Hvordan blir man fascist?

I 1936 grunnla den tidligere kommunistlederen og metallarbeideren Jacques Doriot Det franske folkeparti (PPF). Partiet skulle kjempe mot både kommunismen og kapitalismen, både Stalin og Hitler, men endte opp som forsvarer av den tyske okkupasjonsmakten.

Det er fristende å se Jacques Doriots (1898–1945) livsløp i lys av endepunktet, til å lete etter noe konstant i en mengde inkonsistenser og en logikk bak hans ferd mellom ideologiene. En psykologiserende forklaring – maktbegjær, skuffede ambisjoner, hat mot det franske kommunistpartiet (PCF) – lar oss ikke forstå særlig mye, for eksempel om Doriots plass i 1930-tallets Frankrike. På samme måte er det like forfeilet å plassere hans politiske omvendelse i en eterisk idésfære.

På begynnelsen av 1930-tallet er Doriot en sentral kommunistskikkelse med vind i seilene. Pressen hadde raskt fattet interesse for «moskovitten» som ble valgt inn i parlamentet allerede som 26-åring i 1924. Han utmerket seg i både retoriske slagsmål og vanlig gatekamp. Han er særlig engasjert i kampen mot kolonialismen, spesielt under krigen i Rif. Han blir hyllet for dette engasjementet og får en sentral posisjon i partiet og i Den tredje internasjonale. Men maktkampene ender med å institusjonalisere den revolusjonære unge mannen og å gi ham en leksjon i politisk kalkyle og hestehandel. Når Moskva foretrekker Maurice Thorez som partileder i 1930, er Doriot, som pressen kaller en bolsjevik med kniven mellom tennene, i ferd med å bli del av den politiske eliten i Frankrike: en parlamentariker og borgermester med solid støtte hos velgerne. Han blir gjenvalgt i parisforstaden Saint-Denis i første runde av parlamentsvalget i 1932, i samme valg går kommunistpartiet på et smertefullt nederlag. Valgresultatet gjør at han kan ytre sin skepsis, og senere regelrette opposisjon, til Thorez’ linje, spesielt «klasse mot klasse»-linjen som han mener gjør sosialistene til «sosial-fascister». Doriot jobber for å skape en nasjonal allianse med sosialistene mot fascistfaren, noe som gjør at han flere ganger ble kritisert for opportunisme. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Kunsten å falle

Neste sak

Piketty ekspress

Mer Historie

Galskapen i kjøttet

Covid-19 har igjen skapt bevissthet om hvordan patogener kan smitte fra dyr til mennesker. Forrige gang var for 25 år siden, da kugalskap utløste full panikk i Storbritannia og rettet søkelyset mot farene ved industrielt landbruk. Fortsatt er det usikkert om flere vil dø av den langsomme sykdommen.

Natta vi tapte

I hundrevis, sannsynligvis tusenvis, av år sov de fleste mennesker i to bolker med et våkent intervall imellom.

«Vi er alle grekere»

I mars 1821 reiste grekerne seg mot Det osmanske riket. Den åtte år lange krigen vekket et enormt engasjement hos Europas intellektuelle, som i grekernes opprør så både en revolusjonær gnist og en gjenoppliving av det antikke Hellas.

Sovjetunionens problemfylte planer

Ordet planøkonomi forbindes ofte med Stalins totalitære regime, og blir gjerne brukt til skrekk og advarsel mot enhver tanke om alternativ økonomisk organisering. Men med koronapandemien, klimakrisen og dagens regnekraft har ideen om å styre samfunnets ressurser fått ny aktualitet.

Den store illusjonen

Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om at handel var botemiddel mot krig. I 1933 fikk han sågar Nobels fredspris, uten at ideen om at krig var irrasjonelt nådde fram hos Hitler. Fortsatt lever troen på handel som fredsskapende.

0 kr 0