USA /

Lex americana


Europeiske selskaper har de siste årene betalt over 40 milliarder dollar i bøter til amerikanske myndigheter. Amerikansk lov får stadig større internasjonal rekkevidde og brukes både til å finansiere amerikanske organer og fjerne utenlandske konkurranse.
Av

«Vi møter en vegg av ekstremt innviklet amerikansk lovgivning med en bevisst intensjon om å bruke jussen til økonomiske og politiske imperiale formål,» sa den franske politikeren Pierre Lellouche (Républicains) da han presenterte en rapport om amerikansk retts ekstraterritorielle status for utenriks- og finanskomiteene i den franske nasjonalforsamlingen 5. oktober.1 Ekstraterritorial rett innebærer at et lands lovgivning er gyldig utenfor landets grenser. «Rapport d’information déposé par la commission des affaires étrangères et la commission des finances en conclusion des travaux d’une mission d’information constituée le 3 février 2016 sur l’extraterritorialité de la législation américaine», Den franske nasjonalforsamlingen, Paris, 5. oktober 2016. En rapport som fikk det til å «gå kaldt nedover ryggen» til sosialisten Christophe Premat.

Først da BNP Paribas og Alstom ble idømt to gigantiske bøter i 2014 (henholdsvis 8,9 milliarder dollar og 772 millioner dollar) ble franske ledere og medier virkelig klar over USAs vilje til å påtvinge sin rettsorden og sine lover på andre land, inkludert nære allierte.

 

Universell myndighet

Det hele begynte i 1977 med korrupsjonsloven Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Loven gjaldt opprinnelig amerikanske selskaper, men ble utvidet til utenlandske bedrifter i 1998. I tillegg kommer en rekke lover som forbyr handel med stater som er under amerikansk embargo (Iran, Cuba, Libya, Sudan). Etter angrepene 11. september 2001 ble amerikanerne opptatt av å kjempe mot hvitvasking av terror- og narkopenger. Patriot Act ga amerikanske etterretningstjenester utvidede fullmakter til å samle inn data, spesielt via National Security Agency (NSA).

I 2010 ga Dodd-Frank-loven det amerikanske finanstilsynet Securities and Exchange Commission (SEC) mulighet til å straffe all atferd som medvirker på betydelig vis til lovbrudd i USA, selv når finans-transaksjonen har funnet sted utenfor amerikansk territorium og bare involverer utenlandske aktører. I 2013 ga Foreign Account Tax Compliance Act (Fatca) skattemyndighetene ekstraterritorial myndighet (se egen sak). Utenlandske banker tvinges nå til å bli amerikanske agenter og overlevere all informasjon om kontoene og finansverdiene til amerikanske statsborgere, personer som er skattepliktige i USA og personer med dobbelt statsborgerskap.

29. september i fjor vedtok kongressen Justice Against Sponsors of Terrorism Act (Jasta) – som Barack Obama la ned veto mot. Loven gjør at alle ofre for terror i USA kan saksøke stater som direkte eller indirekte er knyttet til terrorhandlinger på amerikansk territorium. Loven er framfor alt myntet på Saudi-Arabia for ikke å ha kontrollert de saudiske statsborgerne som sto bak angrepene 11. september, men den åpner for søksmål mot enhver stat man mener har medvirket, selv indirekte, til sine statsborgeres gjerninger. Loven blander sammen individuelt og kollektivt ansvar og bryter dermed med prinsippet om nasjonal suverenitet.

Bakenfor dette møysommelig konstruerte juridiske arsenalet kan vi skimte en hegemonisk vilje. Mange amerikanere ser seg som et utvalgt folk som har fått i oppgave å spre det glade budskapet og gjøre gode gjerninger. De mener at deres universelle visjon gir dem en universell myndighet. Instrumentene til denne ideologien – valutaen, språket og jussen (common law, sedvanerett, i motsetning til kontinental-Europas nedskrevne rett) – blir dermed forsøkt påtvunget alle.

 

Strategiske bøter

Den teknologiske utviklingen og finansialiseringen av økonomien gir amerikanske myndigheter de tekniske midlene til å føre denne ideologiske offensiven. «Alt som skal til er at en tvilsom transaksjon har blitt utført i dollar eller at en epostutveksling har gått via en amerikansk server for at en amerikansk domsmyndighet anses kompetent,» påpeker formann i den franske advokatforeningen Paul Albert Iweins.2 Le Monde, 6. november 2015.Betydelige midler brukes på denne «juridiske utenrikspolitikken». Alt begynner med etterretningstjenestene. CIA, FBI og NSA og agentene deres på de amerikanske ambassadene samler inn informasjon, om nødvendig fra betalte kilder eller ikke-statlige organisasjoner. Informasjonen blir overlevert til justisdepartementet, finansdepartementet, SEC, den amerikanske sentralbanken eller Office of Foreign Asset Controll (OFAC) som kontrollerer håndhevingen av USAs internasjonale sanksjoner. I tillegg kommer lokale påtalemyndigheter og statsadvokater, som i New York, som ofte blander seg opp i sakene mot store europeiske konsern.

Justisdepartementet og de andre organene oppfører seg som offentlige anklagere, med et formål: få lovbryteren til å erkjenne seg skyldig og inngå forlik. Jo lenger lovbryteren venter med å tilstå, jo hardere blir straffen. Dette er en av forklaringene på forskjellsbehandlingen mellom amerikanske og utenlandske selskaper i korrupsjonssaker. De amerikanske selskapene er vant med denne typen saker og forhandler raskt, mens de utenlandske, som Siemens og Alstom, venter for å se an faren.

Strategiske vurderinger kommer også inn i bildet. I en korrupsjonssak i Indonesia, hvor Alstom jobbet sammen med Marubeni, inngikk det japanske selskapet i 2012 et forlik med det amerikanske justisdepartementet og fikk en bot på bare 88 millioner dollar. Alstoms regning i 2014 ble derimot ni ganger høyere. Marubeni var ikke interessant for de amerikanske tungvekterne i sektoren, mens Alstom allerede var i siktet til General Electric.

Et annet eksempel er Alcatel. Det franske telekom-konsernet hadde et dårlig rykte på andre siden av Atlanteren. Det hadde utstyrt Iraks telenett på Saddam Husseins tid og hadde bedre teknologi enn de amerikanske konkurrentene, som Lucent. I 2005 plukket det amerikanske justisdepartementet opp en korrupsjonssak mot Alcatel i Costa Rica og Honduras. Fem år senere ble Alcatel dømt til å betale en bot på 137 millioner dollar. I mellomtiden hadde selskapet fusjonert med Lucent som senere ble dømt for lignende handlinger i Kina og fikk en bot på 2,5 millioner dollar. Etter fusjonen høsten 2006 tok Lucent gradvis over kontrollen over Alcatel. En forløper for det som nå skjer med Alstoms kraftavdeling (tre fjerdedeler av konsernets aktiviteter) som ble overtatt av General Electric i 2015.

Bøtene svekker åpenbart de rammede selskapene, og de idømmes ikke bare for å håndheve loven.

 

Overvåkning

På samme måte som avregulering har gjort at finanssektoren har vokst eksponentielt de siste 25 årene, er common law en av årsakene til jusprofesjonens enestående vekst på den andre siden av Atlanteren. Det kreves mye penger for å holde liv i en million advokater – én per 300 innbyggere. Når USA tvinger sine lover på andre land, er det mange som kaller det pengeutpressing.

De siste årene har europeiske selskaper betalt nær 25 milliarder dollar til ulike amerikanske organer: over åtte milliarder for brudd på Foreign Corrupt Practices Act og 16 milliarder for ikke å overholde økonomiske sanksjoner. Franske selskaper har stått for nesten halvparten av disse 25 milliardene. Det påvirker åpenbart driftsbalansen. Hvis man legger til bøter i andre saker, spesielt mot bankene, har europeiske selskaper samlet betalt over 40 milliarder dollar. I tillegg ble Volkswagen nylig dømt til å betale i alt 17 milliarder dollar for å ha jukset med utslippstallene til dieselmotorene sine i USA og Deutsche Bank 7,2 milliarder dollar for sin rolle i subprime-krisen.

Hvor går pengene? Direkte til de som har utført etterforskningen, innledet sakene og inngått forliksavtalene. Det er en slags deling av krigsutbyttet mellom det amerikanske finansdepartementet, SEC, OFAC, sentralbanken og finansavdelingene i delstaten New York og statsadvokaten i New York. I tillegg har vi også Fatca-sakene hvor de amerikanske skattemyndighetene krever inn skatt av amerikanere som bor i utlandet. Dette forklarer hvorfor teamene er så ivrige. De har all interesse av å få flere saker og kreve inn pengene som vil øke budsjettene til byrået eller avdelingen deres, og gi dem gode lønninger og flere medarbeidere.

Pengestrømmene som blir generert av disse sakene blåser opp advokatkontorene og hele jussfæren. De utenlandske selskapene må ikke bare betale honorarer til dem under hele saksgangen. Etter at boten er betalt må de vanligvis også huse en kontrollør i hovedkontoret sitt som i en periode fra tre til fem år skal overse at de overholder regelverket. Selskapet må ikke bare lønne kontrolløren, men også de titalls medarbeiderne han eller hun har med seg. «Man henviser ’synderen’ til fire–fem spesialiserte advokatkontorer i Washington som ofte kan holde på med kontrollen i årevis,» forklarer Me Iweins. Altså må man gange boten med to eller tre for å få en idé om totalkostnaden.

 

Xerox mot Iran

Å erkjenne sin skyld og betale boten fjerner formelt sett ikke faren for individuell straffeforfølgelse, som bare er stanset på betingelse av at forliksavtalen følges til punkt og prikke, spesielt taushetsplikten. Alstoms konsernsjef Patrick Kron benekter ikke at det amerikanske justisdepartementets granskning påvirket hans beslutning om å selge Alstom Power til General Electric: Han har simpelthen ikke lov til å svare på spørsmålet.

Dette er grunnen til at selskaper i lang tid har forsøkt å løse problemene uten å involvere sitt lands myndigheter eller offentligheten. De har gjort noe ulovlig og mange europeiske lands lover er ikke tilpasset denne typen lovbrudd. Det gjør den amerikanske offensiven særdeles effektiv: Hvis ikke dere gjør noe, gjør vi det.

Man er i ferd med å åpne øynene i Europa. Frankrike har forstått at de må få på plass et ordentlig antikorrupsjonsarbeid og ikke nøle med å straffeforfølge selskaper. Av minst to grunner. For det første kan man henvise til prinsippet om non bis in idem (at man ikke kan bli dømt to ganger for samme gjerning) hvis det franske rettsvesenet innleder sak. For det andre vil en eventuell bot bli betalt til franske myndigheter. Et nylig lovforslag «om transparens, korrupsjonsbekjempelse og modernisering av næringslivet» går i denne retning.

USAs juridiske aggressivitet lammer stadig flere europeiske selskaper og banker, som reviderer sin internasjonale praksis og tilpasser den til anglosaksiske normer. De bruker ofte de store amerikanske konsulentselskapene selv om disse er pålagt å opplyse sine myndigheter om alle operasjoner som strider mot nasjonale interesser. De nøler med å arbeide med land som er i Washingtons sikte, som Iran. Selv etter atomavtalen Obama fikk i stand i 2015 tør ikke franske banker å gi lån til Iran. De er også tilbakeholdne med å finansiere investeringer i Russland – flyprodusenten Airbus har måttet henvende seg til kinesiske banker. Enten finner selskapene annen finansiering som ikke er utstedt i dollar, noe som er praktisk talt umulig for små og mellomstore bedrifter, eller så gir de opp prosjektet. Det er også målet, så amerikanske selskaper i framtiden får det iranske markedet for seg selv. 30. september i fjor sendte amerikanske Xerox et brev til sine franske kunder og leverandører hvor de ba dem ikke handle med Iran om de ville beholde de gode relasjonene til Xerox.

 

Den beste lobbyisten

En motoffensiv er ikke lett. For det første fordi flere selskaper foretrekker å ikke gå i klinsj med USA. Og selv innenfor den europeiske teknostrukturen mangler det ikke på gode sjeler som er overbevist om at common law er mye bedre og at europeisk lov må endres. Hele Europa er nødt til å ta tak i problemet. En mulig strategi blir nå trukket fram i Brussel: å angripe oppførselen til store multinasjonale selskaper som Google, Amazon, Facebook, Apple og Microsoft.

Det finnes tre mulige angrepsvinkler. Den første er å påpeke at de store amerikanske forretningsbankene er involvert i en rekke tvilsomme affærer. Goldman Sachs medvirket til å skjule den reelle tilstanden til de greske statsfinansene da Hellas ble med i EU. Hadde noe lignende skjedd i USA ville den utenlandske banken utvilsomt blitt forfulgt av de lokale myndighetene. Den andre er å angripe de multinasjonale selskapenes skatteoptimalisering – Starbucks i Storbritannia, Google i Frankrike, Apple i Irland. Europeiske land taper her flere titalls milliarder euro i skatteinntekter. Tredje angrepsvinkel er antitrustsaker mot nettgigantene som så å si har monopol på sine områder.

Men for at disse framstøtene skal endre styrkeforholdene må man hindre at de utallige lobbyene som tjener det amerikanske imperiet ikke blokkerer dem. For USA er også best på lobbyering.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Michel Quatrepoint er journalist.

Fotnoter   [ + ]