Heiamedier

For førti år siden så amerikanere flest kveldsnyhetene, i mangel av andre alternativer. I dag er utvalget nærmest endeløst, og de politisk interesserte får daglig pleiet sitt verdenssyn i partiske kanaler som konservative Fox News og progressive MSNBC, på bekostning av en sivilisert offentlig debatt.

Den 2. februar ble Barack Obama intervjuet av Bill O’Reilly, den beryktede programlederen i ultrakonservative Fox News. Han gjentok nok en gang sin favorittanklage om at Det hvite hus løy om det blodige angrepet mot den amerikanske ambassaden i Benghazi i september 2010: «Kritikerne dine mener at du ikke fortalte verden at det var et terrorangrep fordi det ikke passet inn i valgkampen din. Det er det de tror.» Presidenten repliserte raskt: «Og det tror de fordi folk som deg sier det.»

Denne korte utvekslingen illustrerer innflytelsen til USAs åpenbart partiske medier, en innflytelse som gjør at Obama føler han må la seg avhøre av en ultrakonservativ kommentator. Men det vitner også om innflytelsen på opinionen. Disse mediene er blitt «husets høyeste stemme», ifølge forfatteren Gabriel Sherman.1 I en bok med samme navn kaller forskerne Jeffrey M. Berry og Sarah Sobieraj fenomenet en outrage industry,2 som har utradert alle spor etter den siviliserte tonen som tidligere preget debatten.

Alt er tillatt for å diskreditere motstanderen. Hitling er en favoritt. På den angivelig venstrevridde og Fox-fiendtlige MSNBC, sa Ed Schultz 2. mars 2009 om den konservative journa-listen Rush Limbaugh: «Hvis du ser på Limbaugh uten lyd ligner han på Adolf Hitler!» Tidligere Fox News-kommentator Glenn Beck mente på sin side at med Al Gores miljøturné i ameri-kanske skoler var USA «på vei mot hitlerjugend» (5. mars 2010).

Raseriet har også invadert radiobølgene. Et eksempel er Limbaughs program, USAs mest populære. 29. februar 2012 langet han ut mot en jusstudent som drev en kampanje for gratis prevensjon: «Hun har så mye sex at hun ikke har råd til prevensjon. Hun vil at du og jeg og skattebetalerne skal betale henne for å ha seg! Hva gjør det oss til? Halliker!»

Øker de høylytte partiske mediene fragmenteringen av politikken, eller tilpasser de bare sin redaksjonelle strategi til virkeligheten?

Ideologisk vinkling
Partiske medier er ikke noe nytt i USA. Fra begynnelsen av 1800-tallet og godt inn på 1900-tallet dominerte de offentligheten. På midten av forrige århundre ble de overskygget av reklamefinansierte aviser og strengt regulerte tv-medier, dominert av de tre store nasjonale tv-kanalene (ABC, CBS og NBC) som anla en mer nøytral og objektiv tone og ga fakta forrang foran kommentarstoff. Myten om journalistisk objektivitet, som man mente ga et større publikum, forbød all åpenbar partisk polemikk.

På 80-tallet fikk kabel-tv en slutt på det. Mens kun åtte prosent av de amerikanske husstandene hadde tilgang til kabel-tv på 70-tallet, var tallet 50 prosent i 1989 og 85 prosent i 2004.3 Gradvis ble det begrensede medieutbudet erstattet av et nærmest grenseløst utvalg av kanaler – først via kabel, så satellitt og til slutt internett. Publikums atferd endret seg. Tidligere så de lite politisk interesserte tv-seerne kveldsnyhetene i mangel av mer fristende programmer, men med det nye utvalget velger de nå heller underholdningsprogrammer. De få gjenværende nyhetsjunkiene er som regel politisk engasjerte som ofte vil ha en ideologisk vinkling på nyhetene.

Konservativ dominans
I 1987 fjernet Reagan-administrasjonen den såkalte fairness doctrine som påla kringkasterne å gi en balansert dekning av ulike politiske syn. Økende eierskapskonsentrasjon og profittpress gjorde, sammen med større kanalutvalg og overgangen til digitale plattformer, nisjeprogrammer til en attraktiv investering. De partiske mediene kom tilbake for full kraft, først i radioen på 80-tallet, så på tv-en på 90-tallet og til slutt på nettet på 2000-tallet.

I dag hamrer radioprogrammene ut nykonservativ doxa som så å si har fortrengt alle venstreprogrammer, takket være Clear Channel Communications kvasimonopol på radiobølgene. Fenomenet inkarneres av provokatører som nevnte Limbaugh og Sean Hannity (også aktiv på Fox News), som hver uke har 15 millioner lyttere.

Nyhetskanalene på kabel-tv domineres av Fox News, skapt av Rupert Murdoch og hans News Corporation. Kanalen har blitt styrt med en jernhånd av den tidligere republikaneren Roger Ailes siden lanseringen i 1995, og huser noen av de mest sette debattprogrammene, særlig O’Reillys (tre millioner seere hver kveld). Den nest største kabelkanalen, MSNBC, er resul-tatet av et samarbeid mellom Microsoft og NBC Corporation (eid av General Electric). MSNBC ble også opprettet i 1995 og skapte seg på 2000-tallet et image som «venstresidens» kanal, som et speilbilde av Fox. Kanalens talkshows, som ikke akkurat lever opp til dette imaget, har langt færre seere enn konkurrenten – for eksempel Rachel Maddow Show (en million seere) eller Hardball with Chris Matthews (750 000 seere). Den mindre åpenlyst partiske nyhetskanalen CNN sender få debattprogrammer og prioriterer direkte nyhetsrapportering og dokumen-tarer.

På nett er meningsmarkedet delt mellom moderate venstrenettsteder som Huffington Post (kjøpt opp av AOL i 2011), Daily Kos og Talking Points Memo, og en sverm av ultrakonser-vative blogger som Drudge Report, Michelle Malkin og Hot Air. De partiske mediene på nett er langt mindre populære enn de på radio og kabel, med totalt rundt to millioner besøkende per dag.

Objektiv polarisering
Hvor stor innflytelse har disse mediene på den offentlige opinionen? Samlet har de ifølge Berry og Sobieraj et publikum på opp mot 47 millioner, men tallet er sann-synligvis lavere siden mange følger flere medier. Andre eksperter, som Markus Prior, påpeker at meningsmediene fortsatt har et langt mindre publikum enn de store tv-nettverkene: Kveldsnyhetene på ABC, CBS og NBC har dobbelt så mange seere som O’Reilly Factor, det mest populære nyhetsprogrammet på kabel. Selv kveldsnyhetene til den lille offentlige kanalen PBS har flere seere (2,4 millioner) enn de fleste aktualitetsprogrammene på kabel.

Publikummet til de partiske mediene kjennetegnes av en økende polarisering. En undersøkelse Pew Research Center publiserte i 2012 viser at blant dem som ser på Hannity og O’Reily på Fox News kaller dobbelt så mange seg konservative som ellers i befolkningen (henholdsvis 78 og 68 prosent, mot 35 prosent i befolkningen generelt). På MSNBC har Rachel Maddow et publikum bestående av 57 prosent liberals, som ellers i befolkningen bare utgjør 22 prosent.

Samtidig har velgernes politiske posisjoner hardnet til i hele landet. Det er blitt langt vanskeligere å finne «progressive republikanere» eller «konservative demokrater». Den ideologis-ke avstanden mellom velgerne – mellom religiøse og sekulære, mellom sørstatene og østkysten, mellom republikanere og demokrater – har vokst siden 1970-tallet.4

De partiske mediene har utvilsomt slengt seg på denne utviklingen, ikke drevet den fram. Snarere enn å ha radikalisert amerikanerne har de latt de mest politiserte finne støtte for sitt verdenssyn. Men de næres ikke bare av ideologiske medieprodukter: en klassisk studie om tv-serien Dallas på 80-tallet viste at seerne tolket episodene tydelig ulikt ut fra sin politiske overbevisning.5 Mer nylig har statsviterne Kevin Arce-neaux og Martin Johnson eksponert progressive og konservative for forskjellige nyhetsmediers dekning av en sak om at Obama-administrasjonen skal ha blandet seg inn i skattesaker mot konservative grupper. De konkluderte med at de store tv-nettverkenes «objektive» nyhetssendinger hadde samme polariseringseffekt som de partiske kabelkanalene.6 Med andre ord, uansett om en nyhetssak formidles på nøytralt eller tenden-siøst vis, mottas den med samme forutinntatthet.

Murdochs melkeku
Men de politiserte mediene nøyer seg ikke med å holde et speil opp for kundene: De oppfordrer dem også til å formulere ideene sine i et mer direkte og forflatet språk. Det er i denne intensiveringen at innflytelsen befinner seg. I The Outrage Industry dokumenterer Barry og Sobieraj den kontinuerlige flommen av fornærmelser, utskjelling, sarkas-mer, skittkasting og «ideologisk ekstremiserende» språk i framstillingen av politiske fiender. Her uttrykker de konservative seg ikke bare mer ekstremt enn motstanderne, de nøler heller ikke med å spre desinformasjon. En undersøkelse etter valget i 2010 viste at Fox News’ seere var 31 prosent mer tilbøyelige enn seerne på andre kanaler til å tro på påstandene om at Obama ikke var født i USA.7 I denne typen systematisk og ekstrem nedrakking av motsatte synspunkt er de partiske mediene en fortropp. De forvandler ikke moderate til ekstremister, men gjør disse enda mer ekstreme ved å overbevise dem om at overbevisningene deres er riktige.8 Disse trofaste og svært mottakelige forbrukerne vil så sitere sine nyhetskilder på sosiale medier. Slik sprer de ideer innenfor større befolkningsgrupper og bidrar til å sette den politiske dagsorden og mobilisere velgere.

Med sin hyllest av Tea Party-bevegelsen skapte Fox News denne ultrakonservative bevegelsen minst like mye som de dekket den, og bidro til at republikanerne igjen fikk flertall i Representantenes hus i mellomvalget i 2010. MSNBC ga på sin side Occupy Wall Street en langt mer omfattende og positiv dekning enn noen andre medier, men uten at det ledet til noen konkrete politiske endringer.

Hvordan gjeninnføre et minstenivå av høflighet og respekt for fakta i den offentlige debatten uten å ødelegge de partiske medienes mobiliserende kraft? Det er vanskelig å forestille seg at the outrage industry av egen fri vilje vil avstå fra de betydelige inntektene usaklighetene gir – Fox News sto for 61 prosent av fortjenesten til News Corporation i 2012. Men de økonomiske resultatene garanterer ikke politisk suksess. Hvis republikanerne taper presidentvalget i 2016 vil nok de konservative lederne og næringslivslederne revurdere Rupert Murdochs melkeku.

Oversatt av R.N.