Liberalistenes nagende tvil

Er sosiale ulikheter årsaken til stagnasjon? Et rikt mindretall er bra for økonomien, det senker arbeidsledigheten og gir fattige bedre levekår. Denne hypotesen har lenge vært dominerende i USA. Men utviklingen etter finanskrisen har gitt liberale økonomer en nagende troskrise.

I flommen av debatter om kapitalismens framtid ble ikke den første steinen kastet av motstanderne, men av en av systemets mest iherdige forsvarere: Lawrence Summers. Den tidligere rektoren ved Harvard gjorde seg bemerket for sin forkjærlighet for avregulering som finansminister i Clintons andre periode (1999–2001). Barack Obama utnevnte ham til leder for National Economic Council (NEC), en stilling han hadde fram til 2010. I dag er han finansrådgiver (spekulasjonsfondet D.E. Shaw betalte ham 5,2 millioner dollar i 2008 og 2009) og holder foredrag for honorarer på opptil 135 000 dollar. Ingen forventet at han skulle trekke systemet i tvil.

Steinen ble kastet på årskonferansen til Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington i november. Hva om kapitalismen er fanget i en «sekulær stagnasjon»? spurte banksjefenes venn. «For fire år siden klarte vi å stoppe finanspanikken, pengene i redningspakkene har blitt betalt tilbake, kredittmarkedet er friskmeldt […] Men aktivitetsnivået er det samme og veksten er svak.» Summers fortsatte resonnementet i Financial Times, hvor han konstaterte at med en utlånsrente tilnærmet null har den amerikanske sentralbanken ikke mye handlingsrom til å få fart i økonomien igjen. Han antydet dermed at bobler var blitt en nødvendig krykke for veksten. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal