Leder /

Utenfor systemet


Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.
Av

François Hollande har vært tidenes minst populære president i Frankrike med nesten ingen oppslutning i befolkningen. Franskmennenes tillit har vært så lav at han som en av få sittende presidenter har valgt å ikke stille til gjenvalg. Liberale reformer og en underdanighet overfor EU som står i skarp kontrast til hans radikale retorikk i valgkampen i 2012, har ribbet ham og Sosialistparti (PS) for all troverdighet. Men paradoksalt nok er hans tidligere minister nå en av favorittene til å gå videre til andre runde i presidentvalget.

Som et ekko av Hillary Clinton som slet med å bestemme seg for hva som skulle være hennes valgkampsaker og slagord, har Emmanuel Macron ventet i det lengste med å presentere et politisk program. I stedet har han lagt vekt på sin egen person, som ung og dynamisk, som representant for noe helt nytt og på utsiden av systemet, hevet over den tradisjonelle partipolitikken. Dette imaget og en vag, vidløftig retorikk om brudd med det gamle har tilsynelatende presset ham oppover på meningsmålingene.

Men ingenting i Macrons kometkarriere antyder noe brudd med «systemet», til tross for at han har brutt med Sosialistpartiet (PS) og dannet sitt eget parti, En marche!. Han har gått på elite­skoler, jobbet i finansnæringen og i regjeringsapparatet. Han har møysommelig samlet kontakter i maktkretser og blitt dyttet fram av grå eminenser. Og nå har den tause teknokraten forvandlet seg til en selverklært politisk fornyer. Ingenting tyder likevel på at han vil føre en annen politikk enn den som har fullstendig diskreditert Hollande og med ham Sosialistpartiet. Men med et diskreditert Sosialistparti og en splittet venstreside ligger veien åpen for at han kan gå videre til andre runde, hvor han sannsynligvis vil møte Marine Le Pen og bli valgt par défaut, fordi et flertall av franskmennene ikke vil ha Le Pen.

Macron er på mange måter et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken. I tillegg gjør dagens EU en slik politikk umulig. Denne fastlåste situasjonen gjør at systemkritiske bevegelser og partier vokser, og de tradisjonelle sentrumvenstre-partiene blir presset både innenfra og utenfra. Men få steder har disse bevegelsene nok oppslutning til å true det bestående.

Som Perry Anderson skriver, er indignasjonen og avsmaken for den rådende politikken stor, men frykt har lenge vært den avgjørende faktoren for valg i Europa. Det sosiale og økonomiske status quo er bredt mislikt, men til stadighet blir partiene som er ansvarlig for det gjenvalgt, fordi «velgerne frykter at om man forstyrrer balansen, skremmer markedene, vil det gi enda mer elendighet». Frykt trumfer sinne. Og her kommer skikkelser som Macron inn, som lover å endre alt – å bryte med den korrupte, ugjennomsiktige og fastlåste parti­politikken – for at ingenting skal endre seg.

© norske LMD

Siste fra Leder

Placeholder

Uten horisont

Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med
Placeholder

Det tomme sentrum

De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt
0 kr 0
Gå til Toppen