miljøvern, finansregulering eller annen offentlig politikk de mener undergraver deres rettigheter som investorer ved å trekke europeiske og amerikanske myndigheter for utenomrettslige domstoler. Disse spesialdomstolene, bestående av tre forretningsadvokater, vil være organisert etter Verdensbankens og FNs lover og ha myndighet til å idømme skattebetalerne grenseløse erstatninger for politikk eller tiltak som undergraver selskapenes «forventede framtidige fortjeneste».

Dette ekstreme investor-mot-stat-systemet ble i prinsippet stoppet med MAI i 1998, men er senere blitt inkludert i en rekke amerikanske frihandelsavtaler. Skattebetalerne har blitt tvunget til å betale over 400 millioner dollar til multinasjonale selskaper for blant annet forbud mot giftstoffer og regulering av vann, land og skog. Bare for de amerikanske avtalene venter saker med erstatningskrav på over 14 milliarder dollar, for legemiddelpatenter, opprydding etter forurensning, klima- og energilover.

TTIP vil gjøre denne legaliserte utpressingen enda dyrere med tanke på hvor mange selskaper som opererer på begge sider av Atlanteren. Over 3300 europeiske selskaper eier mer enn 24 000 datterselskaper i USA. Alle disse kan i prinsippet brukes til å rette erstatningskrav mot stater. Europa vil likeledes bli stilt overfor en potensiell flodbølge av erstatningskrav fra de over 14 000 amerikanske selskapene som til sammen eier mer enn 50 800 datterselskaper i Europa. Totalt vil TTIP gi 75 000 selskaper mulighet til å angripe offentlig politikk og jakte på skattepenger.

Investorenes ukrenkelige rettigheter
Opprinnelig ble tvisteretten mellom investorer og stater etablert for å sikre at utenlandske investorer i utviklingsland uten et troverdig rettsvesen skulle få kompensasjon hvis deres fabrikker, gruver eller eiendommer ble ekspropriert. Men EU og USA er ikke akkurat rettsløse områder, de har velfungerende rettsvesen og den ærbødigste respekt for den private eiendomsretten. Når dette systemet inkluderes i en amerikansk-europeisk avtale viser det tydelig at målet ikke er å beskytte investorer, men å gi næringslivet større makt.

Det sier seg selv at juristene i slike domstoler ikke står til ansvar for noen velgere. Mange av dem veksler også mellom å være «dommere» og å føre sak for selskaper. I den lille klubben av internasjonale investeringsjurister har 15 jurister alene vært involvert i 55 prosent av sakene behandlet til dags dato. Det finnes heller ingen ankeinstans.

Svenske Vattenfall krever flere milliarder euro fra Tyskland som kompensasjon for «EnergieWende», den tyske lavutslippsplanen som legger sterke reguleringer på kullkraftverkene og skal fase ut atomkraft.

«Rettighetene» de skal beskytte er svært vage og de tolkes stadig oftere langt videre enn hva selskaper tilskrives i nasjonal rett. Dette inkluderer «retten» til reguleringsrammer som samsvarer med selskapenes «forventninger» – det vil si at regjeringer helst ikke skal endre politikk etter at en investering har funnet sted. En annen er «retten» til kompensasjon for «indirekte ekspropriering» – det vil si at offentlige myndigheter må betale hvis en regelendring svekker verdien på en investering, selv om endringen angår både nasjonale og utenlandske selskaper. Investorgarantiene vil også inkludere retten til å kjøpe land, naturressurser, kraftselskaper, fabrikker og lignende. Ingen motytelse kreves av de multinasjonale selskapene. De har heller ingen forpliktelser overfor statene og kan gå til sak når det passer dem.

Plyndrer statskassene
Utenlandske investorer har brukt disse vide privilegiene og investor-stat-systemet i andre avtaler til å kreve at skattebetalerne blar opp erstatning for brudd på deres ukrenkelige rettigheter. Europeiske og amerikanske selskaper har gått til søksmål mot økning av minstelønna i Egypt og mot utslippstak på giftgasser i Peru, der det amerikanske konsernet Rencos hevdet sin rett til å forurense. Selskaper har brukt Nafta til å anlegge saker mot fastpriser på fornybar energi og et moratorium mot skifergass-fracking. Tobakksgiganten Philipp Morris har trukket både Uruguay og Australia for voldgiftsdomstol for å ha innført strengere tobakkslover. Det amerikanske legemiddelkonsernet Eli Lilly angriper nå Canada via Nafta for å ha innført et eget patentsystem som skal sikre tilgang til rimelige medisiner. Svenske Vattenfall krever flere milliarder euro fra Tyskland som kompensasjon for «EnergieWende», den tyske lavutslippsplanen som legger sterke reguleringer på kullkraftverkene og skal fase ut atomkraft.

Det finnes ikke grenser for hvor mye domstolene kan dømme en stat til å betale et utenlandsk selskap. For et år siden ble Ecuador dømt til å betale over to milliarder dollar til et oljeselskap. Selv når regjeringene vinner, må de ofte betale saksomkostningene (i snitt åtte millioner dollar per sak), og dermed sløse knappe offentlige ressurser på å forsvare seg mot private selskaper. En saksøking er derfor ofte nok til å skremme, noe som viste seg da Canada omgjorde et forbud mot en giftig bensintilsetning og betalte et selskap flere titalls millioner dollar for strid om vannrettigheter.

Antallet investor-stat-saker har skutt i været de siste årene. Ifølge FNs konferanse for handel og utvikling (Unctad) har de tidoblet seg siden år 2000, på tross av at dette internasjonale tvisterettsystemet har eksistert siden 1950-tallet. I 2012 ble det anlagt flere saker enn noensinne. En hel industri av spesialiserte advokat- og finansieringsfirmaer har dukket opp for å plyndre statskassene gjennom dette systemet.

Næringslivet vil utforme politikken
En transatlantisk frihandelsavtale er et gammelt og kjært prosjekt for Transatlantic Business Dialogue (TABD), i dag kjent som Transatlantisk Business Council (TBC). EU-kommisjonen og det amerikanske handelsdepartementet opprettet TABD for å etablere en offisiell direkte dialog mellom næringslivsledere på begge kontinent, amerikanske ministere og EU-kommissærer. Organisasjonen er i praksis et forum der europeiske og amerikanske selskaper kan koordinere sine angrep på politikk som vil verne forbrukerne og miljøet og hindre global oppvarming, kort fortalt, all god fellesskapspolitikk på begge sider av Atlanteren.

Deres offisielle mål er å utradere det de kaller «handelsirritasjoner» som begrenser flyten av varer mellom USA og Europa, det vil si å kunne operere med samme regler på begge kontinenter uten innblanding fra myndighetene. «Regulatorisk konvergens» er deres desinfiserte betegnelse for dette målet om å tvinge myndigheter til å tillate varer og tjenester som ikke tilfredsstiller nasjonale krav.

Monsanto og vennene håper at TTIP kan brukes til å tvinge gjennom «den fyldige katalogen av GMO-produkter som venter på godkjennelse».

De vil også at TTIP skal innføre et tak på slike beskyttelsestiltak ved å erstatte nasjonale regler i USA og Europa med nye og mer næringsvennlige transatlantiske standarder. For eksempel har Det amerikanske handelskammeret og BusinessEurope, to av planetens største næringslivsorganisasjoner, bedt forhandlerne etablere en prosess der «næringslivsinteresser» på begge sider av Atlanteren skal «sitte ved bordet til reguleringsmyndighetene for i all hovedsak å skrive reguleringen sammen med dem» i framtidig politikkutforming. Man kan spørre seg om det er noen grunn til politikerne skal være til stede i det hele tatt.

Klorvasket kjøtt
«Næringslivsinteressene» er besynderlig åpne om sine intensjoner. For eksempel om genmodifiserte organismer: Mens halvparten av USAs delstater nå krever at matvarer med GMO merkes – noe mer enn 80 prosent av landets forbrukere støtter – presser næringsmiddelindustrien på for at TTIP skal fjerne slik matmerking. National Confectioners’ Association går rett på sak: «Den amerikanske næringen ser gjerne at TTIP får fortgang i fjerningen av obligatorisk GMO-merking og krav om sporing.» Den mektige Biotechnology Industry Organization (BIO), der giganten Monsanto er medlem, er bekymret for at GMO-produkter som selges i USA ikke automatisk blir godkjent i Europa. BIO klager over «den betydelige og voksende avgrunnen mellom avregulering av nye bioteknologiske produkter i USA og godkjennelse av disse produktene i EU». Monsanto og vennene håper at TTIP kan brukes til å tvinge gjennom «den fyldige katalogen av GMO-produkter som venter på godkjennelse».

Offensiven er ikke mindre mot personvernet. Digital Trade Coalition (DTC), en anonym koalisjon av teknologi- og internettselskaper, har oppfordret TTIP-forhandlerne til å sikre at EUs personvernpolitikk ikke hindrer persondata å flyte fritt fra Europa til USA (se artikkel side 8–9). «EUs aktuelle syn på at USA ikke sørger for et ’tilstrekkelig’ personvern er urimelig,» sier lobbyistene utålmodig. I lys av Edward Snowdens avsløringer om NSAs spionprogrammer er denne holdningen mildt sagt fascinerende. Men den slår ikke erklæringen til US Council for International Business, som inkluderer blant andre telegiganten Verizon som har levert store mengder persondata til NSA: «Avtalen bør forsøke å omgå unntakene, som sikkerhet og personvern, for å sikre at disse ikke brukes som skjulte handelsbarrierer.»

Selskapene angriper også matsikkerheten. Den amerikanske kjøttindustrien forsøker å få fjernet EUs forbud mot klorvasket kjøtt. Fortroppen i denne kampen, konsernet Yum! som eier fastfood-kjeden Kentucky Fried Chicken, har gått ut og sagt at TTIP er en anledning til å endre EUs regler slik at kjeden kan selge klorvasket kylling i Europa. «EU tillater bare vann og damp for å rense kjøttskrottene,» protesterer The North American Meat Association, mens The American Meat Institute angriper Brussels «urettmessige forbud mot kjøtt tilsatt beta-agonister, som raktopamin-hydroklorid». Raktopamin er et medikament som brukes for å øke kjøttvekten til svin og storfe. På grunn av helsefaren for dyrene og forbrukerne er det forbudt i 160 land, deriblant EU, Russland og Kina. For den amerikanske svinenæringen er dette beskyttelsestiltaket en forstyrrelse av den frie konkurransen og dermed noe TTIP må få slutt på. «De amerikanske svineprodusentene vil ikke akseptere noe annet utfall enn oppheving av EUs forbud mot raktopamin,» truer National Pork Producers’ Council (NPPC).

Generelt forbud mot regulering
På den andre siden av Atlanteren fordømmer Europas største næringslivsgruppe, BusinessEurope, «viktige ikke-tariff-barrierer som rammer europeisk eksport til USA, deriblant den amerikanske loven om matvaresikkerhet». Denne loven som ble vedtatt i 2011, gir det amerikanske mattilsynet rett til trekke forurensede importvarer fra markedet – et privilegium europeiske selskaper gjerne ser fjernet med TTIP.

Det samme gjelder for klimapolitikk. Airlines for America, den største luftfartsorganisasjonen i USA, har laget en liste over «unødvendige reguleringer [som] legger en betydelig bremser på næringen vår» – reguleringer de håper TTIP vil fjerne. Øverst på lista står EUs kvotehandel, som pålegger flyselskapene å betale for CO2-utslippene sine. Brussel har midlertidig suspendert dette kvotesystemet for luftfart, men Airlines for America kaller klimapolitikken et «framskrittshinder» og krever at suspendering blir permanent.

Det er likevel i finanssektoren at frimarkedskorstoget er hardest. Fem år etter subprime-krisen brøt ut, har de amerikanske og europeiske forhandlerne blitt enige om en ramme for kapittelet om finanstjenester som blander sammen liberalisering og avregulering. Slik regler vil forby forbud mot risikable finanstjenester og –produkter og utfordre nasjonale forsøk på å regulere finansfirmaenes størrelse, hvilke produkter og tjenester de kan selge og hvilke juridiske entiteter som kan selge hvilke tjenester og produkter. Kort fortalt dreier det seg rett og slett om å forby enhver regulering.

Felles grensepolitikk
Hvor kommer alt dette fra? Den tyske bankforeningen har gjort det klart at den har mange «bekymringer» for den heller beskjedne reformen på Wall Street etter finanskrisen. Et aktivt medlem i bankforeningen er Deutsche Bank, som i 2009 fikk flere milliarder dollar fra den amerikanske sentralbanken i bytte mot verdipapiriserte boliglån. Den tyske bankmastodonten vil ha slutt på Volcker-reguleringen, hovedelementet i reformen, som Deutsche Bank kaller en «for stor ekstraterritoriell byrde for ikke-amerikanske banker». Insurance Europe, koalisjonen av de største europeiske forsikringsselskapene, har sagt de håper TTIP vil fjerne garantikravene som hindrer finansselskaper å ta høyere risiko.

European Services Forum, et annet konglomerat som inkluderer Deutsche Bank, har uttalt at TTIP bør forhindre de amerikanske tilsynsmyndighetene i å legge tunge reguleringer på utenlandske too-big-to-fail banker som opererer i USA. På amerikansk side håper man særlig at TTIP skal gravlegge for godt det europeiske prosjektet om skatt på finanstransaksjoner. Dette synes allerede avgjort, ettersom EU-kommisjonen allerede i 2010 sa at en slik skatt vil stride mot WTOs regler, som er mindre omfattende enn de det amerikanske næringslivet krever av TTIP. I en tid hvor selv Det internasjonale pengefondet (IMF) har skiftet syn på kapitalkontroll, er det få i USA som bekymrer seg for den stakkarslige Tobin-skatten.

Men avreguleringens sirener høres ikke bare i finansnæringen. Innenfor tjenestesektoren vil TTIP inkludere det meste, alt fra kirurgi til utdanning og energi. Næringslivets mål er pålegge myndighetene en mengde parametre for reguleringen av disse såkalt usynlige sektorene. Disse reglene vil ikke begrense seg til å konkurranseutsette alle tjenester, men også hvordan myndigheter kan regulere utenlandske tjenesteleverandører på sitt territorium. Det politiske handlingsrommet i kritiske sektorer som helse, kraft, utdannelse, vann og transport vil bli kraftig redusert. Selv arealbruk og reguleringsplaner er inkludert.

Reglene vil også gjelde innvandring, for TTIPs initiativtakere gir seg selv myndighet til å etablere en felles grensepolitikk – utvilsomt for å slippe inn de som har en vare eller tjeneste å selge, på bekostning av resten.

De siste månedene har hastigheten i forhandlingene akselerert. I Washington tror de at de europeiske lederne er rede til å gjøre hva som helst for å vekke liv i en døende økonomisk vekst, om det så er å fornekte hele samfunnskontrakten. Et standardargumentet for frihandelsavtaler er at de reduserer tollsatser og dermed utvider handelen, og at tilgangen til billigere importvarer veier opp for tapte arbeidsplasser. Men tollbarrierene mellom Europa og USA er allerede «nokså lave», slik den amerikanske handelsrepresentanten har vedkjent. TTIP-talsmennene har også innrømmet at avtalens hovedmål ikke er å fjerne tollbarrierer, men «fjerning, reduksjon eller forhindring av overflødig nasjonal politikk», for eksempel nasjonale finansreguleringer, klimapolitikk, matsikkerhet og forbrukervern.

Udokumenterte næringslivsmantra
Dette er grunnen til at studier som fokuserer på tollreduksjon ikke viser de store økonomiske resultatene. En ofte sitert rapport fra European Centre for International Political Economy (ECIPE) fastslår at TTIP vil gi økonomiske gevinster tilsvarende 24 øre ekstra per person per dag etter 2029.

De bruker modeller med overdrevne antakelser basert på udokumenterte næringslivsmantra om at fjerning av slike reguleringer på mystisk vis vil gi økonomisk gevinst for oss alle.

Selv rapportens mest optimistiske scenario anslår en brøkdel av en prosents økning i BNP i Europa og USA når TTIP er fullt implementert. Men en slik «innvirkning» er svært urealistisk, fordi den antar at et omstridt forslag om tollreduksjoner vil skape en sterk «dynamisk» økonomisk vekst – en teori som akademikere gjentatte ganger har tilbakevist med at det ikke finnes noen empiriske bevis for en slik korrelasjon mellom handel og vekst. Uten denne tvilsomme antakelsen, bemerker rapporten, skrumper den teoretiske økningen i BNP til det statistisk usynlige 0,06 prosent. Til sammenligning førte iPhone 5 til en åtte ganger høyere vekst for USAs BNP.

Flere andre rapporter forhandlerne og næringslivsrepresentantene trekker fram, retter heller ikke oppmerksomheten mot tollreduksjon, men mot avtalens mål om å redusere reguleringer innen helse, finans, miljø og andre sektorer av allmenn interesse som eufemistisk kalles «ikke-toll-barrierer» eller «handelsirritasjoner». Men rapportene ignorerer alle kostnadene svekkingen disse beskyttelsestiltakene vil medføre. De bruker modeller med overdrevne antakelser basert på udokumenterte næringslivsmantra om at fjerning av slike reguleringer på mystisk vis vil gi økonomisk gevinst for oss alle. På tross av skjeve beregninger klarer ikke rapportene å komme med annet enn svake projeksjoner om TTIPs økonomiske fordeler. I tillegg til de sosiale og miljømessige skadene avtalen vil medføre, vil svekking av reguleringer også resultere i en kvantifiserbar økt kapitalkostnad for forbrukerne og økonomien generelt. Slike kostnader overser rapportene.

De gode nyhetene er at tidligere forsøk på å bruke «handel» som trojanske hest for å rive ned sosiale sikkerhetsnett og installere en næringslivsjunta har feilet, deriblant MAI og Nafta og forsøkene på å utvide WTO. Nå som da kan offentligheten, beslutningstakere og pressen bidra til å avspore disse skjulte forsøkene på å avskaffe demokratiet.

Oversatt av R.N.

1«Some secrecy needed in trade talks: Ron Kirk», Reuters, 13 mai 2012.

2«Elizabeth Warren opposing Obama trade Nominee Michael Froman», 19. juni 2013, Huffingtonpost.com.

3«Table of foreign investor-state cases and claims under NAFTA and other US ’trade’ deals», Public Citizen, Washington, DC, august 2013.

4«Treaty disputes roiled by bias charges», Bloomberg, 10. juli 2013.

5«Renco uses US-Peru FTA to evade justice for La Oroya pollution», Public Citizen.

6«Ecuador to fight oil dispute fine», AFP, 13. oktober 2012.

7BIOs innspill om TTIP til den amerikanske regjeringen, Washington, DC, mai 2013.

8«EU-US high level working group on jobs and growth. Response to consultation by EuropaBio and BIO», http://ec.europa.eu.

9EUs strengere regler begrenser kjøttets kontakt med forurensningskilder i prosessen, mens amerikanske regler har større mulighet for forurensning, derfor dynkes kjøtt i desinfiseringsmidler etter slaktingen for å drepe e-coli og andre mikrober i avføringen som henger igjen på kjøttstykkene.

10«Fed opens books, revealing European megabanks were biggest beneficiaries», 10 januar 2012, HuffingtonPost.com.

11«Europe admits speculation taxes a WTO Problem», Public Citizen, 30. april 2010.

12Brev fra Demetrios Marantis, USAs handelsrepresentant, til John Boehner, republikanernes talsmann i Representantenes hus, Washington, DC, 20. mars 2013.

13«Final report. High level working group on jobs and growth», 11. februar 2013.

14«TAFTA’s trade benefit: a candy bar», Public Citizen, 11. juli 2013.

  • Liv

    Dette har ligget i kortene lenge.. Vi er alle slaver av det «nye riket «..