Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.

Dokumentarveteranen Wim Wenders har sammen med Juliano Salgado laget et portrett av sistnevntes far, den bereiste og feterte fotografen Sebastião Salgado (f. 1944). Kameraet har tatt ham til fjerne strøk i Amazonas, Sibir og Sydpolen og like spektakulære krigsområder og epidemier, flyktningeleirer og massegraver. I yngre år hadde Salgado en stilling som økonom i Den internasjonale kaffeorganisasjonen, en jobb som medførte en del reiser, blant annet til Afrika, der han for alvor begynte å fotografere. På begynnelsen av 70-tallet lot han økonomkarrieren fare og gjorde fotografiet til levebrød. Fra diverse nyhetsoppdrag gikk det over i mer dokumentarpreget foto, noe som etter hvert førte til større tematiske verk, flere av dem utgitt i bokform.

Jordens salt følger en slags biografisk kronologi, med utgangspunkt i barndomstraktene i Minais Gerais i Brasil. Denne rammefortellingen viser seg å være mer enn obligatorisk bakgrunnsstoff. Den utvikler seg til en såre nødvendig balansering av portrettet, til gode for både den portretterte og oss som ser på. Salgados tokt ut i sultkatastrofer og elendighet er nemlig ikke helt uproblematisk å følge.

Om fotografen er en kronikør som «skriver med lys», som Wim Wenders minner oss om i åpningsminuttene av denne portrettfilmen, så er Sebastião Salgado utvilsomt en av feltets suverene prosaister. Kall ham gjerne en fotokunstner om du vil, det gir ingen hierarkiske utslag i min bok, selv om termen «fotokunst» lettere assosieres med aktører som tar mer eksplisitt manipulative, regisserte grep, slike som Cindy Sherman, for å ta et opplagt eksempel.

Det iscenesatte, det fingerte, den kritiske undermineringen av egne virkemidler kan være vel så tillitvekkende og til tider like urovekkende som de ubarmhjertig virkelighetsnære skildringer av krigens og hungersnødens redsler. Våre naive forventninger til det realistiske fotografi og annet man sorterer under betegnelsen dokumentar, er at mannen med kamera reiser, gjerne fryktløs, ut i verden og får dramatisk virkelighet slengt i fjeset på våre vegne. Forutsetningen er at virkeligheten er drøy nok i seg selv, at det ikke behøver ytterligere sofistikering. Oppfatningen er gjerne den at gjengivelsen av verden er nøytral, på det mest banale: at bildene «viser det som det er».

Visuell inflasjon

Overfor en karriere bestående av bilder i verdensklasse, hvorav mange skildrer ufattelige lidelser, så melder reservasjonene seg umiddelbart. En betenkning går på den evige tendensen med nødstilte mennesker som råvarer for det vestlige kamera, en annen, som man av og til retter mot nyhetsankere som gulper opp dagens dødsfall, ulykker et cetera: Hva skal vi med den informasjonen? En tredje går på publikums fordøyelsesbesvær: Orker vi mer? Det er ikke alltid man spretter opp av sengen i håp om at dagen vil by på enda flere bilder enn gårsdagen. Vår billedmette resignasjon har blitt tillagt et uttrykk fra omsorgssektoren: compassion fatigue, og det er neppe nok å kjefte på fjernsynet for å adressere tilstanden. Vi har en hel liten industri av frilansere, mediekyndige politikere og terrorister å fordele æren for dette på. Samt en og annen fotograf.

For det følger alltid et visst ubehag med slike prosjekter. Disse ekskursjonene ut i «tilværelsens randsoner» kan fort få et dekadent preg, uansett hvor edle motiver fotografen måtte ha. De kan også lede til en besettelse: «Jeg bare måtte fortsette, måtte se det» som en fotograf en gang fortalte, om et område hvor noen hadde fått tiden til å gå med å sette sammen armer og bein fra forskjellige parterte lik på bakken.

Om man bare leser et resymé av Salgados karriere, uten å ha sett bildene, så lyder det ikke som noe uunnværlig bekjentskap. Med tematikk som nevnt over, frykter man i verste fall en opportunistisk konfliktnomade, en kameraets Kilroy for headline hot spots. Var der, kjøpte en trefigur, gråt en skvett og dro hjem til mørkerommet.

Men Wim Wenders, som har gitt oss så mange fine dokumentarer? Når han lager en film om en fotograf, så må det vel være noe mer enn atter en såkalt reisende i lidelse?

Empatisk fryd

Dokumentarsjangerens basismotiv, dette «å ha vært på åstedet», har for lengst blitt gjenstand for massiv trivialisering i form av mer og mindre humørfylte selfies fra fjern og nær. Vær trygg, her er mer, og hva angår rollen som krigsfotografen som hardt prøvet delegat for vår medfølelse, så får den dobbel aktualitet i denne filmen.

For det meste overvinner bildene vår skepsis, selv om man underveis smaker på fordommer og mistanken om at det vil kulminere i ren lidelseskitsch. Når Wenders viser oss Salgados portrett av en blind kvinne, og forteller hvordan Salgado føler for personen han avbilder, så er det grunn til bekymring. Det er selvfølgelig ingen grunn til å klage over evnen til empati, om det så var overfor et bilde av et gråtende sigøynerbarn, men når man vet hvilke katastrofeområder som er underveis, så frykter man det verste. Salgado har medfølelse med henne? Det får vi da endelig håpe. Men fortjener en filantrop som Salgado såpass grinete innvendinger?

Til det er det bare å anføre to forhold: Når nød og elendighet er en såpass framtredende fellesfaktor for bildene som presenteres, så utgjør de rimeligvis en fortelling som bør leses deretter. Dernest: Overfor grusomme scener som noen av Salgados bilder byr på, så melder slike reservasjoner seg selv, om ikke annet enn som utslag av en slags selvoppholdelsesdrift. I en tid da overforbruk av visuelle stimuli dominerer våre liv, kan de også være nødvendige. Som antydet over, er det neppe sunt om man venner seg til at det ene visuelle drama slår det andre i hjel, kun avløst av betrakterens spredte gisp av, la oss kalle det empatisk fryd, en ikke så altfor fjern slektning av den angstlyst man får av skrekkfilm. Enhver får granske sitt hjerte- og sinnelag etter beste evne.

For øvrig bør det ikke utelukkes at en dose sunn skepsis også kan slå ut i Salgados favør. Men det bør nevnes at det publikum som får utslett bare ved lyden av ordene «smakfull fotokunst», de bør kanskje stå over denne.

Mytologisk kraft

Reservasjoner til side må man jo ha et hjerte av jern og stål om det ikke gjør inntrykk å se utmagrede foreldre med sine uttørkede spedbarn, eller en guttunge på flukt fra et krigsområde, uten familie, uten andre klær enn en t-skjorte i laser over skulderen, og med to små kjeler som eneste eiendeler.

Et av kronargumentene for oppsøkende dokumentarfilm og -foto er at man forteller historien til de mange marginale eksistenser som avbildes. Flere av Salgados bilder har en misjon også utover dette. Wim Wenders har sine ord om medlidenhet i behold, bilder som dette gjør det nærmest umulig å ikke «sette seg i den andres sted». Vel så vesentlig er det at Salgado med et enkelt bilde trekker «fattige barn i Afrika» ut av den floskel det har vært for generasjoner her på den nordlige halvkule.

Det er lite ved Salgado selv som minner om fotografen som driver rovdrift på vanskeligstilte: «Det er personen som gir deg disse bildene,» sier han et sted, og det er en takknemlighet man gjerne så mer av i slike sammenhenger, noe så sjeldent som en fotograf som spør før han knipser.

Enn fotografiet som dokumentasjon? Ville verden vært fattigere uten disse bildene? Uten tvil. Et av de mer makabre eksempler fra Salgados portefølje består av en utrivelig kjent kombinasjon: bulldozer og lik. Lik som måkes bort i hauger. Dét er en scene med historisk gufs, som minner om at vår offentlighet ikke bare ville vært fattigere uten disse bildene, men også lidd et hukommelsestap. Vi har jo de som hevder at Holocaust er oppspinn, samtidig som frafallet av gjenlevende etter konsentrasjonsleirene tar vitnesbyrdene med seg, noe som gjør dokumentasjonen (ikke minst nazistenes egen) uunnværlig. Når Salgado skriver med lys er det, blant mye annet, historie han skriver. Og for noen historier det er.

Naturlig vending

Det dukker opp bilder her som kan ta pusten fra de mest blaserte, bilder man ikke tviler et sekund på om burde vært tatt. Vi har alle hørt og lest om irakernes hærverk før de kapitulerte, men de bildene vi får se her, er en erfaring man ikke kan lese seg til. Himmelen over de brennende oljefeltene er et syn man ikke glemmer med det første, langt mindre de vettskremte dyra uten mulighet til å rømme fra den kuwaitiske kongefamiliens private parkområde.

Slike bilder er sin egen eksistensberettigelse, om noe sånt kan tenkes, ofte med motiv så sterke at de ville vært sensasjonelle om det så var en av oss som hadde knipset dem med mobilen. Å få dem i fullformat av en som behersker håndverket gjør ikke saken verre. Her er scener som der og da synes å sette Kunsten på plass, og minner om hva som imiterer hva. Virkeligheten kan overgå det meste, som i uttrykket: «Du hadde ikke klart å dikte det opp». Et av høydepunktene kommer relativt tidlig i filmen, et bilde med avsindig mytologisk kraft, og et bilde Salgado nok er ganske fornøyd med selv. Det er fra en gullgruve. Han forteller at det var som å se selve bildet av menneskeheten når han så ned. Tiltredes. Om vi ikke allerede hadde uttrykket fabel-aktig, så ville det blitt funnet opp på flekken med dette.

Filmens rammehistorie tar spredte tilbakeblikk på Salgados korte karriere som økonom, som student og radikal, og lar gården der han vokste opp være en base for fortellingen. Eiendommen, som er preget av tørke i filmens begynnelse, er et bakgrunnsmotiv som etter hvert folder seg ut og gir filmen et etterlengtet løft. Gjendyrkingen av eiendommen skjer parallelt med Salgados fotografiske hyllest av naturen, et prosjekt som har brakt ham til Galapagos, til Sydpolen, til hvalrosser i Sibir. Det er ham vel unt, etter at alle redslene han fanget med linsen holdt på å bringe ham selv ut av fatning. Denne naturlige vending byr på kjærkommen optimisme. Den er også nødvendig. De mange av oss som nyter hver skisesong som om den var den siste, med berettiget bekymring for at naturfenomener som regnskog og snø er vordende reminisenser fra en svunnen tid, vi har slett ikke vondt av en påminnelse om at store deler av planeten faktisk er i samme forfatning som alltid, ufordervet av mennesker. Eiendommen til Salgado viser at det nytter. Skogen vokser igjen, med stadig større artsmangfold og et tiltagende dyreliv. Selv jaguaren er tilbake, kun noen timer nord for Rio de Janeiro.

© norske LMD

Jordens salt (The Salt of the Earth), Wim Wenders / Juliano Ribeiro Salgado, Brasil/Frankrike/Italia, 2014.

Sverre V. Sand er kritiker.