Sinnet i Bosnia

Demonstrantene bar tre flagg side om side – bosnisk, serbisk og kroatisk – forent i et radikalt krav om rettferdighet. Og denne gangen har folket avslørt ledernes etniske løgner.

I februar sto flere byer i brann i Bosnia-Hercegovina. Det hele begynte i Tusla, en by med et muslimsk flertall. Demonstrasjonene spredte seg så til hovedstaden Sarajevo og Zenica. Og til Mostar, hvor det bor mange kroater. Og Banja Luka, hovedstaden i den serbiske delen av Bosnia. Flere tusen sinte demonstranter okkuperte og satte fyr på offentlige bygg. Selv om situasjonen roet seg etter hvert, er stemningen fortsatt høyspent.

Hendelsene ga næring til konspirasjonsteorier (for eksempel at den serbiske regjeringen sto bak demonstrasjonene for å felle det bosniske lederskapet), men vi kan trygt overse disse, for demonstrantenes fortvilelse er åpenbart ekte, uansett hva eller hvem som lurer i kulissene. Det er fristende å parafrasere Mao Zedongs kjente utsagn her: Det er kaos i Bosnia, situasjonen er utmerket!

Hvorfor? Fordi demonstrantenes krav var så enkle som de kan bli – jobber, muligheten til et anstendig liv, slutt på korrupsjonen – samtidig som de mobiliserte stort i et land som i de forrige tiårene ble synonymt med vill etnisk rensning.

Inntil nå har de eneste massedemonstrasjonene i Bosnia og andre tidligere jugoslaviske land handlet om etniske eller religiøse følelser. Sommeren 2013 var det to offentlige demonstrasjoner i Kroatia, et land i dyp økonomisk krise med en høy arbeidsledighet og en sterk følelse av fortvilelse: Fagforeningene forsøkte å organisere en støttemarkering for arbeidernes rettigheter, mens høyrenasjonalister startet en protestbevegelse mot kyrilliske bokstaver på offentlige bygg i byer med serbisk flertall. Det første initiativet samlet et par hundre personer på et torg i Zagreb; det andre flere hundretusen, i likhet med en tidligere fundamentalistprotest mot homofilt ekteskap.

Kroatia er langt fra et unntak: Fra Balkan til Skandinavia, USA til Israel, Sentral-Amerika til India truer en ny mørketid med eksplosive etniske og religiøse følelser og opplysningsverdier på vikende front. Disse følelsene har hele tiden lurt i bakgrunnen, det nye er imidlertid hvor skamløst de nå framvises. Så hva skal vi gjøre?


Revolusjonært potensial

Liberalerne forteller oss at når grunnleggende demokratiske verdier trues av etniske eller religiøse fundamentalister, må vi alle stå sammen og verne om den liberaldemokratiske agendaens kulturelle toleranse, redde det som reddes kan og glemme drømmene om mer radikal samfunnsendring. Vår oppgave, blir vi fortalt, er klar: Vi må velge mellom liberal frihet eller fundamentalistisk undertrykkelse.

Men når vi triumferende blir stilt (rent retoriske) spørsmål som «Vil du at kvinner skal utestenges fra offentligheten?» eller «Vil du at religionskritikere skal straffes med døden?», bør det selvsagte ved svarene gjøre oss mistenksomme. Problemet er at en så forenklende liberal universalisme mistet sin uskyld for lenge siden. Konflikten mellom liberal ettergivenhet og fundamentalisme er i siste instans en falsk konflikt – en ond sirkel av to motpoler som genererer og forutsetter hverandre.

Det Max Horkheimer sa om fascismen og kapitalismen på 1930-tallet – at de som ikke vil snakke kritisk om kapitalismen også må tie om fascismen – bør vi også si om dagens fundamentalisme: De som ikke vil snakke kritisk om det liberale demokratiet må også tie om religiøs fundamentalisme.

Mot den velkjente karakteriseringen av marxismen som «det 20. århundrets islam», har Pierre-André Taguieff skrevet at islam viser seg å være «det 21. århundrets marxisme», fordi den viderefører kommunismens voldelige antikapitalisme. Men den islamske fundamentalismens nylige omskiftninger bekrefter snarere Walter Benjamins gamle innsikt om at enhver framvekst av fascisme vitner om en mislykket revolusjon. Fascismens framvekst er, med andre ord, både venstresidens nederlag og et tegn på at det fantes et revolusjonært potensial, en misnøye, som venstresiden ikke klarte å mobilisere. Stemmer ikke dette også for dagens «islamske fascisme»? Henger ikke framveksten av radikal islam uløselig sammen med den sekulære venstresidens bortfall i muslimske land?

Hvem husker vel at Afghanistan, som i dag framstilles som verdens mest fundamentalistiske islamske land, for førti år siden var et land med en sterk sekulær tradisjon og et mektig kommunistparti som tok makten uavhengig av Sovjetunionen?


Kortvarig glimt av håp

Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå de nylige hendelsene i Bosnia. I et av bildene fra protestene ser vi demonstrantene vifte tre flagg side om side: det bosniske, det serbiske og det kroatiske – et tydelig uttrykk for at de ignorerer etniske skillelinjer. Kort fortalt har vi her et opprør mot de nasjonalistiske elitene: Folket i Bosnia har endelig skjønt hvem deres sanne fiende er: ikke andre etniske grupper, men deres egne ledere som hevder å beskytte dem mot de andre. Det er som om det gamle og mye misbrukte titoistiske mottoet om «brorskap og enhet» mellom de jugoslaviske nasjonene har fått ny aktualitet.

Et av demonstrantenes mål var EU-administrasjonen som overvåker den bosniske staten, håndhever freden mellom de tre nasjonene og gir betydelig økonomisk støtte for at statsapparatet skal fungere. Dette synes kanskje overraskende, siden demonstrantenes mål formelt sett er de samme som Brussels: velstand og å få slutt på både etniske spenninger og korrupsjon. Men måten EU faktisk styrer Bosnia på, forverrer de etniske splittelsene: EU behandler nasjonalistelitene som privilegerte partnere og megler mellom dem.

Utbruddet i Bosnia viser at man ikke kan overvinne etniske følelser med å påtvinge en liberal agenda: Det som brakte demonstrantene sammen var et radikalt krav om rettferdighet. Det neste og vanskeligste skrittet vil være å omdanne protestene til en ny sosial bevegelse som ignorerer etniske splittelser, og å organisere flere protester. Er det mulig å forestille seg rasende bosniere og serbere demonstrere sammen i Sarajevo?

Selv om protestene gradvis har mistet kraft, vil de forbli et kortvarig glimt av håp, noe lignende øyeblikkene av forbrødring mellom soldatene på hver side av skyttergravene under første verdenskrig. Ekte frigjørende hendelser involverer alltid en slik ignorering av partikulære identiteter.

Det samme gjelder for de to Pussy Riot-medlemmenes besøk i New York nylig: I et stort gallashow ble de introdusert av Madonna, sammen med Bob Geldof, Richard Gere, osv. – altså, den samme gamle menneskerettsgjengen. Det de burde gjort der var å uttrykke solidaritet med Edward Snowden, for å få fram at Pussy Riot og Snowden er del av samme globale bevegelse. Uten en slik gest – som bringer sammen det som i vår ideologiske hverdagserfaring synes uforenlig (muslimer, serbere og kroater i Bosnia; sekulære tyrkere og muslimske antikapitalister i Tyrkia) – vil protestbevegelser alltid bli manipulert av en supermakt i kampen mot en annen.

Oversatt av R.N. © norske LMD

Slavoj Zizek er filosof.