En dum og tankeløs krig

Drapene i Paris 13. november har fått Vesten til å trappe opp militæroperasjonene i Midtøsten. Regionen synes dømt til evig krig. Et dusin utenlandske land fra USA til Russland, Iran til Tyrkia, er enige om å knuse IS militært, men det er også det eneste de er enige om.

«Jeg er ikke imot alle kriger. Det jeg er imot er en dum krig, en tankeløs krig, en krig ikke basert på fornuft, men på sinne,» sa Barack Obama 2. oktober 2002. «Sinnet» etter angrepene 11. september 2001 hadde ennå ikke lagt seg i USA, da president George W. Bush valgte å ikke vende det mot Saudi-Arabia, hvor de fleste Al-Qaida-folkene som sto bak angrepet kom fra, men mot Irak, som han angrep seks måneder senere. Mediene ville ha krig. De fleste demokratene i Senatet, inkludert Hillary Clinton, støttet krigen. Invasjonen av Irak skapte kaoset som senere ga opphav til Den islamske stat (IS).

Drapene i Paris i november er i ferd med å oppfylle de to hovedmålene til IS. Det første er å skape en koalisjon av «frafalne», «vantro» og «sjiamuslimske overløpere» som drar til Midtøsten for å slåss, først i Irak og Syria, så i Libya. Det andre målet er å få majoriteten i Vesten til å tro at deres muslimske medborgere er en skjult femtekolonne, en indre fiende som egentlig tjener mordere.

Krig og frykt, selv et apokalyptisk mål har en viss rasjonalitet. Jihadistene vet at «korsfarerne» og «avgudsdyrkerne» kan bombe syriske byer, stenge ned irakiske provinser, men at de aldri vil klare å okkupere arabisk jord permanent. IS satser dessuten på at de europeiske attentatene vil hisse opp mistro mot muslimer i Vesten som vil føre til skjerpede sikkerhetstiltak mot dem. Det vil utløse et sinne som vil drive dem til å slutte seg til kalifatet. Salafijihadistene er ekstremt få, men målet deres er ikke å vinne valg. Når sant skal sies vil en valgseier for et antimuslimsk parti bidra til å realisere prosjektet deres raskere.

«Frankrike er i krig,» sa François Hollande straks de folkevalgte var samlet i Kongressen 16. november. Den franske presidenten har lenge engasjert seg på den syriske fronten og forsøkt å involvere USA mer. Men en av absurditetene i denne saken er at Hollande i dag vil krige mot IS i Syria, mens han for to år siden, i samme krigerske stahet, forsøkte å overbevise USA om å «straffe» Assad-regimet.

Hvor lenge vil Obama motsette seg den dumme krigen Frankrike krever? Presset blir enda større av at IS følger samme plan som den franske regjeringen. Som forskeren Pierre-Jean Luizard forklarte for noen måneder siden, har alt i første etappe skjedd «som om Den islamske stat bevisst hadde laget en liste over alt som kan forstyrre den offentlige opinion i Vesten: angrep på minoriteters rettigheter, kvinners rettigheter, spesielt med tvangsekteskap, henrettelser av homoseksuelle, gjeninnføring av slaveri, for ikke å snakke om halshuggingene og massehenrettelsene».1

«Det er naivt å tro at hvis Saddam falt, så ville en irakisk Thomas Jefferson overta.»
Colin Powell, 1995

Da denne makabre katalogen ikke var nok, eller ikke fungerte i det hele tatt, bestemte IS seg for å skjære strupen av et amerikansk gissel og spre bildene av scenen. Senere organiserte de dødelige skytinger i Paris. Svaret fra «korsfarerne» lot ikke vente på seg.

En statsleder er nærmest tvunget til å reagere på så groteske handlinger. Det politiske presset ber ham gjøre noe raskt, noen ganger hva som helst. Bombe et skur, et våpenlager, en by. Vise sin besluttsomhet. Love nye og enda strengere lover, hudflette fredsaktivister. Gjødsle setningene med krigerske ord, snakke om «blod», si at man vil være «nådeløs». Høste stående ovasjoner, og ti prosentpoeng på meningsmålingene. Til slutt viser alt dette seg ofte som tankeløst, «dumt», men det skjer først flere måneder senere. Fellen med å love stadig sterkere reaksjoner blir uimotståelig, spesielt i en virkelighet med døgnkontinuerlige, halsbrekkende, frenetiske nyheter hvor ingen handling, beslutning eller erklæring består uten øyeblikkelige motsvar.


«Libya er en vellykket vår»

Under Golf-krigen i 1991 kritiserte de amerikanske haukene George H. Bush for at han ikke lot troppene som nettopp hadde frigjort Kuwait marsjere videre til Bagdad. Fire år senere forsvarte daværende hærsjef, Colin Powell, beslutningen: «Geopolitisk sett ville ikke koalisjonen, spesielt ikke araberstatene, at Irak ble invadert og partert. […] Et Irak splittet i sunni, sjia og kurdiske entiteter ville ikke bidratt til stabiliteten vi ønsker i Midtøsten. Den eneste måten å unngå et slikt utfall på ville vært at USA erobret og okkuperte et fjerntliggende land med 20 millioner innbyggere. […] Det er naivt å tro at hvis Saddam falt, så ville en irakisk Thomas Jefferson overta. Vi ville sannsynligvis fått en ny Saddam med et annet navn.»2 I 2003 «fullførte» George W. Bush det faren hadde påbegynt. De nykonservative hyllet ham som en ny Churchill, for hans demokratiske sinnelag og mot. Og general Powell glemte utvilsomt hva han selv hadde skrevet, for han så alt han hadde fryktet bli realisert av en president han nå tjente som utenriksminister.

George W. Bush har ofte blitt anklagd for barnslige og kriminelle overforenklinger, for sin «krig mot terror». Det kan virke som om han har fått noen arvtakere i Frankrike. «La oss gjøre det enkelt,» sier den franske utenriksministeren Laurent Fabius, med sin skolemestertone tilpasset de små barna vi er. «Daesh er monstre, men de er 30 000. Om alle land i verden ikke klarer å utrydde 30 000 monstre, da begriper jeg ingenting.»3 La oss forsøke å forklare ham.

La oss bruke metaforen om fisken i vannet: De «30 000 monstrene» har mye støtte i sunniområdene i Irak og Syria, hærene de kjemper mot blir faktisk oppfattet som redskaper for sjiadiktaturer, som også står bak en rekke massakre. Dette er grunnen til at IS har erobret flere byer uten å slåss, fordi soldatene som beskyttet dem kastet uniformene og våpnene sine og stakk av. USA har forsøkt å finansiere trening og utstyr til over 4000 «moderate» syriske krigere, men ifølge amerikanerne selv er kun «fire-fem» krigere operative. Programmet kostet flere millioner dollar per kriger. I Mosul ble 30 000 irakiske soldater slått av tusen IS-krigere, som slo kloa i to tusen pansrede kjøretøy og flere hundre millioner dollar i bankhvelvene. I Ramadi beseiret jihadistene også en 25 ganger større irakisk styrke. De syriske soldatene er utslitt etter fire år med krig. Og kurderne som ofte vinner mot IS har intet kall om å dø for ikke-kurdiske territorier. «I virkeligheten er Den islamske staten bare sterk fordi motstanderne er svake, den gror på ruinene av institusjoner i full oppløsning,» påpeker Luizard.4

Situasjonen er den samme i Libya. Grepet av en legitim følelse, og en sjokkduo bestående av Nicolas Sarkozy og Bernard-Henri Lévy, jobbet Frankrike hardt for å styrte Muammar Gaddafi. Frankrike forstilte seg, også her, at det var nok å lynsje diktatoren så ville bortgangen hans avføde et liberalt vestlig demokrati. Resultatet er en oppstykket stat hvor IS kontrollerer flere byer og organiserer angrep mot nabolandet Tunisia. I dag innrømmer den franske forsvarsministeren: «Libya opptar meg mye. Daesh har fått fotfeste på grunn av de interne stridene mellom libyerne.» Likevel mener han at «hvis vi samler styrkene i Tobruk og Tripoli, vil Daesh slutte å eksistere».5 Problemet ble løst allerede for tre år siden, da Bernard-Henri Lévy forklarte: «I motsetning til hva alle oraklene spådde, har Libya ikke blitt splittet i tre entiteter. […] Stammeloven har ikke seiret over nasjonalfølelsen. […] For tiden er fakta: Libya er, sammenlignet med Tunisia og Egypt, et eksempel på en vellykket vår – og de som har bidratt til den kan være stolte av det de har gjort.»6


Et ukvalifisert USA

Nå ber den franske presidenten om «en stor og unik koalisjon» mot IS. Den vil nødvendigvis inkludere den syriske presidenten. Men Assad har allerede svart: «Du kan ikke bekjempe Daesh når du er alliert med Qatar og Saudi-Arabia som leverer våpen til terroristene.»7 Putin sier at Tyrkia, et annet antatt medlem av koalisjonen, dolket Russland i ryggen da de skjøt ned et russisk jagerfly 24. november. Kort fortalt, så snart krigen er vunnet av den brokete koalisjonen Frankrike forsøker å sette sammen, vil det gjenstå et stort spørsmål om morgendagen i en enda vanskeligere situasjon enn i Afghanistan, Irak og Libya. Men i USA har de nykonservative allerede glemt (i likhet med den franske presidenten?) disse nederlagene. Glemt dem så grundig at de krever at Obama sender inn 50 000 soldater i områdene okkupert av IS.8 Og utvilsomt flere senere.

I siste nummer av Foreign Affairs lister to Midtøsten-spesialister, Steven Simon og Jonathan Stevenson, opp betingelsene for en varig vestlig militærsuksess i områdene IS nå okkuperer: støtte i den amerikanske opinionen, et stort antall gjenoppbyggingsspesialister, kunnskap om lokalsamfunnene, alliert tilstedeværelse på syrisk og irakisk territorium. Så konkluderer de: «Hvis dette høres kjent ut, så er det nøyaktig den listen Washington var ute av stand til å gjennomføre etter de to siste store intervensjonene i Midtøsten: invasjonen av Irak i 2003 og luftkampanjen mot Libya i 2011. For å si det enkelt, USA taper sannsynligvis nok en krig i Midtøsten av de samme grunnene som de tapte de forrige.»9

Frankrike er allerede tungt involvert i Afrika og har ikke kapasitet til å vinne denne «krigen». Det faktum at IS ønsker å lokke Frankrike i en felle forplikter ikke Hollande til å kaste seg ut i den og dra med seg en koalisjon av ofte mer forsiktige land. Terrorisme dreper sivile, det gjør krig også. Opptrappingen av den vestlige bombingen i Irak og Syria, som skaper flere jihadister enn den utsletter, vil ikke gjenetablere den territoriale integriteten til disse statene eller legitimiteten til regjeringene i befolkningenes øyne. En varig løsning avhenger av folkene i regionen, av en politisk avtale, ikke av gamle kolonimakter, eller av USA som er diskvalifisert både av sin støtte til Israels verste politikk og av de forferdelige resultatene til de amerikanske militæreventyrene – forferdelige også fra et amerikansk perspektiv: Da USA invaderte Irak i 2003, etter å ha støttet Saddam Hussein i åtte år i krigen mot Iran (over en million drepte), gjorde de landet til Irans allierte. Og USA selger våpen til oljediktaturene i Persiabukta som sprer salafijihadismen, og er verken kvalifisert til å snakke om fred eller å belære araberne om demokratiske dyder.


Tapt på forhånd

«Når de opererer i stabile land, med stabile regimer og uten materiell støtte fra en del av befolkningen, er terrorgrupper en politisak og ikke et militærproblem,» skrev historikeren Eric Hobsbawm i 2007. «Det er forståelig at slike bevegelser gjør befolkningen engstelig, spesielt i de europeiske storbyene, spesielt når myndighetene og mediene slår seg sammen for å skape et klima av frykt.»10

Dette angstframkallende klimaet og de stadige anklagene om «naivitet» gjør at man kan kneble de som – uten å bestride imperativet om å beskytte befolkningen – er imot enda flere ubrukelige sikkerhetstiltak som truer offentlige friheter. Blant annet tiltak som lukter av fremmedfrykt, som muligheten for å frata folk statsborgerskapet. Ikke bare stemte forskremte folkevalgte så å si enstemmig for unntakstilstand, statsministeren ba dem også å holde de juridisk vaklevorne tiltakene unna Grunnlovsrådet.

I 2002 sa Obama følgende ord til presidenten han senere ville ta over etter: «Vil du slåss, Bush? La oss slåss for at våpenhandlerne i vårt eget land slutter å fôre de utallige krigene som herjer i verden. La oss slåss for at våre såkalt allierte i Midtøsten slutter å undertrykke folket sitt, slå ned på dissens, tolerere korrupsjon og ulikhet, og vanskjøtte økonomiene sine slik at ungdommen vokser opp uten utdannelse, uten framtidsutsikter, uten håp, som enkle rekrutter for terrorceller.» Obama har ikke fulgt sine egne råd. Det har heller ikke de andre statslederne. Det er synd. IS-angrepene og Frankrikes katastrofale utenrikspolitikk ender nå med en ny «krig». Utelukkende militær, og dermed tapt på forhånd.

Oversatt av R.N.
  • oliver

    Alle kriger er dum og tankeløs selvom de logisk sett skulle virke rettferdig. Ellers er denne fremstillingen ikke noe vesentlig nytt, men mer en bekreftelse på det mange lenge har fått med seg. Det er vanskelig å tro at flere overtallige og adskillig bedre bevæpnet og opplært militærenheter skulle flykte fra sin mye svakere motstander, det er direkte ulogisk. Bl.a. fordi militær disiplin og struktur ikke fungerer på den måten, men også fordi strategien til å møte en slik fiende er en eldgammel kunnskap soldater lærer allerede på «forkurset». Forklaringen ligger nok et annet sted…