Aristofanes den fryktløse

Tidlig en morgen i slutten av mars 414 år før vår tidsregning står Aristofanes lent mot en søyle på Propyleene, portbygningen i Akropolis, og skuer mot Dionysosteateret nedenfor. Skyene hyller ham inn i tåke, asketrærne og jordbærtrærne svaier i vinden. Tio tio tio tio tio tio tiotix, plystrer noen fugler, brekekekex coaxcoax, messer en bortkommen frosk. Til denne regnfulle vårens store Dionysia, feiringen av guden for teater, mysterier og vin, venter man på

en mengde av folk der det
sitter minst ti tusen kyndige menn,
mer prisverdige enn Kleofon.¹ Kleofon var en statsmann i Athen og pådriver for krigen mot Sparta. Froskene, overs. Robert Emil Berge, Gyldendal, 2016, s. 111.

Sang, dans, ofringer, beruselse og dramakonkurranse. Om kort tid skal Aristofanes’ Fuglene i ilden.

Seks måneder tidligere ble en chorêgos – produsent og mesen – utpekt, og siden har de 24 amatørkoristene og tre skuespillerne øvd. Slavene har satt i stand amfiteateret, juryen har blitt trukket ut med lodd blant innbyggerne, voksmaskene ligger klare, de kunstige lærfallosene glinser, musikeren innleder: Muse, hør mine sanger!

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Aristofanes er 31 år. Lite er kjent om ham og livet hans. Var han født på Rhodos eller på den krigerske øya Egina hvor han hadde et hus? Det spiller liten rolle, han var uansett borger av Athen. Vi vet at han var gift, at han fikk barn og at den yngste satte opp stykkene hans. Vi vet også at han var skallet, for det skrev han. Homer framstilte seg selv som blind i Odysseen, som et ekko leker Aristofanes med sin hårmangel i Freden:

Server for den skaldede først, la ham drikke
så meget han bare har lyst, og snup ikke
kuverten fra den hvis pande er bar,
som hos den festligste dikter vi har.² Freden, overs. Ellen A. Madsen og Erik H. Madsen, Hans Reitzel Forlag, København, 1979, s. 64

I Platons Gjestebudet snakker Aristofanes om kjærlighet og det tredje kjønn. Og det finnes kanskje en byste av ham. Men vi har stykkene, av de 44 komediene han skrev er elleve bevart. Det er lite, men samtidig stort. Verkene vitner om en tryllekunstner.

Knus dem!

Aristofanes ble født rundt 445 fvt. i det som siden vil bli kalt Perikles’ tidsalder. Perikles’ styre (449–429) blir forbundet med byggingen av det endelige Parthenon, og en unik intellektuell og kunstnerisk rikdom, med Euripides, Sokrates og Platon. Men i hans Athen er hverdagen krig. Peloponneserkrigen setter Athen opp mot Sparta og vil vare i 27 år. «Jeg hadde et så deilig landsbyliv!»³ Skyene, overs. Knut Kleve, H. Aschehoug & Co, 1977, s. 11. Oversettelsen er endret i henhold til den franske oversettelsen. Når spartanerne rykker fram ber Perikles innbyggerne i landet om å søke tilflukt innenfor bymurene. Et egyptisk skip bringer pest til byen og en tredjedel av athenerne dør, deriblant Perikles. Hans etterfølger, den krigslystne Kleon, fortsetter innbitt krigen. Han dør i kamp. I 421 fvt. inngår Sparta og Athen en fredsavtale, den midlertidige, men etterlengtede Nikiasfreden.

Aristofanes skriver sine to første stykker som 18-åring. Han signerer dem ikke, men de skaper likevel problemer for ham. «Jeg har ikke glemt hvordan Kleon behandlet meg for komedien min i fjor. Han dro meg foran Rådet og kom med endeløse ærekrenkelser mot meg».⁴ Akharnerne er ikke utgitt på norsk. Oversettelsen her er basert på engelsk versjon. Med intensiteten han vil bli kjent for, mante Aristofanes til fred. Mens krigen trekker ut, skriver han Akharnerne: «Jeg håner Kleons knep og renkespill. Ærlighet og rettferdighet skal kjempe min sak. Aldri vil du se meg som en politisk feiging, en prostituert for den som betaler mest.»

Et år senere spiller han selv rollen som demagog, i Ridderne, smurt inn med rødfarge. «Som en rasende flom har du styrtet byen vår. Skrikene dine har gjort Athen døv […] Åpner du munnen din, vil jeg fylle den med dritt». Aristofanes den fryktløse har «mot til å møte tyfonen og stormen». I stykket erstatter en pølseselger den forhatte demagogen. «Men jeg er den verste skurken!» protesterer slakteren. «Nettopp, ifølge orakelet vil du bli den største av menn.»⁵ Ridderne er ikke utgitt på norsk. Oversettelsen her er basert på fransk versjon.

I 421 setter Aristofanes opp Freden:

Jeg glæder meg i denne tid,
nu har jeg smagt den sidste bid
af krigerprovianten.⁶ Freden, overs. Ellen A. Madsen og Erik H. Madsen, Hans Reitzel Forlag, København, 1979, s. 95–97.

Det er endelig fred. Freden som kvinnene i Lysistrata har innført sexstreik for. Nikias undertegner den, Aristofanes skriver den. Helten hans, en vinbonde som flyr på en stinkende tordivel, stiger opp gjennom skyene til Zevs’ palass for å hente Freden. Men gudene har flyttet «så højt som de kan komme under himlens hvælv», og Freden, den har Krigen stengt inne i en hule. Aristofanes siterer Homer:

Sådan de bortjog samdrægtige krigens truende skymulm,
valgte sig freden og indviede hende med hellige ofre.

Vinbonden drar tilbake til roen på landet, som i gode gamle dager, for å

se den vilde figenfrugt,
hvordan den svulmer mild og blid,
og så, når den er modnet smukt,
at spise den i én stor bid!

Hjelmmakerne og andre rustningsselgere går konkurs, jentene kler seg i lette tunikaer, vasker og klipper seg.

Omgitt av et kor av frosker, riddere, fugler og skyer, snakker Aristofanes gjennom korlederens stemme. Han tar på seg masken og tiltaler, krever, angriper, påkaller. I en hevngjerrig katarsis roper folk av glede: Knus strategene, poetene, gudene, arkitektene og filosofene! Aristofanes tenker også på førstepremien, han smisker, polemiserer, parodierer, overdriver og spøker. Han «oppfinner» komedien. Med sin vekt på trivialiteter, slibrige hentydninger og politiske allusjoner, og samtidig de mildeste sanger fra fugler og skyer.

Filosofisk komedie

Jeg betrakter det som mitt edleste smykke.
Med det har jeg både slitt og strevet
– Skyene er nå det beste jeg har skrevet, 

sier Aristofanes til publikum i Skyene.⁷ Skyene, overs. Knut Kleve, H. Aschehoug & Co, 1977, s. 43. I stykket langer han plutselig ut mot Sokrates. Generasjoner av lærde lesere vil klandre ham for det, anklage ham for filosofens død, 24 år senere. Aristofanes gir blaffen. Han håner offentlig en tenkning han mener svekker og ødelegger Hellas. I Skyene er Sokrates barbeint og professor i sofisteri. Hengende i en kurv fra en heisekran i tre, en mekhane, spaserer han i lufta og «ser ned på solen / fra himmelstolen».

Sokrates hyller skyene, nye gudinner som er ukjente for Pantheon. For ham eksisterer ikke Zevs. «Men hvem er det da som regner?» undrer bonden Strepsiades. «Hvis det var Zevs som regnet, måtte han vel kunne gjøre det fra klar himmel også, på egen hånd, selv om Skyene skulle være bortreist?» svarer Sokrates. I orkestergraven, hvor koret danser, lovpriser det fornuftige resonnementet landsbygda, de gamle og dannelsen, mens den gale tankerekken fremmer varme bad, utroskap og dyrkingen av den «forstørrede ræv». Sokrates framstilles som en sinnsforderver i Absurdia. Når disiplene hans ikke mediterer, voldtar de søstrene sine eller sender ut prompesalver med nakne rumper vendt mot sola. For denne første «virkelige» filosofiske komedien får dikteren bare den tredje og siste prisen, og rykte på seg for å være en reaksjonær olding.

Fuglenes rike

Ryktet står ikke i motsetning til hans maniske oppheng i den tragiske Euripides, venn av Sokrates:

din sladresamler og
din tiggerdikter og din filleskredder […] du
som fyller kunsten med perverse ekteskap.⁸ Aiskhylos om Euripides i Froskene, s. 123–124

En antipati som minner om krangelen mellom commedia dell’arte-dramatikerne Carlo Gozzi og Carlo Goldoni, to tusen år senere. Samme kritikk, samme midler. Teaterfeider utspilt på scenen, foran et lattermildt publikum. Aristofanes, som kan sin Euripides utenat, iscenesetter ham tre ganger og parodierer ham hver gang.

I Akharnerne lar han Euripides svinge i mekhanen mens han deler ut lurvete filler til rollefigurene sine. I Kvinnene ved thesmoforiefesten blir den angivelig misogyne forfatteren forfulgte av rasende kvinner. Forkledd som en gammel dame, unnslipper han med nød og neppe de ville omfavnelsene til en skytisk bueskytter med en fetisj for eldre. Og når Dionysos i Froskene stiger ned til underverdenen for å hente den beste dikteren opp til en verden som bare kjenner til middelmådighet, må Aiskhylos og Euripides konkurrere om hvem som er den fremste tragedieforfatteren. Den unge dikteren forsvarer seg:

Fra første linje lot jeg aldri noen være ledig,
men kvinner hadde sitt å si, og slaver ikke mindre,
og herrer, ungjenter og kjerringer.

Den hevngjerrige Aiskhylos protesterer:

Du burde jo blitt
tatt livet av, så dristig som du er.

Nei, svarer Euripides, «det var jo demokratisk, det jeg gjorde.» Aiskhylos vinner. Aristofanes strammer skruestikken:

Best er det å ikke slå seg
ned med Sokrates og våse
mens man kaster kunsten bort og
neglisjerer alt det flotte
som tragedien bringer med seg.⁹ Froskene, s. 131 og 170–171.

Han fordømmer Euripides for hans realisme, ateisme og filosofi.

Det stopper ham ikke fra å forestille seg, når krigen tar til igjen, en luftig utopi. De to protagonistene i Fuglene kan ikke fordra bylivet. De ber kong Tereus, som er forvandlet til hærfugl, om råd: «Du har jo været menneske ligesom os og skyldt penge væk ligesom os og været ked af at betale tilbage ligesom os.»¹⁰ Fuglene, overs. Kai Møller Nielsen, Hans Reitzels Forlag, København, 1985. Sitater fra s. 19, 14 og 49. Bøter, skatter og søksmål. De leter etter «et sted uden retssager, hvor vi kan slå os ned og nyde privatlivets fred» og får en idé. De vil innvie himmelens fugler i et stort prosjekt: en by i løse lufta, «omkranset av murer høyere enn Babylon», som vil leve av å kreve skatt fra gudene for at de skal få passere, en by hvor fuglene er konger. De synger selvsikkert:

Den, der vælger os fugle til guder,
får lykke og gunstige varsler,
får medvind, får fred, – vi bebuder
jer god høst og heldige barsler.

Fuglestaten blir skapt. Byggherrefuglene konstruerer murene mens pelikaner gjør snekkerarbeidet. Men så dukker menneskene opp. Inspektøren, orakeltyderen og statuttselgeren blir brutalt kastet ut. Hovedpersonen vil holde audition for potensielle borgere i en kontrollert innvandring. Kontoret for vingesøknader er åpent! Gudene blir rasende. Atheneren må forhandle godt for å forene mennesket, alle tings sentrum, gudenes snødekte Olympus og fuglenes rike.

Latter og jubel

Til tross for poesien i de pastorale sangene, den dristige fabelen og situasjonskomikken, vinner ikke Aristofanes prisen. Juryen foretrekker Fyllefantene av Ameipsias, som ikke er blitt bevart for ettertiden. Dikteren vil aldri få se Fuglene oppført igjen.

I 404 kapitulerer Athen. Motløs satser Aristofanes alt på Kvinnene i folkeforsamlingen. I stykket finner han samtidig opp det greske språkets lengste ord: 171 bokstaver! I sin siste komedie, Rikdommen, får den blinde guden for rikdom synet tilbake og oppfyller fra nå av bare ønskene til ærlige folk. Aristofanes dør når han er rundt 60 år gammel.

Under den uforandrede himmelen over Hellas hvor man i dag diskuterer gjeldssanering i det uendelige, sover utsatte mennesker i gatene i de blodtappede byene Athen og Thessaloniki. I de tomme stadionene som ikke har blitt vedlikeholdt etter den siste olympiaden, presser gresset seg opp gjennom betongen. «Det evige Hellas» blir stykket opp og solgt. Strender, øyer, jord, kilder. Noen foreslår å selge Akropolis. Her setter man stadig opp Aristofanes, ordene hans vekker gjenklang. Man gjenskaper den mytiske iscenesettelsen av Fuglene som den greske teaterregissøren Karolos Koun (1908–1987) lagde med sitt Art Theater, og dramatiseringene til Alexis Solomos¹¹ Forfatter av Aristophane vivant, Hachette, Paris, 1972 og nylig avdøde Spyros Evangelatos. Aristofanes’ opplysende ord og boblende latter trøster og inspirerer overalt. Som i går sjokkerer, provoserer og vekker han oss. Så «gi ham rungende bølger av applaus […] slik at pusten fra anerkjennelsen kan blåse opp seilene på dikterens triumferende galei, og han kan trekke seg tilbake stolt over sin suksess, med hodet høyt hevet og ansiktet strålende av glede.»¹² Ridderne, se over.

Oversatt av redaksjonen

Agathe Mélinand er dramatiker og oversetter.

• 1
  Kleofon var en statsmann i Athen og pådriver for krigen mot Sparta. Froskene, overs. Robert Emil Berge, Gyldendal, 2016, s. 111.
• 2
  Freden, overs. Ellen A. Madsen og Erik H. Madsen, Hans Reitzel Forlag, København, 1979, s. 64
• 3
  Skyene, overs. Knut Kleve, H. Aschehoug & Co, 1977, s. 11. Oversettelsen er endret i henhold til den franske oversettelsen.
• 4
  Akharnerne er ikke utgitt på norsk. Oversettelsen her er basert på engelsk versjon.
• 5
  Ridderne er ikke utgitt på norsk. Oversettelsen her er basert på fransk versjon.
• 6
  Freden, overs. Ellen A. Madsen og Erik H. Madsen, Hans Reitzel Forlag, København, 1979, s. 95–97.
• 7
  Skyene, overs. Knut Kleve, H. Aschehoug & Co, 1977, s. 43.
• 8
  Aiskhylos om Euripides i Froskene, s. 123–124
• 9
  Froskene, s. 131 og 170–171.
• 10
  Fuglene, overs. Kai Møller Nielsen, Hans Reitzels Forlag, København, 1985. Sitater fra s. 19, 14 og 49.
• 11
  Forfatter av Aristophane vivant, Hachette, Paris, 1972
• 12
  Ridderne, se over.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal