I krisens nærhet

Når store kriser og katastrofer inntreffer – om det er krig, sult eller sykdom – tiltrekker slike områder gjerne filmskapere, hjelpeorganisasjoner og presse. Det spørs bare om det hjelper.

På verdens største dokumentarfilmfestival IDFA i Amsterdam i november tok åpningsfilmen oss direkte til kampene i Syria. Return to Homs er et vitnesbyrd fra de revolusjonæres side.1 Festivalsjefen omtaler filmen som et mesterstykke og «en svært personlig fortelling». Det personlige ligger i at vifølger den unge hovedpersonen Abdul Basset al-Sarout, som endrer seg fra å være fotballstjerne og byen Homs’ populære pasifistiske protestsanger (filmens eneste musikkspor) til å bli en av revolusjonens kjempende ledere. I likhet med videoaktivisten Ossama al-Homsi, begrenset de først motstandskampen til demonstrasjon og bruk av media.

Homs er i dag den mest symbolske byen for opprøret mot det undertrykkende regimet til Bashir al-Assad. Byen har blitt utsatt for massive militære angrep, bombet og beleiret. Her kunne de militære gjerne brake inn døren, voldta datteren, ta med seg husets mann og sønn, for så å slenge likene utenfor døren dagen etter.

BASSETS APPELL

Filmen starter i august 2011 med kvinner og menn som demonstrerer og synger at de aldri vil gi seg. Når filmen ender to år senere er Homs en stor ruin. I begynnelsen begraver de sine drepte, men etter hvert ligger likene strødd rundt i gatene, drept av hærens snikskyttere. Ossama blir arrestert fordi kameraet hans var «farligere enn våpen». Ingen har sett ham siden. I løpet av disse to årene ser vi motstandshelten Basset forandres totalt av krigen. Han har så vidt overlevd. Venner og familie er drept. Familiehjemmet er jevnet med jorden. Folk skjuler seg rundt i ruinene, de tomme gatene er fulle av bombekratre. Fremdeles forsvarer de unge opprørerne standhaftig sine nabolag mot regjeringshærens brutale herjinger. Basset på 21 er en krigshelt, han er vakker, overbevisende, analytisk og med de karismatiske evnene en leder trenger. Men mot slutten ser vi ham skadet bable forvirret i sjokk. Det hele virker håpløst når vi ser dem skyte i skuddhull mens de beveger seg rundt i ruinene i denne nærmest post-apokalyptiske utposten Homs synes å ha blitt. Basset er nesten ved å gi opp i kuleregnet, de flykter til slutt fra den beleirede byen, graver seg ut gjennom en tunnel. Likevel vender de heroisk tilbake, slik filmens tittel antyder: Basset samler noen få trofaste venner for enda en kamp mot regjeringshæren, de skal lage en åpning for å få ut familiene.

Under debatten etter visningen i Amsterdam leser den syriske produsenten (og fotograf i filmen), Orwa Nyrabia, opp en appell fra Basset: «De 4000 gjenværende her bak hærens beleiring har gått tom for mat, vi har bare så vidt litt korn. Om du som ser filmen kan tenke deg hvordan det er å være innestengt i en slik beleiring, spør vi deg om du kan hjelpe. Spør din regjering om å gjøre en innsats, spør det såkalte internasjonale samfunnet, påkall deres humanitære organisasjoner, slik at vi kan sikre forsyninger av mat og medisiner. Dette gjelder spesielt barn og eldre blant oss.»

POLITISK PRESS

For halvannet år siden intervjuet jeg filmskaper Sofia Amara2 da hennes film Syria: Inside the Repression (2011) ble vist i Oslo. Hun fortalte da at «regimet fengslet og torturerte barna fordi de tegnet graffiti på veggene. De rev gjerne av neglene på folk de arresterte. Når jeg spurte folk om de ville gi seg hvis blodbadet ble for kraftig, var svaret alltid: ’Nei, de angriper jo våre barn!’ Det er en grunnleggende forbrytelse å berøve barna retten til å være uskyldige.»

Hun så mennesker oppdelt i biter, så ting hun umulig kunne forstå. Hun filmet der ingen kameramann våget å bli med. Hennes film viste bare ti prosent av opptakene, de verste ga hun til Amnesty International: Barn som hadde fått revet ut tennene eller som har fått ansiktene ødelagt av torturinstrumenter. Dette kunne hun ikke vise på tv.

Uhyrlighetene pågår fremdeles for fullt. Verdens storpolitikere har sitt eget spill. Enda en ny internasjonal forhandlingsløsning om et overgangsregime er planlagt i midten av januar i Genève. Men Assads delegasjon har instruks om ikke å gi fra seg regjeringsmakten.

Det er lett å føle at filmskapere og medias fokus på alle overgrepene ikke betyr noe og at de ikke setter tilstrekkelig politisk press på det internasjonale samfunnet.

ENDRER INGENTING

Da jeg intervjuet Nyrabia for et år siden3 påpekte han fra sitt eksil i Kairo hvor generaliserende og forenklende media er: «De gir falsk lindring for spenning og skyldfølelse. Vestlige medier kaller revolusjonen ’en borgerkrig’ – men det er feil. En stor militærstyrke angriper sivile, det er bare noen få tusen sivile som har tatt opp AK-47. Dette er en massakre! Hadde media kalt det for en massakre, ville de skapt en følelse av internasjonal skyld og krav til regjeringer om å handle.»

Nyrabia pekte på hvordan Vesten ga den britiske journalisten Marie Colvin enorm oppmerksomhet, da hun ble drept i Homs, samtidig som 300 andre mennesker også døde i samme gate. Ifølge Nyrabia har Vesten et «Tarzan–syndrom»: Vi trenger en hvit blond nordisk person som kan rapportere, for å tro på det som fortelles.

Om filmene ikke er grunn nok til å reagere kan man håpe at pressen når ut. I november arrangerte Frontline Club i London en debatt om journalisters engasjement i Syria.4 Situasjonen er nesten umulig, eksempelvis har rundt 30 ekstremgrupper satt opp veisperringer for å kreve penger. Er du frilanser uten kontakter blir du lett kidnappet. En journalist sa på debatten at man kunne dra rundt med sykebiler, men man måtte passe på ikke å overnatte på sykehuset, da kommer de for å kidnappe deg om natten. Syrerne som i begynnelsen trodde pressen ville føre til hjelp i krisen, har nå mer nytte av løsepengene de kan få ved å kidnappe dem. Penger til våpen er bedre enn omtale. Likevel tror vi at pressens rapportering fører til noe. I panelet i London svarer frilanser Fabio Bucciarelli på spørsmål om pressens virkninger, at de overhodet ikke endrer noe. Han har ingen slike illusjoner. Pressen kan gi opplysninger til hjelp for nødhjelpsorganisasjoner og andre, men man skal ikke tro at de endrer verden. Samtidig er det ekstremt farlig å rapportere. Journalistene er alle forsikret og har verneutstyr. De lokale hjelperne i Syria kan også dø på jobb, eller tas av regjeringshæren fordi de hjelper media. Når det gjelder Return to Homs, har Nyrabia valgt å vente med å vise filmen i Midtøsten, da hæren lett kan spore personene eksponert i filmen.

MISBRUKTE RESSURSER

I Syria er allerede 30 frilansere blitt meldt savnet i år. I London i november ble det utdelt en pris (Rory Peck Award) for fotografer som setter liv på spill. Denne gang vant den britiske dokumentaristen Olly Lambert for filmen Syria: Across the Lines.5 Filmen inneholder grufulle opptak etter at Assads jagerfly bomber en landsby, hvor blødende barn løper gråtende rundt mens de finner sine familier døde i ruinene. Mens Assads styrker avviser journalister og filmskapere ved grensene, ønsker opprørerne, ifølge Lambert, fremdeles at de dokumenterer det hele – det er deres beste våpen, siden de håper at «FN eller USA reagerer på de blodige opptakene og griper inn overfor Assads regime».6

Men faren er reell for at bilder av blodige barn ikke lenger skaper noen effekt og det stilles spørsmål om vestlige journalister lenger er de beste til å formidle krig. De kjemiske gassangrepene som USA reagerte på i høst ble tross alt fotografert og filmet av vanlige syrere og aktivister – ikke av filmskapere eller pressefolk.

Hjelpeorganisasjonene selv endrer heller ikke nødvendigvis verden til et bedre sted. En film som viser det motsatt var blant filmene Oxfam valgte til sitt IDFA-program,7 nemlig Ricardo Pollacks The Trouble with Aid. Filmen viser hvordan verden først ble oppmerksom på krisen i Biafra på slutten av 60-tallet da regjeringen lanserte en «kampanje» der de fokuserte på små sultne barn med store mager. Men sultkatastrofen lå i bakgrunnen for helt andre politiske konflikter – i likhet med katastrofen i Etiopia senere. Filmen veksler mellom kritisk journalistikk og stjernekonserter. Bob Geldof insisterer på at nødhjelpen alene måtte vurderes humanitært. Men hjelpen ble «medskyldig» i å forlenge krigføringen, da hjelpesendinger og korrupsjon ble misbrukt militært. Også under katastrofene i Kambodsja, Rwanda, Balkan og Afghanistan viste det seg, ifølge filmen, at ressursene hjelpeorganisasjoner fører til områdene ofte blir misbrukt av makthaverne. Og militariseringen som følger for å beskytte hjelpesendingene fører til «bunkering», at organisasjonene trekker seg inn i beskyttede områder. Det hele er blitt mer aggressivt. Leger uten Grenser og andre organisasjoner tok også etterhvert side i konfliktene, og ble kastet ut. Budskapet som blir klart via filmens sju katastrofer, er at de uten vitende vilje ofte nøret oppunder bruk av lokal militærmakt, og dermed forlenget eller forsterket krisene.

FIKSJONEN SOM VIRKEMIDDEL

Om ikke filmer, pressedekning og hjelpearbeid ender konflikter, finnes det jo et håp om at ikke-voldsprotest kan. Som nevnt i Return to Homs, var Bassets sanger og folkeprotester starten på det hele. I begynnelsen gjennomførte de ikkevoldsaksjoner som å farge Damaskus’ fontener røde, sende ut ballonger som sprakk i høyden med protestlapper som dalte utover byen, eller rullet pingpongballer med beskjeder rundt i gatene utenfor regjeringsbygget. Dette startet i landet som forbød ved lov mer enn tre mennesker å snakke sammen offentlig. Revolusjonen startet med mobil, Facebook og Twitter. Men dette var før Assad sendte inn hæren.

IDFA-filmen Everyday Rebellion og debatten etterpå viser at i konflikter der begge sider tyr til våpen, forlenges de lange og grusomme hendelsene. Derimot er de ikke-voldelige virkemidlene protestorganisasjoner som Occupy, Indignados, Femen og andre tar i bruk, langt mer effektive for å få slutt på undertrykkelse.

Syria omtales nå som ikkevoldsprotestenes tapte sak. De klarte dessverre, slik vi så i Return to Homs, ikke å holde volden tilbake mer enn et halvår. Med så massive angrep som hæren har utført kan man vanskelig bebreide Basset for å ta til våpen, men dette fører også til at konflikten eskalerer. Ifølge filmskaperne bak Everyday Rebellion trenger et ikke-voldsopprør helst to–tre år før det virker, for å skape nok sympati fra utlandet til at noen reagerer og handler. Spørsmålet er likevel: Hvordan i all verden kan Assad-regimet bli sittende i et land der, ifølge Nyrabia, nær 20 millioner av landets 23 millioner innbyggere er imot dem?

Ifølge festivalsjef Ally Derks er «storytelling» og fiksjonsfilmens språk på full fart inn i dokumentarfilm – virkemidler som er langt mer enn bare «Truth Well Told». Men hvor godt må de uhyrlige krigssituasjonene fortelles før vår globaliserte verden klarer å gripe inn?

Både filmskapere, presse og hjelpearbeidere ute i områdene gjør så godt de kan. Men som regissørens fortellerstemme sier i Return to Homs: «Verden ser hvordan vi blir drept én etter én, mens de forholder seg stille som i graven.»

© norske LMD.