Banksjefen, anarkisten og smarttelefonen

Etter at Amazon har snudd opp ned på forlagsindustrien, Airbnb har rystet hotellbransjen og etter Ubers frontalangrep på taxinæringen, har den digitale tornadoen nå nådd Wall Street. I likhet med bokhandelen, som setter forleggere i kontakt med lesere, er finansindustrien i bunn og grunn bare et mellomledd mellom låntakere og långivere – og en forlokkende gullgruve for de unge selskapene som kobler finans og ny teknologi. Disse såkalte fintech-selskapene har som ambisjon å erstatte tradisjonelle banker med app-baserte plattformer. Som så ofte skaper slike anledninger både panikk og entusiasme. Konsulentene lover at de tradisjonelle aktørene vil dø ut like raskt som de digitale metodene omgår lover og regler. Flere tusen artikler forklarer med et hemningsløst detaljfokus hvordan teknologien bak den elektroniske valutaen Bitcoin¹ Bitcoin baserer seg på en teknologi kalt blockchain. Det dreier seg om et offentlig register (en database) hvor transaksjonene blir godkjent og lagret på en sikker måte. Godkjennelsen og vedlikeholdet blir ikke gjort av en sentral instans, men av datamaskinene til hver bruker i systemet. er i ferd med å revolusjonere finanstransaksjonene.

De nye finansteknologiene «forandrer alt fra hvordan vi bruker bankene til selve begrepet penger», hevder den amerikanske gründeren Brett King, forfatter av flere bestselgere om temaet, i introen til sin ukentlige radiosending «Breaking Banks». I Storbritannia har omsetningen til fintech-selskapene vokst med 74 prosent i året siden Lehman Brothers gikk konkurs i 2008. En gullgruve fôret av forbrukernes mistro til finanssystemet.

«For Keynes var det ingen tvil om at historien ville legge mer vekt på Gesell enn Marx.»

Til å begynne med flokket de nye teknologienes vidunderbarn seg til finanssektoren ikke så mye fordi den lovet umiddelbar profitt, men mer som en reaksjon på storbankenes fallitt i 2008. I en forstand gjenspeilte eksplosjonen i lån mellom privatpersoner samme forhåpning som de mange tusen amerikanere som okkuperte Zuccotti Park i New York i protest mot den grådige finanskapitalismen. Ved første øyekast har Silicon Valley-eliten, som gnir seg i hendene over ideen om å konvertere hatet mot bankene til en lukrativ app, ingenting til felles med aktivistene som krever sosial rettferdighet og oppløsning av de store finansinstitusjonene over en gryte vegetarchili. Bortsett fra, kanskje, samme motstander: Wall Street. Dette parasittiske mellomleddet befinner seg i kryssild mellom to motsatte kritikker. Mens gründerselskapene drømmer om å stikke av med Goldman Sachs’ profitt med en app (som Goldman Sachs gladelig vil kjøpe), demonstrerte Occupy Wall Street mot en industri som tjener seg søkkrik på å handle med penger.

Slike sammenblandinger av motiver er ikke nye. Opp gjennom historien har mange «pengeradikale» – i likhet med fintech-promotørene – forsøkt å kvitte seg med finansmellomleddet. De fleste ikke-marxistiske sosialister har supplert sin kritikk av konkurranse- og markedsøkonomien med en større refleksjon over sirkulasjonen og fordelingen av varer – i motsetning til produksjonen.

De «udugelige» kapitalistene

Da sosialismen dukket opp på begynnelsen av 1800-tallet var den ikke alltid fiendtlig til finanssektoren. Franske Henri de Saint-Simon (1760–1825), som laget termen «sosialisme», plasserte banksjefene på toppen av det meritokratiske industrihierarkiet, fordi de tok makten fra de «udugelige» rike som drev dank takket være formuesinntekter. «Penger er for det politiske legemet, det blodet er for menneskekroppen,» mente Saint-Simon.² Saint-Simon, Oeuvres complètes, bind 2, Presses universitaires de France, Paris, 2012. Hans innflytelsesrike disipler fulgte tanken og konsentrerte seg om å angripe eiendomsbesittere og rentenister, som de mente konfiskerte produksjonsmidlene fra «arbeiderne» – en kategori som inkluderte «aktive» kapitalister. Et nøkkelprosjekt i det politiske programmet deres – skatt på arv, jernbaneutbygging, sosialisering av produksjonsmidlene – var å opprette en fellesbank, med statlig monopol, som skulle låne ut penger til industrien i tråd med dens behov. Den skulle underminere arvingenes udugelighet og tvinge dem til å plassere formuene sine i en bank som var til for produksjonen. På et teoretisk plan forutsatte denne planen at man så på penger som noe langt mer enn bare en regnskapsenhet:³ En av funksjonene til penger er å være en felles enhet for verdien av varer og tjenester. Pengene var bærere av tillit og kreditt, og skulle tjene arbeidernes fellesskap, hvor bankfolkene skulle utgjøre det tenkende hodet.

Prosjektet med en fellesbank mislyktes, men suksessen til brødrene Emile og Isaac Péreire, saint-simonske finansmenn som i 1852 grunnla storbanken Crédit mobilier, vitner om hvor viktig samfunnsreformatorene mente forholdet mellom modernisering av samfunnet og mobilisering av kapital til industrien var. Etter hvert som de sosialistiske ideene utviklet seg, forvandlet kampen mot de «udugelige» kapitalistene seg til en kamp mot alle kapitalister. Men denne radikaliseringen førte ikke til at man forkastet all refleksjon over pengene.

Kollektivt bankvesen

Ønsket om å bytte ut tegn-penger (som pengeseddelen, som ikke har egenverdi) med vare-penger ble sterkere utover 1800-tallet. Med finanskrisen i Frankrike i 1848, lette Pierre-Joseph Proudhon (1809–1865) etter mekanismer som kunne gjøre arbeidsprodukter til en vanlig pengeenhet. Han ville at man skulle utstede gjeldsbrev bundet til den antatt rettmessige prisen på vare-produktene til de andre bankmedlemmene. Han gikk også inn for et generelt kutt i utlånsrentene (i likhet med andre renteinntekter – fra forpaktning, boligutleie eller lignende), samt å slutte å binde valutaer til gull og sølv. For å få til dette var det nødvendig å nasjonalisere sentralbanken og gjøre den til en «folkebank». Banken skulle være uavhengig av staten, styret skulle utnevnes av en generalforsamling bestående av representanter fra alle deler av industrien og offentlige tjenester. Handelskamrene og kommunestyrene skulle ha tilsyn med banken.

I Storbritannia var owenistene, de britiske sosialistene inspirert av den utopiske fabrikkeieren Robert Owen (1771–1858), grunnleggeren av kooperativbevegelsen, imot gjeninnføringen av gullstandarden etter napoleonskrigene. De var overbevist om at arbeid var den eneste kilden til rikdom, derfor ivret de for et system der en vares verdi skulle uttrykke mengden arbeid som var investert i produksjonen av den. Denne omdefineringen av pengene åpnet, ifølge dem, for å føre rikdom fra kapitalistenes hender over på arbeiderklassens. Den amerikanske anarkisten Josiah Warren mente at Owen var for forsiktig og laget en butikk i Cincinnati med egne «arbeidssedler» påført et løfte om arbeid målt i timer.

På slutten av 1800-tallet forestilte Ernest Solvay (1838–1922), en belgisk gründer som hadde tjent seg rik på et patent på framstilling av soda (natriumkarbonat), seg en utopi basert på ikke-monetær handel. Han ville «avskaffe penger, et mangelfullt redskap, for å erstatte de med en ren og enkel, men fullt lovlig mekanisme for å notere transaksjoner, det vi kaller sosial komptabilisme.»⁴ Ernest Solvay, Notes sur le productivisme et le comptabilisme: études sociales, Henri Lamertin, Brussel, 1900. Planen som han presenterte for det belgiske parlamentet, innebar en kollektivisering av bankvesenet og ga en sentral rolle til staten, som skulle gi alle borgere en konto med beløpet på deres verdier og et hefte hvor man skulle notere alle kjøp. En skatt proporsjonal med formuen skulle dempe problemene med skjevfordeling av rikdommen. Slik skulle man realisere maksimen om å «få etter sosial produktivitet».

Monetære utopier

På begynnelsen av 1900-tallet satte Silvio Gesell (1862–1930), en tysk kjøpmann omvendt til sosialismen, spor etter seg i den allerede lange historien om kamp mot pengene som våpen for akkumulering av ufortjent rikdom. Han utviklet ideen om en ny type penger, Freigeld, frie penger, som hadde den egenskap at de tapte verdi over tid.⁵ Silvio Gesell, Die natürliche Wirtschaftsordnung durch Freiland und Freigeld, Selbstverlag, Les Hauts Geneveys, 1916. Disse «forduftende» pengene skulle miste en tusendel av verdien hver uke, det vil si 5,2 prosent i året. Man måtte altså bruke dem fort. Med en regelmessig fornyelse av sedlene (et monetært reguleringsbyrå skulle erstatte sentralbanken) skulle dette system senke lånerentene og dermed inntektene til kapitaleierne.

Den standhaftige Gesell mente også at man burde nasjonalisere naturressursene og avskaffe privat grunneiendom, noe som ville kvele rentenistklassen. Befridd fra denne dødvekten ville samfunnene som brukte Freigeld ikke bare få kontroll over pengemengden som var i sirkulasjon, men også over flyten. Dermed kunne de beskytte seg mot overdreven sparing. Ideen fikk gjenklang langt utenfor Belgias grenser. For John Maynard Keynes var det ingen tvil om at den økonomiske historien ville legge mer vekt på Gesell enn Karl Marx. Ideene ga støtet til flere lokale forsøk i Europa og USA under den store depresjonen, men de ble raskt stanset av myndighetene og sentralbankene.

I dagens klima er det vanskelig å forestille seg at sjefen for et stort industrikonsern – kjemigiganten Solvay, for eksempel – skal gruble over den beste måten å endre pengene på for å framskynde overgangen til sosialismen. Elitene har endret seg. I likhet med teknologien. Bankene har ikke mistet noe av sin makt i det moderne finanssystemet, Gesells utopi om Freigeld har aldri vært så tilgjengelig som i dag, teknologisk sett. Elektroniske penger tilbyr uendelige muligheter til å endre egenskapene man ønsker å gi pengene. Alt man trenger å gjøre, er å skrive egenskapen inn i koden. Dessuten henter teknikken bak en alternativ valuta som Bitcoin sin pålitelighet fra bidraget fra alle datamaskinene tilkoblet nettverket, og ikke bare en sentral server. Dette desentraliserte trekket fjerner mellomleddene fra transaksjonene og gjør det mulig å forestille seg at Proudhon eller Gesells monetære utopier nå kan realiseres.

Aversjon mot finansindustrien

Drømmere bruker disse utopiene til å forestille seg alternative penger på lokalt nivå. Men tanken er fortsatt marginal. Betydningen av digitaliseringen av pengene og deres forhold til kapitalen får nokså lite oppmerksomhet fra dagens venstreside. De ville ha forbløffet Proudhon, Solvay og Gesell. Disse pengekjetterne forsøkte å stable på beina systemer for handel, bevaring og forvandling av verdi som skulle både belønne talent og sikre et betydelig nivå av likhet. Pengeteknologien var bare et middel for dem. De visste at å ta kontroll over bankene og å innføre nye protokoller for bytteverdi forutsatte at man hadde en klar forståelse av det samfunnet disse prosjektene ville endre.

Etter at finansindustrien ble diskreditert i 2008 ventet den ikke lenge med å hoppe på Silicon Valley-toget. Den investerte i nye «bruddteknologier», ikke bare for å unngå samme skjebne som taxisjåførene, bokhandlerne og hotellansatte, men også for å redusere egne kostnader og transaksjonstiden. Ingen hopper i taket når Wall Street kjøper opp et nytt kalifornisk fintech-selskap, men det er fortsatt vanskelig å forstille seg at Goldman Sachs ville slå kloa i prosjekter som Freigeld eller folkebanken. Ikke fordi den ikke er interessert, men fordi verken Gesell eller Proudhon ville ha solgt prosjektene sine. Hva om Occupy Wall Street hadde tatt konsekvensene av sin aversjon mot finansindustrien og den politiske klassen og konstruert et økonomisk og teknologisk substitutt for begge? Uansett gjenstår det, selvsagt, å se om problemene med fordelingen av rikdom skyldes hvordan måten den sirkuleres eller måten den produseres på.

Oversatt av R.N.

Edward Castleton er historiker.