Israel står overfor to valg: Enten å realisere den tjue år gamle fiksjonen om en tostatsløsning, en isolert stat for jøder alene, eller på sikt skape en sekulær demokratisk stat for begge nasjoner.

 

USAs utenriksminister John Kerry har gitt Israel og Palestina ni måneder til å komme med en ny fredsavtale. Fristen går ut i april. Målsettingen er, som før, en tostatsløsning. Men denne løsningen har møtt en rekke problemer i det siste. USA klarte midlertidig å stanse en ny massiv utbygging av israelske bosettinger på Vestbredden, så ikke palestinerne skulle trekke seg. En eventuell løsning mellom de to «partene» har også vært kritisert for å ville falle i Israels favør, da USA som megler klart støtter israelerne.

Om noen håpet på en reell palestinsk statsløsning, må de ha blitt skuffet etter at Kerry på et møte i Washington i desember fortalte at de arbeidet med å etablere palestinske statsin-stitusjoner: «Det vil ta tid å lære opp, bygge, utstyre, og teste palestinske institusjoner for å sikre at de er i stand til å beskytte palestinske borgere […] og også hindre at territoriet blir brukt til angrep på Israel.»¹ Kerry sa også at palestinske borgere i Israel utgjør en «demografisk tidsbombe» som truer Israels «framtid som en demokratisk jødisk stat.» Allerede høsten 2011 påpekte Jonas Gahr Støre at palestinerne da hadde på plass alle nødvendige institusjoner for å bli anerkjent som stat.² Hvorfor later man nå som om de må etableres i framtiden?

Dagen før Kerrys uttalelser avviste Israels utenriksminister Avigdor Lieberman i Washington at Israel okkuperer palestinsk land. Lieberman har tidligere fremmet etnisk rensning, men modererte seg senere til å kalle det «ikke forflytning, men utveksling av land og folk». Ifølge det progressive jødisk-amerikanske utenriksnettstedet Mondoweiss, ønsker han helst å frata en drøy million israelske palestinere deres israelske pass. På møtets siste dag berømmet statsminister Benjamin Netanyahu USAs støtte til Israel. Netanyahu ser ingen grunn til å etterkom-me noen fredsløsning med palestinerne så lenge Iran lurer i bakgrunnen – eller som enkelte vil si, så lenge han er i stand til å propagandere slike fiendebilder. Obama ga, som Kerry, inn-trykk av at de nå sanerer forhandlingene om et palestinsk kvasiselvstyre – en formell palestinsk statsdannelse er ikke lenger på forhandlingsbordet.

Deretter uttalte Kerry på et besøk i Midtøsten i desember at USA nå ønsker israelsk militærnærvær i Jordandalen de neste 10-15 årene. Til forskjell fra president Abbas, som ønsker en internasjonal styrke. Kerry presser dessuten på for å få til en midlertidig avtale, noe palestinerne mener bare er et strategisk trekk som alt for lett blir permanent.

Få amerikanske jøder støtter Israel
De gjentatte fredsforhandlingene sementerer åpenbart dagens situasjon, der Israel utvider okkupasjonen under dekke av forhandlinger. Israelske politikere snakker nå om «pa-lestinske bosettinger»: De mener regjeringen bør annektere mer land. Partiet Jødisk hjem sier de vil annektere hele område C på Vestbredden, og andre politikere ser for seg at palestinerne i framtiden bør holde seg til bysentra som Ramallah, Nablus, Hebron og Jenin.

I den fruktbare Jordandalen er den palestinske befolkningen allerede redusert til 60 000, fra 300 000 i 1967. Dessuten plasserte Israel 68 prosent av sikkerhetsmuren innenfor grense-ne fra 1967, noe som har fått Noam Chomsky til å kalle den «annekteringsmuren». I lille Gaza har den lange, brede sikkerhetssonen langs grensen lagt beslag på store deler av landet. Og stadig nye deler av Jerusalems palestinske områder okkuperes.

Okkupasjonen får fortsette uhindret – Obama kaller ikke lenger okkupasjonen for «et hinder for fred», men bare «ikke til hjelp for fred». Samtidig opprettholder USA den israelske militariseringen med sin årlige støtte på tre milliarder dollar til innkjøp av amerikansk militærmateriell. USA har fremdeles sterke politiske og økonomiske interesser i landet, selv om ame-rikanerne også kan vise seg å få andre agendaer i kjølvannet av den nylige avspenningen med Iran.

Et annet relevant spørsmål er hvor sterkt de amerikanske jødene støtter USAs politikk i Midtøsten: En nylig rapport fra Pew Research Center slår fast at 70 prosent av de amerikanske jødene stemmer på Demokratene og halvparten kaller seg liberale (snittet for alle amerikanske borgere er 50 og 20 prosent). Bare 17 prosent støtter Israels bosettingspolitikk. En av fire av under 30 år mener USA støtter Israel for mye. Dessuten tror kun 38 prosent at Israel virkelig ønsker å løse konflikten. Men mest interessant er det at bare en av ti mener antisemittisme er en trussel for Israel.³Tviholder på ensidig identitet

Verken en tostatsløsning eller enstatsløsning er umiddelbart forestående. Ferden fortsetter uhindret mot et Stor-Israel, der israelske palestinere fortsatt vil være annenrangs borgere, og Vestbredden og Gazas befolkning overlates til seg selv, i et apartheidsystem uten borgerrettigheter.

På konferansen Le Monde diplomatique arrangerte på tjueårsdagen for Oslo-avtalen i fjor høst, påpekte Terje Rød-Larsen at de nevnte fredsforhandlingene ikke ville ta ni måneder, men snarere ni år eller mer. Dessuten anså han en enstatsløsning med like rettigheter for israelere og palestinere som urealistisk. Ingen jøder ønsker det. Sionistenes mål er en «demokra-tisk, jødisk stat» – de vil aldri godta muligheten for et demografisk palestinsk flertall.

Men tostatsløsningen er, slik Oslo-avtalen uheldigvis definerte to parter, like mye et «tostatsproblem» – som Norge må ta ansvar for å ha skapt sammen med israelerne. Palestinske Omar Barghouti poengterte på konferansen at Oslo-avtalen var og er en suksess – for undertrykkeren. Strategien har hele tiden vært ikke å gi etter for palestinernes krav og ønsker om selvstendighet for det historiske Palestina. Man ønsker dem egentlig pokker i vold, eller med vold – over til Jordan, Syria og Libanon.

Selv om tostatsløsningen siden 1993 har hatt sterk appell internasjonalt og hos Fatah og selvstyremyndighetene, er løsningen i bunn og grunn rasistisk. Til forskjell fra det grunnleg-gende demokratiske prinsippet om likeverd, brukes jødisk etnisitet og religion som ensidig grunnlag for staten Israel. De har for lengst «glemt» at denne startet som multikulturell – dagens jødiske Israel er en assimilering av både askenaser, sefarder, arabere, persere, tyrkere, levantinere og nordafrikanere. Og halvparten av Israels jødiske befolkning har kulturelle røtter i arabiske og andre av Midtøstens kulturer.

En moralsk farbar vei må være å fastholde visjonen om en felles stat for alle Israels nasjonaliteter. Samtidig må Israel kulturelt sett kunne opprettholde en jødisk nasjon, i etisk sam-eksistens med arabere og andre.

Lik ideen bak EU
Mens Netanyahu erklærer venn og fiende fordi det gir mer makt og kortsiktige fordeler, vil jeg her minne om hva den jødiske filosofen Hannah Arendt skrev allerede i 1948 i Jewish Writings: Om ikke jødene og araberne klarer å samarbeide, vil det jødiske prosjektet være dødsdømt.

I dag frykter en rekke israelere og amerikanske jøder, både sekulære og ortodokse, at Netanyahu og hans høyreside nå ødelegger det jødiske nasjonsprosjektet. Israel kan ende opp som en pariastat, en isolert fundamentalistisk festning – i stedet for et liberalt sekulært og demokratisk samfunn med full internasjonal aksept.

Det nevnte nettstedet Mondoweiss har initiert, sammen med organisasjonen Jewish Voice for Peace, artikkelserien «What Comes Next: A Forum on the end of the two-state para-digm» i anledning tjueårsdagen for Oslo-avtalen. I en av de 25 artiklene om enstatsløsningen etterlyser israeleren Jeff Harper (leder for Israeli Comittee Against House Demolitions) «en kulturføderasjon i Midtøsten», der enstatsløsningen mellom israelere og palestinere er første steg på veien. Et forent Israel og Palestina er for lite til å løse spørsmålene om flyktninger, vannressurser, økonomisk utvikling og sikkerhet. Han foreslår derfor sju folkeforsamlinger i regionen: En folkeforsamling for de mange etniske gruppene (beduiner, jøder, alawitter), en nasjonalforsamling for fellesskap (palestinere, israelere, syrere), en religionsforsamling (muslimer, jøder, kristne), en fri forsamling (andre borgere), samt en kvinneforsamling, ungdomsfor-samling og en forsamling for politiske grupper (Hizbollah, Hamas, LGBT, miljøorganisasjoner).

En enstatsløsning kombinert med en slik konføderasjon eller føderasjon for hele området kan ligne på den opprinnelige ideen bak EU, nemlig at alle regionens borgere skal kunne være med på de politiske beslutningene, samt velge hvor de vil arbeide og bosette seg.

Vil selvstyremyndighetene legges ned?
USA gikk imot tostatsløsningen allerede da Egypt, Syria og Jordan tok den opp i FNs sikkerhetsråd i 1976. Siden den gang har det vært tydelig at verken USA eller Israel ønsker en selvstendig palestinsk stat. Selv om en enstatsløsning i dag virker utopisk, kan den de facto bli det endelige resultatet av manglende fredsvilje. En enstatsløsning uten grensepos-ter er det mulige langsiktige utfallet av et internasjonalt samfunn som stadig mer sanksjonerer og boikotter Israels rasistiske atferd (for eksempel BDS – Boycot, Divest, Sanctions). En eventuell enstatsløsning, fremdeles stort sett styrt av den jødiske makteliten, kan således gradvis etablere seg selv – selv om den er helt urealistisk å påtvinge Israel i dag.

De gradvise stegene mot en slik løsning må inneholde en nedbygging av Israels apartheid: Å begrense økonomisk diskriminering av palestinere (høye priser på vann, elektrisitet, og store lønnsforskjeller); gi større arbeidsmessig bevegelsesfrihet; gi tilgang til moderne velferdsinstitusjoner; etablere flere felles skoler og felles helsevesen; samt obligatorisk undervisning i både arabisk og hebraisk. Så vil flere politiske rettigheter etterhvert kunne følge. På sikt vil dette kunne utjevnes, men en rettferdig enstatsløsning vil lenge begrenses av at jødene er langt mer ressurssterke.

The Electronic Intifada⁴ kaller dagens Palestinske selvsty-remyndighet for en Quisling-regjering, for Israels underdanige og forlengede arm. Palestinere anklager også selvstyremyndighetene for sin korrupte ukultur, for å være en slags palestinsk elite.

Sist sommer påpekte tidligere utenriksminister Espen Barth Eide at Giverlandsgruppen (AHLC) vurderte å begrense den årlige støtten på oppunder seks milliarder kroner til selv-styremyndighetene, fordi de mente at gruppen bare var med på å betale for Israels okkupasjon – framfor målsettingen fra Oslo-avtalen om å etablere en selvstendig palestinsk stat. Med Kerrys fredsinitiativ valgte UD etter sigende heller «å sitte stille i båten». Men når fredsinitiativet renner ut i sanden, vil Giverlandsgruppen som i år ledes av utenriksminister Børge Brende kunne reagere igjen. Uten utsikter til løsning, vil de, som forsvarsminister Ine Marie Søreide uttalte i juli, måtte kunne gjøre opp status for støtten.⁵ Selvstyremyndighetene står således i fare for å forsvinne om administrasjonens 150 000 ansatte ikke lenger får tilskudd til lønn. Neste møte for Giverlandsgruppen i september kan dermed medføre at de upopulære selvstyremyndighetene legges ned – og hele samfunnsansvaret for Vestbredden havner tilbake i hendene på okkupanten Israel.

Mer skal ikke til før selve enstatsløsningen får en ubehagelig, men reell start.

© norske LMD. truls@lmd.no