Tyskland /

Flyktningkrisen to år senere


Innvandringspolitikken er den store saken foran det tyske valget i september. Tyskland har tatt imot over en million flyktninger de to siste årene. Det har vekket en enorm solidaritet blant vanlige tyskere, men også gjort at nynazister marsjerer i gatene igjen.
Av

Asylmottak er sjelden plassert i postkortlandskap. For å komme til mottaket i Bornitzstrasse i Berlin-Lichtenberg må jeg kjøre ned en lang gate forbi et billigsupermarked og falleferdige boligblokker hvor et lite sirkus har slått opp teltet på en øde tomt. To forkomne kameler beiter på et sølete jorde. Lenger borte vender en gigantisk bowlinghall fra sovjettiden ryggen til en fireetasjers betongkloss utstyrt med overvåkningskameraer. Jeg er framme. Foran inngangen sitter tre afghanere og kjederøyker. «Har du sett? Merkel har gitt oss kameler så vi skal føle oss hjemme, det er snilt,» sier Emir (28), den eneste som snakker engelsk, mens kameratene brøler av latter uten at han trenger å oversette. Å spøke med skjebnen deres, er et av de få botemidlene de har mot den endeløse ventingen.

Da Emir kom til Berlin i september 2015 opplevde Tyskland den største flyktningstrømmen siden andre verdenskrig: Opptil ti tusen flyktninger krysset grensene hver dag, de fleste fra Syria, men også folk fra Afghanistan, Irak, Sudan, Nord-Afrika og Balkan. Midt i et forskrekket Europa, hvor de fleste landene bare tenkte på hvordan de skulle holde unna flyktningene som trosset alle farer på flukt fra krig og nød. Tysklands beslutning om å åpne dørene var like historisk som overraskende for nabolandene. Hvordan var det mulig? Det økonomiske monsteret som nettopp hadde svinebundet Hellas og påtvunget brutale innstramminger ønsket nå tog fulle av flyktninger velkommen med blomsterbuketter. Mens bestillingene på piggtråd eksploderte overalt ellers, fra Calais til Budapest, tok Merkels Tyskland – under mottoet Wir schaffen es, vi skal klare det – imot 900 000 migranter i 2015 og 280 000 året etter. Ti ganger mer enn antall asylsøknader som ble levert i nabolandet Frankrike i samme periode.

 

Litt mindre idyllisk

Men mottakelsen har sine konkrete mangler. I mottaket i Bornitzstrasse er byggene forfalne, sanitærforholdene elendige og rommene fulle av veggelus. Det private selskapet PeWoBe, som drev flere mottak i hovedstaden og i Brandenburg, skal systematisk ha overfakturert og kuttet i tjenestene til beboerne. Overfaktureringen og manglende tjenester, samt avsløringer av interne eposter der mottakslederne spøker om mottak med «giljotiner for barn», fikk bystyret i Berlin til å si opp alle kontrakter med selskapet i august og overføre de fem hundre beboerne i Bornitzstrasse til en gammel blokk i bydelen Spandau.1 «Senat kündigt Verträge mit Flüchtlingsheim-Betreiber», Berliner Zeitung, 14. august 2016. Når jeg besøker mottaket tre måneder senere, nekter rundt seksti av beboerne fortsatt å flytte. «De vil sende oss til et enda mer usentralt sted, hvor vi fortsatt ikke vil ha mulighet til å lage mat selv, noe vi har krevd i et år,» forklarer Emir. «Vi trenger ikke et nytt mottak, men livsutsikter.»

Det økonomiske monsteret ønsket nå tog fulle av flyktninger velkommen.

Han leverte sin asylsøknad for 14 måneder siden og har ennå ikke fått svar. I Afghanistan arbeidet han som regnskapsfører for en underleverandør til hæren, før en dyster historie knyttet til den kaotiske situasjonen i landet kostet ham jobben og satte livet hans i fare. Han håper å finne en jobb i Tyskland og slå seg ned her, men han har ennå en lang vei å gå. «Først må asylsøknaden min godkjennes. Så må jeg ta tyskkurs og kurs for å få utdannelsen min godkjent.» Det er på ingen måte garantert at han vil komme forbi det første hinderet: Tyskland anser ikke lenger Afghanistan som et risikoland. I november dro det første charterflyet med folk som hadde fått avvist søknaden sin fra Berlin i retning Kabul.

En fotgjenger spaserer forbi en ny konteinerlandsby som skal huse asylsøkere i Koepenick-distriktet i Berlin, 2. januar 2015. Foto: Fabrizio Bensch, Reuters / NTB SCANpix.

Snart to år etter flyktningstrømmen toppet seg sommeren 2015 og bildene av et lykkelig Tyskland som hadde oppdaget sin egen gjestfrihet, er bildet mindre idyllisk. Ikke desto mindre er anstrengelsene imponerende. Byen Berlin tok alene imot 100 000 flyktninger i 2015 og 2016. Den rekvirerte 38 gymsaler og etablerte 68 innkvarteringssentre eller «konteinerlandsbyer». «Det er vår plikt å gjøre enda mer,» sa Berlins sosialdemokratiske borgermester, Michael Müller, i desember. Fra Hamburg til München har de fleste store byene gjort like mye. Til sammenligning måtte man vente helt til oktober i fjor, halvannet år etter at de første flyktningleirene dukket opp i gatene, før Paris fikk sitt første og eneste mottak med 800 plasser. I den franske hovedstaden er det ikke uvanlig å se politiet fjerne migranter med tåregass eller konfiskere dynene deres midt på vinteren. Noe lignende ville vært utenkelig i Tyskland.

 

Arbeidsgivernes appetitt

Den tyske asylpolitikken presses fra to motsatte hold. På den ene siden er den tyske mobiliseringen for flyktningene uten sidestykke. Siden 2015 har flere hundre tusen frivillige tilbudt seg å hjelpe mottakene, de offentlige tjenestene, foreningene og kirkene. Den unge møbelsnekkeren Olaf Riedel i Halle i delstaten Sachsen-Anhalt er en av dem. Han er mindre drevet av politiske motiver enn god naboånd: Etter å ha havnet «litt tilfeldig» på en velkomstfest en lokal kirke arrangerte de for nyankomne syrere, har han hjulpet flere av dem med å flytte fra mottaket i en østblokk-drabantby til boliger i sentrum, mens hans ektefelle, som er lærer, har gitt dem tyskkurs hjemme. «Huseiere nekter ofte å leie til flyktninger,» forklarer han. «Noe som er rart siden husleien er garantert av jobcenteret [arbeidsformidlingen]. Noen meglere utnytter situasjonen og krever provisjon, så å gi flyktningene en håndsrekning er ikke for mye.»

Wissam jobbet i et call center i Damaskus før han flyktet fra militærtjenesten («Jeg hadde ikke lyst til å skyte på mine landsmenn»). Han bor nå i samme strøk som sin kamerat Olaf. Olafs hjelp har vært uvurderlig for å komme seg gjennom språkkurset og kurset «for integrering i tyske verdier» – en innføring i landets historie og institusjoner, og «kultur» og «skikker» – som jobcenteret krever for å gi dem arbeidstillatelse i framtiden. Ifølge flere undersøkelser har en av ti tyskere vært eller er fortsatt involvert på en eller annen måte i støttegruppene. Om gløden har ebbet litt ut det siste året er solidariteten fortsatt et viktig bidrag og bestemmende for holdningen til en større del av befolkningen.

Hvis planen blir en realitet vil hele asylretten synke til bunns i Middelhavet

En annen mindre uselvisk faktor for dagens asylpolitikk er arbeidsgivernes appetitt på en billig og ofte faglært arbeidskraft som ønsker å livnære seg selv så raskt som mulig. Med en aldrende befolkning og mangel på arbeidskraft på visse områder har arbeidsinnvandrere lenge vært essensielt for landet – for eksempel til hjemmehjelp, som vanligvis overlates til underbetalte polakker, og sykehustjenester, matlaging og rengjøring. Siden arbeid ses som synonymt med integrering føler arbeidsgiverne at de kan kreve unntak fra minstelønna, for å kunne ansette flyktninger som trenger praksis for å få godkjent kompetansen sin. Regjeringen misliker ikke ideen og gransker den nå. «Flyktningene er ikke alltid klar over rettighetene sine. Noen selskaper utnytter det allerede og betaler mindre enn lovfestet minstelønn,» sier Stefan Körzell fra det tyske fagforbundet DGB. Om regjeringen oppfyller arbeidsgivernes ønsker vil det ifølge ham «øke arbeidsgivernes muligheter til å omgå loven ved å kamuflere reelle stillinger som praksisplasser».

Arbeidsgiverne er heller ikke upåvirket av de gudesendte 20 milliarder euroene i offentlige investeringer i fjor for å huse, mate, pleie og «integrere» flyktningene. Ifølge det tyske forskningsinstituttet DIW har denne massive pengeinnsprøytingen «hatt samme effekt som en stimuleringsplan og vært bra for bedriftene og arbeidsgiverne,» spesielt i byggebransjen, servicenæringen og dagligvarehandelen. Denne mini-Marshall-planen skal ha gitt en BNP-økning på 0,3 prosent i fjor.

 

Trusler mot asylretten

Flere krefter truer imidlertid med å torpedere Merkels blendende løfter. For det første apparatet som er blitt opprettet for å kverne gjennom asylsøknadene. Etter noen måneder med kaos som satte tyskernes ordenssans på prøve, strammet politiet og det føderale byrået for migrasjon og flyktninger (BAMF) raskt til skruen. Siden august 2015 har asylsøkerne måttet gå gjennom en «behandlingskorridor» inndelt i «stasjoner» for registrering, fotografering, medisinske undersøkelser, fingeravtrykk og kontroll opp mot diverse databaser. Prosedyren blir forsvart med behovet for å sile ut eventuelle jihadister. Den gir politiet full myndighet til å foreta den første utvelgelsen og avvise asylsøkere de mener er uønskede eller ikke har krav på asyl. Over 13 000 migranter ble i første halvåret i fjor sendt tilbake på dette stadiet. Alle kan ikke ha vært jihadister.

Men den største faren mot asylretten kommer fra høyredreiningen i politikken. Attentatet i Berlin 19. desember, hvor tolv personer ble drept av en lastebil kjørt av en tidligere fengslet tunisier, har fått store ringvirkninger. Innenriksminister Thomas De Maizière annonserte i januar tiltak for å «rejustere» den tyske innvandrings- og sikkerhetspolitikken, og bekreftet at det er en glidende overgang mellom disse to adjektivene: nye innstramminger i asylkriteriene, utvidelse av politiets myndighet, økt videoovervåking, innføring av en nasjonal handlingsplan for å gjøre det lettere å kaste ut de som har fått avslag på asylsøknaden sin.

«Attentatet i Berlin har ingenting å gjøre med asylretten. Drapsmannen hadde ikke asyl og ble radikalisert i Europa,» sier Ulla Jelpke, talsperson for venstrepartiet Die Linke i Bundesdagen. «Men en del av befolkningen gir i dag flyktningene skylden for alt som er galt, og politikerne følger etter.»

De klamrer seg til det ene privilegiet man ikke kan frata dem, nemlig at de er tyske.

Men de ventet ikke på attentatet i Berlin for å skjerpe tonen. Allerede i oktober 2015 og i mars i fjor strammet de inn rettighetene til innvandrerne på sentrale punkt som familiegjenforening, tilgang til sosiale ytelser, frihet til å bosette seg hvor de vil eller å kjøre til grensen. For eksempel får asylsøkerne ikke lov til å forlate byen eller den administrative sonen de er plassert i så lenge søknaden er under behandling – noe som ofte kan ta et år eller mer.

Innskjerpingen har blitt supplert med økt outsourcing. Avtalen med Tyrkia om å holde tilbake migrantene som krysser Tyrkia i håp om å komme seg til Tyskland har gitt ideer til sentrale personer. Den føderale politisjefen, Helmut Teichmann, annonserte i oktober at regjeringen arbeidet med en europeisk plan for å sende migranter som har gått i land i Italia eller blitt reddet i Middelhavet til Tunisia. Planen vil innebære bygging av gigantiske forvaringssentre i Tunisia og Egypt. Hvis den blir en realitet vil hele asylretten synke til bunns i Middelhavet sammen med de 12 000 migrantene som ifølge de mest beskjedne estimatene har forsvunnet der de siste tre årene.

 

Innvandringspolitisk kappløp

I opinionen spiller terrorfrykten likevel en sekundær rolle sammenlignet med «utenlandsk kriminalitet». Stygge nyhetssaker har blitt tatt til inntekt for flyktningsmotstanden, som den seksuelle massetrakasseringen i Köln nyttårsaften 2015, voldtekten og drapet på en kvinnelig student begått av en afghansk flyktning i Freiburg i oktober, eller arrestasjonen i desember av en gruppe mindreårige syrere anklaget for å ha kastet brennende papir på en hjemløs på t-banen i Berlin. Det betyr lite at statistikken fra det føderale kriminalpolitiet, Bundeskriminalamt, viser at utlendinger ikke begår flere forbrytelser og lovbrudd enn tyskere, og at de begår stadig færre – det skaper ikke de store overskriftene.

Etter en flom av rasistiske kommentarer har flere aviser stengt kommentarfeltene på alle artikler som har noe som helst med flyktninger å gjøre. Andre er mer opptatt av annonseinntektene og lar leserne få fritt utløp, om enn summarisk. Den mye besøkte nettavisen N24, eid av Axel Springer-konsernet, lar leserne velge mellom åtte emotikoner for å si sin mening om innholdet. Resultatene er talende. 20. november fikk en artikkel med overskriften «Flyktninger sover i kulden i Sverige» fikk 2622 klikk på emotikonet for «svært fornøyd», mens «forskrekket», «trist» og «sint» bare fikk 238 til sammen. En notis med overskriften «Magdeburg: en gruppe på tretti personer angriper flyktninger med balltre» fikk en lignende applaus.

I stedet for å uroe seg for rettssikkerheten krangler partiene om restene det ytre høyre etterlater seg. Den erkekonservative lederen for Kristeligdemokratisk union (CSU), Horst Seehofer, maser på sin partner Merkel om å innføre et tak på antall flyktninger landet skal ta imot hvert år, i brudd med selve prinsippet bak asylretten. Sosialdemokratene (SPD) skryter stadig oftere av sin strenge sikkerhetspolitikk. Og partiets parlamentariske leder, Thomas Oppermann, sier han er for at migranter som har kommet seg over Middelhavet skal sendes tilbake til Nord-Afrika, av militæret om nødvendig.

Fridemokratene (FDP) som tradisjonelt har vært en streng forsvarer av arbeidsgivernes interesser, men mild på alt annet, sliter nå med å finne sterke nok ord for å skjelle ut Merkels «etiske drømmerier» og vil ikke lenger høre snakk om annen innvandring enn den som er «rettet mot arbeidsmarkedet og reservert for folk vi selv velger». Miljøpartiet Grünen lar en av sine talspersoner kreve mer videoovervåking og etterkontroll av «flyktninger med tvilsom identitet». Heller ikke Die Linke er spart: Sahra Wagenknecht fra partiets venstrefløy mener at «mottak og integrering av et stort antall flyktninger reiser alvorlige problemer». Konkurransen om hvem som er strengest vil nok bare akselerere i oppløpet til høstens valg.

Hvor kommer denne språklige smitten fra? Høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) satser nå på forestillingen om den svikefulle muhammedaneren etter å ha brukt opp den sløsende grekeren, og det har gitt stor oppslutning i øst (21 prosent i Mecklenburg-Vorpommern og 24 prosent i Sachsen-Anhalt i regionalvalget i fjor). Det er kanskje her vi må lete etter svaret.

 

Ikke-konvensjonelle midler

Dresden er en av disse tyske byene hvor du må gå langt og lenge før du møter noen ikke-hvite. Og enda mer denne søndagen i oktober hvor 8000 «patrioter mot islamisering av Vesten» (Pegida) er samlet for å marsjere fra Semper-operaen for å feire bevegelsens toårsdag. Pegida dukket opp i Sachsen og spredde seg senere til det vestlige Tyskland hvor bevegelsen har tiltrukket seg AfDs velgere. Nå har den mistet litt av nyhetens interesse i forhold til året før da 20 000 «patrioter» fulgte kallet. Pegida har likevel fortsatt nok tilhengere til å fylle byens historiske sentrum denne dagen. På talerstolen tordner reklamemannen Lutz Bachmann, bevegelsens grunnlegger og idol, som vanlig mot «den muslimske invasjonen» som vil ødelegge nasjonens kristne fundament – ord som like rituelt vekker en storm av tilrop: «Merkel forråder folket!» og «Vi er folket!».

Bachmanns rulleblad er ikke fullt så fromt – dommer for innbrudd, besittelse av kokain, og for ikke å ha betalt barnebidrag. Men det synes ikke å bry tilhengerne. Blant disse finner vi selvsagt en god del Hartz IV-proletarer,2 Hartz IV er navnet på en trygdereform som slo sammen sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd og innførte strengere kontroll med arbeidsledige. Innført i 2005 av den sosialdemokratiske regjeringen til Gerhard Schröder på anbefaling fra hans venn, den tidligere personaldirektøren i Volkswagen, Peter Hartz. som klamrer seg til det ene privilegiet man ikke kan frata dem, nemlig at de er tyske. Men de fleste er arbeidstakere i middelklassen og små næringsdrivende, ikke så rike men heller ikke fattige, samlet rundt et enkelt hat som kalde kropper rundt et bål. Også noen akademikere er med i bevegelsen. Thomas Hartung (54) underviste i kommunikasjon ved Technische Universität i Dresden da han ble forfremmet til nestleder for AfDs avdeling i Sachsen. Han tar imot meg dagen etter på partikontoret med et lite spotsk smil som aldri forlater leppene.

AfD gir seg ut for å være mindre svartmalende og mer «konstruktiv» enn Pediga, men forskjellen er ikke lett å få øye på. Partileder Frauke Petry mener for eksempel at Tyskland må deportere alle flyktningene i landet til fengselsøyer utenfor europeisk farvann. Når jeg spør Hartung om dette svarer han uten å blunke: «Vi kan ikke stoppe migrantstrømmene hvis vi følger grunnloven. Merkels politikk gjør en stor urett mot landet vårt: Vi må vurdere ikke-konvensjonelle midler for å rette opp feilen.»

I 2015 ble det registrert 477 rasistisk motiverte overfall i Sachsen, en økning på 87 prosent fra året før. Høyreekstrem vold har eksplodert i hele Tyskland: 921 angrep mot asylmottak i fjor, hvorav 66 var ildspåsettelser og fire bombeangrep. Journalisten Andrea Röpke, som har skrevet en bok om fenomenet,3 Andrea Röpke, 2017 Jahrbuch rechte Gewalt, Knaur, Munchen, 2016. kaller det en «hverdagsterrorisme i skyggen av nyhetene». Er det et av de «ikke-konvensjonelle midlene» Hartung vurderer?

«Vi har ikke noe ansvar for disse gjerningene,» sier han. «Men når befolkningen krever retten til å bli rådført om hvem de skal leve med, og man ikke alltid lytter til dem, kan maktesløsheten drive dem til desperate handlinger. Det er en helt normal psykologisk faktor. Befolkningen ser rettsfølelsen sin legges i grus, derfor forsvarer de seg.»

 

I Tyskland spiser man svin

I nabodelstaten Sachsen-Anhalt har den tidligere ordføreren i Tröglitz fått føle dette «forsvaret» på kroppen. Tröglitz er en unnselig landsby med 3000 innbyggere og identiske blomsterprydede små hus. Beboerne holder seg for seg selv og synes bare å gå ut for å handle eller å gå på jobb. I likhet med Bautzen, Freital, Clausnitz og Heidenau er Tröglitz en av bygdene i øst hvor flyktninghatet har nådd hysteriske proporsjoner.

Høsten 2014 ville delstatsmyndighetene sende 60 asylsøkere dit. Et tomt bygg skulle gjøres i stand for å huse dem. Delstaten var ikke så opptatt av å informere eller rådføre seg med innbyggerne og overlot det til ordføreren Markus Nierth. Han valgte å støtte prosjektet og forsvare det med nebb og klør overfor sine sambygdinger. De tok det dårlig: Innbyggerne, blant dem flere venner og naboer, behandlet ham plutselig som en pestbefengt forræder. De sendte ham brev med utskjellinger, drapstrusler og avføring. Nynazistene i Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) grep anledningen og kom hver søndag for å marsjere i gatene sammen med et titalls innbyggere.

I mars 2015 var nervene til ordføreren tynnslitte og han gikk av etter at NPD hadde innkalt til demonstrasjon foran gården hvor han bor med familien sin. I regionalvalget samme uke gikk 40 prosent av stemmene i landsbyen til AfD og NPD. Et resultat som en måned senere ble kronet med ildspåsettelse av bygget som skulle brukes til asylmottak og en definitiv skrinlegging av prosjektet. Brannstifterne er ennå ikke funnet.

Nierth er fortsatt sjokkert over den voldelige utviklingen som gjorde at han måtte leve ni måneder med politibeskyttelse, men er mindre overrasket av enkeltes voldsomme rasisme enn av alle de andre som ikke reagerte: «Det verste er den tause majoriteten, de som ser bort og lar det skje. Når selv venstrefolk står med armene i kors, vinner de høyreekstreme fram.» Ikke en eneste gang fikk han støtte fra andre ordførere i området eller fra folkevalgte på høyere nivå: «Ikke en gang en telefon, ingenting. Å vise solidaritet ville sannsynligvis kostet dem stemmer.» Den 49-årige pastorsønnen som var med i den hemmelige motstanden mot DDR-regimet, mener oppførselen til sine medborgere gjennom førti år skyldes «konformismen» i det isolerte livet de levde før gjenforeningen. Men gjenforeningen har ikke nødvendigvis bedret tingenes tilstand.

Tröglitz ble bygd i 1937, mens Hitler satt med makten, for å huse arbeiderne i et selskap spesialisert på å gjøre brunkull om til drivstoff for panservogner. Under krigen brukte fabrikken slavearbeidere fra konsentrasjonsleiren Buchenwald, deriblant den framtidig ungarske skribenten Imre Kertéz. Mange døde av utmattelse. Fabrikken fortsatte i DDR-årene, inntil den ble stengt i 1992 av det forente Tysklands nye ledere. Tre gater er fortsatt oppkalt etter oppfinneren av den kjemiske prosessen som ble brukt i fabrikken –nobelprisvinneren Kertéz er ikke nevnt noe sted.4 Imre Kertész forteller om helvetet Buchenwald-fangene opplevde i Tröglitz i hans selvbiografiske roman Uten skjebne (Pax, Oslo, 2002). «Fabrikken livnærte ikke bare innbyggerne i landsbyen, den organiserte også deres fritid og sosiale liv,» forteller ordføreren. «Da fabrikken stengte til fordel for Total-raffineriet i Leuna, var det arbeiderne selv som måtte demontere den og kaste på skraphaugen fullt brukelig maskineri som de hadde vedlikeholdt i flere tiår. Det var brutalt, folk sa: ’Hvorfor tvinger de oss til å ødelegge arbeidsverktøyet vårt når det fungerer helt utmerket?’ Over natta ble nesten alle innbyggerne arbeidsledige. Hendelsen har etterlatt et skrekkelig minne. Delstatens beslutning om å sende flyktninger til Tröglitz minnet mange her om ydmykelsen for 25 år siden, et traume som har blitt overført til neste generasjon. Landsbyen har lenge hatt en arbeidsledighet på over 20 prosent.»

Et slikt panorama kan gi inntrykk av at den tyske Willkommenskultur ikke er hva den engang var. Tilbake i Berlin blar jeg gjennom «Første informasjon for flyktninger», en håndbok på tysk og arabisk laget av Konrad Adenauer-stiftelsen for å gjøre de nyankomne kjent med vertslandets skikker og verdier. Blant de mange nyttige opplysningene får jeg vite at man i Tyskland plukker opp søpla etter seg og spiser svin, at «mange liker øl, spesielt menn» og at uttrykket «politiet er din venn og hjelper» gjelder overalt. Det er betryggende å høre.

Oversatt av redaksjonen

Olivier Cyran er journalist, i Tyskland for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Tyskland

Et tilfeldig hegemoni

Fellesvalutaen som ble til et felles mareritt. Ikke siden krigen har Tyskland
0 kr 0
Gå til Toppen