«Verdens mest umulige jobb,» sa FNs første generalsekretær Trygve Lie (1946–1952) til sin etterfølger, Dag Hammarskjöld, i 1953. Jobben er ikke blitt lettere med tiden. FN-pakten sier at generalsekretæren «skal være organisasjonens øverste administrative leder» og samtidig en uavhengig tjenestemann som Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet kan gi visse uspesifiserte (men implisitt politiske) oppgaver. Hver generalsekretær må dermed bestemme seg for om han eller hun skal være mest sekretær eller mest general.
Paradoksene er mange. Generalsekretæren er forventet å ha støtte fra regjeringene, spesielt de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet (USA, Kina, Frankrike, Storbritannia og Russland, kjent i FN-språket som P5). Samtidig skal generalsekretæren være upartisk. For å kvalifisere til stillingen må kandidaten ha lang erfaring fra byråkrati og diplomati, men så snart generalsekretæren er valgt må han eller hun legge fortiden bak seg for å bli verdens stemme, eller en slags sekulær pave. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
