Nattmennesket Jep Gambardella i La grande bellezza (Den store skjønnheten, 2013) er den siste i rekken av Paolo Sorrentinos mer og mindre frivillig ensomme menn, gjerne tilbaketrukne, gjerne i lekre omgivelser. Bare for å rydde den rituelle innvendingen unna: Jo, det er litt bløtkake å se Sorrentinos filmer, sånn for godt til å kunne være helt sunt, og derfor av de gleder man per floskel forventes å velte seg i skam over. Hver sin lyst. Men hva er det han driver med, egentlig? Ser vi på filmene forut for dette, så er det noen trekk og tilbakevendende tema som lar seg identifisere.
Il Divo (2008), hans uhyggelige portrett av Giulio Andreotti, Italias statsminister på det turbulente 70-tallet, er beskrevet som «Fellini møter Tarantino». Og, ja, Sorrentino beveger seg ubesværet mellom faktisk handling og drømte/tenkte scener, og begge sfærer gis likeverdig behandling. Fellini ville bifalt dette, han forholdt seg som kjent til virkeligheten, men da i enhver form. Sorrentino er en av etter hvert mange som bærer den fakkelen videre. Enn Tarantino-sammenligningen? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
