Liberalistenes nagende tvil

Er sosiale ulikheter årsaken til stagnasjon? Et rikt mindretall er bra for økonomien, det senker arbeidsledigheten og gir fattige bedre levekår. Denne hypotesen har lenge vært dominerende i USA. Men utviklingen etter finanskrisen har gitt liberale økonomer en nagende troskrise.

I flommen av debatter om kapitalismens framtid ble ikke den første steinen kastet av motstanderne, men av en av systemets mest iherdige forsvarere: Lawrence Summers. Den tidligere rektoren ved Harvard gjorde seg bemerket for sin forkjærlighet for avregulering som finansminister i Clintons andre periode (1999–2001). Barack Obama utnevnte ham til leder for National Economic Council (NEC), en stilling han hadde fram til 2010. I dag er han finansrådgiver (spekulasjonsfondet D.E. Shaw betalte ham 5,2 millioner dollar i 2008 og 2009) og holder foredrag for honorarer på opptil 135 000 dollar. Ingen forventet at han skulle trekke systemet i tvil.

Steinen ble kastet på årskonferansen til Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington i november. Hva om kapitalismen er fanget i en «sekulær stagnasjon»? spurte banksjefenes venn. «For fire år siden klarte vi å stoppe finanspanikken, pengene i redningspakkene har blitt betalt tilbake, kredittmarkedet er friskmeldt […] Men aktivitetsnivået er det samme og veksten er svak.» Summers fortsatte resonnementet i Financial Times, hvor han konstaterte at med en utlånsrente tilnærmet null har den amerikanske sentralbanken ikke mye handlingsrom til å få fart i økonomien igjen. Han antydet dermed at bobler var blitt en nødvendig krykke for veksten. (…)

Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal