Foto: Pim Chu / Unsplash.
Kritikk Kapitalismens ånd

Det søvnløse mennesket

Søvn ses enten som tap av tid eller som et uheldig fravær av oppmerksomhet. Søvn brukes ofte som metafor for folks apati under diktatur. I en tid hvor kapitalismen forsøker å gjøre menneskelivet til en prosess av uavbrutt produksjon og forbruk, er tiden inne for å revurdere disse forestillingene.

Posted on

Alle som har bodd på den nordamerikanske vestkysten vet at flere hundre fuglearter hvert år migrerer opp og ned kontinentalhylla i ulike distanser. En av disse artene er hvitstrupespurven. I motsetning til de fleste andre fugler har denne spurven en sjelden evne til å holde seg våken, i opptil sju dager i strekk under trekkperiodene. Denne sesongregulerte atferden gjør at de kan fly og navigere om natta og sanke mat på dagen uten å hvile.

De siste fem årene har det amerikanske forsvaret brukt masse penger på å forske på disse skapningene. Offentlig finansierte forskere på ulike universiteter, spesielt i Madison (Wisconsin), har undersøkt hjerneaktiviteten til disse fuglene under de lange søvnløse periodene, med håp om å sanke kunnskap som kan brukes på mennesker.

Målet er ganske enkelt å skape den søvnløse soldaten.

Forskningen på hvitstrupespurven er bare en liten del av et større prosjekt for å beherske menneskesøvnen så langt det lar seg gjøre. Målet på kort sikt er å utvikle metoder for at en soldat kan gå minst sju dager uten søvn – og på lengre sikt kanskje dobbelt så lenge – og samtidig yte på et høyt mentalt og fysisk nivå. Inntil nå har måtene å skape søvnløshet på alltid medført kognitive og psykiske begrensninger (for eksempel redusert oppmerksomhet). Det vitenskapelige målet er ikke lenger å finne måter å stimulere våkenhet på, men å redusere kroppens behov for søvn.

Fra ti til seks og en halv time

Historien viser at krigsrelaterte oppfinnelser ofte ender med å assimileres i det bredere samfunn, og den søvnløse soldaten vil utvilsomt bli forløperen til den søvnløse arbeideren eller søvnløse forbrukeren. Ikke-søvn-produkter, aggressivt markedsført av legemiddelselskapene, vil først være et livsstilsalternativ, men til slutt bli en nødvendighet for mange.

Døgnåpne markeder og en global infrastruktur for kontinuerlig arbeid og forbruk har lenge vært en realitet, men nå er også det menneskelige subjektet i ferd med å tilpasses disse. Det er en provisorisk åpning mot noen av paradoksene i den ekspanderende, hvileløse livsverdenen til det 21. århundrets kapitalisme.

«Den sjokkerende og ufattelige realiteten er at ingen verdi kan utvinnes fra søvnen.»

I sin fundamentale ubrukelighet og iboende passivitet, med de kolossale tapene den medfører for produksjonstid, handel og forbruk, vil søvn alltid kollidere med det døgnåpne universets krav. Den store delen av våre liv som vi tilbringer i søvne, løsrevet fra kvikksanden av simulerte behov, er en av de store menneskelige forsvarsverkene mot vår samtids grådige kapitalisme. De fleste av menneskelivets tilsynelatende ureduserbare nødvendigheter – sult, tørst, begjær, og mer nylig behovet for vennskap – er tvunget inn i varemessige eller finansialiserte former. Søvnen fastholder ideen om et menneskelig behov og tidsintervall som ikke kan koloniseres og fasttømres til en massiv lønnsomhetsmaskin, og forblir dermed en ukompatibel anomali og åsted for en krise i det globale nået. På tross av all den vitenskapelige forskningen på feltet, frustrerer og forvirrer søvnen alle forsøk på å utbytte eller omforme den. Den sjokkerende og ufattelige realiteten er at ingen verdi kan utvinnes fra søvnen.

Det bør ikke komme som noen overraskelse at søvnen utarmes overalt for tiden, gitt hvor mye som står på spill økonomisk sett. I løpet av det 20. århundret ble søvntiden jevnlig innskrenket – gjennomsnittsamerikaneren sover nå omtrent seks og en halv time hver natt, en utarming fra åtte timer for en generasjon siden, og ned fra utrolige ti timer på begynnelsen av 1900-tallet. På midten av 1900-tallet syntes uttrykket «vi tilbringer en tredel av livet i søvne» å ha en aksiomatisk sikkerhet, en sikkerhet som nå stadig blir undergravd. Søvn er en allestedsnærværende, men usynlig påminnelse om en førmodernitet som vi aldri helt har forlatt, om det rurale universet som begynte å forsvinne for 400 år siden. Søvnens skandale er at den fastholder en rytmisk veksling i livene våre – mellom sollys og mørke, aktivitet og hvile, arbeid og restitusjon – som har blitt utryddet eller nøytralisert alle andre steder.

For dyrt for vår tids kapitalisme

Innen midten av 1600-tallet begynte søvnen å bli løsrevet fra den stabile posisjonen den hadde hatt i aristotelismens og renessansens nå utdaterte rammer. Søvnens uforenlighet med moderne begrep om produktivitet og rasjonalitet begynte å bli tydelig. Descartes, Hume og Locke var bare noen få av filosofene som foraktet søvnen for dens irrelevans for sinnets syssel eller jakten på kunnskap. Søvnen ble devaluert i møte med bevissthet og vilje, devaluert av begreper om nytte, objektivitet og selvisk handling. For Locke var søvnen en beklagelig, men uunngåelig forstyrrelse av Guds intenderte prioritet for menneskene: å være driftige og rasjonelle.

I første avsnitt av Humes En avhandling om den menneskelige natur, kategoriseres søvn sammen med feber og galskap som eksempler på hindre for kunnskapen. Innen midten av 1800-tallet begynte den asymmetriske relasjonen mellom søvn og gåing å framstilles i hierarkiske modeller der søvnen ble forstått som en regresjon til en lavere og mer primitiv modus, der angivelig høyere og mer kompleks hjerneaktivitet ble «blokkert». Schopenhauer er en få tenkere som vendte opp ned på dette hierarkiet og hevdet at den menneskelige tilværelsens «sanne kjerne» var å finne i søvnen.

På 1800-tallet innså fabrikksjefene, etter de verste overgrepene i behandlingen av arbeiderne under industrialiseringen av Europa, at det ville være mer lønnsomt å la arbeiderne få lov til å hvile litt for å bli mer effektive og bærekraftige produsenter på lengre sikt, slik Anson Rabinbach har visst i sitt verk om utmattelsens vitenskap.1 Anson Rabinbach, The Human Motor: Energy, Fatigue, and the Origins of Modernity, Univ. of California Press, 1992.

Men i de siste tiårene av 1900-tallet og fram til nå, med sammenbruddet til de kontrollerte eller begrensede formene for kapitalisme i Europa og USA, finnes det ikke lenger noen indre nødvendighet som gjør hvile og restitusjon uunnværlig for økonomisk vekst og lønnsomhet. Tid for menneskelig hvile og restituering er nå simpelthen for dyrt til å være strukturelt mulig innenfor vår tids kapitalisme. Teresa Brennan har laget begrepet «bioavregulering» for å beskrive den brutale avstanden mellom de avregulerte markedenes temporalitet og de iboende fysiske begrensningene til menneskene som tvinges til å etterleve disse markedenes krav.2 Teresa Brennan, Globalization and Its Terrors: Daily Life in the West, London: Routledge, 2003.

Maskinisk dvale

Nedgangen i det levende arbeidets langsiktige verdi gir ingen insentiv til å gjøre hvile eller helse til økonomiske prioriteringer. Det finnes nå svært få betydelige mellomspill i den menneskelige eksistensen (med det kolossale unntaket av søvnen) som ikke har blitt gjennomboret og overtatt av arbeidstid, forbrukstid og reklametid.

I deres analyse av samtidens kapitalisme, påpeker Luc Boltanski og Eve Chiapello en rekke krefter som verdsetter et enkeltindivid som konstant er opptatt, samhandler, interagerer, kommuniserer, svarer eller prosesserer innenfor et eller annet telematisk miljø. I klodens velstående regioner har dette skjedd, bemerker de, sammen med en oppløsning av de fleste grensene mellom privat og profesjonell tid, mellom arbeid og forbruk. I dagens konnektivistiske paradigme blir den største premien gitt til aktivitet for aktivitetens skyld, «Å alltid gjøre noe, bevege seg, forandre seg verdsettes, i motsetning til stabilitet som ofte ses som et synonym til inaktivitet.»3 Luc Boltanski og Eve Chiapello, Le nouvel esprit du capitalisme, Gallimard, Paris, 1999. Denne aktivitetsmodellen er ikke en forvandling av et tidligere paradigme for arbeidsetikk, men en fullstendig ny modell for normativitet, en modell som krever døgnkontinuerlige temporaliteter for å realiseres.

Selvsagt vil folk fortsette å sove, og selv viltvoksende megabyer vil fortsatt ha nattlige intervaller med relativ ro. Men ikke desto mindre er søvnen nå løsrevet fra ideen om nødvendighet eller natur. I stedet er den, som så mange andre fenomener, framstilt som en varierende, men kontrollerbar funksjon som bare kan defineres instrumentelt og fysiologisk.

Ny forskning viser at antallet folk som våkner av seg selv en eller flere ganger i løpet av natta for å sjekke meldinger eller data øker eksponentielt. En tilsynelatende inkonsekvent, men framherskende språklig figur er den maskiniske betegnelsen «dvale». Ideen om et apparat i en energieffektiv beredskapstilstand gjør den større forestillingen om søvnen til ba

re en avledet eller forminsket tilstand av operasjonalitet og tilgang. Denne ideen overskrider på/av-logikken, slik at ingenting er noensinne fullstendig «av» og det finnes aldri noen virkelig hviletilstand.

Søvnløshet og verdensløshet

Som den største gjenværende hindring – faktisk, den siste av det Marx kalte «naturlige barrierer» – til den fulle realiseringen av 24/7-kapitalismen, kan ikke søvnen elimineres. Men den kan forstyrres og forpurres, og som mitt eksempel over viser, finnes det allerede metoder og motiver for å fullbyrde denne forstyrrelsen. Offentlige rom er nå gjennomgående utformet for å forhindre søvn, ofte inkluderer de – med en iboende ondskap – riller i benker og andre hevede overflater for å hindre en menneskekropp i å strekke seg ut på dem.

Søvnbegrensningen henger uløselig sammen med nedrivingen av sosiale sikkerhetsnett i andre sfærer. Slik tilgang til rent drikkevann systematisk har blitt ødelagt verden over av forurensning og privatisering, ledsaget av stort salg av flaskevann, er det ikke vanskelig å forestille seg en lignende produksjon av søvnmangel.

Alle inngrepene skaper søvnløse tilstander der søvn må kjøpes (selv om man bare kjøper en kjemisk endret tilstand som kun ligner på faktisk søvn). Statistikken over en skyhøy, stigende bruk av sovemedisin viser at i 2010 fikk rundt femti millioner amerikanere utskrevet resept på piller som Ambien eller Lunesta, og mange millioner andre kjøpte reseptfri sovemedisin. Men det er vanskelig å forestille seg en bedring av dagens tilstand som vil la folk sove godt og våkne uthvilt. På dette punktet i historien vil sannsynligvis selv ikke en mindre undertrykkende verden utslette søvnløsheten. Denne får sin historiske betydning og særegne affektive tekstur i sin relasjon til eksterne kollektive erfaringer. Søvnløsheten er nå uatskillelig fra mange andre former for frarøvelse og sosial ruin som finner sted verden over. Som en individuell frarøvelse i vår nåtid, henger den uløselig sammen med en allmenngjort tilstand av verdensløshet.

Søvnen som radikalt brudd

En av de mange grunnene til at menneskekulturer lenge har forbundet søvn med døden, er at de begge viser verdens fortsettelse i vårt fravær. Men den sovendes kun midlertidige fravær inneholder alltid et bånd til en framtid, til en mulighet for fornyelse og dermed frihet. Det er et intervall der glimt av et ulevd liv, av et utsatt liv, kan gli inn i bevisstheten. Det nattlige håpet for den ufølsomme tilstanden av dyp søvn er også forventningen om en oppvåkning som bærer med seg noe uforutsett.

I Europa etter 1815, under flere tiår med kontrarevolusjoner, tilbakeskritt og avsporinger av håp, fantes det kunstnere og poeter som hadde en intuisjon om at søvnen ikke nødvendigvis var en unndragelse eller flukt fra historien. Shelley og Courbet er eksempler på to som forsto at søvnen var en annen form for historisk tid – at tilbaketrekningen og den tilsynelatende passiviteten i søvnen også omfattet tilblivelsens uro og bekymring som var essensiell for tilsynekomsten av en mer rettferdig og egalitær framtid.

Nå, i det 21. århundret, har søvnens uro et mer problematisk bånd til framtiden. Lokalisert et sted på grensen mellom det sosiale og det naturlige sikrer søvnen at vi fremdeles opplever faser og sykliske mønstre som er essensielle for livet og uforenlige med kapitalismen. Søvnens vedvarende avvik må forstås i sammenheng med den pågående destruksjonen av prosessene som holder livet på planeten oppe. For kapitalismen kan ikke begrense seg, ideen om bevaring eller vern er en systemisk umulighet. På denne bakgrunnen møter søvnens restituerende stillstand dødeligheten i akkumulasjonen, finansialiseringen og avfallet som har lagt øde alt som en gang var felles.

Nå finnes det faktisk bare en drøm, som overskrider alle andre: drømmen om en felles verden uten en uhelbredelig skjebne, en verden uten milliardærer, en verden med en annen framtid enn barbarisme eller posthumanisme, en verden der historien kan anta andre former enn katastrofens tingliggjorte mareritt. Det er mulig at disse forestillingene – på mange forskjellige steder, i mange ulike tilstander, inkludert drømmeri og dagdrømmer – om en framtid uten kapitalismen begynner som søvnens drømmer. Disse vil være søvnen som et radikalt brudd, som en avvisning av det globale nåets nådeløse byrde, søvnen som alltid kan øve på skissene til mer konsekvente fornyelser og begynnelser.

Oversatt av R.N.

Jonathan Crary er forfatter av boka 24/7: Late Capitalism and the Ends of Sleep (Verso, London, 2013), som denne teksten er hentet fra.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Kritikk

Narcissusspeilet

Få ting er vanskeligere enn å virkelig lese eller å virkelig se.

Den

Arbejdets moral

Arbejdssamfundet er i krise, hævder forfatteren Eskil Halberg i Roden til alt

Placeholder

Tematyranniet

En absolutt nødvendighet for litteraturen og filmen er gått tapt.

Hvert år blir

0 kr 0
Gå til Toppen