Hvordan blir man fascist?

Det er fristende å se Jacques Doriots (1898–1945) livsløp i lys av endepunktet, til å lete etter noe konstant i en mengde inkonsistenser og en logikk bak hans ferd mellom ideologiene. En psykologiserende forklaring – maktbegjær, skuffede ambisjoner, hat mot det franske kommunistpartiet (PCF) – lar oss ikke forstå særlig mye, for eksempel om Doriots plass i 1930-tallets Frankrike. På samme måte er det like forfeilet å plassere hans politiske omvendelse i en eterisk idésfære.

På begynnelsen av 1930-tallet er Doriot en sentral kommunistskikkelse med vind i seilene. Pressen hadde raskt fattet interesse for «moskovitten» som ble valgt inn i parlamentet allerede som 26-åring i 1924. Han utmerket seg i både retoriske slagsmål og vanlig gatekamp. Han er særlig engasjert i kampen mot kolonialismen, spesielt under krigen i Rif. Han blir hyllet for dette engasjementet og får en sentral posisjon i partiet og i Den tredje internasjonale. Men maktkampene ender med å institusjonalisere den revolusjonære unge mannen og å gi ham en leksjon i politisk kalkyle og hestehandel. Når Moskva foretrekker Maurice Thorez som partileder i 1930, er Doriot, som pressen kaller en bolsjevik med kniven mellom tennene, i ferd med å bli del av den politiske eliten i Frankrike: en parlamentariker og borgermester med solid støtte hos velgerne. Han blir gjenvalgt i parisforstaden Saint-Denis i første runde av parlamentsvalget i 1932, i samme valg går kommunistpartiet på et smertefullt nederlag. Valgresultatet gjør at han kan ytre sin skepsis, og senere regelrette opposisjon, til Thorez’ linje, spesielt «klasse mot klasse»-linjen som han mener gjør sosialistene til «sosial-fascister». Doriot jobber for å skape en nasjonal allianse med sosialistene mot fascistfaren, noe som gjør at han flere ganger ble kritisert for opportunisme. (…)