Er sosiale ulikheter årsaken til stagnasjon? Et rikt mindretall er bra for økonomien, det senker arbeidsledigheten og gir fattige bedre levekår. Denne hypotesen har lenge vært dominerende i USA. Men utviklingen etter finanskrisen har gitt liberale økonomer en nagende troskrise.

I flommen av debatter om kapitalismens framtid ble ikke den første steinen kastet av motstanderne, men av en av systemets mest iherdige forsvarere: Lawrence Summers. Den tidligere rektoren ved Harvard gjorde seg bemerket for sin forkjærlighet for avregulering som finansminister i Clintons andre periode (1999–2001). Barack Obama utnevnte ham til leder for National Economic Council (NEC), en stilling han hadde fram til 2010. I dag er han finansrådgiver (spekulasjonsfondet D.E. Shaw betalte ham 5,2 millioner dollar i 2008 og 2009) og holder foredrag for honorarer på opptil 135 000 dollar. Ingen forventet at han skulle trekke systemet i tvil.

Steinen ble kastet på årskonferansen til Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington i november.¹ Hva om kapitalismen er fanget i en «sekulær stagnasjon»? spurte banksjefenes venn. «For fire år siden klarte vi å stoppe finanspanikken, pengene i redningspakkene har blitt betalt tilbake, kredittmarkedet er friskmeldt […] Men aktivitetsnivået er det samme og veksten er svak.» Summers fortsatte resonnementet i Financial Times, hvor han konstaterte at med en utlånsrente tilnærmet null har den amerikanske sentralbanken ikke mye handlingsrom til å få fart i økonomien igjen. Han antydet dermed at bobler var blitt en nødvendig krykke for veksten.²

Bakgrunnen for den dystre spådommen er fire sentrale indikatorer som alle peker nedover: den naturlige renten (se ordliste), det vil si profitten, har falt kontinuerlig i tre årtier; arbeidsproduktivitet har gått tilbake de siste 13 år; den innenlandske etterspørselen har falt siden 80-tallet; og produktive investeringer og bruttoinvesteringer i fast realkapital har stagnert etter 2001, til tross for den massive kapitalinnsprøytingen til sentralbanksjefene Alan Greenspan og Ben Bernanke.

Resultatet er at kapitaleierne ikke lenger forsøker å maksimere profitt gjennom investeringer i produksjon, men heller ved å ta ut en stadig større andel av verdiskapingen for å redde seg selv, selv om det betyr fallende vekst. Systemet er, ifølge dette resonnementet, ved veis ende, ingen kjent kur kan få det på beina igjen. I tillegg undergraver sosiale problemer dets fundament. De økende sosiale ulikhetene tærer på middelklassen, som ofte anses som garantist for et stabilt samfunn med velfungerende institusjoner og demokrati. Samtidig fører massiv arbeidsledighet til inntektstap (for staten) og tap av potensiell profitt (for kapitalen).

Selskaper som ikke lenger investerer

Etter at formuleringen «sekulær stagnasjon» ble uttalt, har ikke reaksjonene latt vente på seg. Venstresiden er i sjokk, forbløffet over at en erklært ideologisk motstander mener at kapitalismen ikke kan reformeres. De konservative har reagert mer negativt, skuffet over at en av deres egne kan så tvil på den måten. Til disse sier «dissidenten» at de ikke må «forveksle spådom med anbefaling».³

Summers’ frykt ble først sett på som et ekko av diagnosen den amerikanske økonomen Alvin Hansen (1887–1975) formulerte på 1930-tallet.⁴ Men den sekulære stagnasjonen Hansen snakket om, dreide seg i første rekke om en svak demografisk vekst og mangel på teknologisk innovasjon som kunne blåse liv i økonomien. Hansons analyser hadde mye til felles med John Maynard Keynes’ (1883-1946) syn. Keynes var pessimistisk på vegne av kapitalismen, men var overbevist om at kriser burde (og kunne) unngås. Summers på sin side nevner ingenting om demografi eller sviktende innovasjon. Han baserer seg på en rent empirisk analyse av utviklingen de siste tretti årene.

Den nyliberale høyresiden beskylder ham for å blande årsak og virkning: Finansboblene, hevder de, stimulerte ikke veksten, men ledet økonomien inn i et blindspor; de svake økonomiske resultatene til vestlige land forklarer ikke deres store gjeld, tvert imot er de et resultat av gjelden. «Det er ikke sparepolitikken som svekker veksten, men tvert imot den svake veksten som gjør sparepolitikken nødvendig,» sier Lorenzo Bini Smaghi, tidligere styremedlem i Den europeiske sentralbanken (ESB).⁵ Enkelte går så langt som å bruke Keynes mot Summers: Mens den britiske økonomen foreslo «barmhjertighetsdrap på rentenistene», gjør man alt for å holde dem i live når man aksepterer finansbobler for å stabilisere økonomien.⁶

Mens den tidligere finansministeren vil gjenopprette vekstens «gode spiral», holder hans ortodokse kritikere fast på at «ekspansive innstramninger» vil kurere økonomien og gi et nytt oppsving: Hvis dagens problem virkelig er sekulære, krever det sekulære løsninger, og ikke bare noen småtriks. Blant forslagene deres til strukturelle løsninger finner vi: Senke selskapsskatten og «frigjøre [økonomien] fra den voksende velferdsstaten», slik som republikanerne i USA krever.⁷ Andre igjen, som Harvard-professoren Kenneth Rogoff, mener at den svake veksten siden 2008 ikke gjenspeiler en sekulær tendens, men myndighetenes manglende evne til å håndtere gjeld uten å skade veksten.⁸

Progressive økonomer, som Paul Krugman som vant Nobels minnepris i økonomi i 2008, er enig med Summers’ analyse, men ikke konklusjonen at stagnasjon er den nye normalen for det kapitalistiske system.⁹ Krugman mener det er feil at alt er gjort for å få fart i økonomien igjen. Bare pengepolitiske tiltak er utprøvd, som lavere renter og økt pengemengde. Blant annet kan man bruke offentlige investeringer for å kompenser nedgangen i private investeringer.

For de store selskapene investerer ikke for tiden, selv om de har mye kapital til disposisjon. 22. januar skrev The Financial Times at amerikanske selskaper (unntatt finansselskaper) besitter 2800 milliarder dollar – Apple alene sitter på 150 milliarder. I International New York Times skriver James Saft: «Selskapene synes mer opptatt av å telle sedler eller kjøpe flere aksjer med dem, enn å øke produksjonskapasiteten.»¹⁰ På 1970-tallet utgjorde immaterielle eiendeler i snitt fem prosent av et amerikansk selskaps verdier. I 2010 var andelen 60 prosent.

Fra 2010 til 2013 sprøytet Federal Reserve nær 4000 milliarder dollar inn i den amerikanske økonomien. Men i stedet for å styrke landets produksjonskapasitet, gikk brorparten av pengene til svært lønnsomme investeringer, særlig i framvoksende økonomier. Resultatet er at det er færre «disponible» likvide midler i dagens amerikanske økonomi enn i 2008. Det samme fenomenet ser vi også i Europa.¹¹

En stagnerende økonomi som flyter over av penger? Dette er et velkjent problem. «Likviditetsfellen» kalte Keynes dette på 1930-tallet. Og det finnes bare en utvei, nemlig den økonomiske politikkens andre verktøy: å øke de offentlige budsjettene. «Offentlig forbruk er bra, produktivt forbruk er selvfølgelig best, men uproduktivt forbruk er bedre enn ingenting,» skriver Paul Krugman.¹²

Obama har tatt inn over seg problemet

Mens tilhengerne av liberale tenkere som Ayn Rand, Friedrich Hayek og Milton Friedman fortsetter å forsvare sosiale ulikheter, som de setter som nødvendig betingelse for vekst og velstand, er USA i ferd med å forstå hvor skadelig dette er. I en tale 4. desember 2013, og enda tydeligere i talen om rikets tilstand 29. januar, advarte Obama mot de store og økende forskjellene i inntekt og rikdom. «Ulikheten er det sentrale problemet i vår tid» sa han og fastslo at den skader veksten og sysselsettingen.

I dokumentaren Inequality For All forteller Robert Reich, arbeidsminister under Bill Clinton, om forverringen av de sosiale ulikhetene i USA. Gjennomsnittslønnen var 48 000 dollar i 1978. I dag er den 34 000 dollar (kjøpekraftjustert). Snittinntekten for husholdningene i den rikeste prosenten av befolkningen lå i 1978 på 393 000 dollar. I dag er den 1,1 millioner dollar.

De siste fem årene har en prosent av befolkningen lagt beslag på 90 prosent av veksten i BNP. Fire hundre personer eier like mye som de 150 millioner fattigste amerikanerne.¹³ Men om man i USA stadig oftere innrømmer sammenhengen mellom sosiale ulikheter og stagnasjon, framstilles denne tanken i Europa, og særlig i Tyskland, som rent oppspinn.

Dagens situasjon minner om en annen periode med stor konsentrasjon av rikdom, nemlig 1920-tallet, som endte med børskrakket i 1929 og depresjonen på 1930-tallet. Hvorfor benekte sammenhengen mellom et stadig fattigere flertall av befolkningen og økonomisk stagnasjon? Forbruket til fire hundre personer vil aldri bli like stort som forbruket til 150 millioner amerikanere. Jo mer inntektene konsentreres på toppen, jo mer vil forbruket stagnere, til fordel for sparing og finansialisering, på bekostning av investeringer og sysselsetting. Når formuen til landets rikeste ikke vokser som følge av økt produksjon, men på grunn av større innhugg i verdiskapingen, stagnerer den økonomiske veksten. Systemet tærer på betingelsene for sin egen reproduksjon. Nyliberalismen skulle få kapitalismen ut av krisen, men har bare forverret den. Dette er ikke en ny normal, det er et blindspor.

Oversatt av M.B.

Kostas Vergopoulos er professor emiritus i økonomi ved Université Paris-8.