Kaldere krig?

Aner vi at det storstilte misbruket av sikkerhetspolitiets og etterretningens makt omsider skal begynne å bli gjort kjent for allmennheten? Er det i så fall journalisters fortjeneste? Eller er det like gjerne romanforfattere som har brakt disse spørsmålene fram i lyset? Kjartan Fløgstad har i hvert fall gitt et vesentlig bidrag.

Den lukkede, hvis ikke lyssky, verdenen kjent som «etterretningsverdenen», som også innbefatter sikkerhetspolitiet og ordenspolitiet, samt enkelte politikere, militære og journalister, har alltid hatt en særskilt tiltrekningskraft på konspiratorisk sinnede. Følelsen av at noe vesentlig blir holdt skjult, kan avstedkomme de drøyeste forestillinger. På samme tid har dette alltid vært en bevisst strategi fra de hemmelige tjenestene: All kritikk kan bli avfeid med henvisning til at den er konspiratorisk. Dermed etableres det et alltid allerede hvitvasket handlingsrom det er lett for kyniske maktmennesker å misbruke.

Hvorfor skrives det ikke mer om slike spørsmål? Er det frykt som skaper denne tausheten? Enda godt noen er fryktløse. Slike som Kjartan Fløgstad. I sine tre siste romaner – Grense Jakobselv (2009), Nordaustpassasjen (2012) og årets utgivelse Magdalenafjorden – tar Fløgstad for seg ikke bare overvåkning og etterretning, men også noen sorte tråder som går fra mellomkrigstidens nazisme og fascisme, som ble spunnet videre på gjennom hele det 20. århundret, og som fortsatt beveger verden.

«Disse surrogat-menneskene har inngått seksuelle forhold med dem de var ment å overvåke.»

Magdalenafjorden «er – eller kunne ha vore – ein spionroman», skriver kritiker Øystein Vidnes.1 Vi befinner oss blant agenter og krigsprofitører, fra den spanske borgerkrigen til andre verdenskrig, og videre til den kalde krigen. Et av kapitlene åpner slik: «Det svunne er ikkje ein draum. Det er midt blant oss.» Henvisningen til Aksel Sandemoses roman Det svundne er en drøm er ikke tilfeldig valgt. For som hos Sandemose dreier det seg hos Fløgstad om kvinner som setter det kvinnelige på spill, som «spelar høgt politisk på kjønn og erotikk», kort sagt om «kvinneliv, skuld, svik, hemmelege tenester, kva slags tenester, tenester i teneste for kven?»2

I Det svundne er en drøm dominerer rollespillet. Folk blir folk erstattet, eller fordoblet – krigen befinner seg i alles hverdag. Dobbeltgjengermotivet ligger tjukt smurt ut over sidene. I Magdalenafjorden finnes det også slike fordoblinger. De er kanskje mindre åpenbare, men ikke mindre viktige.

Noen vet nemlig å sko seg i denne overvåkede og manipulerte verden av gjenferd og fordoblinger. I Magdalenafjorden dreier det seg om de som spiller på to hester, og som følgelig må hete Conrad I. Tandem, om andre som rir to hester, samt om de som selv er to (eller flere) hester, slik som Marina Lie (1902–1997), som var spion for Nazi-Tyskland, men som også påstås å ha spionert for Sovjetsamveldet. Av alle ting er hun en historisk person, eller kanskje da nettopp flere historiske personer, for hun er også kjent som Marina Noreg og Marina Goubonina. Blant annet. Hun er kort sagt agent, dobbel, trippel, kvadruppel, hvem vet?


Roman eller dokumentar?

Om en etterretningsrapport vedrørende Marina Lie heter det et sted i Magdalenafjorden: «Som dei fleste etterretningsrapportar har også denne eit lågt faktisk nivå, er dårleg skriven, styrt av fordommar, enkel psykologi, rein gissing.» Romanen sår tvil. Vi lesere blir oppfordret til å undre, spørre, undersøke.

Slik er jo skjønnlitteraturen. Den er verken underlagt etterretningsrapporters krav om klare og tydelige konklusjoner, historiefagets mål om vitenskapelig sannhet eller journalistikkens krav til etterrettelighet. Enkelte vil si at dette er et problem med romanen som sjanger. Den blir uforpliktende. Men romankunstens tvisyn kan også være på sin plass når moderne historie skal skrives. Sannheten er krigens første offer, heter det, og den kalde krigen var ikke minst en krig om hva som var sant. Propaganda sto mot propaganda. Hvor skråsikre bør vi da være på at det stemmer, det som står i historiebøkene og i avisene?

Fløgstad forteller at han på 1960-tallet, og i likhet med de fleste unge forfattere, var kritisk til romanen. Han anså den for å være en håpløs og utdatert litterær form, en «borgarleg fortidslevning», individualiserende og psykologiserende. Likevel skriver Fløgstad stadig romaner. Til og med om brennende aktuelle temaer fra dagens virkelighet. At romansjangeren er fiktiv, innebærer ikke nødvendigvis at den står fjernt fra virkeligheten, men sier noen om hvordan påstandene må leses: Romanforfatteren påstår per definisjon ikke at alt som står i romanen stemmer, men kan likevel håpe at leserne vil lære noe om verkets tema gjennom å følge hovedpersonenes perspektiv eller ved å tenke over de «kryssklippingene» som blir gjort i verket.

Mye av det som står i Fløgstads siste romaner bør nok anses for å være en slags pekere, altså små biter av informasjon som antyder noe langt mer omfattende. En leser som fester seg ved noen av disse pekerne, står utvilsomt bedre rustet til å forstå visse vesentlige sammenhenger i nyere historie. Eksempelvis bringer rederivirksomheten til Conrad Tandem i Magdalenafjorden tankene til samarbeidet mellom norsk etterretning og skipsrederne på 1950-tallet og senere. Vi kan nevne rederiet Egerfangst, opprettet av etterretningsoffiserer Alf Martens Meyer, med amerikansk etterretning som hemmelige partnere.

Nå hadde det vært en uting hvis det bare var i romaner vi kunne lese om temaer som overvåkning og etterretning. Men noe er i ferd med å skje. Stadig lekker ny informasjon ut. I fjorårets utgivelse Undercover, av Guardian-journalistene Rob Evans og Paul Lewis, får vi et innblikk i metodene tatt i bruk i et eget hemmelig avsnitt av London-politiet.3 Her kan vi lese om et infiltrasjonsprogram, der også det amerikanske føderale politiet FBI ble konsultert for å utvikle metodene. Programmet var topphemmelig. Offentligheten skulle ikke på noen måte bli informert, ikke engang om selve programmets eksistens. Flere av infiltratørene forvrengte politimetoden kjent som «provokasjon» ad absurdum, inntil det punktet der de som i prinsippet skulle være lovens menn endte opp med å stå bak ville oppfordringer til opptøyer.

NRK Brennpunkts dokumentar «Infiltratøren» fra i fjor antyder at dette er noe som slett ikke bare foregår i utlandet. Selv om det er på sin plass å spørre hvor troverdig kilden til denne dokumentaren kan sies å være. Hvis Fløgstads romaner er dokumentariske, så kan vel også en dokumentar ha fiktive innslag?


Det utbyttbare mennesket

Av de britiske Guardian-journalistenes bok framgår det at det lenge har vært vanlig praksis å infiltrere miljøer i den grad at man stjeler døde menneskers identitet, og erstatter dem med surrogatmennesker som på fulltid går rundt og «spiller rollen» som den avdøde, uten på noe tidspunkt i det såkalte oppdraget å sette sin fot på en politistasjon, av frykt for å avsløre rollespillet. Det har dertil vært akseptert at disse surrogatmenneskene har inngått seksuelle forhold med dem de var ment å overvåke.

Uten å ta for hardt i kan vi si at denne fullstendig psykotiske praksisen med å «bytte ut» mennesker med andre mennesker er et symptom på et menneskesyn der alle presumptivt individuelle trekk ved et menneske lar seg kopiere. Kjartan Fløgstad antydet at noe slikt ville skje allerede i sin essaysamling Tyrannosaurus Text (1988): «Massekommunikasjonen gjer oss gjennomsynlege, totalt utbyttbare, til forveksling like.»4 Konsekvensene av et slikt identitetstap, der forskjellen mellom det identiske og det ikke-identiske opphører, gjør mennesker til rent menneskemateriell, altså noe man kan utnytte, eller utbytte. Alle er utbyttbare. Alt er like godt som alt annet. Denne totale verdinivelleringen er selvsagt både virkning av og årsak til de umenneskelige innslagene i våre vestlige samfunn.

«Kjartan Fløgstad skriver kun svært motvillig det som i Norge i dag kalles ‘romaner’.»

Agenter som går undercover, spioner som spiller roller, kort sagt etterretningsvirksomhet. Fløgstad skriver: «På engelsk blir denne typen verksemd kalla ’Intelligence’, sjølv om det ofte er uttrykk for det sikk motsette: ’Stupidity’, dumskap». En nådeløs dom, men utvilsomt berettiget i en del tilfeller. I Evans og Lewis’ Undercover kan vi eksempelvis lese at infiltratører ble rekruttert fordi de var «gode til å manipulere». Hvordan skulle noe slikt kunne gå bra? Lurer man andre på fulltid, blir man før eller senere selv lurt. Da kan de tjenestene som er ment å sikre statens sikkerhet, selv bli en sikkerhetsrisiko.


Kollektiv fortrengning

«Utgjør det en sikkerhetsrisiko hvis det finnes en strengt hemmelig hær i staten, som delvis er drevet av den nasjonale militære sikkerhetstjenesten og delvis av fremmede makter med særlige interesser innenfor den kalde krigens rammeverk? Eller beskytter tvert imot en slik hær staten fra store sikkerhetsrisikoer? Slike spørsmål plaget både de norske Stay Behind-kommandørene under den kalde krigen og observatører rundt om i Europa etter avsløringen av det hemmelige nettverket i 1990.»5 Dette skriver den sveitsiske historikeren Daniele Ganser, i den første bokutgivelsen som tar for seg NATOs hemmelige operasjoner i hele Vest-Europa under den kalde krigen, og forsøker å sammenfatte det lille som har blitt gjort kjent om denne utstrakte virksomheten. Når det gjelder norske forhold, baserer Ganser seg særlig på Ronald Bye og Finn Sjues Norges hemmelige hær – historien om Stay Behind (1995), Olav Riste og Arnfinn Molands Strengt hemmelig: Norsk etterretningstjeneste 1945–1970 (1997) ogOlav Ristes The Norwegian Intelligence Service 1945–1970 (1999).

Avsløringen som Ganser viser til, ble gjort i Italia. Her viste det seg at de hemmelige gruppene aktivt hadde begått terroraksjoner bare for å legge skylden på kommunister. Hva var motivet for ugjerningene? Det var enkelt: Kommunistene sto svært sterkt i den vesteuropeiske opinionen. Det ville de mest rabiate antikommunistene gjøre noe med, koste hva det koste ville.

Avsløringen er også omtalt i Fløgstads Grense Jakobselv:

«[D]en 24. november 1990 […] hadde statsminister Giulio Andreotti stått i det italienske deputertkammeret og stadfesta at det innanfor NATO fanst ein hemmeleg struktur som blei kalla Operazione Gladio. For så vidt hadde han ikkje noko val. Etterforskarane med dommar Felice Casson i spissen hadde funne avslørande originaldokument i arkiva til dei hemmelege tenestene i Italia. […] Dommar Casson dokumenterte at i åra mellom 1969 og 1987 hadde terrorismen tatt livet av 491 menneske i Italia. Storparten av den italienske terrorismen var satt i scene av Gladio, ein organisasjon oppkalt etter eit tveegga romarsk sverd. Dette var den italienske utgåva av Stay Behind, organisert og samordna gjennom NATO, i tett samarbeid med nyfascistiske grupper, det kristelig-demokratiske partiet, og CIA.»6

Det er som om det har inntrådt en kollektiv fortrengning av disse avsløringene i Norge. Men de ble faktisk omtalt i norsk presse i 1990. Aftenposten kunne skilte med overskriften «Hemmelig nett».7 Da hadde riktignok tittelen blitt endret, for selve teksten stammet fra NTB, som dagen før hadde sendt den ut under overskriften «Hemmelige NATO-grupper avslørt». Noen dager etter meldte NTB om «Stadig flere avsløringer om hemmelig organisasjon». I en annen sak gikk det fram at det stadig fantes en «Stay Behind»-organisasjon i Norge.8 I medienes overflod av stoff har det alltid vært mulig å finne slike edle dråper av viktig informasjon. Det viser at det faktisk er mulig å skrive om virkelig vesentlige spørsmål også i aviser. Nøste opp de trådene fra nyere historie som fortsatt preger oss. Bøte på den kollektive glemselen.


Kaldere og kaldere

Stay Behind-gruppenes eksistens hadde blitt kjent i norsk presse allerede i 1978, da politiet under en ransakelse av villaen til skipsreder Hans Otto Meyer fant et stort våpenlager i et hemmelig rom: maskingeværer, maskinpistoler, rifler, bazookas og 20 000 skudd. Ransakelsen og dens etterspill kan vi lese om både i Grense Jakobselv og i Daniele Gansers verk. I en redegjørelse for Stortinget bekreftet daværende forsvarsminister Rolf Hansen at gruppene eksisterte, men nektet for at de var underlagt NATO eller hadde noen forbindelser til CIA. «Vi visste jo at dette var løgn», sier en av fortellerne i Fløgstads roman. Historikeren Ganser er ikke så mye snauere: «Hansens påstander i 1978 var i beste fall misvisende, i verste fall rett og slett usanne.»

Mange visste bedre. Samme år, i 1978, kom tidligere CIA-sjef William Colbys memoarbok Honorable Men, der Colby forteller hvordan han var med på å organisere hemmelige hærstyrker, blant annet i Norge, fra 1951 til 1953. Men etter avsløringene i Italia i 1990 henviste forsvarsdepartementets pressetalsmann Erik Senstad stadig til Rolf Hansens redegjørelse fra 1978. «Det som ble sagt den gangen, gjelder fortsatt», sa han.

Bakgrunnen for Stay Behind-gruppene var i utgangspunktet et privat initiativ fra 1947, da fem kjente norske næringslivstopper, som alle hadde vært motstandsmenn under krigen, etablerte et nettverk for å kartlegge norske kommunister. På samme tid fikk Vilhelm Evang i oppdrag å bygge opp Forsvarets Etterretningstjeneste (e-tjenesten), som han selv skulle lede de neste 20 årene. Sammen med daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge satte Evang den private gruppen under statlig kontroll.

I et direktiv datert 25. oktober 1948 gir Hauge klarsignal til opprettelsen av en beredskapshær kalt «FO 4 Beredskap», og gir generalløytnant Ole Berg ansvaret for å etablere organisasjonen, som senere har blitt omtalt som Stay Behind-hæren. Den var ment å fungere slik Hjemmefronten hadde gjort under andre verdenskrig, hvis Norge skulle falle under russisk okkupasjon. Hauge skriver at organisasjonen skulle bestå av «hardføre menn» og «spesialtrenet befal» som kunne operere på egenhånd, uavhengig av norsk etterretning og andre militære avdelinger. Ifølge Ronald Bye og Finn Sjue hadde organisasjonen på det meste omkring 1200 medlemmer. Det strengt hemmelige «Hauge-direktivet» ble først offentliggjort av Aftenposten i 1996, etter å ha blitt nedgradert av Lund-kommisjonen.9 Allerede i 1948 begynte CIA og britiske MI6 å ta over finansieringen og styringen av Stay Behind-gruppene. Som del av NATO ble de norske gruppene organisert under navnet Rocambole (ROC). Den nokså venstreorienterte Evang var svært skeptisk til den store innflytelsen amerikansk etterretning fikk i Norge gjennom ROC, særlig da det i 1957 viste seg at en amerikansk NATO-representant i Norge hadde overbrakt informasjon om en rekke venstreorienterte nordmenn til sine overordnede.

Det er noe tilsvarende som rammer sjømannen Franklin Tverrli i Magdalenafjorden. Han er bare 17 år gammel da han blir nektet adgang til De forente stater, fordi det norske overvåkningspolitiet har informert amerikansk etterretning om at bestefaren hans var kommunist. Vi bærer med oss mye ballast her i livet – ikke bare vår egen bakgrunn, vår egen livshistorie, men også spøkelser fra fortiden.

At de norske hemmelige tjenestene drev med mer enn ren registrering og overvåkning, er godt belagt. Lund-kommisjonen henviste blant annet til Asbjørn Bryhn, overvåkningssjef fra 1947 til 1966, som aktivt opponerte mot ideen om at politiet skulle holde seg til strengt avgrensede overvåkningsoppgaver. Bryhn var av «den personlige oppfatning at en ikke kunne la [en] klikk av landsforrædere drive på fritt uten å stikke kjepper i hjulene», står det å lese i kommisjonsrapporten.10 Hva dette innebærer, blir det heller ikke lagt skjul på. Bryhn hadde nemlig et nokså idiosynkratisk begrep om forræderi. Han anså eksempelvis SVs forgjenger Sosialistisk Folkeparti for å representere «forræderi i landsmålestokk».

Når sjefen for overvåkningspolitiet ser det som sin oppgave å «stikke kjepper i hjulene» på et parlamentarisk parti, må vi spørre oss hva som har skjedd. Hvordan oppsto dette politisk motiverte misbruket av instansene som skulle sikre demokratiet? Hva slags «demokrati» er dette? Hva slags «fredstid» er dette? Sentrale folk på den politiske høyresiden forsvarer den dag i dag overvåkningspolitiets eksesser med henvisning til den kalde krigen. Så var altså ikke freden vunnet? Krigen skulle være permanent?

At den kalde krigen var «kald» betyr selvsagt først og fremst at det ikke var noen erklært krig mellom stormaktene, og heller ikke noen konvensjonelle kamphandlinger direkte mellom de to militærimperiene. Men betegnelsen kan også tolkes dit hen at krigen var et kynisk spill. Kunsten å overvåke og forlede fienden ble dyrket til det ytterste, eller som vi kan tenke i dag: inntil det psykopatiske. Kaldere og kaldere. Men tampen brenner.


Den monolittiske feilslutning

Under den kalde krigen var frykten for de grenseløse overvåkerne så stor at selv ikke statsoverhoder slapp unna. Den britiske statsministeren Harold Wilson måtte til stadighet trekke sin nærmeste kollega Bernard Donoughue inn på toalettet eller badet i statsministerboligen i Downing Street, fordi han først følte seg trygg for avlytting hvis vannet sto og rant for fullt.11 Også senere preget denne lett paranoide modus vivendi Wilson, som fryktet at både amerikansk og sør-afrikansk etterretning virket i Storbritannia. Dette gjorde at han i realiteten var lettet over Church-komiteens avsløringer i 1975–1976, som for mange andre var rystende. Den amerikanske senatoren Frank Church underrettet Kongressen om de hemmelige tjenestenes misbruk av makt, derunder regelrette likvidasjoner. Church-komiteens funn er kommentert i Michael Holzmans eminente bok James Jesus Angleton, the CIA, and the Craft of Counterintelligence (2008).12 Kort oppsummert ble ingen midler skydd i de hemmelige tjenestenes hensynsløse kamp mot kommunister og kommunistsympatisører.

Hva var tenkningen bak den nordamerikanske antikommunismen under den kalde krigen? Et av grunndokumentene for å forstå det, er etterretningsdokumentet NSC-68, utarbeidet i 1950. Her ble det lagt til grunn en forståelse av kommunismen internasjonalt som en fullstendig enhetlig – monolittisk – bevegelse styrt fra Kreml. Enhver påstand om mindre sentraldirigerte eller mer frihetlige sosialistiske idealer, ble fortolket som fordekt kommunistisk propaganda. Dette er en av de viktigste nøklene til å forstå det amerikanske militærimperiets strategi under den kalde krigen. En slik forsimplet forståelse av de heterogene og mangefasetterte fenomenene vi kjenner som sosialisme og kommunisme på 1900-tallet, kan stå som kroneksempel på en tenkning som nekter å ta høyde for de forskjeller og ulikheter som finnes internt i hver gruppe av mennesker og fenomener. Jeg tillater meg å lansere et begrep for å omtale denne måten å tenke på: Det er snakk om den monolittiske feilslutning.

Den monolittiske feilslutning gjør vold på en enkel, men like fullt fullstendig avgjørende innsikt, nemlig innsikten i at de fleste fenomener har et konglomeratisk innslag, altså at det finnes genuint ulike bestanddeler i enhver gruppe av en viss størrelse. En kommunist er en kommunist, sa man i Pentagon, og ferdig med det. Det var en monolittisk feilslutning. Nå var det selvsagt ikke bare den ene parten som gjorde seg skyldig i slike fornektelser av fenomeners kompleksitet og indre splittelser. For kanskje var heller ikke Pentagon fullstendig homogent? Kanskje var heller ikke dette femkantede bygget hugget ut av én stein, og alle som entret det for alltid dømt til å tenke det samme?


Fløgstads globale tetralogi

Kjartan Fløgstad har rykte på seg for å tenke ganske så kategorisk om politikk og ideologi. Kanskje også monolittisk? En ting skal uansett Fløgstad ha: Han tenker annerledes.

Ikke minst skriver han annerledes. Stadig blir det påpekt at Fløgstad alltid har opponert mot det han selv omtaler som «tysk seinromantisk Einfühlung», at han skriver sine bøker i et konsekvent forsøk på å unngå det Solstad omtaler som det «genuint romanmessige» (det er Solstads egen påstand), kort sagt at han febrilsk vil unngå å klimpre liflig på den tradisjonelle skjønnlitteraturens strenger. Men viktigere enn kritikernes tvangsmessige gjentakelse og drøvtygging av slike poeng, er den åpenbare påpekningen at Fløgstad har andre og eldre forbilder enn mange av sine forfatterkollegaer: ikke bare de «nybarokke» latinamerikanske epikerne fra 1900-tallet, men også diktere som antikke Lukian, og ikke minst førromantiske romanforfattere som Jonathan Swift, Laurence Sterne og Henry Fielding. Disse grunnleggerne av den moderne romanen var viltre satirikere snarere enn skildrere av menneskeskjebner, og med disse forbildene in mente kan vi framsette følgende enkle påstand: Kjartan Fløgstad skriver kun svært motvillig det som i Norge i dag kalles «romaner».

Dette legger han da heller slett ikke skjul på. Snarere ligger det helt oppe i dagen. Selv oppgir Fløgstad alltid å ha hatt bruksanvisningen og kokebokoppskriften som sjangermessige forbilder. Etter å ha skildret overgangen fra jordbrukssamfunn og industrisamfunn i den bejublede romanen Dalen Portland (1977), la han inn bevisste markører på sin sjangerbevissthet. Fyr og flamme (1980) bærer ikke sjangerbetegnelsen «roman», men «av handling» – «rett nok i to ord», som han skriver. Det 7. klima (1986) gir seg på sin side ut for å være en litterær biografi.

Fløgstads fire siste skjønnlitterære bøker er utvilsomt romaner, men faktisk ganske ulike. Det de har til felles, er en tematisk konsentrasjon om global historie. Vi kan snakke om Fløgstads globale tetralogi. Ikke at den vide verden hadde vært så fjernt fra hans oppmerksomhet tidligere, men det er først i Gran Manila (2006) at sammenhengen mellom norsk industrihistorie og industri i India og De forente stater blir viet så stor oppmerksomhet. Sannheten er jo at industrisamfunnet slett ikke er avskaffet, i hvert fall ikke globalt. Akkurat som før søker kapitalistene å skape et stadig større marked, hindre full sysselsetting og dermed garantere at det til enhver tid finnes en stor, sulten og mobil arbeidsstyrke som ikke er i stand til å stille samlede lønnskrav. Det er sannheten. Sant er det også at vårt hjemlige informasjonssamfunn like mye som å gi oss informasjon om verden, fungerer slik at det kamuflerer hvordan verden fungerer, eksempelvis levekårene til industriarbeiderne som produserer forbruksvarer for oss. At det i det siste har latt seg høre knyst om tekstilindustrien er et velkomment unntak. Men en sval sommerkjole gjør ingen sommer.

Grense Jakobselv (2009), Nordaust-passasjen (2012) og Magdalenafjorden (2014) har bevart den globale orienteringen fra Gran Manila, men har også blitt omtalt som en trilogi uavhengig av denne. Internt i den globale tetralogien finnes det altså en trilogi, som bindes sammen ved at det trekkes tråder mellom den historiske fascismen og nazismen, den tradisjonelle overklassekulturen og det såkalte liberale demokratiet i etterkrigstiden, der det nazistiske arvegodset holdes intakt, men nå blir kamuflert av hyklerske ytringsfrihetsidealer. I en svært etterlengtet, men notorisk upålitelig litteraturliste mot slutten av Magdalenafjorden, nevnes Frances Stonor Saunders’ bok om CIAs tiltak for å promovere De forente stater som ytringsfrihetens høyborg, blant annet gjennom i det skjulte å finansiere Kongressen for kulturell frihet (KKF) – den «klårt beste boka om den vestlege kulturfronten under Den kalde krigen», som Fløgstad velger å formulere det.13


Den nazistiske arven

I Grense Jakobselv er det forbindelsen til tysk nazisme som blir viet mest oppmerksomhet. Både Norge og Vest-Tyskland anklages implisitt for ikke å ha tatt et oppgjør med det vesentligste trekket ved den historiske nazismen, nemlig at den hadde velvillige, til dels også ivrige, støttespillere overalt i offentlig forvaltning, i offiserkorpsene, blant politikere, pressefolk og intellektuelle, i politiet, sikkerhetspolitiet og etterretningen. Uten et grunnleggende oppgjør med disse antidemokratiske elementene forble selv den moderne sosialdemokratiske velferdsstaten lite annet enn et kompromiss med nazismen.

I Nordaustpassasjen har Fløgstad valgt en førstepersonsforteller som skriver noen år inn i framtiden, den svært begavede Kjell Kistefjell, noe som gjør at romanen, foruten å være globalt orientert, kan bli en satire over det moderne Norge. Oslo har blitt hetende Thonby, privatbilismen garanterer for fascismens seier, det hemmelige politiet redigerer innholdet i massemedia («direkte eller indirekte»), og absolutt alt er blitt reklame: «såkalla reklamefrie sendingar var forbodne». Kistefjell ser også tilbake på Utøya-massakren, og observerer at Anders Behring Breivik ikke kan ha gått «under radaren» til PST, han må ha gått «over radaren», av den enkle grunn at han var fra Beste Vest, og derfor kom fra et sjikt av samfunnet overvåkningsradaren ikke nådde opp til.14 I Magdalenafjorden er noen av de fortellertekniske sprellene og den satiriske raljeringen fra de to foregående romanene lagt bort eller tonet ned. Romanen tar mer form av en krønike, skodd over en lest trofaste Fløgstad-lesere kjenner godt: Den og den var født der og der, studerte og/eller jobbet med det og det, dro dit og dit, møtte den og den, nok om det. I sin omtale av romanen gjorde Ingunn Økland i Aftenposten et poeng av at her blir man sannelig invitert til å oppsøke kildene for å berike sin leseropplevelse, mens Øystein Vidnes i Vagant ble ansporet til å gjøre en rekke visitter til sin gode venn Google. Slikt er utvilsomt nyttig hvis man vil forsøke å bli klok på hva som er oppdiktet av forfatteren og hva han har hentet fra andre kilder, men det er ikke den eneste lesestrategien i møte med et slikt verk.

Like gjerne kunne man tenke at krønikestilen i Magdalenafjorden er en invitasjon til å spekulere over hva et menneskes historiske, sosiale og geografiske bakgrunn har å si for det menneskets liv og for de andres liv og for de andres tid og for vår tid. Slik får man anledning til å erverve seg en samtidshistorisk fornemmelse i slekt med Blaise Pascals forferdelse ved tanken på de uendelige rom som ikke forteller noen noe som helst, nærmere bestemt en følelse av at en uoverskuelig mengde livstråder blir spunnet rundt omkring i den moderne verden, krysser hverandre umerkelig, eller tvinner seg sammen uforklarlig, uten at det finnes noe overbevisende belegg for at nornene og deres mytologiske søstre har noen klar plan, og enhver biografi og selvbiografi, i bokform og på nettet, eser ut så man ikke ser veven for bare tråder.


Forfattere først, så journalister

Når det kommer til slike temaer, har romankunsten utvilsomt fortsatt sin berettigelse. Når intrikate floker skal nøstes opp, når hemmelige nett skal avsløres, da kommer romanen til sin rett. For ettersom romanforfattere ikke er nødt til å basere alt de skriver på kilder, kan de tillate seg å si visse ting journalister ikke kan si. Disse tingene kan i sin tur selvsagt avvises som oppdiktede – ja, som «løgn og forbannet dikt». Likevel kan litteraturen fungere som en nøkkel, som åpner opp stengte dører, og dermed katalyserer oppmerksomhet om emner som tidligere har vært fortiet, fortrengt eller tabuisert. Og når dørene inn til disse skjulte rommene først er åpnet, vil kanskje også journalister tre inn der?

Politiet avslørte Hans Otto Meyers hemmelige våpenlager i 1978, og bidro dermed til at den norske befolkningen fikk høre om Stay Behind-nettverket. En av Fløgstads jeg-fortellere i Grense Jakobselv, politimannen Alf Magnus Mayen, observerer at det gikk mange dager etter arrestasjonen av Meyer før Aftenposten omsider «mumla […], djupt inne i trykksverta, noko om at ’siktede’ var ’knyttet til efterretningstjenesten’». Bare et lite ymt i pressen, med andre ord. Men visse forfattere er som elefanter: de glemmer aldri. I Fløgstads siste romaner blir slike halvglemte episoder løftet fram, og diskusjonen om hva de innebærer kan igjen begynne.

Hvis forfattere, kunstnere og intellektuelle er villige til å sette ord på noe av alt det som forties i vårt samfunn, og pressen våger å følge etter, først da er det håp for den offentlige samtalen i Norge. Og det er håp. Så sent som i april i år kunne vi lese i Dagbladet om en hemmelig amerikansk etterretningsrapport fra 1980, der daværende statsminister Oddvar Nordli roses for bevisst å ha plassert talspersoner for venstresiden i Arbeiderpartiet i innenrikspolitiske snarere enn utenrikspolitiske departementer, og der representanter for fredsbevegelsen internt i Arbeiderpartiet blir omtalt som «ekstremister».15 Alle ær til Dagbladet for på denne måten å publisere sentral informasjon om moderne norsk historie. Det er bare for andre pressefolk å følge etter. Vi trenger alle de bidrag vi kan få.

© norske LMD