Leder Fra vår navle

Le Monde diplomatiques framtid


Når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement.
Av

I oktober 2009 ba Le Monde diplomatique sine franske lesere om hjelp.1 Se «Vår kamp», Le Monde diplomatique, oktober 2009. Avisen hadde gått med tap i tre år og som så mange andre så den opplaget falle år etter år. Det betydde at vår eksistens eller uavhengighet, noe som går ut på det samme, ikke lenger var gitt. Åtte år senere er trusselen borte.

Siden det finnes få grunner til å være fornøyd for tiden, kan det være nyttig, og oppmuntrende, å se nærmere på hvorfor trusselen er borte. Særlig siden det har en mer generell intellektuell og politisk dimensjon. Opplaget til en avis gjenspeiler ikke nødvendigvis dens kvalitet. Men for en meningsbærende avis eller en avis med en bestemt tenkning – snarere enn å være en merkevare eller et produkt – vil et fallende opplag være en indikasjon på at den ikke lenger er nyttig, at det ikke lenger er behov for den.

I 2009 satset vi på at det ikke var tilfellet med Le Monde diplomatique, og ba leserne våre om å bekrefte det med å donere penger, abonnere eller kjøpe avisen i løssalg. Vi understreket den gang at det ikke finnes gratis journalistikk, at når journalisters arbeid blir gitt bort, blir innholdet ikke lenger laget for leserne, men for søkemotorer og annonsører. På den tiden var vi nærmest alene om å mene det.

Vår appell ble hørt. Siden 2009 har vi fått 16 700 donasjoner, for en samlet sum av 1 629 000 euro. Antallet abonnenter er historisk høyt, det har steget fra 81 000 til 94 000. Løssalget er ikke blitt ofret på digitaliseringens alter. Ikke bare har papiropplaget vårt holdt seg oppe, det har også steget med 20,5 prosent de siste tre årene, i kontrast til den generelle trenden for papirpressen.

Avisens framtid er sikret, i det minste for de kommende årene. Dermed har ambisjonen vår endret seg: I stedet for å sikre at publikasjonen overlever, dreier det seg nå om å nå flere lesere. Kort fortalt, å gå fra defensiven til offensiven.

Blant annet vil vi opprette et solidaritetsfond slik at våre lesere kan bidra til å styrke våre internasjonale utgaver. Flere av dem holder seg bare så vidt flytende takket være en enorm innsats og et brennende engasjement – eller et kall – som man sjelden ser i dagens journalistikk.

 

Vår ambisjon

Hva kan vi lære av denne snuoperasjonen? At når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement. Engasjementet er muligens sterkere i vårt tilfelle, fordi vi fortsetter å prioritere utenriksstoff, som har blitt drastisk kuttet ned andre steder. Og fordi vi har fulgt linjen til våre tidligere redaktører Claude Julien og Ignacio Ramonet og gått i front for mediekritikken. Opp gjennom årene har mange blitt sinte og sure, men nå har kritikken blitt plukket opp av andre, også av angrende syndere. Vi ønsker dem velkommen, for vi er ikke opptatt av å ha enerett på ideer, men å kjempe for dem.

Le Monde diplomatique har ikke bare kritisert den eksisterende journalistikken (preget av eierskapskonsentrasjon, ensidighet, borgerlig isolasjon, samrøre og servilitet). Vi har også vist at en annen journalistikk er mulig. Hver måned viser vi denne kritikken i praksis, og den kan ikke reduseres til en kritikk av de fleste andre mediers svermeri for økonomisk liberalisme og EU.

For våre journalistkolleger har endelig begynt å forstå at den voksende mistilliten til politikere som selger sine ferdigpakkede ideer, sverter omdømmet – og dermed markedsverdien – til pressen som har vært buktalerdukkene deres. Så nå fronter redaktørene en annen type journalist, som vi også avviser: den nøytrale, ideologiløse reporteren, «avkoderen», som «ikke lar seg lure», som hopper fra den ene overbevisningen til den andre og hevder at de aldri er personlig engasjerte.

Nyhets­maskineriet durer videre og fiksjonen om meningsmangfold opprettholdes.

For disse journalistene består profesjonalitet i å velge noen fakta og presentere dem ukommentert; å prioritere det de har sett (spesielt om det er gripende) framfor begrunnede analyser av sosiale og internasjonale forhold; å stemple ideer de mener er ekstreme som uten nyhetsverdi, mens de gjør andre (sine egne) ideer til alfa og omega for alle saker og debatter. Slik durer nyhetsmaskineriet videre og fiksjonen om meningsmangfold opprettholdes.

Å konkurrere om lesere svekker ofte nyhetene, men når påstått nøytralitet siler ut avvikende meninger har det en annen kostnad: Når politiske dissidenter av alle farger blir jaget bort fra debattsidene, tv-programmene og de teatrale ordskiftene, lager de sine egne publikasjoner og kanaler. Ironisk nok tjener de på diskrediteringen av den tradisjonelle journalistikken. Å bli bannlyst fra de tradisjonelle mediene er nå nærmest blitt et tegn på at de er til å stole på og en æresbevisning.

Vår ære befinner seg ikke her. Sakene vi publiserer kommer fra journalister, akademikere, skribenter og forskere. Hendelser og fakta, uansett hvor nøye utvalgt de er, får bare mening når de settes i en historisk, politisk og kulturell kontekst. Over lang tid har avisens redaksjon og kunnskapsprodusenter funnet sammen for å presentere arbeider som gjør verden mer forståelig, i håp om å endre den. Ja, det er fortsatt vårt mål, og vi vet at det er ambisiøst.

 

«Ta det med ro»

Det siste året har flere hendelser, delvis skapt av de store mediene, vist at vi er en unik avis. I Frankrike gjorde sentrumvenstre-velgerne Emmanuel Macron til president, en posisjon han nå bruker til å føre høyrepolitikk. Pressen bidro til å dekke over hans virkelige politiske tilhørighet. Spesielt de avisene og nettstedene som blir plassert på venstresiden, hvorav noen støttet Macron allerede før første runde i presidentvalget.

28. september hadde ukemagasinet L’Obs (tidligere kalt Le Nouvel Observateur) nok en gang et bilde av den franske presidenten på forsiden, men denne gangen med en anklagende overskrift: «Hvorfor han gir til de rike». Ja, hvorfor? Fordi L’Obs var med på å få ham valgt. Sammen med nesten alle de andre franske mediene, men ikke oss.2 Se Marie Bénilde, «Mediekandidaten Macron», Le Monde diplomatique, mai 2017. Resultatet er at magasinet Le Point «knapt kan tro» at Frankrike har fått en så liberalistisk president, mens konservative Le Figaro skriver om et «lite mirakel». Ja, og snart vil avisens eier, Serge Dassault, betale mindre skatt.

Samtidig som vi avdekker maktens drivkrefter, krever den internasjonale situasjonen også at vi advarer mot farene ved den indignerte indignasjonen, ved «opposisjonen som tilfredsstiller de misfornøyde»3 Honoré de Balzac, La Peau de chagrin, 1831., ved ekkokammeret i tradisjonelle og sosiale medier som isolerer og fordummer oss. Etter at Donald Trump ble valgt har det knapt gått en time uten at brorparten av vestlige nyhetsmedier har lagt ut i detalj om hans brister og nedrige gjerninger. Dette utømmelige stoffet har også gjort at de som trenger det som mest, kan framstille seg som progressive.

Men øvelsen ender ofte med å danne en ny og for det meste imaginær «ondskapens akse», når Vladimir Putin blandes inn i miksen. At Trump og Putin er uenige om så trivielle saker som Iran, Korea, Unesco, Cuba, global oppvarming, Ukraina, Venezuela og Syria blir ikke lenger nevnt. Alt blir feid bort av mistanken om at den russiske presidenten liker sin amerikanske kollega. CIA – som aldri har ytret et usant ord og som alltid holder seg for god for å blande seg inn i andre lands politikk – hevder at Kreml var direkte involvert i spredningen av falsk informasjon om Hillary Clinton, og at det forklarer hennes overraskende tap i valget.

Disse fake news som regimet i Moskva skal ha kokt opp, har NATO nå bestemt seg for å bekjempe. Falske nyheter har jo militærorganisasjonen en viss ekspertise på. Under krigen i Kosovo i 1999 beskrev NATO selv sin teknikk «for å bedøve opinionen» hvis de begikk militære «brølere»: «Vi sa at vi utførte en granskning, at vi hadde flere hypoteser. Vi avslørte ikke sannheten før femten dager senere, når ingen lenger brydde seg.»4 Se Serge Halimi, Dominique Vidal, Henri Maler og Mathias Reymond, «L’opinion, ça se travaille …». Les médias et les «guerres justes», Agone, Marseille, 2014. Denne typen sannhet som ingen lenger bryr seg om, er nettopp den vi er opptatt av og noe av det som gjør at vi skiller oss ut. Vi er opptatt av denne typen påminnelser, tilbakeblikk, skråblikk og perspektiveringer. Det gjør at vi ofte unngår å bli med i hylekoret. Det krever litt hukommelse og litt større intellektuell innsats enn å besatt sende av gårde et dusin tweets om den siste debatten.

«Ta det med ro», synger den franske rapperen Keny Arkana. «La oss berolige deg med stille stemmer / La oss fortelle deg historier / La oss tenke for deg / Mens du har det gøy.»

Disse linjene oppsummerer journalistikken vi kjemper imot. Takket være dere, våre lesere, har den journalistikken vi produserer fortsatt framtiden foran seg.

Oversatt av redaksjonen

Serge Halimi er ansvarlig redaktør, Le Monde diplomatique

Fotnoter   [ + ]