Avpolitisering av pressen

Greske medier har tidligere hatt tette bånd til landets elite og kritisert Syriza, men stilnet da partiet kom til makten. Syriza foreslår en ny regulering av mediesektoren som kan endre hele bransjen.

I november auksjonerte USA bort rundt 1500 radiofrekvenser og fikk inn 45 milliarder dollar.1 Det er noe helt annet enn i Hellas. Her har de private tv- og radiokanalene hatt «midlertidige» konsesjoner siden 1989, uten å betale et rødt øre til staten.

For noen år siden hevdet journalisten Paschos Mandravelis at de greske mediene ikke konkurrerer på et nyhetsmarked, men på et «politisk marked».2 De tette båndene mellom politikken og mediene åpenbarte seg i november 2011 da redaktøren for dagsavisen Ta Nea, Pantelis Kapsis, forlot stillingen sin for å bli med i regjeringen til den tidligere bankmannen Lukas Papademos. Som journalisten Nikos Smyrnaios påpekte den gang forlot ikke Kapsis-familien dermed pressen: Broren, Manolis, ledet hver kveld tv-nyhetene på Mega Channel, hvor han som politisk kommentator støttet Papademos-regjeringen».3I dag tilbys landets elleve millioner innbyggere ikke mindre enn tretti riksdekkende dags- og ukeaviser, et dusin sportsaviser, seks private tv-kanaler (i tillegg til to offentlige) og 150 lokale kanaler, samt bortimot tusen radiokanaler. Åpenbart klarer ikke alle disse presseorganene å stå på egne bein. Ikke minst fordi annonsemarkedet, som står for en viktig del av inntektene, følger samme nedadgående kurve som verdiskapingen i landet.

Sannheten er at pressen vrir seg i smerter. Den viktige avisen Ta Nea, som har tette bånd til sosialistpartiet Pasok, har et solgt opplag på knappe 18 000. En annen historisk avis, Eleftherotypia, gikk under i krisens tidlige dager. Ukeavisenes opplag har falt fra over halvannen million til 600 000. De fleste aviser og magasiner går i minus, og halvparten av opplaget er knyttet til kampanjer: rabattkuponger, loddtrekninger med flere tusen euro i premie, osv.


Demokratisk revitalisering

Under disse omstendighetene forventer ikke eierne – de fleste blant landets mest velhavende folk, særlig redere som ikke betaler skatt – at investeringene deres skal gå i pluss. Å eie et pressekonsern gir dem derimot politisk innflytelse som i forlengelsen kan gjøre at de vinner offentlige anbud. Konsernet Pegasus gir for eksempel ut dagsavisene Ethnos og Proto Thema, og eies av familien Bobolas som har spesialisert seg på offentlige utbygginger. De siste tjue årene har de fått tildelt desidert flest offentlige byggekontrakter.

Siden begynnelsen av krisen har mediene alliert seg med politikereliten for å legge til rette for sminkingen av landets økonomiske realitet (som investeringsbanken Goldman Sachs hadde utført) og skjule omfanget av korrupsjonen. De har også støttet spareprogrammene til «troikaen» (Den europeiske sentralbanken, IMF og EU-kommisjonen) som i stor grad sammenfalt med deres interesser. «Lambrakis Press Group har vært blant de fremste til å implementere et av troikaens hovedtiltak, nemlig fjerning av sektorvise kollektive forhandlinger til fordel for lokale forhandlinger,» sier Smyrnaios. «Slik har de klart å senke de ansattes lønn med 22 prosent.»

Alt som kunne tenkes å diskreditere Syrizas program har fått stor dekning. I 2013 sendte de store tv-kanalene en video hvor en av Syrizas ledere sa: «Vi vil ta Hellas ut av euroen!» Talen ble kuttet før neste setning: «Hvis og bare hvis Merkel sparker oss ut.» Syriza måtte true tv-kanalene med søksmål før de sluttet å sende videoen. Alle meningsmålinger viser at grekere flest ikke er for å forlate fellesvalutaen.

Foruten en økonomisk revitalisering ønsker Syriza en «demokratisk revitalisering» med blant annet en ny regulering av mediesektoren. Her skiller Syriza seg fra de andre partiene. Syriza vil at tv- og radio-kanalene skal betale for de midlertidige konsesjonene de har fått. For å få permanente konsesjoner vil de måtte akseptere en større offentlig kontroll over eierskapssammensetningen i selskapene, hvor kapitalen kommer fra, hvor bærekraftig den er og om den er uforenlig med andre investeringer. En slik regulering kan endre hele bransjen: De fleste kanalene overlever i dag på lavrentelån gitt av bankene med velsignelse fra de tidligere regjeringene. Etter at Alexis Tsipras ble valgt har de store kanalene tilsynelatende skiftet holdning til Syriza og omtaler den nye regjeringen i langt mindre ondsinnede ordelag.


Nedprioritert statskanal

Et annet nøkkelspørsmål er statskanalen ERT som Antonis Samaras’ regjering stengte i juni 2013. En hard kjerne av fagorganiserte nektet å godta den forrige regjeringens forslag om å gjenåpne med tretti prosent færre ansatte. I stedet håpet de på en kommende Syriza-seier. Etter at politiet jaget gruppen fra kanalens lokaler i desember 2013, dannet de en selvstyrt organisasjon kalt «det ekte ERT». En rekke journalister og teknikere har siden sluttet i protest mot den autoritære styremåten til den tidligere klubblederen og hans ugjennomsiktige forvaltning av streikekassen. Resultatet er en splittelse i to atskilte organisasjoner. Flertallet av de tidligere ERT-ansatte er imidlertid ikke med i noen av disse to, og er slik sett ofre både for troikaen (som kuttet arbeidsledighetstrygden) og maktkampen til kollegene og de politiske partiene.

Syriza har lovet å gjenåpne ERT, men synes ikke å ha noe hastverk, selv om de har lovet å komme med et forslag i slutten av måneden. Dessuten har de ikke gitt etter for de fagorganisertes krav om at organisasjonen skal bli akkurat slik den var, men virker mer positive til å opprette en organisasjon med nye fundamenter .

Oversatt av R.N.

Valia Kaimaki er journalist, bor i Athen.