Verden sett med iranske øyne

Atomavtalen som ble underskrevet i november er et stort skritt mot forsoning mellom Washington og Teheran. Det iranske lederskapet virker fast bestemt på å innlede en konstruktiv dialog med USA.

Det kjølige forholdet mellom Iran og USA strekker seg langt tilbake i tid. CIA spilte en sentral rolle i kuppet mot Muhammad Mossadeghs nasjonalistregjering i 1953. I 1979 ble 52 amerikanere holdt som gisler på den amerikanske ambassaden i Teheran. I begge land husker folk fortsatt disse hendelsene. Likevel virker det nå som om Iran er innstilt på å legge dette bak seg og for første gang stole på en amerikansk regjering, på Obama-administrasjonen. Avgjørelsen kan få uante konsekvenser for den politiske situasjonen i regionen.

Helomvendingen kommer ikke tilfeldig, den er nøye forberedt. Det så vi blant annet i det nylige presidentvalget. Regimet ønsket å unngå konflikter og skjøv de mest kontroversielle kandidatene ut på sidelinjen. Folk gjennomskuet dette spillet i kulissene og stemte massivt for kandidaten som ville ende det anspente forholdet til USA. Hassan Rouhani vant allerede i første omgang av valget med en valgdeltakelse på 72 prosent. Den nye presidenten var dermed i god posisjon til å forhandle med USA.

Denne kursendringen skyldes ikke et blåøyd syn på Obama-administrasjonen: Iran er overbevist om at de internasjonale og regionale styrkeforholdene har endret seg og at USA ikke lenger har mulighet til å gå til krig.

Obamas motvilje mot militærangrep i Syria, og at han heller gikk inn for å destruere Bashar al-Assads kjemiske våpen, bekreftet disse endringene. Mens vestlige medier har lagt vekt på Russlands rolle, har iranerne hele tiden understreket at det opprinnelig var deres forslag å destruere Syrias kjemiske våpen og at det var de som fikk Assad til å gå med på det. Uansett årsak har USAs helomvending overbevist Iran om at tiden er inne for forhandlinger, ikke krig, selv om det betyr at de må gi etter på enkelte punkter for å normalisere forholdet til USA.

Qatars støtte til islamistkrigere
kunne ikke gå upåaktet hen i Teheran.»

De to landene har felles interesser i Irans naboland, Afghanistan og Irak, og er begge engstelige for utviklingen i Pakistan. Samtidig har de konfliktfulle militære og politiske allianser: Iran støtter libanesiske Hizbollah, Syria og palestinske Hamas, mens USA er alliert med Israel og oljemonarkiene i Persiabukta. Selv om Midtøsten har fått mindre betydning for USA, er det utenkelig at disse båndene blir brutt.

 

Styrkeforhold, ikke ideologi
På det økonomiske plan kan en tilnærming raskt gi konkrete resultater, som frigivelse av iranske midler som har vært «frosset» i USA og inngåelse av lukrative kon-trakter i sektorer hvor Iran har akutte behov, for eksempel luftfart. Amerikanske selskaper ligger godt an til å stikke av med disse kontraktene, for tross de økonomiske sanksjo-nene mot Iran, har flere bevart en indirekte tilstedeværelse. En annen fordel er de mange eksiliranerne i USA som aldri har brutt kontakten med hjemlandet. USA har dessuten et solid kulturelt fotfeste i Iran, som paradoksalt nok er det eneste landet i regionen utenom Israel hvor antiamerikanismen ikke har fått noe fotfeste.

Irans utenrikspolitiske nyorientering omfatter ikke bare forholdet til USA. Iran har lenge definert noen strategiske akser, ut fra landets regionale interesser og styrkeforhold snarere enn ideologi.

Regimet har gjort imponerende framskritt i det regionale diplomatiet de siste ti årene. De har handlet med stor kløkt og realisme på dette området, som den politiske ledelsen anser som nest viktigst etter militæret. Flere spesialiserte forskningssentre har blitt etablert rundt Meklerrådet og det iranske utenriksdepartementet. Siden 1997 har Meklerrådets senter for strategisk forskning, opprettet i 1989, laget en jevn strøm av rapporter om sentrale saker for den politiske ledelsen. En del av utredningene blir trykket i senterets kvartalstidsskrift. Rouhani, landets nye president, ledet senteret i flere år.1 Analysene her har en annen tone enn den offisielle propagandaen. De baserer seg på en nokså tradisjonell strategisk tilnærming og tidsskriftet nøler ikke med å bruke utenlandske eksperter.

 

Delikat forhold til Tyrkia
Iran manøvrerer i et komplisert farvann og viser seg svært fleksibel. I øst er Pakistan den største bekymringen. Iranerne er bekymret for Pakistans rolle i Afghanistan, det nære forholdet til USA, at landet skjuler radikale islamister, for ikke å snakke om atomvåpnene og ustabiliteten disse motstridende aspektene skaper. Teheran unngår å ta opp spørs-målet om sjiamuslimenes situasjon, og håper å normalisere forholdet til Pakistan gjennom energiforsyningen. Prosjektet «gassledning for fred», opprinnelig ment for å transportere iransk gass til India via Pakistan, ble endelig undertegnet i mars i år. India trakk seg fra prosjektet i 2005, etter påtrykk fra USA,2 men Iran er overbevist om at energibehovet på sikt vil få denne økonomiske stormakten til å ombestemme seg.

I Afghanistan har Iran alltid hatt gode forbindelser med regjeringen USA innsatte, som de foretrekker framfor Taliban. Etter sigende har handelen mellom de to landene åttedoblet seg de siste fire årene, til rundt fem milliarder dollar. Tallet virker kanskje høyt, men iranske varer har flommet inn over det afghanske markedet – til tross for press fra USA, som mistenker Iran for å forsøke å omgå de økonomiske sanksjonene.3

I Irak ble Iran kvitt en av sine verste fiender med Saddam Husseins endelikt, de fikk dermed større politisk innflytelse i Irak og regionen generelt. De to landene har lagt en av de lengste krigene i det 20. århundret (1980–1988) bak seg og blitt økonomiske og politiske partnere. Under Saddam ga Iran massiv støtte til sjia- og kurderopposisjonen i Irak. Etter 2003 har noen av disse gruppene beholdt de nære forbindelsene til Iran, noe som har gitt landet større innflytelse på irakisk politikk. Iraks statsminister Nuri al-Maliki blir ansett å ha tette bånd til regimet i Teheran. Og kurderlederen Jalal Talabani har spilt en viktig rolle i tilnærmingen mellom USA og Iran. Den første offisielle forhandlingen mellom de to for å stabilisere forholdene i Irak i 2007, skjedde på hans initiativ.

Forholdet til Tyrkia er mer delikat. De siste ti årene har det økonomiske samarbeidet blitt tettere. Fra 2002 til 2012 økte handelen fra 2,1 milliarder dollar til 21,3 milliarder.4 Etter de amerikanske sanksjonene ble iranske selskaper i De forente arabiske emirater, som importerte stort fra Iran, flyttet til Tyrkia. Regimet i Teheran ser på Tyrkia som en strategisk partner, særlig på grunn Tyrkias dalende begeistring for EU. Felles regionale ambisjoner kan også bringe de to landene nærmere hverandre, selv om de er uenige om Syrias framtid. Men selv her er en tilnærming mulig, etter hvert som konflikten trekker ut i tid. Den tyrkiske utenriksministeren Ahmet Davutoglus besøk i Teheran 27. november, er et tegn på dette.

 

Sjarmoffensiv i Persiabukta
En kaldkrig vedvarer mellom Iran og Saudi-Arabia. På 80-tallet støttet oljemonarkiet Saddam i krigen mot Iran. Midt under valfarten til Mekka i 1987 skjøt politiet mot pilegrimer som demonstrerte mot USA og Israel. Over 400 ble drept, hvorav 250 iranere. Deretter ble relasjonene normalisert under Hashemi Rafsanjani (1989–1997) og Muham-med Khatami (1997–2005), som besøkte Saudi-Arabia flere ganger. I 2003 skapte den amerikanske invasjonen av Irak nye spenninger. Lederne i Riyadh ble bekymret over Irans økende innflytelse og marginaliseringen av den sunnimuslimske befolkningen i Irak. Mahmoud Ahmadinejads (2005–2013) provoserende uttalelser bidro ikke til å bedre det anspente forholdet.

Hizbollah ga Saudi-Arabia skylden for attentatet mot Irans ambassade i Beirut 19. november 2013, midt under atomforhandlingene i Genève. De to landene kniver også i Libanon. Saudi-Arabia støtter både tidligere statsminister Saad Hariri og radikale sunnimuslimske grupper med bånd til Al-Qaida.

Oppmykningen mellom Iran og USA har komplisert dette bildet. Iran ønsker å knytte nære bånd til amerikanerne på enkelte felt, som sikring av tilbaketrekningen av allierte styrker fra Afghanistan og oljeutvinningen i det sørlige Irak. Saudi-Arabia står dermed i fare for å tape terreng. Den kalde krigen mellom Teheran og Riyadh vil med andre ord fortsette.

Nylig innledet Iran en sjarmoffensiv overfor de andre landene i Persiabukta. I begynnelsen av desember besøkte Javda Zarif (arkitekten bak avtalen med USA) Oman, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater. I Emiratene sa Zarif at Iran var rede til å se på «øyproblemet»: I 1968 annekterte den iranske sjahen de tre småøyene i Hormuzstredet, Lille og Store Tunb og Abu Musa, som Emiratene siden har gjort krav på.

Relasjonene til Qatar har generelt alltid vært gode. Regjeringen i Doha støttet ikke Irak i krigen mot Iran, slik de andre golfstatene gjorde. Og da emiratet satt i FNs sikkerhetsråd i 2006, stemte de heller ikke for sanksjonene mot Iran. Men nå har konflikten i Syria åpnet en avgrunn mellom de to landene. Qatars støtte til islamistkrigere kunne ikke gå upåaktet hen i Teheran. I tillegg har Qatar tatt imot Iraks tidligere visepresident, Tariq al-Hashimi, som er ettersøkt i hjemlandet for å ha «finansiert terrorangrep».

 

Europas privilegerte posisjon
For å hevde seg i dagens omskiftende verden, leter Iran etter nye samarbeidspartnere. Landet har fått observatørstatus i Shanghai-gruppen (SCO) og nører håp om å bli medlem i BRIKS (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika), selv om landets svake økonomi – sett bort fra energisektoren – er et handikap. BRIKS-landene har dessuten flere ganger uttrykt bekymring overfor de militære truslene mot Iran.

Under Ahmadinejad investerte Iran stort i Latin-Amerika. Venezuelas Hugo Chavez og Bolivias Evo Morales besøkte Teheran og handelsrelasjonene utviklet seg så mye at daværende utenriksminister Hillary Clinton i 2009 gikk ut og sa at hun var bekymret for Irans diplomatiske suksess i Latin-Amerika.5

Forholdet til EU har gått opp og ned siden revolusjonen i 1979. Attentatet i Berlin i 1992 mot flere medlemmer av opposisjonspartiet Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDP-I), deriblant generalsekretær Sadegh Sharafkandi, førte til brudd i EUs «kritiske dialog» med Iran. Først etter at Khatami ble valgt i 1997, ble relasjonene gjenopptatt. I 2003, like etter at krigen i Irak startet, innledet EU, med Tyskland, Frankrike og Storbritannia i spissen, forhandlinger om Irans atomprogram. Iran gikk med på flere av betingelsene, blant annet stans i urananriking og håndheving av en tilleggsprotokoll til Ikkespredningsavtalen. Men USA stanset prosessen, beruset av sin «lette seier» i Irak. I desember 2006 stemte EU-landene for Sikkerhetsrådets resolusjon 1737 som fastsatte de første FN-sanksjonene mot Iran og gikk på eget initiativ inn for enda strengere tiltak. I 2012 innførte EU-rådet blokade mot Irans oljeeksport og frøs den iranske sentralbankens innskudd i Europa.

Enkelte europeiske land har likevel fortsatt handelen med Iran, selv om omfanget har gått ned. På ti år har Irans eksport til Europa falt fra 16,5 milliarder euro til 5,6 milliarder, og importen fra 10,5 milliarder til 7,4 milliarder.6 British Petroleum (BP) forsøker å unngå sanksjonene for å investere i prosjektet Shah Deniz 2, hvor også Statoil har eierinteresser. Storbritannia spilte en viktig rolle under de nylige forhandlingene om atomprogrammet. Etter at Rouhani ble valgt har BBC Farsi, en svært populær kanal i Iran, gitt et positivt bilde av landet. Iran vil gjerne utnytte britenes nye ambisjoner i regionen, mens Frankrike derimot synes fullstendig diskreditert. Hvis USA og Iran gjenopptar de diplomatiske båndene, står europeiske selskaper i fare for å miste den privilegerte posisjonen de har hatt på det iranske marked i over tretti år.

Oversatt av M.B.