Mediekandidaten Macron

To uker før første runde i presidentvalget går Emmanuel Macron (39) og kona ut fra en kveldsåpen bokhandel i Saint-Germain i Paris. De møter noen studenter som henger opp plakater for lederen av bevegelsen En marche! (Fremad!). De snakker sammen om hvor hyggelig det hadde vært om kandidaten kom innom hovedkvarteret deres, så glir samtalen over til den offisielle valgkampplakaten. Brigitte Macron liker den ikke. Den ligner ikke på hennes unge ektemann, mener hun. Macron forklarer hvorfor: Han er blitt gjort eldre på bildet, de har lagt til rynker under øynene hans for å få ham til å se mer ut som et presidentemne.

Er ikke Macron selv, i likhet med plakaten, nøye utformet av eksperter? Dette rene produktet av fransk elitisme har utvilsomt ambisjoner og talent, og en lysende karriere. Men sier ikke trollmennene som henger over krybben til vidunderbarnet mer om mannen enn han selv røper – spesielt magikerne som vifter med tryllestavene i medie- og kommunikasjonsbransjen?

Pressen og medielederne liker Macron. Av god grunn: Hans liberale, eurofile, NATO-vennlige og moderne retorikk ligner en potpurri av lederartiklene i avisene Le Monde, Libération, L’Obs og L’Express som en eksperimentell teaterskuespiller har bestemt seg for å skrike ut på scenen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Burlesk scene

Det var gjennom Henry Hermand, som finansierer tenketankene La République des idées og Terra Nova og er sentral aksjonær i tidsskriftet Le 1, at Macron møtte Sosialistparti-veteranen Jacques Attali. «Emmanuel Macron? Det var jeg som oppdaget ham. Det var jeg som skapte ham,»¹ sier den tidligere rådgiveren til François Mitterand og grunnlegger av den franske utgaven av Slate. Det var Attali som utnevnte Macron til nestleder for sin parlamentskommisjon som skulle «frigjøre veksten» i 2007. Her satt han midt blant 17 næringslivsledere og fylte opp adresseboka. Han ble invitert på middag av Pascal Houzelot, styremedlem i dagsavisen Le Monde og grunnlegger av kanalen Pink TV som har kjøpt opp tv-kanalen Numéro 23. I 2010 introduserte denne innflytelsesrike skikkelsen i Paris’ medie- og kulturkretser den unge forvalteren for tre kjente personer som nettopp hadde kjøpt Le Monde-konsernet: forretningsbankeier Matthieu Pigasse, grunnleggeren av mobiloperatøren Free, Xavier Niel, og tidligere Yves Saint Laurent-sjef Pierre Bergé.

Kjendispressen har forsterket ideen om Macron som progressiv og annerledes.

Situasjonen til den ærverdige avisen var på ingen måte ukjent for Macron. Noen måneder tidligere hadde han gitt gratis råd til redaksjonsklubben i avisen, som var på jakt etter investorer. Mens de var i ferd med å ferdigstille en avtale med trioen, fikk klubblederne vite at deres veldedige skytsengel underhånden støttet et konkurrerende tilbud utformet i all hemmelighet av Alain Minc, en tidligere grå eminense som avisen med stor møye hadde klart å bli kvitt to år tidligere.

3. september 2010 utspilte det seg en burlesk scene på avenue George–V i Paris: Klubbens nestleder Adrien Tricornot så tilfeldigvis Macron på vei ut av kontoret til Minc. Macron gjorde rask retrett. Tricornot fulgte etter ham inn i bygget. «Da jeg kom opp på siste trappeavsatsen, så Macron ned på føttene sine, med mobilen i øret. Han lot som om han ikke så meg. Og akkurat idet jeg kom opp til øverste etasje, hørte jeg: ’Ja, hallo, det er Emmanuel …’,» forteller han. «Jeg gikk tett inntil ham, men fortsatt ingenting. Han fortsatte å ’snakke’ i telefonen. Jeg rakk ut hånden og sa: ’Hei, Emmanuel. Hilser du ikke lenger? Kollegene mine venter på deg nede.’ Der og da kunne jeg føle angsten hans. Han hadde problemer med å puste. Hjertet hans slo to hundre ganger i minuttet.»²

Ubetinget støtte

I mai 2012 ble finansinspektøren Macron ansatt som visegeneralsekretær for presidentstaben. Her ble han bindeleddet mellom de store selskapene og regjeringen. «Emmanuel Macron var vår mellommann, vår inngangsport til presidenten,» sier direktør for telekomselskapet Orange, Stéphane Richard.³ Da Macron ble utnevnt til næringsminister i august 2014, skrøt han av at han var kjent som en tilhenger av «kreativ destruksjon» av arbeidsplasser gjennom digitaliseringen av arbeidslivet. «Det ville vært en stor feil å verne de eksisterende bedriftene og jobbene,» mente han i desember 2014, da franske taxisjåfører demonstrerte mot Uber.

Slik forførte ministeren kapitalistene i den nye økonomien. Blant dem er Marc Simoncini, grunnleggeren av datingnettstedet Meetic, som omtaler sitt møte med Macron som en «kjærlighetsfortelling etter å ha falt pladask». Free-grunnlegger Niel forteller om følelsen mange næringslivsledere har: «De elsker ham i de riktige kretsene i Paris […]. Jeg liker godt Emmanuel for hans liberale side og sterke vilje» (Society, mai 2016).

I januar annonserte Le Monde-medeier Pierre Bergé på Twitter sin «ubegrensede støtte til Emmanuel Macron». Disse sympatiene, og forargelsen de vekket hos leserne, fikk avisen til å spørre seg 10. mars: «Støtter Le Monde Macron?» Nei, selvsagt ikke, svarte avisens journalist, som likevel presiserte at avisens kommentatorer sto «fritt til å ha sitt standpunkt». Noe de i stor grad har gjort. Nyhetsredaktør Arnaud Leparmentier hyller programmet til blairismens verdige arvtaker, som han mener har «en fornuftig oppskrift komponert av sentrum-venstreøkonomen Jean Pisany-Ferry for å gjenreise den franske velferdsstaten». Hans kollega Vincent Giret uttrykker ofte på Radio France sin beundring for «en visjon, en ofte briljant utlegning av globaliseringen» og for «koherensen» i et «både liberalt og sosialt» prosjekt.

På forsiden til næringslivsmagasinet Challenges i januar framsto den unge kandidaten i et langt mer fordelaktig lys enn sine konkurrenter, under overskriften: «Venstresidene: Veien ligger åpen for Macron». Magasinets ubetingede støtte, spesielt fra kommentatorene Maurice Szafran og Bruno-Roger Petit, har irritert selv de ansatte. 16. mars ba journalistklubben i en pressemelding om litt mer forbehold overfor mannen som midt i valgkampen var æresgjest på magasinets andre «Toppmøte for oppstartsselskaper.

Mediebombardement

Macrons forhold til en annen telekom- og mediemagnat, Patrick Drahi (som er involvert i tv-kanalene SFR, BFM TV og RMC, avisen Libération og ukemagasinet L’Express), reiser også spørsmål. Arnaud Montebourg, som var næringsminister før Macron, startet i 2014 et bokettersyn av Drahi som hadde meldt flytting til Sveits og sendt sin personlige formue til skatteparadiset Guernsey. Da Macron tok over som næringsminister viste han seg å være langt mer forsonende. Drahi fikk kjøpe tv-kanalen SFR fra Vivendi uten å hente hjem pengene fra skatteparadiset, slik Montebourg hadde krevd. Og om Macron året etter ikke favoriserte SFRs tilbud om å kjøpe Bouygues Telecoms for ti milliarder euro, var det fordi han visste at saken var eksplosiv: Selskapet ledet av Martin Bouygues, aksjonær i tv-kanalen TF1, hadde banken Rotschild som rådgiver, banken hvor Macron slo seg opp. Visedirektør i Bouygues Telecom, Didier Casas, sluttet seg i januar til Macrons valgkampteam.

«Jeg kommer innhyllet i et rykte pressen har skapt,» sa Macron da han tiltrådte som næringsminister.⁴ Han representerte utvilsomt det «moderne» synet på politikk som en rekke såkalte editocrates, kommentatorer med eierinteresser og kontakter, gjør sitt beste for å fremme. Etter overskriften «bomben Macron» i september 2014 innviet L’Express sin nye oppskrift i mars i fjor med overskriften: «Macron: ’Det jeg ønsker for 2017’». «Han er den som mest inkarnerer reformånden i dagens Frankrike,» insisterte daværende sjefredaktør Christophe Barbier. Samme måned hadde ukemagasinet L’Obs følgende forside, lenge før Macron hadde lansert sin bevegelse: «Raketten Macron: Hans hemmelige plan for 2017». Fem andre forsider skulle siden minne leserne om hvor aktuell kandidaten var. 20. april i år viste sjefredaktør Matthieu Croissandeau fram kortene sine med en leder under overskriften: «Hvorfor Macron»: «Han har klart bedre enn noen andre i valgkampen å inkarnere både et prosjekt, et pågangsmot, et håp om fornyelse og en vilje til å samle folk».

Han skrøt av at han var kjent som en tilhenger av «kreativ destruksjon» av arbeidsplasser.

Det litt mer høyrevridde ukemagasinet Le Point har hatt stadig flere forsider: «Hvorfor ikke ham?», «Mannen som forstyrrer», «Hvem er redd for liberalerne?» og «Det han tenker på». Selv høyreavisen Le Figaro, som offisielt støttet François Fillon, slipper gjennom rosende kommentarer. «Å ha en president som er 39 år i et land som vårt, som alltid har fordommer mot ungdommen,» ymtet redaksjonssjef Yves Thréard frampå på tv-kanalen France 2 16. april, «det ville ikke endret så rent lite. Det ville endret Frankrikes image i utlandet, og gjort det fullstendig fornyet.»

Statsviteren Thomas Guénolé snakker om et «mediebombardement for å selge merket Macron til velgerne». Med tall fra konsulentselskapet Dentsu Consulting, konstaterer han at mellom 1. april og 30. september i fjor fikk Macron 42 prosent av presidentvalgdekningen i mediene, mens han bare fikk 17 prosent på sosiale medier.⁵ 21. februar i år beregnet ukebladet Marianne at på fire måneder hadde tv-kanalen BFM TV vist 426 minutter av Macrons valgkamptaler, mot 440 minutter for hans fire motstandere til sammen. Har det en sammenheng med at Bernard Mourad, tidligere leder for Altice Media som eier BFM TV, er med i valgkampteamet til Macron?

Hologram-Macron

Visst vekker følelsen av noe nytt i politikken nysgjerrighet og det selger. Men det har krevd mye kraftigere drivstoff for å dytte «raketten Macron» opp til himmelen enn lovord fra aviskommentatorer. Hjelperakettene som har fått det til er kjendispressen. Da Macron lanserte En marche! i april i fjor, skrev Paris Match på forsiden: «Sammen på veien mot makten. Brigitte og Emmanuel Macron» og lovet «eksklusive» betroelser fra kona. Selv om ministeren senere sa at han angrer på dette oppslaget – noe som ikke har hindret ham i å stille opp til mange lignende – er historien om den tidligere lærerinnen som forelsket seg i sin tjue år yngre elev en gullgruve for sladrebladene.

Macron-paret samarbeider med Bestimage, det store kjendisfotobyrået skapt av Michèle Marchand, medgrunnlegger av kjendisnettstedet PurePeople. Macron forsto raskt at han hadde «liten tid på å bli kjent». Mellom oktober 2014 og februar 2015 sank andelen franskmenn som ikke visste hvem han var fra 47 prosent til 18 prosent, ifølge meningsmålingsinstituttet IFOP.⁶ Kjendispressen har formidlet fortellingen hans og forsterket ideen om Macron som progressiv og annerledes, fast bestemt på å fullføre sitt prosjekt, uansett om folk liker det eller ikke. På bildene går kona hans i kjoler fra Louis Vuitton, merket ledet av hennes venninne Delphine Arnault, datteren til Bernard Arnault som er sjef for luksuskonsernet LVMH.

I det mektige mediekonsernet Lagardère – hvor eieren Arnaud Lagardère bestemte seg for å ta over direktørstolen 20. april – kan Macron også stole på ukeavisen Journal du dimanche, som etter noen korte affærer med Manuel Valls og François Fillon fikk en ny helt i mars i i fjor. To uker før første runde i presidentvalget fikk Macron lov til å forestille seg sine første hundre dager som president i et intervju med den sobre overskriften: «Jeg, presidenten». En motytelse? I 2013 hadde Lagardère fått god nytte av kompetansen til den unge visegeneralsekretæren i presidentstaben da han klarte å selge seg ut av konsernet EADS før det ble kjent hvor dårlig det sto til med flyprodusenten – og det med en fortjeneste på nesten 1,8 milliarder euro.⁷ Noen år tidligere hadde Macron, som bankmann i Rotschild, i en kort periode vært megler da konsernet forsøkte å selge sin internasjonale bladavdeling.

Fordelen pressen har gitt Macron henger likevel mindre sammen med det som sies enn det som ikke sies. I «skandalesakene» – de 120 000 euroene han brukte på catering som næringsminister, Canard enchainés avsløringer om at han har sneket seg unna formueskatt – er nåden han har blitt vist påfallende med tanke på angrepene hans rivaler har blitt utsatt for når de er blitt tatt i et feiltrinn.

«Spør deg selv: Hvorfor time etter time med direktesendinger? Hvorfor disse magasinforsidene, hvorfor side opp og side ned med bilder og innholdsløse saker?» sa sentrumspolitikeren François Bayrou på BFM TV 7. september. Få måneder senere ga han overraskende sin støtte til Macron, mannen han tidligere hadde kalt et «hologram». «Det er et forsøk som allerede har blitt utført flere ganger av mektige finansinteresser og andre som ikke lenger er fornøyd med bare å ha økonomisk makt,» uttalte Bayrou til kanalen. Ministeren Macron, som i oktober 2014 mente at «Frankrikes sykdom» var «etablerte særinteresser», ville kanskje vært enig.

Oversatt av redaksjonen

Marie Bénilde er journalist.

1
Anne Fulda, Emmanuel Macron. Un jeune homme si parfait, Plon, Paris, 2017.
2
Adrien de Tricornot, «Comment Macron m’a séduit puis trahi», Streetpress.com, 10. februar 2017.
3
François-Xavier Bourmaud, Macron. L’invité surprise, L’Archipel, Paris, 2017.
4
Se over.
5
Marianne, Paris, 17. februar 2017.
6
Sitert i Anne Fulda, Emmanuel Macron, se over.
7
Marianne, 6. april 2013.