Filosofi Automatisering

En verden på autopilot


Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
Av

Det konfliktfylte forholdet mellom menneske og maskin er langt fra nytt. Helt siden tekstilarbeideren Ned Ludd, i det minste slik det fortelles, knuste en strikkemaskin på slutten av 1700-tallet, har luddisme, maskinstorming, ofte blitt sett som en bakstreversk protest mot uunngåelige teknologiske framskritt. Selv om det ofte ikke var så mye et «raseri mot maskinen» som en form for strategisk sabotasje som lå bak, har maskinene gjerne framstått som legemliggjøringen av et upersonlig og fremmedgjørende arbeidsregime. At fremmedgjøringen følges av overflødiggjøring så allerede Marx: «arbeidsredskapet blir, når det tar maskinens form, en konkurrent til arbeideren selv».1 Karl Marx, Kapitalen, bind 1, kapittel 15, seksjon 5.

I sin siste bok La société automatique: L’Avenir du travail, som nylig kom ut på engelsk med tittelen The Automatic Society: The Future of Work, fortsetter den franske filosofen Bernard Stiegler en avmålt, men innbitt kamp mot automatiseringen av samfunnet. Stiegler er på ingen måte en ludditt. Han ser automatiseringen som et mer eller mindre logisk trinn i utviklingen, hvor en teknologiens evolusjon helt fra begynnelsen av har transformert mennesket selv. Motstanden mot automatiseringen må dermed unngå naive forsøk på å stoppe eller snu utviklingen, men snarere arbeide med terapier som kan foregripe, moderere og kompensere for nye teknologier.

 

Arbeidets framtid

La société automatique er det første bindet av nok en trilogi fra Stieglers hånd, bygget på hans arbeid som leder for Institut de recherche et d’innovation (IRI) ved Centre Georges Pompidou, samt hans egen filosofiskole pharmakon.fr. Helt siden debutverket Le technique et le temps (1994) har Stiegler gitt en bred nylesning av filosofihistorien i dialog med samtidens problemfelter. Hver bok bygger på de foregående og trekker leseren inn i et omfattende filosofisk landskap, der et kratt av ukjente begreper og Stieglers ofte heseblesende utflukter krever sitt av leseren. Det er likevel verdt innsatsen, for Stiegler har et uvanlig godt grep om vår egen tid og de historiske, og mytiske og forhistoriske, røttene til dagens problemstillinger.

Beslutningsprosessene er satt bort, outsourcet, til programmer, algoritmer og nettverk.

Som undertittelen «Arbeidets framtid» antyder, skriver Stieglers siste verk seg inn i rekken av bøker om hvordan den digitale automatiseringen vil endre arbeidsmarkedet i nærmeste framtid. Innovasjon og teknologi blir ofte opphausset, fordreid av ideologiske føringer og hjemsøkt av endeløse usikkerhetsmomenter, likevel er det all grunn til å ta automatiseringen alvorlig når et utall av kommisjoner og mer eller mindre uavhengige eksperter spår at opptil halvparten av alle jobber vil forsvinne de neste tiårene.

Etter Jeremy Rifkins skjellsettende bok The End of Work (1996) har en jevn strøm av bøker, artikler og konferanser fulgt opp debatten. Noen er ekstremt pessimistiske og spår økonomisk kollaps, mens andre feirer automatiseringen som frigjørende og revolusjonær, slik som Nick Snircek og Alex Williams’ Inventing the Future – Postcapitalism and a World Without Work (2015). Diskusjonen byr på uventede konstellasjoner av teknofobi og teknofili. Uansett om prognosene om massearbeidsledighet treffer, eller om de skriver seg fra det noen mistroisk kaller en «luddittisk feilslutning», gjør Stiegler det klart at det digitale automatiseringsskredet er noe langt mer enn en teknotrend eller en sosioøkonomisk overflateeffekt. Automatiseringen rører ved de dypeste premissene for historien og mennesket.

 

Fra metafor til virkelighet

I et profetisk notat datert 1888 skriver Nietzsche: «Har vi først fått den felles økonomiske driften av Jorden som snart vil bli uunngåelig, vil menneskeheten finne sitt beste formål som en maskin som tjener denne økonomien – et kjempemessig urverk, satt sammen av stadig mindre, stadig mer ’tilpassede’ tannhjul; som en stadig tiltagende overflødiggjøring av alle dominerende og kommanderende elementer; som et hele av enorm kraft, hvis individuelle faktorer utgjør minimale krefter, minimale verdier.»2 Friedrich Nietzsche, Nachgelassene Fragmente Herbst, 1887. Dette treffende bildet av et upersonlig og formålsløst verdensmaskineri presenterer Nietzsche som en kritikk av en «økonomisk optimisme» som ender i nihilisme. Passasjen er verdt å trekke fram her, for i innledningen av La société automatique går Stiegler inn for å «lese Marx med Nietzsche». I en tid der den politiske økonomien former kloden, økologien og menneskets framtid, blir økonomisk kritikk del av en mer omfattende sivilisasjonskritikk, som i Nietzsches ånd krever en omvurdering av alle verdier.

Siden Marx’ og Nietzsches tid har forestillingen om et samfunn styrt av maskiner vært en gjenganger i ulike dystopier, som Fritz Langs Metropolis eller Jean-Luc Godards naivistiske science-fiction noir Alphaville, der verden styres av en datamaskin som dikterer at menneskene alltid skal si «fordi» og aldri spørre «hvorfor». Huxleys Vidunderlige nye verden skildrer også et automatisk samfunn, der menneskene masseproduseres i laboratorier for å bedre passe inn. I dette totalforvaltede samfunnet er menneskenes gjenstridige og uforutsigbare individualitet redusert til et minimum, gjennom kondisjonering og subtile manipulasjonsteknikker. Tidsregningen i dette automatiserte lykkelandet starter med samlebåndsproduksjonens oppfinner, Henry Ford. «Hvordan kan det ha seg at hver gang jeg ber om to hender, får jeg en hjerne med på kjøpet,» spøkte Ford en gang kynisk. Fords iskalde presisjon viser ikke bare hvordan teknologien umenneskeliggjør arbeideren – men kanskje også ham selv.

Charlie Chaplins burleske scene fra Modern Times der vagabonden mønstres som samlebåndsarbeider og slukes opp av maskinen, er med rette blitt ikonisk. Når han ikke kan riste de mekaniske bevegelsene fra samlebåndet av seg og fortsetter å vri på skiftenøkkelen ute på gaten, er maskinen kommet under huden som en nevrotisk rykning. Stiegler gjenfinner den samme maskinelle rytmen, i en mer subtil form, i vår digitale æra. Konstant fikler vi med programmer og programfunksjoner i en uavbrutt aktivitet som tilsynelatende er fri, men som gjør oss til et forutsigbart vedheng til algoritmer og forhåndsprogrammerte valgmuligheter. På et mer overordnet plan blir ikke bare arbeid og fritid, men også den politiske sfæren i stadig større grad forvaltet av algoritmiske systemer.

 

Automatisme og psyke

I et av sine siste skrifter advarer Heidegger mot en ny vending innen tenkningen, der filosofien vil bli erstattet av kybernetikk, det vil si av selvregulerende systemer. Her er både fortolkningsprosesser, valg, utvalg og bruk av informasjon automatisert. «Den operasjonelle og modellbaserte formen for representerende og kalkulerende tenkning har blitt dominerende,»3 «The End of Philosophy and the Task of Thinking» i Martin Heidegger, Basic Writings, Routledge, Oxon 1978. skriver han. Når maskinens funksjon og målrettethet preger forestillingen vår om hva tenkning er, endres også vårt bilde av mennesket. Kombinasjonen av behaviorisme, kognitiv psykologi og kybernetisk teori har gitt oss en mekanisert forståelse av bevisstheten, noe filosofen Jean-Pierre Dupuy gir en overbevisende framstilling av i Aux origines des sciences cognitives (1994). Gjennom en stadig mer utbredt tro på at hjernen er en slags datamaskin har vi mistet blikket for den fundamentale forskjellen mellom simulasjon og virkelig tenkning.

I sin omfattende teknologifilosofi inntar Stiegler en mellomposisjon. Han kritiserer automatiseringen og advarer mot teknologiens farer. Samtidig understreker han at vi aldri kan komme utenom teknologien. Der Heidegger snakker om en værensglemsel, en tingliggjøring av mennesket og verden, snakker Stiegler om en «teknologisk glemsel». Det som er utelatt og fortrengt i filosofien er ikke så mye spørsmålet om væren, men spørsmålet om teknologien.

Menneskets teknikker er langt mer enn tillegg til vår biologiske form: Selve vår livsform og vårt vesen er teknisk. Med teknologien skaper vi forlengelser og utvidelser av oss selv, i form av redskaper og systemer som snart ordner hele vår verden og våre liv. Det gjelder ikke bare maskiner og elektronikk, men også urmenneskets jaktvåpen og telt, jordbruksalderens ploger og kornlagre, helt opp til høykulturens vogner, skip og høyteknologiske infrastrukturer. Alle disse teknologiene griper inn i menneskets vesen, men Stiegler framhever at den langsomme utviklingen i tidligere århundrer har tillatt teknologien å sige inn i bakgrunnen, så vi opplever den som selvfølgelig. Teknologiglemselen er på en måte en forutsetning for teknologien selv: Den trer usynlig inn som vår andre natur og fristiller bevisstheten slik at den kan befatte seg med andre ting.

Pausen for drømmer og fri drift er i siste instans også det rommet der tenkningen skjer.

Slik sett argumenterer Stiegler analogt med Peter Sloterdijk, som i en frekk manøver hevder at det nettopp er de teknologiene som Heidegger kritiserer som gjør menneskets væren mulig. Teknologien fritar oss fra den dyriske naturens instinkter og den altomfattende overlevelseskampen, som alltid er låst av en relativ nød og nødvendighet.4 Peter Sloterdijk, Der Menschentreibhaus – Stichworte zur historischen und prophetischen Anthropologie, Verlag und Datenbank für Geisteswissenschaften, Weimar 2001. Slik gjør teknologien mennesket til hva det er: et vesen med en fristilt og åpen bevissthet svulmende av muligheter.

Dermed stilles automatismen i et dobbelt lys: Slik nervesystemet i kroppen gjør at vi ikke trenger å anstrenge oss for å puste eller holde hjertet i gang, gjør integrerte teknologier det mulig å kjøre bil eller sykle samtidig som vi tenker, snakker og, gitt en viss aktsomhet, dagdrømmer. Automatiserte handlinger og innlærte teknologier er en forutsetning for at vi kan rette oppmerksomheten dit den behøves mest: mot overveielser, fortolkning og målrettede anstrengelser. Slik sett er enhver utvikling i retning av automatisering en frigjøring, snarere enn noe som slavebinder oss. Begrepet «teknologifrelst» får her en presis betydning – som det å se seg selv frigjort og befridd fra det som tynger og binder.

 

Teknologiens farlige frelse

Automatiseringen gjør oss altså både fri og ufri. Teknologien har en iboende ambivalens, som Stiegler betegner med det greske ordet pharmakon – roten til ordet farmasi. Teknologien er et legemiddel som også kan være en gift. Ideen bygger på Jacques Derridas, som var veileder for Stieglers doktorgrad, spissfindige lesning av Platons Faidros. Teknologien det er snakk om her er et kroneksempel på en teknologi vi har internalisert og knapt tenker over, nemlig skriften. Platon levde i en tid der det skrevne ord fortsatt var forholdsvis nytt, og dessuten noe han selv var dypt ambivalent til. I sin dialog lar han Faidros presentere noen skrifter for Sokrates, som med underfundig ironi beskriver dem som gulrøtter som viftes foran ham slik man leder – eller forleder – et dyr.

Den forførende desorienteringen skriften tilbyr, får en mer skjebnesvanger dybde i Sokrates’ gjenfortelling av en egyptisk legende om skriftens oppfinner, guden Theuth. Når den mystiske vitenskapsguden presenterer skriftspråket for Thebens konge Thamus, er det som et legemiddel (farmakon) for hukommelse og visdom. Kongens svar er krasst: «denne oppfinnelse vil inngi glemsel i lærlingenes sjel ved at minnet forsømmes […] de vil hente sitt minne utenfra, fra fremmede tegn, ikke innenfra, fra dem selv. Og du bibringer lærlingene ikke visdommens sannhet, men dens skinn.»5 Platon, Faidros, oversatt av Egil A. Wyller, Aschehoug, Oslo, 1962. Theuth forholder seg taus, kommenterer Derrida megetsigende.

For Stiegler blir skriften som forgiftet gave og tvetydig legemiddel et eksempel på et bredere fenomen, nemlig teknikken i sin alminnelighet. Teknikken er en ekstern utvidelse av mennesket og dets hukommelse og griper dermed inn i vårt vesen. Ny teknologi har gang på gang transformert menneskets livsform. Det man i Silicon Valley med skrekkblandet fryd omtaler som disruptive technologies, innovasjoner som endrer markeder, livsvaner og samfunn, er ikke annet enn teknologiens sedvanlige revolusjon. Skriften var en forstyrrende teknologi da den kom og ble møtt med skepsis, fordi den brøt med mnemoteknikken, resitasjonen og det talte ordets hevdvunne prestisje.

 

Subjektet forsvinner

Hvilken frelse og kur ligger så i den digitale automatiseringen? For Stiegler er den varslede storskalaforstyrrelsen i arbeidsmarkedet et sannsynlig scenario og noe som knapt kan bremses. Problemet er likevel ikke den determinismen som Bill Gates og andre tilskriver den teknologiske utviklingen, der roboter og algoritmer er dømt til å eliminere millioner av jobber. Problemet ligger i implanteringen av systemer som selv er deterministiske, som styrer stadig større samfunnsområder uten at det finnes åpninger for menneskelig overveielse.

Et dramatisk eksempel Stiegler trekker fram er algoritmiske programmer i krigføring. I verste fall kan vi få tilfeller der folk blir drept av en algoritme – og uten at noe menneske har tatt beslutningen. Drapet blir her en hendelse, mer enn en handling – et kausalt produkt av en kalkulasjon koblet til et våpen. At ansvarsfraskrivelsen nærmest framstår som en stadfestelse av fakta, gjør ikke situasjonen bedre. Et annet eksempel er tidligere sentralbanksjef Alan Greenspans forklaring etter finanskrisen i 2008: Transaksjonene skjer så raskt og er så automatiserte at en markedskollaps med uoverskuelige og tragiske følger framstår som en beklagelig datafeil. En slik fornektelse av ansvaret ligner ubehagelig på argumentasjonen til Eichmann, som forsvarte seg i krigsdomstolen med at han bare utførte sine oppgaver, da han med byråkratisk flid ordnet logistikken for jødeutryddelsene.

Det radikalt nye – og dypt forstyrrende – ved den digitale automatiseringen er at det ikke engang er snakk om en ansvarsfraskrivelse, for selve beslutningsprosessene og fortolkningen er satt bort, outsourcet, til programmer, algoritmer og nettverk. På stadig flere områder nærmer vi oss en automatisert styringsform – også innen politikken. Her refererer Stiegler til internettkritikeren Evgeny Morozov som ser en snikende framvekst av en algoritmisk regulering av befolkningens handlingsmønstre: «den gode gamle teknokratiske utopien om en politikk uten politikk»,6 Se Evgeny Mozorov, «The rise of data and the death of politics», The Guardian, 19. juli 2014 der uenigheter og konflikt anses som et teknisk problem som kan løses ved videre datainnsamling, uten å gi plass for en diskusjon av årsaker, for ikke å snakke om politikkens overordnede formål.

Stiegler finner sitt grelleste eksempel i gründeren Chris Andersons postulat om «The End of Theory», publisert i Wired i 2008 da Anderson var redaktør. Her får Heideggers klagesang sitt jublende motstykke. Den kunstige intelligensen i søkemotorer som Google, forklarer Anderson, gjør at programmet kan finne stadig mer komplekse mønstre og opparbeide en kunnskap som overgår alle menneskelige abstraksjoner. «Vårt kinesiske oversettelsesprogram ble utviklet av et team der ingen kunne kinesisk,» skryter utvikleren. Det programmet måtte mangle av fortolkningsevne, tar det igjen med mengden data det kan prosessere. Slike læringsprosesser er nettopp hva Dupuy kaller «subjektløse prosesser» og «kunnskap uten subjekt».

 

Distanse, drømmer og dømmekraft

Det er befriende når ting går av seg selv, men ikke når styringen går fullstendig tapt og autopiloten overtar. Noen av Stieglers beste poeng utvikler han i dialog med Jonathan Crarys bok 24/7 – The End of Sleep in the Digital Age (2013). Med søvnløsheten som et tilsynelatende søkt premiss, sirkler Crary langsomt inn et dypt problem i internettsamfunnet. Den uavbrutte informasjonsstrømmen forandrer stadig flere menneskers livsverden. Crarys eksempler fra det moderne hverdagslivet er gjenkjennelige: meldinger og mobilvarsler som avbryter fortrolige samtaler, et marked som aldri sover og som gjør handleturen til en permanent tilstand, siden du alltid kan kjøpe noe. Om dette i seg selv virker harmløst, er det ikke vanskelig å se det patologiske i at et økende antall mennesker står opp flere ganger hver natt for å sjekke meldinger eller oppdatere sosiale medier. En evig rekke nye modeller, oppdateringer og ny programvare gjør at teknologien aldri siger riktig inn i bakgrunnen. Det er alltid noe som må justeres, ordnes, læres. Alt dette utgjør en aktivitet der forbrukerne, utover å bidra til privatiserte datalagre, indirekte mønstres som både arbeidskraft, forsøkskaniner og dataleverandører for programutviklerne. Det som gradvis forvitrer, er ifølge Crary noe diskré, men dypt menneskelig: dødtiden, dagdrømmene, den frie tiden til introspeksjon og kontemplasjon.

Stiegler gjør her et mer generelt og systematisk poeng: Pausen for drømmer og fri drift er i siste instans også det rommet der tenkningen skjer. Automatiske prosesser har ingen åpninger der skepsis, innvendinger og oppstillingen av nye og uventede alternativer kan finne sted. Når dette rommet for tenkning skrumper inn, forsvinner også det offentlige rom, stedet der vi overveier, tolker, treffer valg og diskuterer hvilken retning vi vil bevege oss i. En ekstrem versjon av det Habermas kaller en «normfri instrumentalitet», et upersonlig og uansvarlig system, griper om seg – og vokser inn i det manøvreringsrommet vi trenger for en ansvarlig styring av sivilisasjonen.

 

Hva må gjøres?

Stieglers løsninger er radikale og langt på vei konkrete. Først må automatiseringen som problematikk settes på dagsordenen. Det er tåpelig å kjempe mot den teknologiske utviklingen som sådan. Det vi kan og må gjøre, er å foregripe den med terapeutiske prosjekter som kan motvirke uønskede effekter. Den teknologiske innovasjonen må suppleres av en sosial innovasjon som ligger i forkant av utviklingen. Vi må framfor alt foregripe det store sjokket som vil komme når automatiseringen fører til massearbeidsledighet. Stiegler nøler heller ikke med å slå fast at også samfunnets omfordeling via lønn og forbruk, det vil si økonomien slik vi kjenner den, vil gå med i dragsuget – en utenkelighet som det ifølge ham haster med å bli i stand til å tenke seg.

I den grad automatiseringen gjør at folk mister jobben, håper Stiegler at stadig flere vil frigjøres til et virkelig, og rikere og mer betydningsfullt, arbeid. En diskusjon av hva dette kan innebære utvikler han i parallellutgivelsen L’emploi est mort, vive le travail! (2015), hvor han hevder at den tiden og energien som frigjøres kan brukes til ulike former for av-automatisering. For å snakke med Nietzsche: å frigjøre subjektet, viljen og verdiproduksjonen fra det digitale verdensmaskineriet. Dette innebærer opprettelsen av uavhengige rom, pauser fra teknologien og utviklingen av en ny kritisk praksis. Dypest sett muliggjør en slik frigjøring det økonomene har forsøkt å avverge siden industrialismens mellomfase: at den enkelte kan utnytte et effektivt produksjonsmaskineri til rett og slett å jobbe mindre. Dette strider mot økonomiens indre logikk, som dikterer at vi må involvere oss stadig dypere i produksjonsprosessene i rollen som hyperforbrukere, slik også de digitale teknologiene legger opp til.

En terapeutisk av-automatisering av samfunnet parallelt med automatiseringen betyr for Stiegler først og fremst en utvikling av kunnskap, i motsetning til den upersonlige og subjektløse informasjonsflyten som er i ferd med å ta kunnskapens plass. Dette er også hovedtema for det neste bindet av verket om det automatiske samfunn, L’Avenir du savoir, «Kunnskapens framtid». Kunnskapen som trengs er i første omgang en kunnskap om vår egen prekære teknologiske situasjon: Vi vet ikke hva som vil skje og vi forstår ennå ikke det som allerede skjer.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter.

(Visited 421 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]