Ordet ’aktivist’ er påfallende tomt, og mange aktivister synes i dag å tolke de tynne rekkene som et bevis på at de er med i en eksklusiv, rettskaffen klikk.

For snart et tiår siden deltok jeg på en konferanse kalt «1968» på en høyskole i New Jersey. Hovedtaler var Mark Rudd, en studentradikaler som nå var pensjonist i New Mexico etter å ha undervist i matte på ulike mindre høyskoler. På podiet reflekterte han over den nasjonale berømmelsen han hadde fått i begynnelsen av tjueårene for sin rolle i okkupasjonen av Columbia University og i Weather Underground, en militant gruppe som fikk mye medieoppmerksomhet og forkynte «handlingens propaganda» ved å sprenge bomber på steder som Pentagon og Capitol (heldigvis ble ingen skadet).

I salen satt det for det meste avgangsstudenter og politisk interesserte i tjueårene, som meg, som ikke var fremmed for å hylle Rudds revolusjonære fortid, imponert av årene han var på flukt. Weathermen gikk kanskje over streken og fikk egentlig ikke til noe, tenkte vi, men i det minste handlet de!

Rudd utfordret våre enkle romantiske forestillinger. I motsetning til mange av hans jevnaldrende, som var blitt mer konservative med alderen, var Rudd fortsatt tro mot sin ungdomstids politiske idealer. Men han hadde fullstendig revurdert konfrontasjonstaktikken han hadde bygd sin berømmelse på. Macho-snakket, oppfordringene om å ty til våpen, hadde vært basert på et selvbedrag, innså han nå. Når han og kameratene så seg som en privilegert gruppe revolusjonære aktører forutbestemt til å katalysere en «hvit kampstyrke» for å «hjelpe verdens folk», svekket de bare et fundament de hadde brukt mye krefter på å bygge over flere år.

Det han ikke så på den tiden, forklarte Rudd, og knuste møysommelig våre opprørsfantasier, var forskjellen mellom aktivisme og organisering, mellom å uttrykke seg selv og å bygge en bevegelse. Det er et budskap han fortsatt sprer. «Den eneste gangen jeg hørte ordet aktivist for femti år siden, var som en fornærmelse mot studentorganisatorer fra våre offisielle fiender, universitetsledelsen og avisspaltistene.»

Skade for alle

I motsetning til organizer, organisator, som har klare røtter i fagbevegelsen, har ordet ’aktivist’ en langt mer tvetydig opprinnelse. Det ble tidlig assosiert med den tyske idealistiske filosofen Rudolf Eucken – som mente streben var nødvendig for et åndelig liv – og ble iblant brukt om frittalende tilhengere av Sentralmaktene under første verdenskrig. Gradvis kom begrepet til å betegne politisk handling i en videre forstand, og selv om den nøyaktige forvandlingen må spores av forskere som er mer iherdige enn meg selv, er det klart at ’aktivist’ og ’aktivisme’ har vært i omløp med sine nåværende betydninger en stund. På begynnelsen av 1960-tallet ble både Bertrand Russell og C. Wright Mills beskrevet som aktivister i New York Times (Mills’ redaktør protesterte mot karakteristikken i et sint brev).

Vi må kanalisere folks entusiasme og energi utover valgkampens begrensede ramme.

«Vi pleide å kalle oss revolusjonære, radikale, militante, sosialister, kommunister eller organisatorer,» sier Roxanne Dunbar-Ortiz, en radikal historiker med femti års erfaring fra sosiale bevegelser. Framveksten av ordet aktivist sammenfaller, spekulerer hun, med det hun kaller en bredere «diskreditering av venstresiden». Mange av Rudds og Dunbar-Ortiz’ kampfeller kom fra familier som var sterkt engasjert i kommunistpartier eller fagbevegelsen, eller hadde sluttet seg til kampen for borgerrettigheter i sørstatene. De hadde dermed førstehånds kjennskap til en bevegelse med dype røtter i kirkene og lokale organisasjoner. Mange av disse ansatte (dårlig) betalte organisatorer for å mobilisere folk over lengre tid og mot dårlige utsikter til seier.

Det var først da sekstitallet var over og nye sosiale bevegelser dukket opp – feminisme, homobevegelsen, miljøbevegelsen, kampen for funksjonshemmedes rettigheter – at ’aktivist’ begynte å bli utbredt. På 80- og 90-tallet var ordet blitt vanlig. De sosiale bevegelsene fikk til imponerende mye på bemerkelsesverdig kort tid, ofte ved å bygge på og tilpasse gamle organiseringsteknikker, samtidig som de oppfant åpne, demokratiske og ikke-hierarkiske framgangsmåter. Men i deres iver etter å kvitte seg med venstresidens bagasje, ble også potensielt nyttige rammeverk, tradisjoner og metoder forkastet.

Aktivismen blomstret idet folk beveget seg bort fra det de følte var utdaterte politiske ideologier og omfavnet nye radikale identiteter. I kjølvannet av sekstitallet var folk, forståelig nok, mindre villige til å la alt hvile på karismatiske ledere, med tanke på skadene på bevegelsen når frontfigurene ble drept (Martin Luther King Jr.), oppførte seg uansvarlig (Eldridge Cleaver) eller byttet side (Jerry Rubin).¹ Med årene, da fagforeningene mistet brodden og ble overkjørt av forsiktige eller korrupte byråkrater, slo skepsisen mot de profesjonelle samfunnsendrerne rot, i det minste i visse idealistiske kretser.

Samtidig som venstresiden forlot sine organiserende røtter, var de konservative travelt opptatt med å stable nye organisasjoner på beina. Tenketanker og næringslivsorganisasjoner ble blåst opp av et sjenerøst næringsliv. Disse oppildnet i sin tur «den moralske majoriteten» og la grunnlaget for de rikes permanente skatteopprør.

Organisering er det venstresiden bør utvikle for å gjøre aktivismen varig og virkningsfull, for å gå videre og få gjennom sine saker når intensiteten i okkupasjoner og gatedemonstrasjoner legger seg. Det betyr å etablere politiske organisasjoner, kverne ut langsiktige strategier, få fram ledere (av den ansvarlige og ikke karismatiske typen), og finne ut hvordan man kan støtte organisasjonene økonomisk. Utvilsomt er den store aktivismen de siste tiårene en god ting, og aktivisme er noe vi vil ha mer av. Problemet er snarere at organiseringen som gjorde tidligere bevegelser suksessfulle, ikke har utviklet seg like raskt.

Engasjementets horisont

Dagens aktivister har vokst opp i andre omgivelser. Ingen har foreldre i Partiet, fagforeningene er døende, og borgerrettsbevegelsens lange kamp er redusert til en rekke ikoniske bilder og trivelige historiske høydepunkter.

Ordet ’aktivist’ er påfallende tomt for innhold. Det signaliserer ikke så mye et sett av politiske overbevisninger eller atferder, men snarere et visst temperament. Mange aktivister synes i dag å nyte marginaliseringen. De tolker de tynne rekkene som et bevis på at de er unike, på at de er med i en eksklusiv og rettskaffen klikk, uten å bry seg om gjennomslagskraften.

Selv om det finnes flere gode unntak, står mye av dagens aktivisme i fare for å framheve selvet på bekostning av kollektivet. Til forskjell er organisering per definisjon samarbeid: Målet er å bringe andre inn i folden, bygge og utøve felles makt. Å organisere, som den unge sosiologen og aktivisten Jonathan Smucker definerer det, innebærer å gjøre «en sosial blokk til en politisk blokk». I dag kan alle være aktivister, selv de som opererer på egen hånd uten å stå til ansvar for noen – for eksempel med standhaftige forsøk på å vekke oppmerksomhet om en viktig sak. Å vekke oppmerksomhet – en av samtidsaktivismens foretrukne mål – kan være ekstremt verdifullt, men folkeopplysning er ikke organisering. Organisering betyr ikke bare å opplyse de som tilfeldigvis støter på budskapet, men også å samle folk rundt felles interesser slik at de kan forene krefter. Å organisere er et langsiktig og ofte langtekkelig arbeid med å skape infrastruktur og institusjoner, finne svake ledd og pressmidler i situasjoner du ønsker å endre, og overbevise isolerte individer om at de er på samme lag.

Siden 2011 har vi sett en en global eksplosjon i sosiale bevegelser, men mange er fanget i fellen Rudd beskrev. «Aktivisme, som et uttrykk for våre dype følelser, pleide bare å være en del av det å bygge en bevegelse. Det er en taktikk som har blitt gjort til en strategi, i mangel av en strategi,» klaget han. «De fleste unge aktivister tror organisering dreier seg om de fysiske forberedelsene før et folkemøte eller en veldedighetskonsert.» Legg til hashtagger på sosiale medier, underskriftskampanjer på nett og nettdebatter, så har vi en komplett liste. Arbeidet med å organisere har mistet anseelse innad i bevegelsene, hvor en tro på spontant opprør og en dyp mistro mot institusjoner, lederskap og å søke makt har slått rot.

Det betyr ikke at folkemøter, konserter, hashtagger, underskriftskampanjer og nettdebatter ikke er nyttige – de er til tider det. Problemet er at disse for ofte utgjør horisonten for det politiske engasjementet. «Jeg er tror generelt det er bra at mange folk har blitt inspirert til å handle de siste tiårene, og at den teknologiske utviklingen har gjort det lettere for dem å gjøre det,» sier L. A. Kauffman som er i ferd med å ferdigstille en bok om historien til direkte aksjon. Folk som utfører små, konkrete handlinger – signerer en underskriftskampanje eller deltar på et folkemøte – vil mer sannsynlig få mer reell innflytelse når de følger en klar taktikk, ideelt sett en med mål om å skape trøbbel for elitene og svekke profitten deres.

Makt framfor følgere

Selvsagt finnes det fortsatt organisatorer av den gamle skolen – spesielt i fagbevegelsen – som gjør et uvurderlig arbeid. Og stadig flere folk eksperimenterer med nye former for kollektiv økonomisk makt og motstand. Men en stor utfordring i dag er å finne innovative måter å oppdatere fagforeningsmodellen på i en tid med finansialisering og sosial usikkerhet. Vi må skape nye bånd mellom de millionene som mangler stabilt arbeid og faglige rettigheter, slik at de kan bli en kraft man ikke kan overse.

Organisatorene i kampen for klimarettferdighet har skapt originale måter å mobilisere folk på for å ramme oljeselskapenes bunnlinje – for eksempel gjennom å tvinge den amerikanske regjeringen til å slutte å utstede nye kullgruvelisenser på offentlig land. Siden kampanjen for deinvestering i fossile energikilder ble lansert i 2012, har de klart å presse investorer verdt 3400 milliarder dollar til å trekke seg ut av markedet. Organiseringen startet med studenter på universitetene og utvidet seg så til de bredere lag av samfunnet. Over seksti byer og tettsteder har nå vedtatt delvis eller full uttrekning fra investeringer i fossil energi. «En av de største suksessene til deinvesteringskampanjen så langt, har vært å undergrave troen på fossilindustriens forretningsplan,» sier Jamie Henn, en av grunnleggerne og lederne av miljøorganisasjonen 350.org. «Nå er det ikke bare små humanistiske fakulteter som tar ’karbonrisiko’ på alvor, men store finansinstitusjoner som Bank of England, det norske oljefondet og Californias pensjonsfond.»

Og ikke minst har vi bevegelsen Black Lives Matter, som har gjort en enestående jobb med å sette raseundertrykkelse på dagsordenen igjen. Unge grupper som Dream Defenders, en gruppe i Florida som oppsto i kjølvannet av drapet på Trayvon Martin, har omfavnet en «lederfull» snarere enn en «lederløs» organisering, samtidig er de skeptiske til nettsentrert aktivisme. «For å endre samfunnene våre, må vi søke makt, ikke bare følgere,» sier gruppens ledere.

Strategisk handling

For et århundre siden ble ideen om aktivisme født med tenkningen til en filosof, Eucken, som foretrakk det mystiske framfor det materielle. Denne preferansen henger fortsatt ved den dag i dag, for mange tror ennå at handling, selv når den er frakoblet all koherent strategi, på magisk vis kan lede til en slags oppvåkning.

Heldigvis har ikke aktivistene fullstendig utslettet organisatorene. Det finnes fortsatt mange arenaer der virkelig organisering finner sted – det Rudd beskrev i sitt innlegg som «utdanning, grasrotbygging og koalisjon», og som jeg vil kalle å skape kollektiv identitet og felles økonomisk makt. Men disse saktegående anstrengelsene blir ofte overskygget av nye demonstrasjoner og viralt raseri.

Disse siste månedene har flere tusen flokket til auditorier over hele USA for å høre Bernie Sanders fordømme «milliardærklassen». Med meningsmålinger som viser at stadig flere unge, og flertallet av de som stemmer i demokratenes primærvalg, har et positivt syn på sosialisme, trenger vi en god og smart organisering for å støtte opp denne forbausende økningen i venstresympati. Vi må kanalisere folks entusiasme og energi utover presidentvalgets og valgkampens begrensede ramme.

Det har alltid vært lett for eliten å avvise de som utfordrer dem som gretne tapere. Det er langt vanskeligere å trekke på skuldrene av en suksessfull organisering som får folk til å handle strategisk.

Oversatt av R.N.

Astra Taylor er skribent og dokumentarregissør.