Storskala medisinsk eksperiment. Hvis de europeiske regjeringene fikk velge ville ekspertene fortsatt bestemme. Å underkaste den økonomiske politikken samme evalueringskriterier som medisinsk forskning lar oss avgjøre hvilken politikk som er best.
«Takk for at du deltok i denne kliniske testen. Du husker kanskje ikke at du ga ditt samtykke, men du ble med i desember 2007, etter at Den store resesjonen startet. Behandlingen ble verken gitt av leger eller av sykepleiere, men av politikere, økonomer og finansministre. I dette forsøket har de testet ut på deg, og millioner andre, en av de to følgende forsøksprotokollene: innstramming eller stimulering. Innstramming er en medisin som skal redusere symptomene til gjelden og budsjettunderskuddet, for å behandle resesjonen. Den består i å senke de offentlige utgiftene til helse, arbeidsledighetstrygd og bostøtte.
Hvis du har fått en forsøksdose med innstramninger, har du kanskje merket store omskiftinger i omgivelsene dine. Hvis du derimot tilhører gruppen som fikk stimulering, har livet ditt kanskje ikke blitt rystet av arbeidsledighet og resesjon. Det er også mulig at du i dag har bedre helse enn før krisen.» Dette er beskjeden mange europeere aldri fikk.
For å finne ut om en behandling virker, bruker medisinske forskere ofte randomiserte kontrollerte studier, også kalt kvalitetsstudier, i stor skala. I politikken er det vanskelig, om ikke umulig, å teste ut sosialpolitiske tiltak på et helt samfunn på denne måten. Men det hender at politiske ledere velger ulike grep når de stilles overfor lignende problemer. Slike «naturlige eksperimenter» gir forskere muligheten til å studere helsekonsekvensene av politiske valg.1Med dette utgangspunktet har vi analysert data fra alle fire verdenshjørner i ulike perioder med resesjon for å vurdere den sosiale innvirkningen av innstramninger og stimulering: USA på 1930-tallet, Russland under den massive privatiseringen på 1990-tallet, og Europa som har vært fanget i en gjeldskrise siden slutten av 2000-tallet.
Flere av resultatene var forutsigbare. Når folk mister jobben sin, er sjansen større for at de bruker narkotika eller alkohol, eller utvikler suicidale tendenser. Men under forskningsarbeidet oppdaget vi også at enkelte samfunn, og også hele land, hadde bedre helse etter at økonomien brøt sammen.
Sjokkerende rask bedring
To land som gikk inn i resesjon etter krisen i 2007 illustrerer resultatene av arbeidet: Island og Hellas.
I krisens verste år fra 2007 til 2010 sank dødelighetsraten på Island på tross av en svak (ikke signifikant) økning i selvmord etter at markedene kollapset. I vårt forskningsarbeid på resesjonene i Europa oppdaget vi at bankkriser generelt skaper en kortvarig økning av hjerteinfarkt. Men det var ikke tilfellet på Island.
I kjølvannet av suprime-krisen i USA og de islandske bankenes skjødesløse handlinger, ba den islandske regjeringen i oktober 2008 Det internasjonale pengefondet (IMF) om å lage en redningsplan. Denne ble ledsaget av anbefalinger om å innføre en sparepolitikk, spesielt i det offentlige helsevesenet – som IMF kalte en «luksusvare» – med budsjettkutt på 30 prosent.
Islendingene avviste planen med store demonstrasjoner. Så skjedde det noe uventet våren 2010. Landets president ba folket om å si sin mening: Skulle man redusere statsbudsjettet drastisk og overta den private gjelden for å redde bankfolkene eller nekte å betale for heller å investere i gjenoppbyggingen av økonomien? 93 prosent av islendingene stemte for det siste alternativet.
I en tid med full resesjon valgte Island å fortsette å øke sosialutgiftene, som allerede fra 2007 til 2009 hadde gått fra 280 milliarder islandske kroner til 379 milliarder, det vil si fra 21 til 25 prosent av BNP. Ekstrautgiftene besluttet etter 2010 har blant annet finansiert gjeldsslette for boligeiere som hadde større lån enn boligen var verdt. Slik unngikk de en eksplosjon i antall hjemløse. I 2012 vokste den islandske økonomien med tre prosent og arbeidsledigheten sank til under fem prosent. I juni samme år tilbakebetalte Island gjelden sin tidligere enn forutsatt. IMF måtte innrømme at Islands særegne metode hadde gitt en «sjokkerende» rask bedring.2
«Det er dere som dreper meg»
Lenger sør har Hellas framstått som et laboratorium for sparepolitikk. I mai 2010 foreslo IMF et lån med de sedvanlige betingelsene: privatisering av offentlige selskaper og infrastruktur og kutt i sosialbudsjettene. Som på Island demonstrerte grekerne og krevde en nasjonal folkeavstemning om avtalen, men spareplanen ble innført uten avstemning: Demokratiet ble opphevet, i motsetning til på Island.
Med økende arbeidsledighet, massive ekspropriasjoner og økt privat gjeld, måtte mange grekere henvende seg til det offentlige for å overleve. Men de offentlige trygdeordningene og sosialhjelpen var allerede svekket av sparetiltakene og var ikke i stand til å møte den plutselige økning i antall trengende. Etter hvert som sykehusbudsjetter ble slankere, ble det stadig vanskeligere å få en legetime. Ventekøene for time med en terapeut doblet seg, før de tredoblet seg. I et intervju med New York Times fortalte legen Kostas Syrigos, leder for kreftavdelingen ved sykehuset Sotiria i sentrum av Athen, om et av de verste tilfellene av brystkreft han hadde sett. Reformene troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF) hadde pålagt landet, gjorde at kreftpasienten ikke hadde fått behandling på et år. Da hun tok kontakt med en hemmelig klinikk, drevet av frivillige leger, hadde kreften trengt seg gjennom huden. Hun led noe enormt og tørket det væskende såret med papirservietter.3 I mai 2010, like etter den første redningspakken fra IMF, trakk legemiddelselskapet Novo Nordisk seg ut av det greske markedet, fordi staten skyldte det 36 millioner dollar. Det førte ikke bare til at folk mistet jobben, men også at 50 000 diabetikere mistet insulinet sitt.
Selvmordsraten økte, spesielt blant menn. Allerede før IMF-planen hadde den økt med 20 prosent fra 2007 til 2009. 4. april 2012 bega Dimitris Christoulas seg til Syntagma-plassen i hjertet av Athen. Han gikk opp trappene til parlamentet, plasserte en pistol mot tinningen og sa: «Jeg begår ikke selvmord. Det er dere som dreper meg.» I bagen hans fant man et brev hvor det sto: «Regjeringen […] har ødelagt mitt eneste overlevelsesmiddel, en svært respektabel pensjon som jeg har betalt for i 35 år […]. Min høye alder gjør at jeg ikke kan reagere på en aktiv måte (men hvis en greker grep en kalasjnikov, ville jeg stilt meg bak ham), derfor ser jeg ingen annen løsning enn å avslutte mitt liv med verdighet og slippe å lete etter mat i søppeldunker.»
Det demokratiske alternativet
Foreninger for psykologisk bistand konstaterte at henvendelsene hadde doblet seg. Og det var bare toppen av isfjellet. Mange grekere foretrakk utvilsomt å ikke søke hjelp på grunn av stigmatiseringen av psykiske lidelser i landet: Den ortodokse kirken nekter for eksempel å gravlegge folk som tar selvmord. En rekke leger mente at økningen av «ubestemmelige skader» og andre mystiske dødsårsaker var skjulte selvmord for å redde familiens ære.
I førti år hadde sprøyting av insektsmidler forhindret myggbårne sykdommer å utvikle seg i Hellas. Etter de drastiske kuttene i budsjettene for landets sørlige del, brøt en vestnilfeberepidemi ut i august 2010 som drepte 72 personer. De første tilfellene av malaria siden 1970 dukket opp. Myndighetene konstaterte også en økning i HIV-infeksjoner i sentrum av Athen, noe man ikke hadde sett i Europa på flere år: Fra januar til oktober 2011 tidoblet antallet nye tilfeller seg. Epidemiologene ved Hellas’ senter for sykdomskontroll og forebygging fant kilden til epidemien: Brorparten av de nye smittede hadde injisert narkotika med infiserte sprøyter. Heroinbruken økte med 20 prosent fra 2010 til 2011, spesielt blant de unge som led under en arbeidsledighet på 40 prosent.
Med et så å si halvert helsebudsjett hadde den greske helseministeren lite handlingsrom. Men en politisk utvei var fortsatt mulig: det demokratiske alternativet. Da HIV-epidemien ble konstatert i november 2011, forsøkte statsminister Giorgios Papandreou den islandske løsningen og annonserte en folkeavstemning om den andre sparekuren. Det greske folket så tydelig at sparetiltakene ikke fungerte. På tross av budsjettkuttene fortsatte den offentlige gjelden å skyte i været (165 prosent av BNP i 2011). Men under press fra troikaen og andre europeiske regjeringer, spesielt de franske og tyske, avlyste Papandreou folkeavstemningen og søkte avskjed.
Sparepolitikken, ikke resesjonen
Som på Island innrømmet IMF til slutt i 2012 at «vi undervurderte de negative virkningen av sparepolitikken på sysselsettingen og økonomien».4 Men å pålegge Hellas denne prøvelsen var mindre en økonomisk strategi enn et politisk prosjekt. Den tyske rikskansleren, Angela Merkel, framstilte hjelpepakken til Athen som en lærepenge for resten av Europa: «Disse landene kan se at veien Hellas har valgt ikke er enkel. De vil gjøre alt for å unngå den.»5 Økonomisk politikk er verken patogene organismer eller virus som er direkte årsak til sykdommer, men «årsakenes årsak»: den underliggende faktoren som bestemmer hvem som er mer utsatt for helserisiko. Dette er grunnen til at den minste endring i et statsbudsjett kan få betydelige – og iblant utilsiktede – virkninger for befolkningens helse.
Vi har nå seriøse beviser som gjør at vi kan slå fast at den virkelige faren for folkehelsen ikke er resesjonen i seg selv, men sparepolitikken som skal gjøre slutt på den. Hvis «det greske eksperimentet» hadde blitt utført etter like rigorøse kriterier som kliniske tester, ville et etikkråd stanset det for lenge siden.
Oversatt av R.N.
David Stuckler og Sanjay Basu er forfattere av Quand l’austérité tue. Epidémies, dépressions, suicides: l’économie inhumaine (Når sparepolitikk dreper: Epidemier, depresjoner og selvmord), Autrement, Paris, 2014.
