Valgene ingen vil ta

En ny grunnlov har skapt politisk ro i Tunisia. Når spørsmålene om kvinnenes status, religionens rolle og tankefriheten nå er avklart, burde økonomiske og sosiale spørsmål dominere den offentlige debatten. Men på dette området sliter alle partiene med å lage en troverdig politikk, særlig for de kostbare subsidiene.

<span class="wpsdcp-drop-cap-default">De arabiske opprørene har ikke tatt lykkelige vendinger i Egypt, Syria eller Libya. Tunisia er derfor en enslig kilde til håp i regionen. Ingen av de sosiale forhåpningene som lå til grunn for opprøret i desember 2010 har blitt oppfylt. Men etter en langvarig politisk krise er en ny grunnlov vedtatt i landet som i fjor var på randen til sammenbrudd etter drapet på to venstrepoli-tikere.1 200 av 216 folkevalgte stemte for grunnloven og den teknokratiske samlingsregjeringen. Spenningen sank et par hakk og en relativ ro senket seg.

Motstanderne til islamistene i Ennahda fryktet at partiet ville slå rot i statsapparatet og legge fundamentet for et nytt diktatur. Men Ennahda forlot makten like fredelig som de fikk den, etter høflige anmodninger fra Det internasjonale pengefondet (IMF), Algerie, vestlige land, landets store fagforbund, arbeidsgiverne, den revolusjonære venstresiden, sentrum-høyre og Menneskerettighetsligaen.

Utvilsomt har de gitt etter for presset etter å ha innsett sine svake resultater og at de internasjonale styrkeforholdene ikke går i favør av politisk islam – islamistene er svekket i Tyr-kia og kastet med militærmakt i Egypt. Et nytt valg vil finne sted i Tunisia «før året 2014 er omme» (artikkel 148 i grunnloven). Revolusjon står ikke lenger på dagsordenen, men landet kan igjen begynne å tro at det kan bygge et fristed for lykke i en arabisk verden hvor dette er mangelvare.

Ingen økonomisk politikk
Vil det si at islamistenes innlemmelse i det politiske systemet har lykkes? Ja, fra synspunktet til de som lovet at islamistenes inntog i maktens korridorer ikke var en enveis-billett. Men også ja for fiendene deres, som advarte at så fort de kom til makten ville de avsløre hvor besatte de er av identitet og religion og sine økonomiske og sosiale mangler. «Med dem er vi tilbake til tiden før Adam Smith og David Ricardo,» sier Hamma Hammami, talsperson for den venstreorienterte Folkefronten. «Muslimbrødrenes økonomiske politikk er grunnrente og uformell grensehandel; ikke produksjon, ikke verdiskaping, ikke landbruk, ikke industri, ikke infrastruktur, ikke endre utdanningssystemet ut fra øko-nomiske, vitenskapelige eller teknologiske målsetninger.»

Islamistenes «utviklingsprogram», som det står i partiprogrammet fra 2011, består for det meste av tomme fraser: «skape nye markeder for varer og tjenester», «forenkle prosedyrer», «spre investeringene på mer nyttige prosjekter». Og klisjeer om å «blåse nytt liv i de gode verdiene fra den kulturelle og sivilisatoriske arven til det tunisiske samfunnet og dets arabiske og islamske identitet, som verdsetter innsats og kvalitet, maner til innovasjon og initiativ».2 Houcine Jaziri har vært med i de to siste islamistiske regjeringene og innrømmer at økonomien er Ennahdas svake punkt: «Vi har lukket oss inne i moralske spørsmål. Vi har for mange politikere og ikke nok økonomer. De andre har arbeidet mye mer med disse spørsmålene enn vi har.» Samtidig presiserer han: «Vi var heldige som måtte tenke på disse sakene da vi ble med i regjeringen.»

Det er aldri en dårlig idé. Men de siste tre årene har de fleste partiene, ikke bare Ennahda, vært mest opptatt av andre saker. «Den stormfulle politiske tiden vi har vært gjennom ble merket av debatter om relativt tabubelagte tema, som religion, tro, det hellige, seksualitet, homoseksualitet og kvinnenes rolle,» sier økonomen Nidhal Ben Cheikh. «Fundamentet for vår økonomiske politikk har derimot aldri blitt debattert, enda mindre kritisert. Resultatet er at guvernatene [provinsene] hvor revolusjonen, det politiske og sosiale opprøret, oppsto – Kef, Kasserine, Siliana, Tatouine, Kebili – fortsatt lider under en skrikende mangel på økonomisk aktivitet.»3Lite revolusjonær revolusjon

Islamistenes hovedmotstander, Béji Caid Essebsi, var statsminister i en periode etter at Ben Alis regime falt. I stedet for å dra fordel av populariteten sin og den generelle entusiasmen som rådet de første månedene etter «jasminrevolusjonen» og feie unna forgjengerens nyliberale politikk, valgte han seg ortodokse ministre som videreførte den tidligere økonomiske modellen, noe IMF hyllet.4 Resultatet er at Essebsi i dag konstaterer at «enkelte regioner som har vært marginaliserte svært lenge til fordel for kystregionen, ikke har sett noen forbedring.»

Siden 2011 har det faktisk ikke vært noen avsporinger fra valget om å innlemme landet i den internasjonale arbeidsdelingen ved å tilby utenlandske investorer kompetent arbeids-kraft til luselønn. I mangel av en strategi for å utvikle landets økonomi med offentlige investeringer og lokal etterspørsel, vil denne modellen bare sementere de skrikende regionale for-skjellene. Og den uformelle økonomien og smuglingen vil sannsynligvis blomstre (og på veien sluke skatteinntekter), staten vil vakle og jihadistcellene spre seg. «USA, nyliberalismens forsvarer, nasjonaliserte bankene sine [under krisen i 2008], mens Tunisia i en revolusjonær tid ikke tillot seg dyptgripende endringer,» beklager Ben Sheikh.

Gjeldstynget
Når jeg møter Ennahda-leder Rached Ghannouchi og Essebsi, grunnlegger og leder for Appell for Tunisia (Nidaa Tounès), viser de begge denne mangelen på politisk mot. I utgangs-punktet er motsetningen total mellom de to veteranene som dominerer landets politikk. Hovedkvarteret til Ghannouchi er fullt av bilder av ham med islamistiske ledere og intellektuelle (Tariq Ramdan, Egypts tidligere president Mohamed Morsi, den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan) og emiren av Qatar. Kontoret til Essebsi har ett tema: Habib Bourguiba5 – «den høyeste kriger», grunnleggeren av det moderne Tunisia – med både en byste, en stor plakat på veggen og et innrammet bilde på skrivebordet. Bourguiba ville dømme Ghannouchi til døden, mens Ghannouchi mente at Bourguiba hadde startet en «krig mot islam og arabiskheten».6Når jeg snakker med dem om de store økonomiske sakene, er forskjellene mellom de to langt mindre synlig. Om tilbakebetaling av utenlandsgjelden pådratt under Ben Ali og delvis underslått av klanmedlemmene hans sier Essebsi: «Folk snakker om gjelden, men den er ikke katastrofal, for vår gjeld er under 50 prosent av BNP. Andre land, som Frankrike, er over 85 pro-sent.»7 Uansett presiserer han raskt: «Et land med selvrespekt betaler sin gjeld, uansett regjering. Siden uavhengigheten har Tunisia alltid betalt til forfall.» Det er nærmest ord for ord det samme som Ghannouchi sa til meg dagen før: «Tunisia har en lang tradisjon med å betale sine kreditorer. Vi holder fast på det.»

Betjeningen av gjelden er en tung byrde for det fattige landet. Det er den tredje største budsjettposten: 4,3 milliarder tunisiske dinarer i 2013 (17 milliarder kroner). Den nest største er Kompensasjonskassen (CGC), en subsidieordning for mat og drivstoff som i 2013 kostet 5,5 milliarder dinarer. Alle ønsker å kutte i den, men ingen vet hvordan. Og også på dette punk-tet er det lite som skiller islamistene og motstanderne. Det er lett å skjønne hvorfor de er så forsiktige, for temaet er eksplosivt.

Subsidierer limousiner
CGC ble opprettet i 1970. Siden har økning i de globale olje- og kornprisene drevet utgiftene til et kolossalt nivå. IMF krever uavlatelig at de reduseres, og helst at kompen-sasjonskassen fjernes helt. De politiske partiene frykter inflasjon og revolusjon hvis de følger disse rådene.

CGC er langt fra et sosialt framskritt, mener Ben Sheikh, siden det har som hovedoppgave å gjøre en nyliberal strategi politisk bærekraftig ved å gi industrien billig arbeidskraft. For å tiltrekke seg investorer har Tunisia akseptert at deler av arbeidernes utgifter finansieres over statsbudsjettet. I mangel av en ordentlig lønn har arbeidende kvinner og menn i tekstilindu-strien, og mekanisk og elektronisk industri, i førti år fått kjøpe subsidiert mel og bensin.

Men det har også alle andre. I restaurantene og hotellene er pastaen og couscousen som serveres turistene også subsidiert. Bensinen i de store libyske bilene er subsidiert og den ofte importerte kraften de portugisiske og spanske sementfabrikkene bruker er subsidiert. «Det er en stor byrde,» sier Ghannouchi. «Vi må finne en fornuftig løsning, ikke på grunn av presset fra de internasjonale institusjonene, men fordi utgiftene ikke kan fortsette på dette nivået.» Essebsi sier de samme: «Vi har nå nådd et kritisk punkt. Det er best å revurdere budsjettet for å prioritere andre saker.»

Men hvordan ta midler fra CGC og bruke dem til produktive investeringer i regionene inne i landet uten å ramme de fattigste tunisierne, som staten ikke har andre måter å hjelpe på? Når de blir konfrontert med spørsmålet ser det ut som arbeidsgiverne, fagforeningene, islamistene, Nidaa Tounès foretrekker å vente og se. De fordømmer misbruken uten å foreslå en kur. På spørsmål om muligheten for at en framtidig regjering vil fjerne Kompensasjonskassen, svarer Wided Bouchamaoui, leder for arbeidsgiverorganisasjonen Utica: «Aldri! Det vil bli opprør landet over. Ingen politisk kraft vil våge å gjøre det.» Hun legger også raskt til: «Det er ikke vårt krav.»

To tredjedeler av subsidiene går til drivstoff. Men, insisterer Houcine Abassi fra fagforbundet UGTT, «de fleste arbeidsledige og arbeiderne har ikke bil. De ser dermed ikke noe til energisubsidiene. Og de i middelklassen som eier et lite kjøretøy, betaler like mye for bensinen [1,57 dinarer (6 kroner) per liter] som familier med flere luksusbiler.»

Men hvordan skille de ene fra de andre og slutte å subsidiere milliardærenes bensinslukende limousiner? «Det er regjeringens ansvar,» svarer Abassi. «Vi har forslag, men vi er en fagforening, vi er ikke staten, med masse midler, eksperter og rådgivere. Staten må finne en strategi.»

Urnenes dom
Folkefronten har utarbeidet en detaljert økonomisk plan. Den dreier seg både om å rekruttere flere byråkrater til finansdepartementet for å bekjempe svindel og smug-ling, en fem prosents skatt på oljeselskapenes nettofortjeneste, slutte å betale utenlandsgjelden i påvente av en vurdering av legitimiteten, endring av skattenivået for de fattigs-te, fjerne banksekretessen. Men planen er mindre modig når det kommer til CGC. «Alle vet at man ikke kan røre Kompensasjonskassen,» sier Hammami. Regjeringen har imidler-tid i det stille begynt å trimme subsidiene, spesielt drivstoffposten. Og alle ser den andre veien.

Det vil si mot det neste valget. De politiske konfliktene stoppet etter den nye regjeringen ble dannet, men kampen fortsetter med andre midler. Dagens konsensus hviler på en skjør maktbalanse. Mulige framtidige koalisjoner forsøker å foregripe valgresultatet. Ghannouchi bruker denne usikkerheten og den regionale ustabiliteten for å overbevise sin tvilende velger-base om at hans strategi for forsoning er riktig. Han mener landet er «for skjørt for en konfrontasjon mellom en regjering og en opposisjon» og ønsker at valget ender med en «koalisjonsre-gjering med så mange partier som mulig, samt sivilsamfunnet, fagforeningene, arbeidsgiverforeningene. Og Ennahda.»

Essebsi synes å ha overtaket. Partiet han leder, Nidaa Tounès, er uensartet, en blanding av Ben Ali-sympatisører, progressive aktivister og fagforeningsfolk (generalsekretær i Nidaa Tounès, Taïeb Baccouche, har vært generalsekretær i UGTT), men det har en sentral plass i politikken. På den ene siden ønsker islamistpartiet en nasjonal samlingsregjering uten å eksklu-dere noen. På den andre vil Folkefronten kontre det Hammami kaller «Ennahdas despotiske fare» ved å forlenge samhandlingen med Nidaa Tounès. Hva vil Nidaa Tounès gjøre? Å høre Essebsi legge ut om sin rolle i den vellykkede «konsensusløsning» med Ghannouchi, samtidig som han hyller den sittende regjeringens «støttet fra alle politiske krefter», får jeg inntrykk av at han foretrekker at neste regjering blir like bred. Avviser han dermed ikke islamistene i opposisjonen? «Det avhenger av valget,» sier han. «Men vi vil akseptere urnenes dom.»

Politisk likevekt
«Vi frykter at Nidaa Tounès vil alliere seg med Ennahda,» sier Abdelmoumen Belanes, visegeneralsekretær for Arbeidernes parti, som er med i Folkefronten. «Vesten mener det eksisterer to store krefter og at stabilitet forutsetter at de allierer seg.» Men frykten islamistene inngyter hos venstre-siden er ikke blitt mindre. «Helt fra starten av har Ennahdas strategi vært den samme,» sier Hammami. «Møter de motstand trekker de seg tilbake. Der det er åpninger går de til angrep. Og målet er fortsatt å islamisere og innføre Muslimbrødrenes reaksjonære, despotiske og diktatoriske linje.» Hammamis strategi bygger på denne diagnosen: Den anti-islamistiske alliansen med Nidaa Tounès må videreføres ved å prioritere demokratiet; de må gjøre det klart at denne prioriteringen betyr akutte sosiale tiltak; de må også satse på at alle de «demokratiske» kreftene er «enige om behovet for å dempe konsekvensene av den økonomiske krisen for de store massene».

Men, spør forskeren Michael Ayari fra International Crisis Group, hva tenker velgerne, hva tenker tilhengerne? Ennahdas tilhengere, som har sett partiet gi fra seg makten uten å ha tapt et valg? Tilhengerne til Nidaa Tounès, som har en leder som ikke utelukker en koalisjon med islamistene, under IMFs overlykkelige øyne? Tilhengerne til Folkefronten, som bes for-svare demokratiet sammen med arbeidsgiverne og tidligere Ben Ali-folk? Partilederne smir sine allianser, foregriper fordelingen av ministerpostene, forsikrer sponsorene. Resultatet er en politisk likevekt. Det er fornuftig, ja, selv ønskelig, i en region som fortsatt lider av krampetrekninger. Men hvor lenge vil det vare hvis de økonomiske og sosiale valgene som utløste «revolusjonen» for tre år siden fortsetter å bli utsatt på ubestemt tid?

Oversatt av R.N.